Dere som ikke vil ha barn

[AnonymBruker]

Merker jeg trenger litt kontakt, om enn bare fra fremmede, med noen som ikke er gravide eller går rundt i håp om å bli det. 

Jeg er i slutten av tyveårene, kvinne, og har aldri vært spesielt barneorientert. Jeg er ikke der at jeg er anti, på den måten at jeg er åpen for muligheten at jeg en dag endrer mening totalt. Men jeg har aldri kjent på dette "stresset" med å få barn, og har tenkt at om det ikke skulle skje, hadde jeg klart meg fint med mitt liv, min jobb og mine interesser. Jeg har alltid vært en introvert som trenger alenetid, og er glad i å fordype meg i ting. Jeg har vel også en iboende frykt om at jeg er en person som mangler tålmodighet, overskudd og interesse for et evt. barn. Og jeg har aldri vært der at jeg har klappet sammen i et "aww" hver gang jeg ser en baby. 

Jeg bor i Oslo og er fra en bakgrunn der det i og for seg er vanlig at de fleste venter med barn, derfor er det ikke noe spesielt "press" på meg, og heldig er det. Jeg har flere single venninner, både jevnaldrende og eldre. Men flertallet av disse går rundt i håpet om å treffe "den rette", for så å stifte familie. Deres interesse i egen karriere er under middels (hvorfor de ikke skifter jobb er et mysterium for meg) og samtalen peiler seg før eller siden inn på menn, dating, og "fremgangen". Det er nøkkelordet - det er alltid et mål, og vi skal drøfte hvor langt vi er kommet på veien dit. 

Jeg har truffet en mann en periode nå, og ting går veldig, veldig bra. Jeg har ikke nevnt ham for min søster da jeg vet spørsmålet som kommer - om dette er "lovende" og "kan bli noe". Jeg vil bare nyte hans selskap, og det er det. At det blir oss to er egentlig nok for meg. Han er - i hvert fall nå - ikke noen pusher for barn heller. 

Nå har det rullet inn både et nyfødt barn og en nyannonsert graviditet veldig nylig, i tillegg til et annet barn på vei ganske snart. Jeg er også blitt pålagt medansvar for en babyshower. Jeg merker at jeg har det hele opp til halsen, og jeg har i tillegg dårlig samvittighet. For dette med barn er så nært livet, og så viktig, at det er ikke noe annet som er viktigere, og du er ikke noe annet enn kynisk om du tenker annerledes. Hun hadde et høyrisiko svangerskap, tenk hvordan det var, nå må du få besøkt babyen snart. Og hun er blitt gravid og er kjempeglad, vær glad da, kom igjen. 

Men sannheten er at selv flere av mine slektninger og venninner har ikke vært veldig tilstedeværende i livet mitt på lenge, jeg føler ikke noe tett bånd, og påfølgende føler jeg meg ikke overveldet av engasjement rundt alt dette. At det plutselig forventes at jeg tar aktivt initiativ og mye entusiasme er litt fremmed, og litt kvelende. Og det føles veldig enveis - jeg skal vise entusiasme, men samtidig respektere at dette nå er livet deres, og at de ikke vil gi særlig tilbake. 

Dette er en utblåsning, som dere skjønner. Vil gjerne ha litt erfaringer fra dere som enten står, eller har stått i dette, og hvordan dere "løste det" uten å bli hun kyniske hurpa i familien.

Anonymkode: 63b48...04d

[AnonymBruker]

Helt ærlig, jeg faker en del entusiasme rundt babyer til venner og bekjente. Det er en fin ting, men merker at jeg ikke «går i taket» av å høre om bæsjebleier og leggerutiner hele tiden. Blir mer engasjert når noen har fått seg en ny hund, faktisk. DA spør og graver jeg. Så har jeg stor kjærlighet og slipper å fake entusiasme rundt mine tantebarn<3

Tror det er naturlig at man føler mest for de som er nærmest, og at ammeprat er uhyre kjedelig for de som er tilfreds med livet sitt uten å måtte få barn.

 

Anonymkode: 7395e...662

[AnonymBruker]

Er dels i samme situasjon. Har ikke lyst på barn selv, syns barn er sjarmerende en liten stund i ålreite mengder hvis de kan oppføre seg noenlunde - men har ikke behov for snapper, detaljer og lignende. Jeg sier også helt ærlig det til vennene mine.

Anonymkode: b3e2c...0f4

[AnonymBruker]

Jeg gadd ikke late som om jeg var engasjert da jeg stod i den situasjonen. Både venner og svigerinne merket at jeg ikke var interessert og aksepterte det. 

