Klarer mannen deres å sette ord på kjærlighet? Min sier han ikke vet hva det er... Rødt flagg?

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Carrot skrev:

Jeg leste en gang TS at i alle forhold er det en som elsker mer enn den andre, og at det er OK fordi det ikke betyr at den andre ikke elsker deg så mye de kan eller nok - det betyr bare at enkelte er mer følelsesmennesker enn andre og kjenner sterkere på ting.

Jeg tenker at det viktigste er at du trives i forholdet ditt med mannen du velger dele livet med, og hvis du ikke gjør det ta en evaluering fra ditt ståsted på hva du kan gjøre, endre osv - ikke hva du ønsker han skal endre, for en ting har livet lært meg - man kan ikke endre andre mennesker, de må selv ønske en endring helt umotivert for at det skal skje.

Ja, det er nok sånn og får være helt OK! Jeg trives utrolig godt med han som partner mer enn jeg forestilte meg med tanke på hvor ukomfortabel og overfladisk /holdt muren oppe med andre menn. Jeg vil dele livet mitt med han men er så redd for at han egentlig syntes det er helt greit å skifte partner etter fem år , noe jeg tror ikke skjer om han virkelig elsker meg, da tror jeg kjærligheten aldri vil dø ut, men frykter at skjer om han ikke kjenner noe unikt i hjertet sitt! Jeg frykter liksom å sitte igjen dumpa og playa om et halv år eller fem og syntes jeg er altfor gammel (snart 30) til å bli det nå , og måtte gå gjennom 6 nye år med følelesmessig helbredning uten dating før jeg finner en ny om jeg i det hele tatt greier å bli interessert i noen ny. Har ikke helt den tiden å kaste bort nå.

 

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har ikke orket å lese igjennom alle svar her som går på å plukke kjæresten til TS fra hverandre igjennom diverse beskrivelser TS har kommet med, men jeg vil gjerne svare på det spørsmålet som opprinnelig ble stilt i hovedinnlegget.

Mannen min og jeg har nå vært sammen i 9 år, og har vært igjennom en god del ting sammen. Han har aldri vært spesielt flink til å uttrykke kjærlighet verbalt, og de gangene han har gjort det så har det vært på ganske lik måte som kjæresten din. Han har aldri møtt noen han klarer å leve med før han møtte meg, og at han tolererer meg. Jeg vet jo at han elsker meg, selv om han ikke klarer å uttrykke det på en mer romantisk måte. Ekteskap ser han også på som mer praktisk enn romantisk. Noen er sånn, de er mer praktiske enn romantiske og klarer ikke å bruke poetiske beskrivelser for å legge frem følelsene sine, men det betyr ikke at de ikke elsker like mye. 

Anonymkode: b8bf8...1bf

Nei det trenger du ikke å lese gjennom alt, tråden fikk my mer respons enn jeg så for meg noe jeg er kjempe takknemmelig for for dette har plaget og gnagd sånn på meg, og vet at usikkerheten min ikke er bra for hverken meg eller han, men skjønner at det ikke er så interessant å lese for andre. Takk for at du deler hvordan din mann er og hva du tenker om det

Anonymkode: df6e0...755

[Carrot]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er nok sånn og får være helt OK! Jeg trives utrolig godt med han som partner mer enn jeg forestilte meg med tanke på hvor ukomfortabel og overfladisk /holdt muren oppe med andre menn. Jeg vil dele livet mitt med han men er så redd for at han egentlig syntes det er helt greit å skifte partner etter fem år , noe jeg tror ikke skjer om han virkelig elsker meg, da tror jeg kjærligheten aldri vil dø ut, men frykter at skjer om han ikke kjenner noe unikt i hjertet sitt! Jeg frykter liksom å sitte igjen dumpa og playa om et halv år eller fem og syntes jeg er altfor gammel (snart 30) til å bli det nå , og måtte gå gjennom 6 nye år med følelesmessig helbredning uten dating før jeg finner en ny om jeg i det hele tatt greier å bli interessert i noen ny. Har ikke helt den tiden å kaste bort nå.

