Er så glad i datteren min at det gjør vondt av og til :(

[AnonymBruker]

Jeg har det ikke sånn hver dag altså. Men enkelte dager dukker det opp en slags uro i kroppen når det gjelder datteren min. Hun er snart 3 år og hun er bare så herlig og god på alle måter. Da begynner uroen til å utvikle seg til angst for å miste henne. Alt fra sykdom til ulykker og kdinappig  Nå er det heldigvis skjeldent kidnapping skjer i Norge, men jeg tenker likevel på det hvordan hun hadde hatt det dersom hun plutselig ble tatt i fra oss, uten å få mulighet til å kose med kosen sin eller ha favorittbamsen sin i sengen. Hun elsker kosen sin! Hun går ingen steder uten å ta den med seg, da begynner jeg å tenke på hvordan hun hadde «overlevd» uten? Hun MÅ ha den for å få sove i lag med smokken... Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men håper noen har opplevd lignende? Er altfor glad i barnet mitt at det gir meg angst? Det har så og si vært slik siden hun ble født. Men mer nå, nå som hun forstår masse, prater og viser hvor glad hun er i oss og hvor knyttet hun er til oss. Jeg får vondt av å tenke på hvordan hun hadde reagert om vi plutselig ble vekke, føler hun hadde dødd av sorg selv så knyttet hun er til oss. Åååå måtte bare få det ut  

Anonymkode: 7f054...ee7

[AnonymBruker]

Velkommen i klubben!

Anonymkode: 04a0a...59f

[AnonymBruker]

Ja sånn har jeg det også innimellom, og det gjør vondt langt inn i ryggraden! Heldigvis har jeg det ikke sånn hver dag, men noen ganger tar det overhånd. Tror det er viktig og prøve å ignorere tankene mest mulig, selv om de er naturlige å ha. For det er ikke sundt og sitte å tenke på det hele tiden, da blir man sprø og kommer inn i en vond sirkel. For meg er det viktigere ånyte nuet og glede meg over barna. 

Anonymkode: 74603...f09

[Gjest COSL Innovator]

Mine barn er voksne og jeg er stadig redd for de ennå. Nå frykter jeg ikke kidnapping, pedofile og barnemishandling lengre, men at de skal bli alvorlig syke og verste fall dø.

Dør barna mine så følger jeg lett etter. Samtidig så skal de mye til for at begge barna mine dør før meg, så jeg må jo være sterk og leve videre for evt den ene som skulle bli igjen. Måtte Gud forby at det skjer de noe som helst ❤️

[Jadzia]

Du er langt fra alene med de tankene og følelsene. Barna er jo det viktigste vi har, de er alt!

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det ikke sånn hver dag altså. Men enkelte dager dukker det opp en slags uro i kroppen når det gjelder datteren min. Hun er snart 3 år og hun er bare så herlig og god på alle måter. Da begynner uroen til å utvikle seg til angst for å miste henne. Alt fra sykdom til ulykker og kdinappig  Nå er det heldigvis skjeldent kidnapping skjer i Norge, men jeg tenker likevel på det hvordan hun hadde hatt det dersom hun plutselig ble tatt i fra oss, uten å få mulighet til å kose med kosen sin eller ha favorittbamsen sin i sengen. Hun elsker kosen sin! Hun går ingen steder uten å ta den med seg, da begynner jeg å tenke på hvordan hun hadde «overlevd» uten? Hun MÅ ha den for å få sove i lag med smokken... Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men håper noen har opplevd lignende? Er altfor glad i barnet mitt at det gir meg angst? Det har så og si vært slik siden hun ble født. Men mer nå, nå som hun forstår masse, prater og viser hvor glad hun er i oss og hvor knyttet hun er til oss. Jeg får vondt av å tenke på hvordan hun hadde reagert om vi plutselig ble vekke, føler hun hadde dødd av sorg selv så knyttet hun er til oss. Åååå måtte bare få det ut  

Anonymkode: 7f054...ee7

Om barnet mitt ble kidnappet, ville jeg bekymret meg for heelt andre ting en om at barnet ikke fikk kosen sin...

Anonymkode: 07052...d9f

[Gjest Nina1975]

Helt normalt❤️

[Uglems]

Håper det er normalt, for jeg føler det samme. Alt fra rasjonell til irrasjonell frykt. Lille babyen min ♡ 

[AnonymBruker]

Takk for gode ord ❤️ Litt i det følsomme hjørnet idag. 

