Forandret etter morens død

[AnonymBruker]

Mannen min mistet moren sin i kreft for 2 år siden. Da hun lå for døden snakket han ikke til meg, var alltid sur og kjeftet for alt. Jeg hadde flyttet fra han dersom vi ikke hadde hatt barn sammen, så dårlig behandlet han meg. 

Etter hennes død har han hatt perioder der han er sur og sint (og det forstår jeg), og de kan vare fra 1 uke til 1mnd. Det er veldig slitsomt, og det første året tenkte jeg at det er hans måte å reagere på. 

Problemet er at han er slik enda. Han svinger veldig. Enten er han i strålende humør og forventer at jeg skal være like glad (ellers blir han fornærmet) eller så er han sur og prøver å lage krangel ut av ingenting. Feks igår laget han et helvete fordi jeg ville ha sex, og han ikke engang ville se på meg. Istedet for å si at han ikke hadde lyst laget han en krangel der han sa mye stygge ting til meg. Etterpå forventet jeg en unnskyldning, men sa at vi kunne legge det bak oss(det er jo ingenting å krangle for), men det vil han ikke. Han sier jeg er dramaqueen og at jeg er en kjerring! Nå svarer han ikke (er på jobb), og jeg vurderer å ta med barna på hytta til foreldrene mine uten å gi beskjed. Jeg finner meg ikke i det lenger. 

1)hvem kan jeg snakke med for å få han til å jobbe med sorgen? Han var ikke slik før dødsfallet

2)er det dårlig gjort å ta med ungene på hytta, enten for dagen eller natten uten å gi beskjed? 

Han nekter å svare meg og er sint på meg selv om jeg ikke har gjort noe. Han skjelte meg ut igår fordi jeg ikke vil "fikse opp", fordi jeg sa at det er jo ingenting å snakke om. I hans øyne er forholdet dårlig dersom vi har en diskusjon, istedet for å slå en strek over diskusjoner som omhandler bagateller 

Anonymkode: 22acc...67e

[Virrevirrevapp]

Han er deprimert - komplisert sorg.

Det er helt jævlig å miste en forelder, og særlig hvis man har sett dem bli syk og svak først. 

Det finnes sorggrupper, og psykolog-hjelp.

Dette må han og dere ordne opp i, sånn kan dere ikke ha det. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Han er deprimert - komplisert sorg.

Det er helt jævlig å miste en forelder, og særlig hvis man har sett dem bli syk og svak først. 

Det finnes sorggrupper, og psykolog-hjelp.

Dette må han og dere ordne opp i, sånn kan dere ikke ha det. 

Han innser det ikke selv.. Er det en måte jeg kan få han til å skjønne det på? 

Anonymkode: 22acc...67e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mannen min mistet moren sin i kreft for 2 år siden. Da hun lå for døden snakket han ikke til meg, var alltid sur og kjeftet for alt. Jeg hadde flyttet fra han dersom vi ikke hadde hatt barn sammen, så dårlig behandlet han meg. 

Etter hennes død har han hatt perioder der han er sur og sint (og det forstår jeg), og de kan vare fra 1 uke til 1mnd. Det er veldig slitsomt, og det første året tenkte jeg at det er hans måte å reagere på. 

Problemet er at han er slik enda. Han svinger veldig. Enten er han i strålende humør og forventer at jeg skal være like glad (ellers blir han fornærmet) eller så er han sur og prøver å lage krangel ut av ingenting. Feks igår laget han et helvete fordi jeg ville ha sex, og han ikke engang ville se på meg. Istedet for å si at han ikke hadde lyst laget han en krangel der han sa mye stygge ting til meg. Etterpå forventet jeg en unnskyldning, men sa at vi kunne legge det bak oss(det er jo ingenting å krangle for), men det vil han ikke. Han sier jeg er dramaqueen og at jeg er en kjerring! Nå svarer han ikke (er på jobb), og jeg vurderer å ta med barna på hytta til foreldrene mine uten å gi beskjed. Jeg finner meg ikke i det lenger. 

