Den Nordiske Motstandsbevegelsen.....

[Amathea]

Hittil har dette året vært et helvete.

I vår fant vi ut at èn av våre sønner har ført oss bak lyset og levd en løgn.                                                                                                               Vi har lenge hatt mistanke om at han presenterte seg som en annen enn den han faktisk er, og derfor startet vi i vår egne undersøkelser for å finne ut av hva dette kunne være...…

Nitidig research ble til klare, tydelige bevis…..bilder,deltagelse i sjokkerende diskusjoner på skjulte nettsider,                                                  aktiv hjernevasking fra høyrevridde leder, ufattelige meninger og påstande, oppfattelser av verden som ikke rimer med noe…… et menneskesyn og verdisyn som er så twisted og skremmende at man umiddelbart blir kvalm…….. For ikke å glemme den ENORME kvalmen, tomheten og avmakten man som mamma føler...… når man faktisk ser reportasjer hvor ens egen sønn aktivt og engasjert marsjerer bærende på et nynazist flagg, iført nynazist-uniform....og stolt roper ut kamprop sammen med resten av nynazistene I Nordisk Motstandsbevegelse...…. Mens jeg ser den hatefulle mengden marsjere, undres jeg I mammahjertet mitt over hvor anderledes han ser ut. Han går anderledes, blikket er hatefullt og han ser ekstremt selvsikker ut - slik man gjerne gjør når man er blandt en mengde mennesker man føler seg hjemme hos. Man klarer ikke gråte engang. Det eneste man føler er…. sjokk, avmakt og et sinne som er så enormt at man må ta seg sammen, for ikke å miste seg selv.

Så - hva gjør man?

Man avslører selvsagt løgnen.                                                                                                                                                                  Konfronterer ham.   Barnet du skapte og fødte, barnet som du elsket, barnet som du har sloss og kjempet for, barnet som du alltid har prøvd å hjelpe på best mulig måte hittil I livet…..  sitter foran deg - fremdeles iført buksene som du så han hadde på seg under nynazistmarsjen du hadde sett ham i på nettet. Han sier uforståelige ting, og du undrer deg over hvordan det er mulig at ALT ved ham endret seg på 3 minutter; ...FØR han visste at han var avslørt - og ETTER at han forstod at han var avslørt…..  ALT forandret seg. Stemmen, holdningen, blicket, ordene…..  Det er som å være deltager I en dårlig film.... men det ER ingen film. Dette er virkelig - men likevel så ufattelig virkelig.

Konfrontasjonen utvikler seg. Jeg spør mye. Lytter mye. tiller spørsmål som jeg håper vil få ham til å se at dette er galskap. " Ok, så er du ikke så glad I fri innvandring. Men det du driver med er noe helt annet enn det. Du sprer hat. Det kan vi som din familie ikke akseptere. Hva kan vi gjøre for å hjelpe deg utav dette??  Vi gjør hva som helst. Bare si hva du trenger I livet ditt.....nytt sted å bo? Ny jobb? Ny start??  Vi hjelper deg med hva enn - bare gi slip på denne galskapen?!"  

Han reiser seg fort opp fra stolen han har sittet på. Et øyeblikk ser det ut som om han skal slå meg ned. Øynene hans gløder av hat og sinne. Jeg blir ikke redd. Akkurat der og da - bare " er " jeg.

" Jeg velger dem." sier han.  Jeg lytter og svarer rolig at jeg håper at han har valgt riktig, for han kan ikke velge både dem og oss.  Jeg ber ham tenke på det.  " Jeg trenger ikke tenke på det. "Saken" er viktigere enn familie. Vi er frihetskjempere og kamerater - de aksepterer meg fullt ut som dette. De er min familie nå. "  

Jeg gråter inni meg, men ikke en eneste tåre kommer ut.                                                                                                                                       For første gang I hele mitt liv, har jeg nettop kjent hvordan det føles når et hjerte knuses I tusen biter.  Man føler ingenting. Hjernen er " flat" og på utsiden der og da, blir man praktisk og kald. På innsiden gråter man.

Det er siste gang vi ser hverandre.  Det er 5 måneder siden nå.  