 

Anonymkode: df6e0...755

Jeg tror det beste rådet du kan få er å ta tak i egne issues og fokuser på å få orden på dem.. Kanskje ikke måten partneren din utrykket seg verbalt på er det egentlige problemet? Du skriver for eksempel at du har hatt vansker for å slippe en potensiell partner innpå deg, du sier du er redd for å bli forlatt, du nevner 6 år for å komme over ett brudd på og frykten for å være for gammel... Det kan virke som om du har noen usikkerheter du må få landet og lagt til ro for egen del også..

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Carrot skrev:

Jeg tror det beste rådet du kan få er å ta tak i egne issues og fokuser på å få orden på dem.. Kanskje ikke måten partneren din utrykket seg verbalt på er det egentlige problemet? Du skriver for eksempel at du har hatt vansker for å slippe en potensiell partner innpå deg, du sier du er redd for å bli forlatt, du nevner 6 år for å komme over ett brudd på og frykten for å være for gammel... Det kan virke som om du har noen usikkerheter du må få landet og lagt til ro for egen del også..

Ja... Men jeg hadde fått vekk disse usikkerhetene og frykten for å bli played eller forlatt eller såret lenge før jeg møtte han. Jeg var veldig trygg og klar inni meg i flere år før jeg tenkte at nå ville jeg ta steget i datingverdenen igjen. Jeg hadde da jobbet så mye med meg selv at det ble helt naturlig og automatisk å åpne seg raskt når det føltes rett denne gangen, første gang det faktisk har føltes 100% rett , og jeg slapp han inn på meg uten frykt eller mur. Men så skjedde disse hendelsene som skadet tillitten min til han, og som gjorde meg usikker på meg selv (var jeg ikke bra nok, pen nok, ung nok, siden han var utro, blir jo naturlige tanker men jeg har forstått at det ikke hadde noe med meg å gjøre at han var det) og det at han såret meg med ord og handlinger som var så innmari vondt at jeg nå har blitt veldig redd for å bli såra igjen av han..... og selv om jeg har valgt å tilgi det gamle og gå videre så er det ikke hele tiden jeg klarer å være trygg på at han elsker meg,sånn som nå når det ble trigget av at han ikke engang kunne si hva han la i kjærlighet, for når minnene om det han har gjort mot meg før kommer så koker jeg av sinne og smerte inni meg og fortvilt skjønner ikke åssen han kan føle kjærlighet for meg når han har gjort det mot meg i fortiden. Men han sier jo han ikke tok forholdet seriøst først, og da kan jeg forstå terskelen var lavere, han lover jo han ser forholdet helt annerledes i dag, at han aldri vil såre meg og at jeg er den han vil bli gammel med, men han sa faktisk også de ordene og at han elsket meg, den perioden han innrømte at han ikke gjorde..... Huff ja dette blir litt surrete og too much å ramse opp hele forholdet plutselig men..

Anonymkode: df6e0...755

[kisskissbangbang]

Har ikke lest mer enn HI, jeg vil bare skyte inn med at for meg er "Jeg vil være rundt deg hele tida, og jeg blir ikke sliten av nærværet ditt" den aller største kjærlighetserklæringa jeg kan gi  

Jeg skal elske et menneske rimelig høyt for at jeg ikke skal bli tullete av å være rundt vedkommende mye/bo med hn.

 

 

[Gjest supernova_87]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jada skjønner det og skal ikke spørre han igjen, er derfor jeg spør her
Ja både han og jeg er oppvokst i hjem der vi ikke var vitne til eller opplevde kjærlighet.
Det med at han ofrer alkoholen for å ikke ødelegge forholdet kan jo like gjerne være fordi han syntes forholdet er praktisk å ha, tenker jeg/den mørke stemmen på ene skuldern min, siden er det ordbruk han har brukt tidligere...

Han respekterer meg, men har som beskrevet ikke alltid gjort det, han gikk inn i forholdet uten å egentlig ha noen ekte ambisjoner med det og var utro, han har rakket ned på meg og vært stygg mot meg i fylla, han har brutt løfter selv om jeg sitter å gråter av smerte og han lover det aldri skal skje igjen så gjør han det samme igjen, han har virkelig gitt faen mange ganger, men virker jo som han fikk seg en ordentlig wakeup call siden han endret seg etter kranglingen ble for utmattende for oss å holde på med annenhver måned. Fra å ha brutt meg ned med handlingene sine det første året vi var sammen så sier han jo mye fint nå og er snill, omtenksom og serverer frokost på sengen, gir komplimenter, leier hånda mi og går tur i parken. Men er det bare et spill for galleriet? Eller jeg er bare brent og paranoid? Ja det plager meg at han ikke bare kunne si NOE om at kjærligheten føltes varm og lykkelig og harmonisk i hjertet eller noe, for det gjør den vel når man virkelig elsker noen  