Anonymkode: 9ab3a...99c

[Ava+,]

Jeg tenker mye som deg, TS. 

At folk rundt meg får barn er sikkert vel og bra, men kunne ikke brydd meg mindre. Folk formerer seg som katter, synes ikke det er noen bragd i det hele tatt. Bryr meg rett og slett ikke. 

Styrer konsekvent unna alle babysnapper, babyshowers og den slags. Holder selvfølgelig kontakt med mine venner som har fått barn, men det er DE jeg er interessert i, ikke barna deres. 

Jeg er nå 31 år, i perfekt alder for å få barn. Har alt på stell for å få det også. Det er noe både kjente og totalt ukjente kommenterer, og er utrolig irriterende. Synes folk skal passe sine egne saker, men det gjør de ikke. Grunnen til at jeg ikke vil ha barn er mange, men mest av alt fordi jeg rett og slett ikke er interessert. 

Jeg høres sikkert ut som en kjip person nå, men det får så være. Jeg er glad i min 2 år gamle nevø, selvfølgelig, men interessen stopper der. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår hvordan du har det TS.

Jeg ble nærmest tvunget til å ta abort av mine foreldre da jeg var 17 (er 27 nå). En ganske traumatisk opplevelse. Jeg slet med gravide venninner i etterkant, jeg hadde ikke noe interesse for å snakke om "babyting" etter dette og ble trist når jeg måtte være med på babyshower.

Det verste var når min lillesøster ble gravid. Da var det plutselig en stor glede i familien og alle engasjerte seg. Det føltes som et stikk i siden. Fikk beskjed om å skjerpe meg. Det gjorde ting bare verre. Jeg brukte lang tid på å akseptere dette. Nå er min nevø 2 år og jeg gleder meg til hver gang vi møtes (bort langt unna).

Ifm alt dette så gikk jeg lenge og tenkte at "jeg skal ikke ha barn". Folk blir sjokkert når man sier det. Som om det er den eneste meningen med livet. Det synes ikke jeg at det er. Trist at folk tror at et A4 liv er et must for alle.

Jeg har en aktiv hobby (min lidenskap) som krever ganske mange timer i uken, den gleden det gir meg får mitt liv til å føles komplett.

Hvem vet, om noen år.

Anonymkode: 8a559...223

[AnonymBruker]

Om du allerede nå er lei babymaset bør du sørge for å gjøre deg veldig opptatt de neste tre årene. Det kommer til å gå i baby, baby, barn, barn fra nå av. Og det i detaljer. Livet før og etter barn er ikke det samme, og det kommer du som venninne også til å merke. Gjør deg selv en tjeneste, begynn å se etter nye venner nå. Og du kan godt bli "syk" når det skal være baby shower....

 

Anonymkode: d300a...117

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte, og kjenner meg veldig igjen i "enveis"-følelsen ift. min (tidligere?) bestevenninne. Jeg skal engasjere meg, arrangere babyshower, bake kake til dåp osv, men jeg må også respektere at jeg ikke er viktig lenger og at hun ikke kan/vil gi noe særlig tilbake. Man hører hele tiden om folk som klager på at man mister venner når man får barn, min opplevelse er at det er ganske selvforskyldt.

Jeg har også samboer, leilighet, hund, bil (er 27), men ingen lyst på barn og har heller aldri hatt det. Jeg er jo klar over at det kanskje vil endre seg, men før den dagen kommer er det ikke et samtaleemne.

Anonymkode: af76b...a0e

[AnonymBruker]

Jeg dropper kontakten med alle som blir gravide, siden de utvikler seg til å bli kjedelig folk som aldri blir med på noe gøy. Fordi folk forandrer seg, selv om de sier de ikke skal gjøre det. Liker ikke barn heller, æsj skrikete drittunger, fyjsameg. Skjønner ikke hvorfor folk gidder unger ass. 

Anonymkode: 3a45a...205

[BerntHulken]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg dropper kontakten med alle som blir gravide, siden de utvikler seg til å bli kjedelig folk som aldri blir med på noe gøy. Fordi folk forandrer seg, selv om de sier de ikke skal gjøre det. Liker ikke barn heller, æsj skrikete drittunger, fyjsameg. Skjønner ikke hvorfor folk gidder unger ass. 

Anonymkode: 3a45a...205

Det er jo spesielt, da. Å droppe kontakten fordi noen tar andre valg enn deg.

Holdningene dine er veldig barnslige, og du tror du sitter med fasiten på hvordan foreldre blir når de får barn, og på hvordan alle barn oppfører seg.