Jeg følger ham på avstand. Egentlig mest for å se om han er i live...…  Vi har ingen kontakt. Søsken orker ikke snakke om ham engang og besteforeldre har blitt emosjonelt og fysisk syke av dette. På nettet ser vi ham marsjere med nynazistene rundt I Skandinavia, dele ut flyveblader og drive med propaganda rundt i Norge....  Han ser stolt ut, iført uniform og bærende på flagg med nynazist symbol.                         Jeg gråter ikke lenger.    Istedet begynner jeg selv å kjenne på en kampånd - mot nynazisme. I alle former.

Det første skrittet er å bli åpen om egen erfaring. Dette er første gang jeg har fortalt LITT om dette. Det er vondt, men nødvendig.   Neste skritt blir å fortelle åpent om det - vise ansikt - kjempe MOT hatet…..det samme hatet som mitt eget kjøtt og blod kjemper FOR.

Jeg er nervøs for dette.  Redd for å bli " dømt " som mamma til en nynazist, at " noen" kanskje tror at jeg kunne ha gjort " mer"......

Vil du hjelpe meg? Del gjerne innlegget mitt, om du føler at det kan være med på å bevisstgjøre foreldre om nynazismens klør.  

Takk.

 

 

Endret 31. august 2018 av Amathea

[Apis]

Det er jo et tegn i tiden, med høyrevridde som marsjerer, men tror nok det er mer et svar til den etablerte makten en klassisk nazisme som sådan, de etablerte vanlige politiske partiene klarer ikke helt og fange opp de utfordringene som vanlige folk opplever og slik sett får en en oppblomstring på fløyene og kanskje spesielt på ytre høyre  

[Gjest Rosetelys]

Bor dere i Norge?

Har du prøvd å snakke med din sønn? Forsøkt å få ut av han hvorfor han har blitt med i NMR? Om dere finner ut hvorfor så kan det være det er lettere for dere å forstå han. Ikke hva "saken" gå ut på, men de konkrete grunnene, de personlige grunnene, for at han har valgt å bli med NMR.

[Drizzt]

Det er utvilsomt en veldig vanskelig situasjon for deg og jeg har full forståelse for de vanskelige følelsene du opplever som mor.

Men det jeg reagerer litt på er at du skriver at du ''elsket'' ham. Han er fortsatt din sønn og kommer alltid til å være, selv om dere er på forskjellige ''bølger''. Så for meg er det uforståelig at du har sluttet å elske ham. For meg er dette et tegn på at du har gitt ham opp, at du ikke vil kjempe videre for å få et bedre forhold til ham. En annen ting jeg ser i innlegget er at han har fått aksept og annerkjennelse, til og med tilhørighet et annet sted, men har han prøvd å snakke med dere om sine meninger før det eskalerte? Jeg vet ikke om dere så tegn før eller om det kom ut fra blå himmel på dere, men kan det være at han har prøvd å snakke med dere og se hvor dere står før han har bestemt at dere ''ikke forstår ham uansett'' og søkt tilhørighet og aksept et annet sted? Og så tenker jeg at det var kanskje ikke så lurt å be ham velge mellom dere og dem sånn uten videre og gi ham ultimatum for da tar dere en stor risiko at han velger dere bort, noe han har gjort. Ville det vært bedre å prøve å reparere forholdet mellom dere først, prøve å forstå hvor han kommer fra og hvorfor han ble tiltrukket denne gruppen, hva han fant der som han ikke fant hos dere, osv? Det betyr ikke å være enige i hans synspunkter, men det ville utgjort en stor forskjell for ham (tror jeg) at han ikke blir møtt med kun negative reaksjoner uten at dere har forsøkt å forstå hva som skjer med ham og hva som har ført til dette. Er det noe han har opplevd personlig, noen som står ham nært som har opplevd noe, osv?

Til slutt - dette er samme prosess som foregår hos de som tyr til religiøse og ikke-religiøse sekter og grupperinger, enten de er langt til høyre eller venstre, eller bare ekstreme utgaver av en religion. Dette er folk som er sårbare og ikke føler tilhørighet der de er, ikke føler aksept og forståelse. Jeg håper dere to finner hverandre igjen.