Anonymkode: df6e0...755

Igjen du minner om meg selv. Er det virkelig å elske noen det du gjør da når du "teller" kjærligheten hans? Når hans kjærlighet MÅ være din kjærlighet og hvis ikke så er den ikke god nok. Elsker du ham eller bare trenger du ham? 

Jeg er så sykt (bokstavelig talt) opptatt av at kjærligheten skal være riktig og jeg bommer jo totalt på mål, for kjærlighet er vel ikke noe som er likt for alle og skal telles og måles og veies hele tiden. Dette gjør at jeg (uten å kunne noe for det) er veldig opptatt av hvor mye jeg "gir" og hvor mye jeg får igjen. Hva jeg gjør for ham, og hva han gjør for meg og hvorvidt det betyr at han bare er høflig eller faktisk er glad i meg. Men dette er jo regnestykker ikke kjærlighet! Hver gang jeg tenker "men burde vi ikke x og y siden vi er glad i hverandre!? Kanskje vi ikke er glad i hverandre" så devaluerer jeg kjærligheten. Jeg øver meg på å kjenne etter. Gjør han meg glad? Føler jeg meg respektert og verdsatt? Kjenner jeg nærhet? Er jeg trygg? Liker jeg ham? Jeg KJENNER etter. Og så har jeg et godt grep festet i fornuften for å passe på at jeg ikke utsetter meg for noen som tråkker over mine grenser (igjen). 

Det er vanskelig å lære trygghet og kjærlighet som voksen. Og kanskje kjæresten din gjør så godt han kan,  og hvis ikke det er godt nok er det bare du som kan velge det bort. Føler du disse tingene jeg nevner over NÅ? Eller føler du deg fortsatt uviktig, andreprioritet, noe som han bare har fordi det er praktisk? Om det fremdeles er sånn: bare DU kan velge om dette er nok. Om det ikke er sånn, at det er minner fra fortiden deres sammen som holder tilbake men nå er det mest varme følelser og trygghet: bare du kan velge å stole på at han ikke sårer deg, det er vel det kjærlighet er også, mot og å gjøre seg sårbar. Og hvis fortiden alltid vil gjøre deg utrygg eller hans fortid som en som er elendig på kjærlighet er for lite for deg: kun du kan velge det bort. Ingen andre kan gi deg svar på hvor "mye" kjærlighet eller hvilken type kjærlighet er nok. 

Mange ville sagt at min type kjærlighet ikke er nok som ble livredd da han jeg er med nå sa han var glad i meg, jeg sa jeg ikke egentlig forstod hva det betydde og jeg har enda ikke klart å svare på om vi nå er/skal være kjærester. Jeg er heldig med hans tålmodighet. 

[AnonymBruker]

Ts, jeg får inntrykk av at problemet mye mer er deg enn han. Du klarer ikke legge ting bak deg, du drar frem gamle ting som dere allerede har snakket om (og som du sier du har lagt bak deg), du leter etter tegn på at han ikke elsker deg ut fra dine krav og forventninger og er generelle helt opphengt i om du blir "played" eller lurt eller hva du nå frykter. Og her er greia, det er få som gidder i investere så mye i et forhold bare for å få seg litt fitte.... Hvorfor være sammen i flere år, blir samboer etc om man ikke er glad i noen? 

Anonymkode: 30078...03a

[Gjest supernova_87]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det lurer jeg også på? Jeg er kanskje usikker på han men jeg presser han ikke til å snakke om følelser hele tiden eller noe og er ikke Aune Sand hele dagen da :P Jeg gir han mye space og ro, noen ganger tar jeg med meg pcen inn på soverommet bare så han skal få alenetid i stua og ikke gå lei av meg, og klenger eller krever ikke noe fra han utenom at han er grei. Vil si jeg er en skikkelig snill og god kjæreste som gjør mitt beste , på en genuin og avslappet/naturlig måte og ikke påtatt, for at han skal ha det fint og elske meg. Men jeg har også satt klare rammer for hvordan jeg vil ha forholdet , etter at jeg innså jeg ikke kunne akseptere flere tilfeller av respektløs oppførsel

Anonymkode: df6e0...755

Siden vi i denne tråden driver med sånn vurdering av andres beskrivelse av kjærlighet og sånn, så vil jeg si at det virker ikke som du virkelig elsker ham. Hvordan vet du at du gjør det? 