Å få barn er faktisk det mest normale, men all respekt til dem som ikke vil ha barn (og som ikke har behov for trekke ned andre sitt livsvalg). 

[Alice123]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om du allerede nå er lei babymaset bør du sørge for å gjøre deg veldig opptatt de neste tre årene. Det kommer til å gå i baby, baby, barn, barn fra nå av. Og det i detaljer. Livet før og etter barn er ikke det samme, og det kommer du som venninne også til å merke. Gjør deg selv en tjeneste, begynn å se etter nye venner nå. Og du kan godt bli "syk" når det skal være baby shower....

 

Anonymkode: d300a...117

Jeg er et par år eldre enn deg TS, og "alle" rundt meg får eller har barn. Og jeg kan bare signere på det ab117 skriver som jeg siterer her.

Folk blir ikke de samme etter å ha fått unger (for oss damer starter den overgangen allerede i graviditeten). Jeg har "mistet" mange venninner til baby- og småbarnslivet. Det vil si, noen få har jeg god kontakt med.

Men de fleste forsvinner totalt, bortsett fra to-tre ganger i året hvor de har "barnefri" og insisterer på å spise dårlig tapas og drikke seg russ-på-Tryvann-drita på en halv flaske cava og snakke om barnehagestart og bæsjebleier.

Det er ikke snakk om å kutte ut venner som får barn (det klarer de utmerket selv), men å legge aksjer i relasjoner som gir mer. Du TS beskriver allerede at du er lei og føler du ikke får så mye tilbake, det blir ikke bedre.

[Nyttig]

Livet endrer seg mye når man får barn, forstår gleden i selve barnet. Det er jo et mirakel i seg selv. Men alt det som kommer med å ha barn frister ikke så veldig for min del. Samt å sette et liv inn i verden vi lever i, som skal slite seg gjennom livet.

Mange som får barn aner ikke hva de har i vente, noen tror de fortsatt kan leve sitt "eget" egoistiske liv. Vanlig at man får mindre tid til å dyrke relasjoner rundt seg, ofte får man ny omgangskrets der de også har barn.

[AnonymBruker]

På 5.9.2018 den 7.18, Ava+, skrev:

Jeg tenker mye som deg, TS. 

At folk rundt meg får barn er sikkert vel og bra, men kunne ikke brydd meg mindre. Folk formerer seg som katter, synes ikke det er noen bragd i det hele tatt. Bryr meg rett og slett ikke. 

Styrer konsekvent unna alle babysnapper, babyshowers og den slags. Holder selvfølgelig kontakt med mine venner som har fått barn, men det er DE jeg er interessert i, ikke barna deres. 

Jeg er nå 31 år, i perfekt alder for å få barn. Har alt på stell for å få det også. Det er noe både kjente og totalt ukjente kommenterer, og er utrolig irriterende. Synes folk skal passe sine egne saker, men det gjør de ikke. Grunnen til at jeg ikke vil ha barn er mange, men mest av alt fordi jeg rett og slett ikke er interessert. 

Jeg høres sikkert ut som en kjip person nå, men det får så være. Jeg er glad i min 2 år gamle nevø, selvfølgelig, men interessen stopper der. 

Er helt enig i absolutt alt det Ava+ skriver! 

Kan også legge til at jeg fullstendig har slutta å pakke inn svaret når folk spør meg om jeg skal ha barn. Når de begynner å spørre om hvorfor ikke sier jeg at det har de ikke noe med, uansett hvor nær relasjon jeg har til personen. De aller fleste begynner da med en merkelig taktikk og skal forsøke å overtale meg til å få barn. Da går jeg. 

Det er for øvrig godt å lese at vi er mange her i samme båt

Anonymkode: b8a5b...a72

[AnonymBruker]

Jeg er i ferd med å puste lettet ut. Nå har jeg bikket 44 og av mine jevnaldrende venninner er det sånn ca halvparten som har valgt å ikke få barn. Nå trenger jeg snart ikke lenger frykte for at de ryker på en babysmell sånn helt på tampen av deres "produktive" år. Men så har de, i likhet med meg, heller ikke hatt noe ønske om barn. Faktisk har jeg kun én venninne som virkelig alltid har ønsket seg barn. Resten av de som fikk barn var litt sånn "meh...det er vel det man gjør?" uten faktisk å bli helt tullete opptatt av barna. 

Jeg antar jeg er heldig. Ellers så er jeg akkurat en halv generasjon for gammel til å ha blitt belemret med den grusomme trenden med babyshowers og tilsvarende fjas. 

