Samlivsbrudd med to felles barn

[AnonymBruker]

Noen erfaringer/ råd? Føler meg usikker på om det er det rette å gjøre. 

Noen som har gått igjennom dette og vil dele litt? Feks, hvor gamle var barna, hvordan reagerte de? Hvordan bodde barna etterpå? 50/50 eller samvær?

hvordan gikk det å få lån på egenhånd?

følte du/dere sikre på avgjørelsen?

tok det lang tid før sorgen roet seg?

hvor lang tid tok det før dere bestemte dere for å gå fra hverandre før dere fikk flyttet fra hverandre?

Anonymkode: 27d2f...484

[Dr. Ops]

Desverre ingen praktiske råd. Lytt til hjertet og hodet samtidig og du vil få svar.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen erfaringer/ råd? Føler meg usikker på om det er det rette å gjøre. 

Noen som har gått igjennom dette og vil dele litt? Feks, hvor gamle var barna, hvordan reagerte de? Hvordan bodde barna etterpå? 50/50 eller samvær?

hvordan gikk det å få lån på egenhånd?

følte du/dere sikre på avgjørelsen?

tok det lang tid før sorgen roet seg?

hvor lang tid tok det før dere bestemte dere for å gå fra hverandre før dere fikk flyttet fra hverandre?

Anonymkode: 27d2f...484

Flyttet fra min mann med to barn , som da var 4 og 6. Vi kjøpte leilighet ca 15 minutter unna far, samme kommune, men ikke skolekrets. Var aldri mening han skulle ha 50%, det hadde aldri gått. Valget for meg var enkelt, og for barna så var det aldri noen sorg. Vi fikk det alle mye bedre av å bo borte fra far .  Barna var hos far en dag i uken og hver annen helg fre-søn. Jeg hadde god økonomi så var aldri problem å kjøpe leilighet før jeg fikk oppgjør for huset, så det er jo en stor fordel. Jeg bestemte meg for at nok er nok i mars, ca 2 måneder senere flyttet vi inn i ny leilighet . Har ihvertfall aldri angret og aldri sett meg tilbake, merket stor forskjell på barna også . Det er noen få år siden, men ville gjort det samme igjen uten tvil

Anonymkode: cb50a...201

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du gå fra? Er det fordi forholdet er dødt, og det er ikke mulig å reprarere? Eller er det pga en 3 person? Er dere enige om å gå fra hverandre?

Hvordan ting går videre kommer nok veldig ann på dette. 

Min kone forlot meg for en 3. person, som hun flyttet rett inn med. Det ble gjort på en veldig uredelig måte og hun tråkket veldig på meg. Med en slik start på et brudd, så har ikke det gjort samarbeidet vårt veldig enkelt. Nå ett år etterpå klarer vi fortsatt ikke å snakke sammen til hverandre eller være i samme rom. Sorgen tar nok litt tid avhengig av hvorfor dere går fra hverandre. Men det vil nok alltid være en part som føler seg mer såret enn den andre. 

Barna lider veldig av dette. Vi har de 50/50. Det er vanskelig å få logistikken i hverdagen til å gå opp med idrett, venner, hytteturer med barnas venner og foreldre, ferier skal koordineres. Osv osv...

Kan dere redde forholdet, så gjør alt hva du klarer for at det skal gå. Først og fremst for barnas skyld, men også for deg selv. Er alt helt håpløst etter at du/dere har forsøkt alt. Så er det nok mer riktig å gå fra hverandre. Men det kommer nok uansett ikke til å være lett.

Anonymkode: 028d6...d43

[Anonymusa91]

Flere?

[AnonymBruker]

Mitt råd er at dere først gjør alt dere kan for å prøve å få forholdet til å fungere. Det er viktig for å få en følelse av at valget er riktig og kanskje slippe å angre i etterkant. dette er et valg som har vannvittig stor konsekvens for både ditt liv, farens liv, men ikke minst barnas liv. Det er knalltøft å stå i det, ikke bar akkurat i bruddet ,men i lang tid etterpå. Samlivsbrudd er helt forferdelig for alle parter, og bør virkelig kun være løsningen når alt annet er prøvd. Og om du føler deg sikker på brudd, men partner ikke er det, så er det viktig at vedkommende får tid til å fordøye dette og til å forstå at brudd er uunngåelig. Mange får sjokk og bruker lang tid på å forst hvorfor parteren ønsker å gå.