Anonymkode: 7f054...ee7

[AnonymBruker]

Jeg har lest om en annen her som skriver hun er redd barnevernet. Jeg må nok innrømme at det gjelder også meg, kanskje ikke så mye som andre brukeren, men tankene dukker opp en gang iblant. Spesielt når jeg hører noe negativt om barnevernet. Jeg har en venninne som jobber i etaen, og jeg vet hvordan dette foregår, at det er ikke barnevernet som bestemmer om barna skal flyttes fra foreldre eller ikke, men rapportene de legger fram har veldig mye å si. Dommere som sitter i retten har jo aldri observert foreldre og de vet heller ikke hvordan barna er, de må bare lese det som blir presentert fram og ta en avgjørelse ut i fra det. Så det er ikke rart at barnevernet har som oftest en god sak pga rapportene sine. En ting venninnen min har fotalt er at det var en dame som jobbet i en annen kommune, hun fikk til slutt sparken pga maktmisbruk. Rapporten hennes talte veldig mye i saken, og den var alt ifra positiv. Vil ikke gå inn på detaljer, men det ble oppdaget at hun ikke var ærlig i rapportene, foreldre holdt på å miste barnet sitt. Tenk hvor forferdelig! Stakkars lille som var livredd for å miste mamma og pappen sin. Gråt da jeg hørte om saken. Så «feil» skjer og det er etat med mye makt. Jeg forstår dem som er skeptisk.

Anonymkode: 7f054...ee7

[AnonymBruker]

Huff.. Jeg ble mamma til en nydelig liten jente for to måneder siden.. da hun ble født ble jeg og pappaen umiddelbart så utrolig forelska. Jeg var i lykkerus over å ha fått en så nydelig unge. Plutselig-en uke etter fødselen-kom jeg til å tenke på fallhøyden.. herregud så redd jeg ble for å miste henne. Kreft/ulykke/kidnapping osv.  Jeg skjønte plutselig at dette er bakdelen med å få barn. Nattevåk/ikke kunne dra på alle konserter og fester man ønsker/rotete og skittent hus.. ingen av de tingene plager meg, men tanken på å miste henne gjør meg kvalm. Tror det blir enda verre med tiden, som hos dere.. 

Mannen har heldigvis litt mer bakkekontakt og oppmuntrer meg med at alle de tingene jeg er redd for er sjeldent, og de fleste barn i Norge vokser trygt og godt opp! Klem til deg TS!

Anonymkode: dd652...3ef

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff.. Jeg ble mamma til en nydelig liten jente for to måneder siden.. da hun ble født ble jeg og pappaen umiddelbart så utrolig forelska. Jeg var i lykkerus over å ha fått en så nydelig unge. Plutselig-en uke etter fødselen-kom jeg til å tenke på fallhøyden.. herregud så redd jeg ble for å miste henne. Kreft/ulykke/kidnapping osv.  Jeg skjønte plutselig at dette er bakdelen med å få barn. Nattevåk/ikke kunne dra på alle konserter og fester man ønsker/rotete og skittent hus.. ingen av de tingene plager meg, men tanken på å miste henne gjør meg kvalm. Tror det blir enda verre med tiden, som hos dere.. 

Mannen har heldigvis litt mer bakkekontakt og oppmuntrer meg med at alle de tingene jeg er redd for er sjeldent, og de fleste barn i Norge vokser trygt og godt opp! Klem til deg TS!

Anonymkode: dd652...3ef

Klem til deg ❤️ Det er ikke lett å være mamma av og til! 

Anonymkode: 7f054...ee7

[AnonymBruker]

Det er svært vanlig å ha det sånn innimellom.  De fleste foreldre opplever det. 

Anonymkode: 8da83...527

[Gjest BearMama]

Det er helt normalt at slike tanker dukker opp. 

Men om det utvikler seg til å bli angst og konstant uro som påvirker deg i hverdagen burde du oppsøke hjelp da det verken er sunt for deg eller barnet.

Endret 1. september 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

Ganske normalt for en mamma å føle sånn. Føler det litt daglig her også. Redd noen er stygge mot Jan i barnehagen. Noen dager er han så stille og jeg blir så redd og lei meg. Det er sånn det er å være mamma og disse følelsene kommer man alltid til å føle på. Det er normalt.

Anonymkode: 0f319...490

[AnonymBruker]

Hun merker at du er kronisk engstlig og bekymret. Du overfører usikkerheten din til henne.  Ikke bli overrasket om hun utvikler unnvikende personlighetsfortyrrelse.

Anonymkode: 014a0...d15

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Før jeg fikk barn forstod jeg ikke hvor glad man kan bli i noen. 

Anonymkode: 0da5d...781

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun merker at du er kronisk engstlig og bekymret. Du overfører usikkerheten din til henne.  Ikke bli overrasket om hun utvikler unnvikende personlighetsfortyrrelse.

Anonymkode: 014a0...d15

Ta deg en bolle. TS har morsinstinkt og dette er biologisk.

Anonymkode: 0da5d...781

[Gjest Rux]

Velkommen i klubben😉 Det kalles mammahjerte, og kommer til å gjøre vondt mange ganger opp gjennom årene. Jeg vet akkurat hvordan det er!❤ 

[AnonymBruker]

Sånn er det å ha barn. Uansett alder på barna. 

Anonymkode: 81331...e65