Du som sagt er opptatt av å telle: han ringte deg flere timer hver dag, men han besøkte deg ikke: ergo er ikke hans kjærlighet god nok for den er ikke sånn som DU ville gjort. Du vil ha en garanti for fremtiden og det får ingen. Du virker mer å trenge ham, trenge bekreftelse på at du er verdt noe og er god nok, kanskje er du avhengig heller enn fylt med kjærlighet. En desperat intens følelse i bunnen av hjerterota høres like mye ut som avhengighet som kjærlighet. Du er jo overhodet ikke trygg på ham. Du beskriver at han ikke vet hva du har opplevd før, du forfekter at du er en god kjæreste på en naturlig/genuin måte, men det er du jo ikke når du gjør ditt og datt FOR AT HAN SKAL ELSKE DEG. Jeg tror/trodde også at det måtte være sånn "jeg må være medgjørlig, lett og ikke en byrde for at noen skal elske meg", men det funke jo ikke sånn. Før du tar plass, krever å bli sett og gjør deg sårbar og slipper ham inn i de såreste stedene av deg så vil du heller aldri føle deg trygg på at han stiller opp, at han er der, at han elsker DEG for den du er. 

[Carrot]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja... Men jeg hadde fått vekk disse usikkerhetene og frykten for å bli played eller forlatt eller såret lenge før jeg møtte han. Jeg var veldig trygg og klar inni meg i flere år før jeg tenkte at nå ville jeg ta steget i datingverdenen igjen. Jeg hadde da jobbet så mye med meg selv at det ble helt naturlig og automatisk å åpne seg raskt når det føltes rett denne gangen, første gang det faktisk har føltes 100% rett , og jeg slapp han inn på meg uten frykt eller mur. Men så skjedde disse hendelsene som skadet tillitten min til han, og som gjorde meg usikker på meg selv (var jeg ikke bra nok, pen nok, ung nok, siden han var utro, blir jo naturlige tanker men jeg har forstått at det ikke hadde noe med meg å gjøre at han var det) og det at han såret meg med ord og handlinger som var så innmari vondt at jeg nå har blitt veldig redd for å bli såra igjen av han..... og selv om jeg har valgt å tilgi det gamle og gå videre så er det ikke hele tiden jeg klarer å være trygg på at han elsker meg,sånn som nå når det ble trigget av at han ikke engang kunne si hva han la i kjærlighet, for når minnene om det han har gjort mot meg før kommer så koker jeg av sinne og smerte inni meg og fortvilt skjønner ikke åssen han kan føle kjærlighet for meg når han har gjort det mot meg i fortiden. Men han sier jo han ikke tok forholdet seriøst først, og da kan jeg forstå terskelen var lavere, han lover jo han ser forholdet helt annerledes i dag, at han aldri vil såre meg og at jeg er den han vil bli gammel med, men han sa faktisk også de ordene og at han elsket meg, den perioden han innrømte at han ikke gjorde..... Huff ja dette blir litt surrete og too much å ramse opp hele forholdet plutselig men..

Anonymkode: df6e0...755

Du trenger ikke ramse opp forholdet, men kanskje du trenger lese det du selv skriver fra utsiden? Hvis en venn hadde fortalt deg at hun er så utrygg som du er - hvilke råd ville du gitt henne?

Greit nok at han kanskje gjorde en del dumme ting, men det å fortsette forholdet var ene og alene ditt valg, da velger du også å legge bak deg de tingene og fortsette fremover - altså også legge bak deg usikkerheten, og hvis du ikke klarer det jobbe med den for egen del såvel som for forholdet..

Ja du ble såret - ja han var en dust - det kan vi være enig om, men det er kanskje mer at du også må se din rolle i forhold til dine følelser enn å tenke at han ikke kommuniserer kjærligheten sin på en måte du ville valgt å gjøre det.. ?? kanskje..