Her var barna i alder 5-10 år ved bruddtidspunkt. De har taklet det overraskende greit, og de var enige med oss voksne om at de ville bo like mye hos hver av oss. Altså 50/50. Og det har de levd greit med i 3 år nå. Vi voksne gjør det vi kan for å skjerme dem for "merarbeid" rundt dette. Dvs at vi pakker alt, det er vi voksne som får mest jobb, for det er vi som har satt barna i situasjonen. heldigvis bor vi også nært nok til at barna har alle venner i nærheten hele tiden. det gjør ting mye enklere. Men det er likevel mye jobb, mye styr, mye koordinering. Forferdelig slitsomt for oss voksne. og jeg tror nok barna også kjenner mer på det enn de gir uttrykk for. Selv om de er utrolig tilpasningsdyktige.

Å se barna sine bare halve tiden er helt forjævlig. Man mister så mye av livet dems. Og den følelsen blir bare enda verre når eksen får ny partner. Et annet menneske ser da dine barn like mye som deg selv. Det er ikke lett å kjenne på. Men likevel så trenger barna begge sine foreldre like mye mener jeg. dermed er en annen løsning vanskelig. Hvilken rett  har jeg til å ha mer tid med barna enn faren? Men jeg hater det. Tenker ofte at jeg heller kunne levd i et dårlig forhold om jeg hadde hatt barna rundt meg hele tiden.

Sorgen over familien som ble oppløst er like sterk etter 3 år, selv om jeg nå har ny kjæreste. Jeg er usikker på om den forsvinner noen gang. Selv om jeg aldri i livet ville kunne bo sammen med min eks igjen. Jeg får aldri en hel familie igjen. Det er vondt.

Samarbeid blir ikke enklere etter brudd. Sliter dere med det nå kan du regne med at det blir enda vanskeligere.

Å få lån gikk greit for meg, har en trygg jobb med høy inntekt. Jeg kunne beholde felles bolig etter bruddet. Dette er jo noe som er veldig avhengig av din/deres situasjon økonomisk. Snakk med banken. Det økonomiske var det minste problemet ved bruddet her. men andre sliter veldig. Mange får mye mindre penger enn de tror når alt skal deles.

Her tok det 3 mnd fra det ble snakk om brudd til eksen flyttet ut. For meg var dette altfor raskt (jeg ønsket ikke brudd, ville prøve å redde forholdet). Men når en part først har bestemt seg så er situasjonen uutholdelig uansett, så på et vis er det greit å få det overstått. men dette forutsetter gjerne at man er enige om brudd, eller at den som vil ut av forholdet er den som flytter. Hvis du vil "kaste ut partneren" og han ikke vil så kan situasjonen treneres lenge.

Anonymkode: 8a1e2...f43

[RoH]

Hvor greit barna tok det vet vi først når de blir voksne og selv skal etablere seg som en familie. All erfaring tilsier da at de begår samme feil som sine forelder. 

Økonomien blir svekket for 90% av tilfellene, unntaket er sjopoholikere og surremikler, Dette rammer også barna. 50% med to barn medfører at et av barna må bortprioriteres om en skal noe med det andre barnet. 

Osv. 

Hva var det du lurte på TS? Dette ligger i dagen og selvforklarende. Spørsmålet er hva som er årsaken til at du ønsker å gå til et så dramatisk skritt som å løse opp familien, om dette er din løsning fordi du er egosentrisk, eller om det er faktorer som medfører at totalbelastningen for barna blir mindre ved oppløsning av familien og eventuell fremtidig sammenblanding med nye menn, deres barn / nye kvinner / deres barn osv. 

  

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen erfaringer/ råd? Føler meg usikker på om det er det rette å gjøre. 

Noen som har gått igjennom dette og vil dele litt? Feks, hvor gamle var barna, hvordan reagerte de? Hvordan bodde barna etterpå? 50/50 eller samvær?

hvordan gikk det å få lån på egenhånd?

følte du/dere sikre på avgjørelsen?

tok det lang tid før sorgen roet seg?

hvor lang tid tok det før dere bestemte dere for å gå fra hverandre før dere fikk flyttet fra hverandre?

Anonymkode: 27d2f...484

Mine barn var 3, 6 og 10. De reagerte dessverre mest med lettelse. Vi voksne hadde nok ikke klart å skjerme dem som godt som vi kunne ønsket. Vi har delt omsorg, og det ser ut som ungene har det bra med det.