1)hvem kan jeg snakke med for å få han til å jobbe med sorgen? Han var ikke slik før dødsfallet

2)er det dårlig gjort å ta med ungene på hytta, enten for dagen eller natten uten å gi beskjed? 

Han nekter å svare meg og er sint på meg selv om jeg ikke har gjort noe. Han skjelte meg ut igår fordi jeg ikke vil "fikse opp", fordi jeg sa at det er jo ingenting å snakke om. I hans øyne er forholdet dårlig dersom vi har en diskusjon, istedet for å slå en strek over diskusjoner som omhandler bagateller 

Anonymkode: 22acc...67e

jeg ville skrevet en meld til han og sagt, jeg tar med meg ungene og reiser på hytta i noen dager, jeg har tenkt og funnet ut at det beste for oss er og få litt avstand fra hverandre sånn det er nå. Si at du føler at han ikke er helt seg selv etter dødsfallet og at du tenker at han ikke har fått bearbeidet sorgen enda. Du kan være en støtte for han, men da må han søke hjelp. Dette skal ikke gå utover deg.

Anonymkode: 3fbf4...6bc

[Virrevirrevapp]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han innser det ikke selv.. Er det en måte jeg kan få han til å skjønne det på? 

Anonymkode: 22acc...67e

Det er jo ofte problemet. Man tenker at alle andre er så teite. 

Jeg tror jeg ville insistert på at vi gikk til rådgivning sammen i første omgang, sånn at han ikke tenker at han er "problemet". Det er ofte lettere å innse at man er deprimert hvis noen andre enn kona sier det. Jeg gjorde dette med eksen. Det ble dessverre slutt mellom oss, men han gikk i terapi etter bruddet og får oppfølging. 

[Gjest Mass]

Slike prosesser kan ta flere år. Det blir selvfølgelig tungt for dere som bor med ham, men ville oppfordret ham til å få noe hjelp med å ta tak i kjerneproblemet. 

Min prosess varte i flere år, men det var ikke nødvendigvis sorgen i selv som varte lenge. Det var underliggende problemer med og rundt selve relasjonen til den som døde.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Det er jo ofte problemet. Man tenker at alle andre er så teite. 

Jeg tror jeg ville insistert på at vi gikk til rådgivning sammen i første omgang, sånn at han ikke tenker at han er "problemet". Det er ofte lettere å innse at man er deprimert hvis noen andre enn kona sier det. Jeg gjorde dette med eksen. Det ble dessverre slutt mellom oss, men han gikk i terapi etter bruddet og får oppfølging. 

Han nekter terapi, sier at da kan vi like godt skille oss ts

Anonymkode: 22acc...67e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Mass skrev:

Slike prosesser kan ta flere år. Det blir selvfølgelig tungt for dere som bor med ham, men ville oppfordret ham til å få noe hjelp med å ta tak i kjerneproblemet. 

Min prosess varte i flere år, men det var ikke nødvendigvis sorgen i selv som varte lenge. Det var underliggende problemer med og rundt selve relasjonen til den som døde.

Han vil ikke ha hjelp for han mener det ikke er noe galt med ham.. Ts

Anonymkode: 22acc...67e

[Sh999]

Min eks var sånn, nektet og legge diskusjoner om egentlig helt uvesentlige ting ifra seg. Akkurat som at han ønsket og krangle. Som regel ligger det noe mer bak da tenker jeg.. 

[Virrevirrevapp]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han nekter terapi, sier at da kan vi like godt skille oss ts

Anonymkode: 22acc...67e

Ja, han er nok veldig redd for at andre skal pirke i de følelsene som han synes er så vanskelig.

Eksen ba både meg og terpeuten vi gikk til om å dra til helvete, for han skulle ikke ha noe psykisk oppfølging etc. Vi skulle ikke komme her og her, for han feilte ingenting etc. Men så sa jeg at han valgte selv, men at både jeg og venner oppfatta ham som overstadig aggressiv. Til slutt begynte han i terapi.