[Gjest supernova_87]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja... Men jeg hadde fått vekk disse usikkerhetene og frykten for å bli played eller forlatt eller såret lenge før jeg møtte han. Jeg var veldig trygg og klar inni meg i flere år før jeg tenkte at nå ville jeg ta steget i datingverdenen igjen. Jeg hadde da jobbet så mye med meg selv at det ble helt naturlig og automatisk å åpne seg raskt når det føltes rett denne gangen, første gang det faktisk har føltes 100% rett , og jeg slapp han inn på meg uten frykt eller mur. Men så skjedde disse hendelsene som skadet tillitten min til han, og som gjorde meg usikker på meg selv (var jeg ikke bra nok, pen nok, ung nok, siden han var utro, blir jo naturlige tanker men jeg har forstått at det ikke hadde noe med meg å gjøre at han var det) og det at han såret meg med ord og handlinger som var så innmari vondt at jeg nå har blitt veldig redd for å bli såra igjen av han..... og selv om jeg har valgt å tilgi det gamle og gå videre så er det ikke hele tiden jeg klarer å være trygg på at han elsker meg,sånn som nå når det ble trigget av at han ikke engang kunne si hva han la i kjærlighet, for når minnene om det han har gjort mot meg før kommer så koker jeg av sinne og smerte inni meg og fortvilt skjønner ikke åssen han kan føle kjærlighet for meg når han har gjort det mot meg i fortiden. Men han sier jo han ikke tok forholdet seriøst først, og da kan jeg forstå terskelen var lavere, han lover jo han ser forholdet helt annerledes i dag, at han aldri vil såre meg og at jeg er den han vil bli gammel med, men han sa faktisk også de ordene og at han elsket meg, den perioden han innrømte at han ikke gjorde..... Huff ja dette blir litt surrete og too much å ramse opp hele forholdet plutselig men..

Anonymkode: df6e0...755

For en utenforstående så virker det helt åpenbart at du ikke har fått vekk usikkerhetene, du virker opphengt i kontroll av ham, hans følelser og av fremtiden. Du MÅ vite hva han egentlig føler og har ikke tid til å ta tid til å bli trygg. 

Ikke vente til dette blir slutt før du jobber med deg selv og usikkerheten. Man trenger ikke 6 år på å leges fra et godt forhold selv om det blir slutt med en man elsker. Så lenge du ikke utsletter deg selv så trenger det ikke være så mye å bygge opp. Og hvis kjærlighetsorgen tar lang tid pleier folk å synes det går greit fordi "det var jo ekte ren kjærlighet". Din opphengthet i om du vil kaste bort tid sier meg at det er du som ikke elsker ham. Å bare få være kort med noen man virkelig elsker er verdt det. Du vil som sagt heller ha garantier... 

Og du kan umulig ha sluppet ham 100% inn når han ikke vet noe om hva du har opplevd før. 

Jobb med deg selv, det er helt forferdelig å ha en sånn sykelig trang til bekreftelse og "Just right", på ting som ikke kan bli perfekt. 

[AnonymBruker]

Jeg er mann selv og kan garantere at jeg hadde blitt like satt ut som ham og blitt svar skyldig selv. Ikke fordi jeg ikke elsker henne, jeg gjør virkelig det, og jeg kan sitte og se på henne og tenke hvor heldig jeg er som har hun der som dama mi. Jeg viser at jeg er glad i henne slik jeg kan, og jeg tror ikke hun tviler på det heller. Men hadde hun bedt meg definere kjærlighet, da hadde jeg virkelig blitt helt satt ut.

Det er et altfor abstrakt såpeoperaspørsmål (for min del, hun legger sikkert noe annet i det) til at jeg kunne sagt noe som helst fornuftig, og jeg hadde helt sikkert snublet i ordene jeg også fordi jeg prøvde å tenke meg frem til hva hun forventet at jeg skulle si. Ikke fordi jeg ikke føler, men fordi jeg vet at hun og jeg i så fall har helt ulike referanser og rammer. For meg er det spørsmålet både fryktelig omfattende og helt fullstendig meningsløst på en gang, mens det for henne sikkert betyr mye. Blir for meg som å spørre hva søvn er og forvente et eller annet svar utover "øh litt sånn når man hviler og så er man bevisstløs men man drømmer og sånn og kanskje ikke helt bevissløs men man blir uthvilt". Bare at man her i tillegg bruker dette vaklende svaret som en målestokk på hvor mye jeg bryr meg om den jeg bryr meg mest om fremfor å gløtte til alle de andre måtene det kommer frem på.

