Er dagens foreldre mer stolte av ungene sine enn forrige generasjons, eller er de bare mindre redde for å si det?

[Gjest Anonymus Notarius]

Kom til å tenke over dette da jeg leste en FB-oppdatering av en perifer venninne, som skrev at hun "tok av seg hatten" for lille Lise som var så ufattelig flink til å spille håndball, selv satt hun og heiet på sidelinja. Leser stadig lignende greier i sosiale medier. Det fikk meg til å lure på om mine egne foreldre var så nærmest latterlig stolte av meg og mine søsken da vivar barn? For de sa aldri noe sånt (heldigvis) 😂

Misforstå meg rett, alle foreldre er jo stolte av ungene sine. Men er det slik at dagens foreldre nærmest dyrker barna sine? Eller gjorde foreldre dette før også, de hadde bare ikke noen plattform å hyle det ut til verden på?

Kjør debatt!

[AnonymBruker]

He he uff hadde mine foreldre sagt noe sånt når jeg var ung hadde jeg sunket i jorden av skam. Min datter på 21 hadde nok også reagert på samme måte hvis jeg hadde lagt ut og skrevet noe sånt. Tror det er personlighet og ikke generasjoner som har noe å si. 

Anonymkode: a701a...dfd

[Gjest Solstråletårer]

6 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

Kom til å tenke over dette da jeg leste en FB-oppdatering av en perifer venninne, som skrev at hun "tok av seg hatten" for lille Lise som var så ufattelig flink til å spille håndball, selv satt hun og heiet på sidelinja. Leser stadig lignende greier i sosiale medier. Det fikk meg til å lure på om mine egne foreldre var så nærmest latterlig stolte av meg og mine søsken da vivar barn? For de sa aldri noe sånt (heldigvis) 😂

Misforstå meg rett, alle foreldre er jo stolte av ungene sine. Men er det slik at dagens foreldre nærmest dyrker barna sine? Eller gjorde foreldre dette før også, de hadde bare ikke noen plattform å hyle det ut til verden på?

Kjør debatt!

Tror det er lettere å si det. Mine foreldre sa aldri hvor stolte og glade de var i meg. ( nå hadde jeg litt over igjennomsnittet gamle foreldre) Det hadde de lært at de ikke skulle gjøre. Skulle være streng og litt avstand mellom oss  . For  jeg skulle vise respekt og være snill. Men da de lå for døden fortalte de hvor glad i de var i meg og de var stolte av meg. Skulle egentlig ønske de sa  det før  da jeg ikke viste dette  .  Så jeg sier ofte jeg er glad i barna mine og jeg er stolt av de . Bare fordi er seg selv noen ganger eller de har gjort noe bra .

Ps men har ikke det behovet å legge det ut på some hele tiden da. Holder å si det til dem. 

Endret 31. august 2018 av Solstråletårer
Tillegg

[Gjest Anonymus Notarius]

1 minutt siden, Solstråletårer skrev:

Tror det er lettere å si det. Mine foreldre sa aldri hvor stolte og glade de var i meg. ( nå hadde jeg litt over igjennomsnittet gamle foreldre) Det hadde de lært at de ikke skulle gjøre. Skulle være streng og litt avstand mellom oss  . For  jeg skulle vise respekt og være snill. Men da de lå for døden fortalte de hvor glad i de var i meg og de var stolte av meg. Skulle egentlig ønske de sa  det før  da jeg ikke viste dette  .  Så jeg sier ofte jeg er glad i barna mine og jeg er stolt av de . Bare fordi er seg selv noen ganger eller de har gjort noe bra .

Mine foreldre sa "vi er stolte av deg", men de sa ikke at de tok av seg hatten for meg liksom 😂eller andre fraser mange foreldre kommer med nå for tida, der de forteller at de suynes ungene er så fantastiske at det er ikke måte på. 

Mulig jeg bare er litt mer realistisk innstilt, men jeg klarer i alle fall å se at ungene mine er helt vanlige unger... 

[AnonymBruker]

 

Jeg tror det er mye mer vanlig å dyrke barna sine i dag, enn det var for bare 10 år siden.

Jeg var på konsert med kulturskolen for noen måneder siden, og da opplevde jeg at flere familier kom med høylytte, stygge, nedsettende bemerkninger om alle andre enn deres eget barn.   Det var en ordentlig ufin oppførsel. 