Er han villig til å gå hvis det heter "rådgivning"? "Coaching" ?

Endret 31. august 2018 av Virrevirrevapp

[Virrevirrevapp]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han vil ikke ha hjelp for han mener det ikke er noe galt med ham.. Ts

Anonymkode: 22acc...67e

Det er ikke noe "galt" med ham, men han trenger hjelp fordi sorgen har satt seg fast. Det er ikke noe rarere enn å gå til legen hvis du har fått allergi eller trenger briller. Man ser eller puster ikke bedre fordi man sier at ingenting er galt. Man henger fast i sånn man har det, og klarer ikke å forestille seg at ting kan bli bedre. Det viktigste steget er det første, at han får fortalt noen andre enn deg hvordan han har det.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han vil ikke ha hjelp for han mener det ikke er noe galt med ham.. Ts

Anonymkode: 22acc...67e

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han nekter terapi, sier at da kan vi like godt skille oss ts

Anonymkode: 22acc...67e

Synes han selv at samlivet fungerer fint? Hvis ikke, burde han etterhvert innse at det ikke bare kan være «alle andre» som gjør det vanskelig, dersom han har litt selvinnsikt.

Ville reist med ungene, men gitt tydelig beskjed om årsaken på mld. Reiser du uten å gi beskjed blir det også en unnskyldning for å lage et h******.

Anonymkode: 70f2d...086

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Sh999 skrev:

Min eks var sånn, nektet og legge diskusjoner om egentlig helt uvesentlige ting ifra seg. Akkurat som at han ønsket og krangle. Som regel ligger det noe mer bak da tenker jeg.. 

Min og. Det var så utrolig frustrerende og vondt for psyken. Han ble sint for ingenting, og skulle diskutere/kverulere ihjel småting som ikke engang var noe å snakke om. Var som om han med viten og vilje gikk inn for å provosere og såre meg.

Vi snakket om det i ettertid, og han sa at han trolig hadde vært deprimert i den perioden. Jeg skjønner at en depresjon kan forandre et menneske og være tung og smertefull for den det gjelder.

Likevel innså jeg at jeg ikke ønsker å være med en mann som behandler meg som en dritt når livet er tøft, og som tråkker meg ned i stedet for å støtte seg til meg.

Nå har dere barn, og han har gjennomgått en traumatisk opplevelse (noe som ikke var tilfellet  for min eks), så jeg ville nok strekker meg lenger i din situasjon. Jeg ville forlanget at han søkte profesjonell hjelp, selv om han mener han ikke har behov for det selv.

Du skal i alle fall kke måtte miste deg selv og potensielt bli deprimert selv på grunn av han. Barna deres trenger at minst en av dere fungerer optimalt.

 

Anonymkode: 72a65...456

[AnonymBruker]

Kanskje du burde være en støtte fremfor en som bare skal starte krangler?

Kanskje du burde ha litt forståelse for at han har det vanskelig og slutte å tro at han bare skal glemme det som har skjedd. 

Anonymkode: 1f3ea...ff5

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du burde være en støtte fremfor en som bare skal starte krangler?

Kanskje du burde ha litt forståelse for at han har det vanskelig og slutte å tro at han bare skal glemme det som har skjedd. 

Anonymkode: 1f3ea...ff5

Jeg synes ikke det høres ut som ts forventer at mannen skal glemme det som har hendt, eller at han ikke skal få lov til å sørge.

Sorgen blir ikke borte etter 2 år, men det er ikke innenfor å la sorgen gå utover familien etter såpass lang tid. Da er det på tide å søke hjelp til å bearbeide dette med profesjonell hjelp, siden man tydeligvis ikke klarer dette på egenhånd.

Hverken sorg eller depresjon er en unnskyldning eller et «frikort» for å behandle andre mennesker ufint.

Anonymkode: 70f2d...086

[Inwe]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du burde være en støtte fremfor en som bare skal starte krangler?

Kanskje du burde ha litt forståelse for at han har det vanskelig og slutte å tro at han bare skal glemme det som har skjedd. 