Å definere "hva kjærlighet er for meg" overfor dama er en helt umulig oppgave. Jeg går ikke rundt og tenker over sånt i hverdagen. Jeg elsker henne, og jeg kan som sagt sitte og tenke over hvilken bra dame jeg har, men å definere det er sjanseløst. Det er altfor mangefasettert og innviklet, og samtidig altfor banalt, til at jeg kan sammenfatte det på en koherent på stående fot. Sånn sett er jeg veldig enig med @Isambard her. Selvfølgelig snubler man hvis man skal forsøke å svare på et så svevende spørsmål som hva kjærlighet er, særlig når man i tillegg må velge sine ord med omhu ut fra at trådstarter ikke var fornøyd med svaret heller.

Jeg er for ordens skyld like sjanseløs om foreldrene mine (som er helt fantastiske begge to) spør meg om hva slags kjærlighet jeg føler overfor dem. Det har ingenting med dama eller manglende evne til å elske å gjøre i det hele tatt. Det har å gjøre med at jeg ikke reflekterer over hva som ligger i begrepet kjærlighet. Jeg kjenner på det, men jeg har ingen idé om hvordan jeg skulle redegjort for det. I hvert fall ikke på hennes premisser. Ikke for å være vanskelig, ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi hele spørsmålet er klin umulig å engang begynne å besvare for meg. Og sikkert for mange andre menn. Og noen damer. 

Anonymkode: 39561...dd3

[AnonymBruker]

Syns du har store forventninger til hvordan en person skal uttrykke seg. Jeg som dame hadde ikke klart å formulere meg som deg og hadde satt utrolig pris på hvis min partner sa noe sånt. Ikke alle er flinke til å uttrykke seg verbalt og da må de få lov til å si det på sin egen måte uten å få fortalt at det er feil. Folk kommuniserer forskjellig. Som min kjæreste sa til meg er at han fort blir lei sine kjærester inn i et forhold og til slutt orker han ikke mer. Når han da sa min klønete måte at han ikke føler det slikt med meg så måtte jeg faktisk puste litt og så sette meg inn i hans måte å si ting på. Nå har vi vært sammen i ti år og forholdet gir oss fortsatt sommerfugler i magen

Anonymkode: 279ab...02c

[AnonymBruker]

Takk til alle som har engasjert seg og svart og bryr seg  Blir helt ydmyk av så mange velmente svar og sparer meg kanskje for mange måneder i terapi eller å ødelegge forholdet, Jeg skal lese de siste sidene her når jeg får satt meg ned på pcen hjemme i kveld, må få ferdig arbeidsdagen her nå og kommer tilbake til å få svart  

Anonymkode: df6e0...755

[Sirah]

2 timer siden, kisskissbangbang skrev:

Har ikke lest mer enn HI, jeg vil bare skyte inn med at for meg er "Jeg vil være rundt deg hele tida, og jeg blir ikke sliten av nærværet ditt" den aller største kjærlighetserklæringa jeg kan gi  

Jeg skal elske et menneske rimelig høyt for at jeg ikke skal bli tullete av å være rundt vedkommende mye/bo med hn.

 

 

Enig. Det er ikke alle som er like gode til å sette ord på følelser, meg selv inkludert. Hadde du stilt meg samme spørsmål som du stilte kjæresten din hadde jeg nok også stått der og vært svar skyldig. Når du etterpå forklarer hva du mener at kjærlighet er så er jeg helt enig, men jeg sliter med å finne disse ordene på egenhånd. Jeg skal love deg at jeg ikke er psykopat  

 

[waco]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Obs/Ps: Vi har ingen grove krangler lenger heller, men ville bare nevne at vi har hatt det. Ca 10 ganger det første året sammen, som var altfor mye og jeg derfor sa det måtte bli bedre eller brudd og siden da har vi blitt veldig flinke på å kommunisere normalt sammen når vi vil ta opp noe

Anonymkode: df6e0...755

Du vet at kjærlighet er en illusjon? For meg så betyr tillit hundre ganger mer enn kjærlighet. Klarer du å være trofast du da, - du som tenker så fælt?

