O’store kvinneforum..nå trenger jeg deres råd

[AnonymBruker]

Virkelig.. 

Det er en lang historie ift det jeg skal spørre om råd no, men fordi jeg er redd vi skal bli gjenkjent så ønsker jeg ikke å fortelle alt.

Problemet er at det ble slutt mellom meg og bf etter mange år. (Fikk beskjed på mld fra han at han var vekk) Igjen stod meg og barnet hans (barneskole alder) Bf kom raskt i nytt forhold og fikk seg ny familie. (Konen (som hun ble ganske kjapt) og barnet hennes) Barnet vårt gikk gjennom en fryktelig vanskelig tid, men jeg var veldig stolt over hvordan h*n klarte å akseptere situasjonen på relativt kort tid. Snakket bare fint om stemor og ste-søsken. I ettertid tror jeg det kan ha kommet av press og manipulering fra bf til en viss grad i tillegg. Men jeg vet at barnet mitt har ett positivt sinn og ser det beste i de aller fleste.

Jeg gjorde hva jeg kunne for å være positiv og snakket aldri noe negativt om bf og hans nye familie til barnet vårt. Det gikk vel 2 år. Så smalt det. Barnet mitt nektet å dra til bf mer. Da kom alt h*n hadde bært på. Det kom så mye sårt og vondt fra barnet mitt og selv om jeg vet hvordan bf er (manipulerende, liker å latterliggjøre og ydmyke etc.) H*n sa uttrykkelig til meg at bf ikke bryr seg. Og episoder der barnet mitt hadde blitt så forskjellsbehandlet fra sitt stesøsken og følte seg ikke som en sv dem. H*n måtte legge seg tidligere enn sitt yngre stesøsken, eneste som fikk kjeft hvis de kranglet og følte seg tilsidesatt. Stesøskenet fikk nye leker mens barnet mitt fikk ingenting etc. At h*n ble ydmyket og latterliggjort og følte at h*n bare var på besøk og ikke endel av faren sin og familien hans. Fikk aldri alenetid med faren osv. 

H*n fortalte meg alt og var så lei seg, men samtidig så sin og bestemt på at h*n aldri mer skulle til han. Det kom ingen spesiell reaksjon fra bf. Han sa bare «H*n får bare komme en dag h*n vil da!» Det var jo det som var problemet. H*n ville jo ikke, men bf var ikke intressert i å gjøre noe med det. Og dét gjorde at barnet mitt sleit i en lang tid, at faren ikke gjorde noe fra eller til. Jeg forstår det slik at barnet mitt gjorde dette for å få en reaksjon fra faren, men den kom ikke. Det var en stud jeg måtte sove sammen med barnet mitt fordi h*n var livredd for at jeg skulle forlate h*n også. For det var slik h*n følte det ift faren. Jeg måtte i tiden som kom være veldig obs på å fortelle barnet mott selvfølge i at jeg aldri kom til å forlate h*n. At jeg elsker h*n over alt på denne jord og at h*n er livet mitt etc. Det tok faktisk litt tid før h*n klare å slappe av ift det. Det er den værste smerten mammahjertet har hatt noengang, utrolig tøft å se hvor oppløst h*n ble med at faren ikke gjorde noe for å prøve å få tak i h*n. Det var ett svik som var uutholdelig nesten å være vitne til. Det er vanskelig å beskrive med ord denne perioden og hvor vondt barnet mitt hadde det. 