Gikk greit å få lån.

Var helt sikker på avgjørelsen.

Sorgarbeidet tok en stund, særlig fordi det var jeg som "tok steget", sånn at jeg kunne ikke senke skuldrene og få sørge før det hadde gått noe tid.

Tok ca 6 uker før jeg fikk flyttet.

Anonymkode: e0222...a59

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen erfaringer/ råd? Føler meg usikker på om det er det rette å gjøre. 

Noen som har gått igjennom dette og vil dele litt? Feks, hvor gamle var barna, hvordan reagerte de? Hvordan bodde barna etterpå? 50/50 eller samvær?

hvordan gikk det å få lån på egenhånd?

følte du/dere sikre på avgjørelsen?

tok det lang tid før sorgen roet seg?

hvor lang tid tok det før dere bestemte dere for å gå fra hverandre før dere fikk flyttet fra hverandre?

Anonymkode: 27d2f...484

Barn på 6 og 8 her. Bruddet ble et rent helvete da det var jeg som fikk nok og ville gå. Exn godtok ikke dette, og brukte ett år på å manipulere, trakassere og gjøre livet mitt/vårt vanskelig.

Tok 4 uker for meg å flytte ut, da jeg ikke fikk lov å flytte før meklingen var overstått - og det var 4 ukers ventetid på familievernkontoret.

Sorgen tok lang tid, da jeg satte ex'n og barna foran meg selv, siden det var jeg som dro vekk. Men var veldig sikker etter et 13 år langt psykopathelvete.

50/50 samvær, da ex'n fikk trumfet gjennom det. Barna vil være mer hos meg, men fam.v.kontoret har ikke myndighet til å bestemme dette for dere. Da blir dere advokatmat istedenfor.

Får ikke huslån da jeg ikke har fast stilling i helsesektoren. Vanskelig å få lån om man ikke tjener godt. Og når man har barna 50/50 så har man knapt krav på noe støtte. Får 1,5 barnetrygd bare. Så jeg leier hus.

Anonymkode: 7c60e...c39

[Ulla Ullsokk]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal du gå fra? Er det fordi forholdet er dødt, og det er ikke mulig å reprarere? Eller er det pga en 3 person? Er dere enige om å gå fra hverandre?

Hvordan ting går videre kommer nok veldig ann på dette. 

Min kone forlot meg for en 3. person, som hun flyttet rett inn med. Det ble gjort på en veldig uredelig måte og hun tråkket veldig på meg. Med en slik start på et brudd, så har ikke det gjort samarbeidet vårt veldig enkelt. Nå ett år etterpå klarer vi fortsatt ikke å snakke sammen til hverandre eller være i samme rom. Sorgen tar nok litt tid avhengig av hvorfor dere går fra hverandre. Men det vil nok alltid være en part som føler seg mer såret enn den andre. 

Barna lider veldig av dette. Vi har de 50/50. Det er vanskelig å få logistikken i hverdagen til å gå opp med idrett, venner, hytteturer med barnas venner og foreldre, ferier skal koordineres. Osv osv...

Kan dere redde forholdet, så gjør alt hva du klarer for at det skal gå. Først og fremst for barnas skyld, men også for deg selv. Er alt helt håpløst etter at du/dere har forsøkt alt. Så er det nok mer riktig å gå fra hverandre. Men det kommer nok uansett ikke til å være lett.

Anonymkode: 028d6...d43

Såklart barna lider, men mer av at dere ikke klarer å ta dere sammen og oppføre dere som voksne mennesker enn bruddet! Å ikke kunne være i samme rom... Skjerp deg!!!

[Serafin]

På 4.9.2018 den 21.00, AnonymBruker skrev:

Noen erfaringer/ råd? Føler meg usikker på om det er det rette å gjøre. 

Noen som har gått igjennom dette og vil dele litt? Feks, hvor gamle var barna, hvordan reagerte de? Hvordan bodde barna etterpå? 50/50 eller samvær?

hvordan gikk det å få lån på egenhånd?

følte du/dere sikre på avgjørelsen?

tok det lang tid før sorgen roet seg?

hvor lang tid tok det før dere bestemte dere for å gå fra hverandre før dere fikk flyttet fra hverandre?

Anonymkode: 27d2f...484

Gratulerer! Nye muligheter i livet ditt! Når en dør lukkes, åpner andre dører seg i livet!