Jeg tipper det er lettere å velge bort barn om man bor i større byer hvor man i større grad har tilgang til aktiviteter man kan fylle fritiden med. 

Anonymkode: df65c...0da

[AnonymBruker]

På 6.9.2018 den 4.18, Alice123 skrev:

Jeg er et par år eldre enn deg TS, og "alle" rundt meg får eller har barn. Og jeg kan bare signere på det ab117 skriver som jeg siterer her.

Folk blir ikke de samme etter å ha fått unger (for oss damer starter den overgangen allerede i graviditeten). Jeg har "mistet" mange venninner til baby- og småbarnslivet. Det vil si, noen få har jeg god kontakt med.

Men de fleste forsvinner totalt, bortsett fra to-tre ganger i året hvor de har "barnefri" og insisterer på å spise dårlig tapas og drikke seg russ-på-Tryvann-drita på en halv flaske cava og snakke om barnehagestart og bæsjebleier.

Det er ikke snakk om å kutte ut venner som får barn (det klarer de utmerket selv), men å legge aksjer i relasjoner som gir mer. Du TS beskriver allerede at du er lei og føler du ikke får så mye tilbake, det blir ikke bedre.

Takk for alle svar her. 

Jeg er klar over at det antakeligvis er mange som sitter med samme tanker som meg selv, men jeg støter ikke så ofte på dem i det virkelige liv. Jeg har én venninne jeg snakker mye om dette med, hun er ti år eldre enn meg og singel og har det på samme måte. Samtidig er nok hennes situasjon litt annerledes - hun vil gjerne ha mann og barn, så hennes følelser er litt mer blandede. Jeg merker også at hun ikke anser oss som i "samme bås", ettersom jeg har så mye mer tid enn henne.

Det er hevet over enhver tvil at alle forandrer seg etter barn, men det jeg nå har merket meg og tenkt mer og mer på, er at det kanskje først og fremst forsterker noe som alltid har vært der. Min søster er gravid, og det meste handler om det akkurat nå. Av aktiviteter liker hun enten å slappe av foran dårlig TV, strikke eller lage ting til den kommende babyen. Hun spiller med når jeg snakker om samfunnsaktuelle eller kulturelle ting (jeg jobber i en bedrift innen kultur/akademia og er mye på arrangement relatert til dette), men jeg vet at når hun er med andre er det kun babyprat eller strikkebøker. Når jeg tenker meg om har hun jo alltid vært litt mindre leseglad enn jeg er, og litt mer disponert for "stelling og stulling". Det handler kanskje mest om at nå får hun fullt spillerom til å bare fokusere på hjemmetilværelsen. Hun har lite interesse av å dra på et politisk seminar eller høytlesning med en kjent forfatter, og nå kan hun endelig slutte å late som.

Dette forsterker følelsen av at jeg kanskje ikke er en barneperson. Å vende meg til å ha barn og engasjere meg i det er sikkert mulig, men jeg frykter at det ikke er nok der i utgangspunktet som kan dyrkes til en komplett omsorgsperson. 

TS

Anonymkode: 63b48...04d

[_popcorn_]

Jeg har ingen problemer med å være glad på andres vegne om dem velger få barn, selv om det ikke er noe jeg selv ønsker meg. 
Både venner og familie, nært og fjernt har akseptert og respekterer at jeg har valgt å ikke få barn. 
Selvfølgelig kommer det titt og ofte snaps med barna, har ingen problemer med å skjønne at det er noe dem er stolt over og vil vise fram, jeg ser på snaps og legger fra meg telefonen, eller svarer tilbake med en snap av kattene... 
Alle venninner som har fått barn klarer helt fint ha vanlige samtaler uten å dra opp bæsjebleier og snørr hele tiden. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, _popcorn_ skrev:

Jeg har ingen problemer med å være glad på andres vegne om dem velger få barn, selv om det ikke er noe jeg selv ønsker meg. 
Både venner og familie, nært og fjernt har akseptert og respekterer at jeg har valgt å ikke få barn. 
Selvfølgelig kommer det titt og ofte snaps med barna, har ingen problemer med å skjønne at det er noe dem er stolt over og vil vise fram, jeg ser på snaps og legger fra meg telefonen, eller svarer tilbake med en snap av kattene... 
Alle venninner som har fått barn klarer helt fint ha vanlige samtaler uten å dra opp bæsjebleier og snørr hele tiden. 

Da er du heldig. Alle jeg kjenner med barn har utvikla seg til kjedelige folk som bare prater om barna sine. Seriøst, jeg sovner av sånne folk. Skjønner ikke hva de skal med de skrikende drittungene. 

Anonymkode: 3a45a...205