Besteforeldrene elsker å ringe, men bare for å fiske, så jeg lot vær å ta tlf tilslutt. H*n ble og blir aldri invitert til noe hos familien på den siden, og foreslår jeg at de kan komme på besøk og være sammen med barnebarnet sitt eller at h*n kan komme på besøk til de, så blir det bare feid vekk. Ingen interesse. De er mer intressert i å fiske ting ut av meg om mitt liv og fortelle om familien sin og bf og hans familie. Derfor lot jeg vær å ta tlf tilslutt, det ble for dumt når de ikke hadde noe interesse ift barnebarnet. De bryr seg ikke. De sier h*n må ringe til de, men barnet mitt syns det bare blir rart og kleint. I fjor fikk h*n ikke noe gave til bursdagen fra de, bare ett kort der de sa at h*n må ringe til de. Bf sendte gave, men h*n fikk ingenting av han til jul. Denne bursdagen fikk han gave fra bf, men no ingenting fra besteforeldrene. Det er det eneste h*n hører fra de. (De bor 20 min med bil unna både bf og besteforeldrene)

Jeg har ingen familie, det er bare meg og barnet mitt så jeg vokter nok h*n som en hauk. Jeg har fått nytt tlf nr no, som ingen av de vet om. Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. 

Og no til spørsmålet. Barnet mitt ble glad for gaven h*n fikk fra bf (fikk penger) Bf hadde skrevet i kortet gratulerer med dagen og Hilsen (han, konen, stesøsken) thats it. Eneste forskjellen fra gaven h*n fikk til bursdagen fra i fjor, var at det var han og ikke konen som skrev kortet. BarnetJeg er usikker på hva som bør gjøres, men jeg tenker h*n kan skrive ett kort tilbake og takke for gaven? Jeg ser no at barnet mitt er litt ambivalent ble veldig glad, men utsetter å skrive kortet. Vil skrive kort, men utsetter. Har bestemt seg for å gjøre det i morgen da.  H*n er en som vanligvis ikke klarer å snakke så mye om følelser, men jeg tenker. Skal h*n  sende kort og takke for gaven, eller skal h*n ikke? Og h*n trenger jo bare å skrive takk for gaven og ikke noe mer, eller burde h*n skrive noe mer? Er veldig usikker. Barnet mitt har fått veldig lavt selvbildet etter at det ble som det ble med faren og kan være veldig tilgivende for venner og slikt, kan til forskjell fra før, la seg lettere tråkke på -uten- å reagere med å forsvare segselv skikkelig slik h*n gjorde før. Poenget mitt er at jeg er redd h*n skal tilgi faren for lett, få kontakt igjen, så må h*n oppleve samme dritet men at h*n da ikke har selvbildet i orden nok til å protestere slik som før hvis det samme skjer igjen. Er virkelig i villrede no. Jeg skulle for alt i verden ønske at det ordnet seg mellom dem, men jeg vet hvordan bf er. Han endrer seg ikke. Han er slik «my way or the high way» om deg så koster han barna sine.

Det ble veldig langt dette her, men håper virkelig noen kan komme med noen synspunkter av du/dere som har orket å lese dere gjennom hele. På forhånd, tusen takk 💗

Anonymkode: e885d...0e3

[AnonymBruker]

La barnet selv velge å skrive takkekort? Vil han ikke,så er det helt greit. 

Ikke noe å lage noen stor sak ut av det. 

Anonymkode: 4e2df...8c1

[AnonymBruker]

Skjønner godt hvis han ikke har så lyst til å takke. Tror jeg hadde sagt til sønnen min noe sånt som at "jeg skjønner at dette er vanskelig for deg med tanke på alt som har skjedd. Du skal vite at dette er ikke din skyld, du har ikke sagt eller gjort noenting galt som gjør at pappa oppfører seg som han gjør. Det er dessverre noen pappaer som ikke helt klarer å være en ordentlig pappa. Så hvis du ikke har lyst til å takke så er det helt greit, du skal ikke ha noe dårlig samvittighet for det i det hele tatt, men hvis du har lyst til å takke så kan jeg godt hjelpe deg". Må selvfølgelig formuleres om mht barnets alder. Jeg tenker at noen ganger kan det være bedre å forholde seg til ett liv uten en pappa enn en som kommer og går og forskjellsbehandler på denne måten. 

Anonymkode: 2fc14...4cf

[Gjest Blondie65]

Jeg mener at man takker for gaver man får. Men må det gjøres så komplisert? Det holder vel med "Takk for gaven, hilsen XXX". Dette kan til og med sendes på SMS.