[Illuminatum]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tviler ikke på at han er glad i meg, men om han ikke kan sette ord på hva kjærlighet er for han, er det han opplever i det hele tatt kjærlighet da???
Hva tenker dere av det jeg skriver?
Kan deres menn sette ord på sine følelser for deg og på hvordan de føler kjærlighet?
 

Anonymkode: df6e0...755

Så om en ikke formulerer kjærlighet likt som kvinnen så er den ikke der?

Ikke rart mange går i fra hverandre.

Jeg ville virkelig slitt med å formulere meg som deg om min kjære ba meg formulere kjærlighet.

 

[Duff]

Utrolig mange bra svar her. Skal jeg oppsummere så virker det som om du går i tankefella Ts. Du overtenker og overanalyserer. Hva med å bare være, glede seg over det som er bra uten å skulle sette ord og tanker på alt. Som en sa lenger oppe her, han kan sitte og se på dama og kjenne at han er glad i henne. Det er så enkelt. Jeg gjør det samme. Ser på mannen og kjenner jeg er glad jeg har han. Når han kommer hjem fra jobb er jeg glad det er han som kommer og ingen andre. 

[waco]

6 minutter siden, Duff skrev:

Utrolig mange bra svar her. Skal jeg oppsummere så virker det som om du går i tankefella Ts. Du overtenker og overanalyserer. Hva med å bare være, glede seg over det som er bra uten å skulle sette ord og tanker på alt. Som en sa lenger oppe her, han kan sitte og se på dama og kjenne at han er glad i henne. Det er så enkelt. Jeg gjør det samme. Ser på mannen og kjenner jeg er glad jeg har han. Når han kommer hjem fra jobb er jeg glad det er han som kommer og ingen andre. 

Kanskje ekte kjærlighet er å respektere mennesker for hvem dem er og ikke hvem man skulle ønske dem var?

[Trolltunge]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Svar til det i svart tekst:  Ja, det er sjanse for at han endret seg av egoistiske hensyn, og ikke av hensyn til deg.

Svar til det i svart tekst:  Ja, det er sjanse for at han endret seg av egoistiske hensyn, og ikke av hensyn til deg.

Anonymkode: d3752...fb0

Jeg tror ikke slikt er bare spill for galleriet. 

Min mann brøt forøvrig ut en gang "Det aller beste med deg er at du takler meg!". 

Jeg satte pris på denne selvinnsikten, for han er i sannhet ikke bestandig enkel å leve med.  

Jeg tror imidlertid ikke at han kun er med meg fordi jeg er en som takler ham, selv om det er noe vesentlig. Han viser stadig med handling og ord at det er mye ved meg og oss han setter pris på. Jeg tror ikke at jeg hadde fått så dype beskrivelser dersom jeg spurte ham hva kjærlighet er for ham. Han hadde vel enkelt og greit svart "Det som du og jeg har" eller "Familie". Store poetiske ord ligger ikke for ham, og det er greit! 

Jeg har to ekser som var veldig flinke til å "male" flotte ord om sine følelser for meg. Han ene viste seg å være narsissistisk, og altså var det kun ord uten egentlig mening. Han viste meg i sannhet hvor mye han "elsket" meg da jeg ville bryte meg fri fra ham. Jeg var ikke elsket, jeg var en eiendel han ikke fant seg i å bli fratatt! Han andre... vel, så flink med ord, men han sviktet meg grovt. Så grovt at han ikke kunne "male" over det med fine ord! 

Ord betyr rett og slett ikke all verdens. Noen ganger betyr de faktisk ingenting. Jeg foretrekker derfor menn som min mann, som ikke er så flink med ord, men som viser hvor mye han bryr seg. Handling betyr langt mer enn ord! 

 

[Duff]

3 minutter siden, waco skrev:

Kanskje ekte kjærlighet er å respektere mennesker for hvem dem er og ikke hvem man skulle ønske dem var?

Nettopp. 

[AnonymBruker]

Her på KG er jo alt rødt flagg.

Anonymkode: 9e06c...e00