[AnonymBruker]

En burde være rimelig sikker,er mann ikke det kan det være noen mindre men viktige grep som kunne gjøres for å få et samliv til å fungere. Tror det viktigste er ærlighet,åpenhet å trofasthet,brytes disse prinsipper er alle forhold dødfødt,  grunnlaget for  bitterhet å et smertefullt brudd for barna er produsert.

Er begge oppegående er 50/50 det naturlige valget for meg.

For med gikk finansiering lett,Banken visste godt at jeg stort sett hadde holdt økonomien alene.

Når ting kom for en dag, har jeg alltid vært sikker på at det var rett. Men kommer alltid til bebreide meg selv at jeg fikk barn med å brukte en så stor del av livet på et menneske som har verdier og holdninger i veldig kontrast til alt jeg står for.

Sorgen vil nok alltid være der.  første årene var helt jævlig,  Å ha gitt et menneske mye tillit for så å bli takket med svik og griskhet gjør noe med et menneske.

Tok kort tid, tenker min oppgave var fullført, bygge en god økonomi, en som alltid hadde vært der for barna, å alltid kom til å være det. sann sett lå alle kort på bordet for å realisere seg selv for familiens og barnas regning. Heldigvis har jeg baller å det skal mye til å knekke meg. I dag står jeg godt. Å den tryggheten jeg trenger er igjen på plass i livet følelsemesig og økonomisk. Men fy å tøfft det har vært.

Anonymkode: cb222...09b

[Khloe P.T]

På 4.9.2018 den 21.00, AnonymBruker skrev:

Noen erfaringer/ råd? Føler meg usikker på om det er det rette å gjøre. Er du usikker så vent. Jobb med forholdet og prøv ev terapi.

Noen som har gått igjennom dette og vil dele litt? Feks, hvor gamle var barna, hvordan reagerte de? Hvordan bodde barna etterpå? 50/50 eller samvær? Barna var 5 og 9. Vi startet med en hybel som vi foreldre delte på og bodde i annen hver uke. Det var vrient og etter 2-3 mnd hadde jeg leid en leilighet i nærområdet. Ungene tok det tilsynelatende greit i begynnelsen, men etter ca et halvt år begynte eldste å bli veldig utagerende og lite harmonisk.

hvordan gikk det å få lån på egenhånd? Jeg hadde god økonomi og det var ikke problem med lån når den tid kom (3-4 år)

følte du/dere sikre på avgjørelsen? Jeg var stupforelsket i en annen og svevde i et ukjent univers. Ingenting kunne stoppet meg fra å gå den gangen. Forholdet hadde skrantet lenge og det var vel det som gjorde det mulig å bli så forelsket. Vi hadde hatt ett brudd før dette også så sånn sett var det en rett avgjørelse, også sett i ettertid.

tok det lang tid før sorgen roet seg? Samtidig som jeg var forelsket følte jeg enorm savn og sorg etter barna. Det å ikke ha de sammen med meg har aldri blitt en vane. Jeg har virkelig slitt mye pga det. Å få barn og ikke kunne være hos de hele tiden virker meningsløst. Akkurat det er noe jeg tror folk tenker altfor lite på før de skiller seg. 

hvor lang tid tok det før dere bestemte dere for å gå fra hverandre før dere fikk flyttet fra hverandre? Ca 1 mnd. Før det sov jeg på gjesterommet slik at barna skulle forstå at vi ikke var kjærester mer. På tross av at jeg var forelsket i en annen var det et såkalt pent brudd og ingen høylytte krangler, surmuling e.l. Etter at vi flyttet fra hverandre spiste vi middag sammen hver onsdag, feiret bursdager og den første jula bare vi. Og det gikk veldig bra. Barnas far skal ha stor kredd for å være raus. 

Anonymkode: 27d2f...484

 

Endret 8. september 2018 av Khloe P.T
skrivefeil

[AnonymBruker]

Jeg står midt i et brudd med barn på 5 og 9 år. Hvis alt går etter planen, flytter far ut i løpet av september. Barna blir informert når far har nytt bosted og en innflyttingsdato.

Far skal ha samvær på 6 netter per måned. Jeg har alltid vært primæromsorgsgiver + far jobber 24/7.

Jeg eier huset alene.

Jeg ønsket bruddet, og er helt sikker i min avgjørelse. Far veksler mellom forståelse og fortvilelse.

Anonymkode: 317bb...c66