Det er mennesker jeg av ulike grunner ikke ønsker å pleie nærmere vennskap med, men vanlig høflighet - som å hilse når man treffes på gaten, takke for ting som blir gjort, osv - gjelder fortsatt også overfor disse.

Når det gjelder barnets usikkerhet og manglende selvfølelse: dette ville jeg tatt tak i og søkt hjelp for. Her kan familievernkontoret eller skolepsykolog bidra. Barnet trenger å vite at det ikke er h*n som er problemet -  og trenger å få vite det fra flere kilder.

Jeg håper også at du pleier kontakt med venner slik at barnet kan få sosial omgang med andre voksne enn deg. Dette for at dette barnet også skal kunne forholde seg til andre voksne. Det kan være barnet trenger det.

Jeg forstår ikke at en forelder kan gå fra barnet sitt og deretter svikte det på denne måten. Jeg kommer aldri til å forstå urettferdig forskjellsbehandling av barn heller. Likevel er dette så alt for vanlig - kjenner flere tilfeller der far holder på på denne måten. For balansens skyld skal det også nevnes at jeg kjenner en mor som stakk fra barnet sitt. Hva foregår i hodet deres?

[AnonymBruker]

2 hours ago, Blondie65 said:

Jeg mener at man takker for gaver man får. Men må det gjøres så komplisert? Det holder vel med "Takk for gaven, hilsen XXX". Dette kan til og med sendes på SMS.

 

Selv når en gave forsøker kjøpe kjærlighet og oppmerksomhet der man ellers er en elendig person?

Anonymkode: da797...cab

[Gjest Blondie65]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selv når en gave forsøker kjøpe kjærlighet og oppmerksomhet der man ellers er en elendig person?

Anonymkode: da797...cab

Ja, det har med folkeskikk å gjøre. Men man kan jo velge å ikke ta i mot gaven, hvis den er så uspiselig. Da trenger man heller ikke å takke.

Det er ikke noe problem for meg å forstå at dette er vanskelig og at gaver som er ment å rette fokus mot seg selv fremfor å gi en oppmerksomhet til mottaker er direkte kvalmende. Men er dere noe bedre enn giveren hvis dere lar være å si takk? Det trenger ikke være så veldig mye mer enn "takk for gaven". 

[AnonymBruker]

Har far samvær med barnet i det hele tatt? Isåfall kan barnet takke far for gaven ved neste samvær. Om ikke velger barnet selv om det skal sendes kort/sms/mail/melding for å takke for gaven.

Anonymkode: 5e7b1...2a3

[AnonymBruker]

Du overtenker.

Anonymkode: 6b582...5c6

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner godt hvis han ikke har så lyst til å takke. Tror jeg hadde sagt til sønnen min noe sånt som at "jeg skjønner at dette er vanskelig for deg med tanke på alt som har skjedd. Du skal vite at dette er ikke din skyld, du har ikke sagt eller gjort noenting galt som gjør at pappa oppfører seg som han gjør. Det er dessverre noen pappaer som ikke helt klarer å være en ordentlig pappa. Så hvis du ikke har lyst til å takke så er det helt greit, du skal ikke ha noe dårlig samvittighet for det i det hele tatt, men hvis du har lyst til å takke så kan jeg godt hjelpe deg". Må selvfølgelig formuleres om mht barnets alder. Jeg tenker at noen ganger kan det være bedre å forholde seg til ett liv uten en pappa enn en som kommer og går og forskjellsbehandler på denne måten. 

Anonymkode: 2fc14...4cf

Tusen takk for råd. Det er akkurat dette jeg er så ambivalent med. Og han er jo det samme. Logisk for andre kanskje, men litt værre når man står oppi det og det er så mye motstridende tanker og følelser rundt det. Innspillet ditt er gull verdt, takk 💗

23 timer siden, Blondie65 skrev:

Jeg mener at man takker for gaver man får. Men må det gjøres så komplisert? Det holder vel med "Takk for gaven, hilsen XXX". Dette kan til og med sendes på SMS.