Mitt "barn" er voksen nå, og jeg har vært på temmelig mange slike tilstelninger opp igjennom årene, men slike tendenser har jeg ikke opplevd før de siste 5 årene, før det kulminerte totalt dette året.

Anonymkode: f25ba...719

[AnonymBruker]

Jeg tror dagens samfunn får frem folk som er litt skrytete av seg. Før var det julekort og telefon man brukte som skrytekilde, nå er man et tastetrykk unna å nå flere hundre med bilde av «Ruben som er sååå flink å spille cello/fotball/tegne en gressåker osv.» 

Er absolutt for litt skryt, men hva skjer med barna når de en dag skjønner at de ikke er verdensmestere i alt? Putegenerasjonen <3

Anonymkode: ca7f1...999

[Gjest Solstråletårer]

Akkurat nå, Anonymus Notarius skrev:

Mine foreldre sa "vi er stolte av deg", men de sa ikke at de tok av seg hatten for meg liksom 😂eller andre fraser mange foreldre kommer med nå for tida, der de forteller at de suynes ungene er så fantastiske at det er ikke måte på. 

Mulig jeg bare er litt mer realistisk innstilt, men jeg klarer i alle fall å se at ungene mine er helt vanlige unger... 

Det er mine å . Jeg forventer ikke at de blir super voksene og nobelpris vinner. Men jeg er stolt av de for det. Og tror de trenger å høre det.

Jeg er stolt av en som står opp kl 6 på morran og kommer seg til skole helt selv . Jeg forventer også at ungen gjør det men lov å være stolt  . For det er ikke alle som gjør dette .  

Men det finne noen som overdriver det kan jeg være enig i.

[Gjest Anonymus Notarius]

2 minutter siden, Solstråletårer skrev:

Det er mine å . Jeg forventer ikke at de blir super voksene og nobelpris vinner. Men jeg er stolt av de for det. Og tror de trenger å høre det.

Jeg er stolt av en som står opp kl 6 på morran og kommer seg til skole helt selv . Jeg forventer også at ungen gjør det men lov å være stolt  . For det er ikke alle som gjør dette .  

Men det finne noen som overdriver det kan jeg være enig i.

Helt enig i at det er viktig å fortelle ungene at man er stolt av dem. Men samtidig synes jeg det er viktig ikke å overdrive også. Hvis de har fått høre hele oppveksten at de er overjordisk fantastiske må det vel bli en skuffelse når de etter hvert oppdager at de er ganske gjennomsnittlige? 

Jeg tror det er litt personlighetsavhengig også selvsagt, noen er mer tilbøyelige til å skryte enn andre. Og sosiale medier har jo gjort at disse får boltre seg vilt. For meg hadde det vært helt fullstendig unaturlig å skrive på sosiale medier at jeg bøyer meg i støvet for barna mine fordi de sparker ball eller spiller fløyte som en helt vanlig unge. 

[Gjest Anonymus Notarius]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg tror det er mye mer vanlig å dyrke barna sine i dag, enn det var for bare 10 år siden.

Jeg var på konsert med kulturskolen for noen måneder siden, og da opplevde jeg at flere familier kom med høylytte, stygge, nedsettende bemerkninger om alle andre enn deres eget barn.   Det var en ordentlig ufin oppførsel. 

Mitt "barn" er voksen nå, og jeg har vært på temmelig mange slike tilstelninger opp igjennom årene, men slike tendenser har jeg ikke opplevd før de siste 5 årene, før det kulminerte totalt dette året.

Anonymkode: f25ba...719

Det er sånne tendenser jeg har lagt merke til også. 

[Gjest Anonymus Notarius]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror dagens samfunn får frem folk som er litt skrytete av seg. Før var det julekort og telefon man brukte som skrytekilde, nå er man et tastetrykk unna å nå flere hundre med bilde av «Ruben som er sååå flink å spille cello/fotball/tegne en gressåker osv.» 

Er absolutt for litt skryt, men hva skjer med barna når de en dag skjønner at de ikke er verdensmestere i alt? Putegenerasjonen ❤️

Anonymkode: ca7f1...999

Det er i alle fall helt sikkert!