Anonymkode: 1f3ea...ff5

Har du noen gang vært pårørende til en som er deprimert? Fordi man starter ikke krangler med vilje, man skjønner sjelden hva som var grunnen til at de startet. 

 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke det høres ut som ts forventer at mannen skal glemme det som har hendt, eller at han ikke skal få lov til å sørge.

Sorgen blir ikke borte etter 2 år, men det er ikke innenfor å la sorgen gå utover familien etter såpass lang tid. Da er det på tide å søke hjelp til å bearbeide dette med profesjonell hjelp, siden man tydeligvis ikke klarer dette på egenhånd.

Hverken sorg eller depresjon er en unnskyldning eller et «frikort» for å behandle andre mennesker ufint.

Anonymkode: 70f2d...086

Han ville snakke om det, men hun ignorerte han. Jeg mistenker at hun er en som liker å egge til krangel for så å late som om hun ikke skjønner hvorfor han er sur.

Nei, det finnes ingen grunn til å oppføre seg ufint, men LITT forståelse for en person som har det vondt kan man faktisk ha, det er jo det et forhold innebærer, å bry seg om hverandre.

Anonymkode: 1f3ea...ff5

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han ville snakke om det, men hun ignorerte han. Jeg mistenker at hun er en som liker å egge til krangel for så å late som om hun ikke skjønner hvorfor han er sur.

Nei, det finnes ingen grunn til å oppføre seg ufint, men LITT forståelse for en person som har det vondt kan man faktisk ha, det er jo det et forhold innebærer, å bry seg om hverandre.

Anonymkode: 1f3ea...ff5

Jeg har alltid vist forståelse. Har gjort alt for han. Føler kanskje det er problemet. At han er vant med det. Ts

Anonymkode: 22acc...67e

[Virrevirrevapp]

2 timer siden, Inwe skrev:

Har du noen gang vært pårørende til en som er deprimert? Fordi man starter ikke krangler med vilje, man skjønner sjelden hva som var grunnen til at de startet. 

 

Ja, de tenker jo på mye rart, og plutselig har man sagt noe som de reagerer på. Og det hjelper ikke å følge opp det man tror de liker, heller. For det er kanskje noe de bare føler på der og da.

Min eks kunne bli rasende fordi han syntes vi hadde for få kaffekopper i sett, altså vi hadde noen sett på to eller fire, men ikke så mange sett på seks eller flere. Jeg syntes det var rart at han var så opptatt av dette, men tenkte ok, hvis det betyr så mye. Så jeg tok initiativ til å finne fram til og bestille et sett kopper av den typen han sa han ville ha, for å vise ham at selv om jeg ikke likte formen kritikken kom i, kunne jeg høre på ham og ta hensyn. Da koppene kom, var han null interessert i dem og virka nesten irritert over at jeg hadde kjøpt dette. Det var siste gang jeg oppriktig lytta til ordlyden i det han sa, etter det skjønte jeg at det meste bare var depresjons-babbel.  

[Virrevirrevapp]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du burde være en støtte fremfor en som bare skal starte krangler?

Kanskje du burde ha litt forståelse for at han har det vanskelig og slutte å tro at han bare skal glemme det som har skjedd. 

Anonymkode: 1f3ea...ff5

Hun skjønner at han har det vanskelig, det er jo derfor hun knytter oppførselen hans til moras død og ikke bare at han er teit. Likevel kan man ikke ha en familie og bare ta ut alt man føler på dem i flere år. Man kan ikke sette en utløpsdato på sorg, men det er noe med hvilken form sorgen tar over tid. Resten av livet skal også ha sin plass, sammen med hans sorg. Hvis han over tid er mye nummen og aggressiv, går dette klinisk over til å være depresjon/komplisert sorg og ikke bare en sorgfull reaksjon. Det er meninga at han skal delta i sitt eget liv, og sin kones liv og sine barns liv. For hva skal de huske av sin barndom? De har mista ei farmor - skal de også miste en far, fordi han ikke er til stede når han er der?