Det er mennesker jeg av ulike grunner ikke ønsker å pleie nærmere vennskap med, men vanlig høflighet - som å hilse når man treffes på gaten, takke for ting som blir gjort, osv - gjelder fortsatt også overfor disse.

Når det gjelder barnets usikkerhet og manglende selvfølelse: dette ville jeg tatt tak i og søkt hjelp for. Her kan familievernkontoret eller skolepsykolog bidra. Barnet trenger å vite at det ikke er h*n som er problemet -  og trenger å få vite det fra flere kilder.

Jeg håper også at du pleier kontakt med venner slik at barnet kan få sosial omgang med andre voksne enn deg. Dette for at dette barnet også skal kunne forholde seg til andre voksne. Det kan være barnet trenger det.

Jeg forstår ikke at en forelder kan gå fra barnet sitt og deretter svikte det på denne måten. Jeg kommer aldri til å forstå urettferdig forskjellsbehandling av barn heller. Likevel er dette så alt for vanlig - kjenner flere tilfeller der far holder på på denne måten. For balansens skyld skal det også nevnes at jeg kjenner en mor som stakk fra barnet sitt. Hva foregår i hodet deres?

Jeg er enig med deg. Det er denne «moralen» jeg vanligvis har. Man skal alltid takke for ting man får. Gjorde dette i sammenheng med at h*n fikk en forsinket gave (1/2 år etter) av besteforeldrene. De hadde prøvd 1000 ganger å ringe meg som jeg har nevnt i hi) før vi hentet gaven på posten. Da barnet mitt fikk gaven, spurte jeg om h*n ville ringe besteforeldrene og takke for gaven. H*n ble jo veldig glad for den. Først ville h*n ikke, men så fikk jeg overtalt. Jeg sa også at hvis de spurte om ting eller begynte å snakke om ting som ville bli ubehagelig, så skulle h*n komme med en unnskylding om at h*n måtte legge på. Jeg var i nærheten da h*n ringte dem, etterhvert kom h*n med en unnskylding for å legge på. Så det er tydeligvis en hårfin balanse her, men det er jo det som er utfordringen også den har jeg vært klar over hele tiden, derfor blir det noenganger utfordringer ift dette, selvom det blir en opplagt selvfølge for andre.

19 timer siden, Blondie65 skrev:

Ja, det har med folkeskikk å gjøre. Men man kan jo velge å ikke ta i mot gaven, hvis den er så uspiselig. Da trenger man heller ikke å takke.

Det er ikke noe problem for meg å forstå at dette er vanskelig og at gaver som er ment å rette fokus mot seg selv fremfor å gi en oppmerksomhet til mottaker er direkte kvalmende. Men er dere noe bedre enn giveren hvis dere lar være å si takk? Det trenger ikke være så veldig mye mer enn "takk for gaven". 

Enig 

Anonymkode: e885d...0e3

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har far samvær med barnet i det hele tatt? Isåfall kan barnet takke far for gaven ved neste samvær. Om ikke velger barnet selv om det skal sendes kort/sms/mail/melding for å takke for gaven.

Anonymkode: 5e7b1...2a3

Nei, de har ingen samvær

Anonymkode: e885d...0e3

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du overtenker.

Anonymkode: 6b582...5c6

Godt mulig, men i denne situasjonen blir det vanskelig å ikke gjøre det. 

Anonymkode: e885d...0e3

[Kvartz]

La barnet få velge selv om h*n ønsker å takke for gaven, det må føles rett for barnet, ikke mas eller legg press på barnet. Det er greit at barnet skal lære folkeskikk og høflighet, men dette er kanskje ikke det rette tidspunktet for det.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kvartz skrev:

La barnet få velge selv om h*n ønsker å takke for gaven, det må føles rett for barnet, ikke mas eller legg press på barnet. Det er greit at barnet skal lære folkeskikk og høflighet, men dette er kanskje ikke det rette tidspunktet for det.