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

Kom til å tenke over dette da jeg leste en FB-oppdatering av en perifer venninne, som skrev at hun "tok av seg hatten" for lille Lise som var så ufattelig flink til å spille håndball, selv satt hun og heiet på sidelinja. Leser stadig lignende greier i sosiale medier. Det fikk meg til å lure på om mine egne foreldre var så nærmest latterlig stolte av meg og mine søsken da vivar barn? For de sa aldri noe sånt (heldigvis) 😂

Misforstå meg rett, alle foreldre er jo stolte av ungene sine. Men er det slik at dagens foreldre nærmest dyrker barna sine? Eller gjorde foreldre dette før også, de hadde bare ikke noen plattform å hyle det ut til verden på?

Kjør debatt!

Det er helt galskap. 

Anonymkode: 7cce9...3c1

[AnonymBruker]

Jeg leser problemstillingen som todelt:

- Foreldre som skryter for mye og for voldsomt. Altså de som har fått med seg at det er viktig å bygge selvtillit hos barna, og løser det ved å rose ukritisk i hytt og gevær. Eksempelvis sto vi bak en jente på 4-5 år og moren hennes da vi skulle kaste søppel etter en kinotur sist, og da jenta får dyttet søppelet opp i søppelbøtta kvitterer mor med både applaus (!) og "Fantastisk! Du er så KJEMPEFLINK du, Lise!"  Dette er jo bare min mening, men jeg tror at over-rosing og over-skryting er lite heldig for barna på sikt, de blir avhengige av tilbakemeldinger på alt de gjør og får seg lett en smell når de skjønner at resten av verden ikke egentlig synes de er så spesielle.

- Terskel for å skryte offentlig. Hvor mye og hvor offentlig er det "greit" å skryte av egne barn? Jeg synes det lett blir for voldsomt hvis man trekker fram barna i alle mulige sammenhenger, eller fremholder de som enestående, eller bruker barna som et slags speilbilde for å egentlig skryte av seg selv. På en måte har vel bare SoMe gjort det enkelere å skryte så det når mange. Julebrevene har jo vært gjenstand for latterliggjøring lenge, og det har til alle tider vært folk som liker å trekke fram egne barn støtt og stadig, men nå er det bare så mye mer synlig.

Men selve skrytet er neppe noe nytt... jeg leste et intervju med Alex Rosén en gang, om hvor fortvilet han var som 11-åring når moren kom på bandykamp og entusiastisk sto på sidelinja og ropte "Alex er best! Alex er best!"  Han skal kanskje være glad for at Facebook ikke fantes den gangen- og jeg synes synd på de barna som blir "føljetonger" på Facebook som følge av foreldrenes overdrevne behov for å hevde seg.

Anonymkode: 818fc...309

[Gjest hind]

Jeg ser stadig at folk er sinte på janteloven og mener den lever i beste velgående, men jeg mener slikt som dette beviser at den er så godt som avskaffet. Folk skryter skamløst av seg selv, barna sine, partnerne sine og alt mulig annet. Det var ikke like akseptert da jeg vokste opp. Jeg vet at moren vår var stolt av oss, men de gangene hun skrøt gjorde hun det direkte til oss og ikke til venner og kjente. Jeg synes det er en mye bedre måte å gjøre det på hvis man først skal skryte. Jeg synes dessverre at facebookmammaer virker å skryte mest for selv å få skryt for vidunderbarnet de har gitt gener til eller oppdratt på en forbilledlig måte. 

[Gjest Anonymus Notarius]

Tror også alt skrytet av barn i sosiale medier i virkeligheten er skryt av seg selv... 

[AnonymBruker]

Bobler over av stolthet over mine barn. Alt de har klart, selv med litt bagasje. Men har aldri følt for å dele den stoltheten med alle andre.For det er nå en gang slik, at alle foreldre har verdens beste barn. 

Det å uhemmet skryte av sine barn er en form for misshandling. Barnet vil jo ikke være klar for en verden der man forventer man gjør det man skal, helt uten ros. Skulle tatt seg ut at hver gang jeg utflrte jobben min så fikk jeg stående applaus.

Anonymkode: d3d2e...879

[Gjest Solstråletårer]

7 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

Tror også alt skrytet av barn i sosiale medier i virkeligheten er skryt av seg selv... 

Det har du helt rett i. Kjenner mange som skryter av  ungene sine . For at de vil ha tilbake  at de er så flinke mamma/pappaer. 

[AnonymBruker]

Jeg er opptatt av å gi ungene skryt og masse kjærlighet. Men å gjøre det i sosiale medier syns jeg er mer selvskryt enn skryt av ungene. Det er vel noe jeg ikke helt forstår, alle de som ser på barnets prestasjoner som noe de har ære for. Eller de som er villige til å dytte andre unger ned for å pushe frem sin egen. 

Hos oss var det like før fotballaget til 10-åringen måtte legges ned pga. overivrige foreldre som ville vinne og ha sitt barn på banen. For når andre unger for det meste satt på benken og endte opp med å ville slutte, så var det ikke så langt fra at de hadde sittet igjen med for få spillere til å stille lag. (Vi bor i en liten krins med rundt 30 elever på trinnene, så spesielt når de begynner med 7-er fotball er man avhengig av at mange i kullet ønsker å være med for å kunne stille lag.) Det ble et ganske heftig oppgjør der vi med unger som ble pushet ut måtte true med å kontakte fotballforbundet pga. brudd på retningslinjene i barnefotball. 

Anonymkode: 09a5f...fe2

[*Budeia*]

Har aldri hørt av foreldrene mine at "de er stolt av meg".. så det handler nok litt om begge deler, at barna blir dyrket mer den dag idag - og at foreldre ikke er redd for å si slike ting høyt lenger.

[Gjest Anonymus Notarius]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er opptatt av å gi ungene skryt og masse kjærlighet. Men å gjøre det i sosiale medier syns jeg er mer selvskryt enn skryt av ungene. Det er vel noe jeg ikke helt forstår, alle de som ser på barnets prestasjoner som noe de har ære for. Eller de som er villige til å dytte andre unger ned for å pushe frem sin egen. 

Hos oss var det like før fotballaget til 10-åringen måtte legges ned pga. overivrige foreldre som ville vinne og ha sitt barn på banen. For når andre unger for det meste satt på benken og endte opp med å ville slutte, så var det ikke så langt fra at de hadde sittet igjen med for få spillere til å stille lag. (Vi bor i en liten krins med rundt 30 elever på trinnene, så spesielt når de begynner med 7-er fotball er man avhengig av at mange i kullet ønsker å være med for å kunne stille lag.) Det ble et ganske heftig oppgjør der vi med unger som ble pushet ut måtte true med å kontakte fotballforbundet pga. brudd på retningslinjene i barnefotball. 

Anonymkode: 09a5f...fe2

Nettopp - for det er jo ikke ungene som hører skrytet, men en masse voksne de ikke kjenner...

Til det siste avsnittet - jeg har også hørt lignende historier.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Anonymus Notarius skrev:

Helt enig i at det er viktig å fortelle ungene at man er stolt av dem. Men samtidig synes jeg det er viktig ikke å overdrive også. Hvis de har fått høre hele oppveksten at de er overjordisk fantastiske må det vel bli en skuffelse når de etter hvert oppdager at de er ganske gjennomsnittlige? 

Jeg tror det er litt personlighetsavhengig også selvsagt, noen er mer tilbøyelige til å skryte enn andre. Og sosiale medier har jo gjort at disse får boltre seg vilt. For meg hadde det vært helt fullstendig unaturlig å skrive på sosiale medier at jeg bøyer meg i støvet for barna mine fordi de sparker ball eller spiller fløyte som en helt vanlig unge. 

Jeg fikk høre det hele oppveksten at foreldrene mine var stolte av meg og hvor høyt de elsket meg og at jeg var flink til masse og alt det der. Masse kos og masse ros (og masse kjeft innimellom, siden jeg var en pøbel, men jeg visste alltid at de elsket meg uansett). 😍 

Idag er jeg i midten av 30-årene, veldig selvsikker, med god selvfølelse og masse tro på egne evner. Har fått til det jeg ønsker i livet, har mann, barn og mange gode venner. God utdannelse og en jobb jeg elsker og lykkes i.

Jeg tok ikke et fnugg skade av å høre gode ord hele tiden, tvert imot! 😍 Og mine barn får samme praksis, det går knapt én time mellom hver gang jeg forteller de hvor masse jeg elsker dem, hvor flinke, smarte, kloke, snille, gode, fine, morsomme, sterke, tøffe, modige, hjelpsomme osv de er, og koser og nusser de hele tiden. ❤️

Satser på at ungene blir som meg, det er ingen tvil om at det har fått meg langt i livet. Legger ikke ut noe av dette på Some da, jeg er veldig opptatt av barns rett til å forme sin egen identitet. ❤️

Anonymkode: ffbca...39f