Takk 💗 Du har gjerne rett i det

Anonymkode: e885d...0e3

[Gjest hind]

Basert på egne erfaringer med min udugelige far: barnet er nok livredd for å bygge opp noen forventninger til faren og bli såret igjen. Sender h*n det takkekortet kan det være at h*n bevisst eller ubevisst går og venter på et svar eller på en julegave som kanskje aldri kommer. Eller kanskje h*n føler sinne og ikke ønsker å "komme logrende" de få gangene faren gidder å bry seg.

Det min kloke mor gjorde i slike tilfeller var å ta en god prat med meg om at det alltid var en god ting å vise høflighet og sende et takkekort. Hun fikk meg til å se på det som alminnelig høflighet og ikke underkastelse som jeg først opplevde det som. Samtidig minnet hun meg på forsiktig på at det ikke nødvendigvis ville komme en gave til jul og sørget for at jeg visste at hun elsket meg og at det ikke var meg det var noe feil med, og det høres det ut som du også lykkes bra med.                   

[AnonymBruker]

For en fantastisk mor du er, forstår veldig godt at dette er både en kinkig og vanskelig situasjon å være i. Men husk en ting: Det ligger helt naturlig for barn å være lojale mot både mor og far. Og for ditt barn nå så kan det være supervanskelig å både tilfredstille det "mamma vil høre", det "barnet vil snakke om", og det "man hører på skolen at foreldre skal være". Superfint at du snakker med barnet ditt, og at h*n får tillitt til deg, men her har nok barnet ditt det vanskelig også. Kan ikke si jeg har vært opp i lignende situasjon, men min niese var til barnepsykolog i den tidne (fra ca 2. til 5. klasse), som hjalp veldig. Ikke fordi hun hadde problemer, men fordi det gjerne er vanskelig å få lufte alle tankene om mor og far uten å være lojale mot de de snakker med. Dette kan være annet enn en psykolog selvfølgelig

Kanskje et hjemmesnekret takkekort er fint i denne situasjonen, kanskje en SMS. Men la barnet bestemme, og skrive selv

 

Anonymkode: 357f6...95b

[AnonymBruker]

13 timer siden, hind skrev:

Basert på egne erfaringer med min udugelige far: barnet er nok livredd for å bygge opp noen forventninger til faren og bli såret igjen. Sender h*n det takkekortet kan det være at h*n bevisst eller ubevisst går og venter på et svar eller på en julegave som kanskje aldri kommer. Eller kanskje h*n føler sinne og ikke ønsker å "komme logrende" de få gangene faren gidder å bry seg.

Det min kloke mor gjorde i slike tilfeller var å ta en god prat med meg om at det alltid var en god ting å vise høflighet og sende et takkekort. Hun fikk meg til å se på det som alminnelig høflighet og ikke underkastelse som jeg først opplevde det som. Samtidig minnet hun meg på forsiktig på at det ikke nødvendigvis ville komme en gave til jul og sørget for at jeg visste at hun elsket meg og at det ikke var meg det var noe feil med, og det høres det ut som du også lykkes bra med.                   

Tusen takk. Setter utrolig stor pris på å få høre fra deg som har opplevd lignende. Du har nok rett i det du skriver her og jeg tenker nok det blir det riktige å gjøre, bare sende ett takkekort uten forventinger, bare ett takk og gjøre slik din mor sa til deg (veldig hodt tips forresten) ang at h*n ha noen forventinger til han om hverken det ene eller det andre i ettertid, som julegave etc) 

Problemet hos barnet her er at selvbildet er blitt lavere pga det som har skjedd og til forskjell fra før, så tror jeg hypotetisk sett hvis faren plutselig hadde komt på døren f.eks, så tror jeg, til forskjell fra før, at barnet mitt hadde blitt veldig glad og ikke reagert med sinne etc. Jeg tror faktisk h*n hadde «underkastet» seg. Men det kan også være at det selvbildet har litt med hormoner og pubertet å gjøre også. At det også er derfor h*n føler seg mer sår.

Jeg har gjort det samme, forklart ganske så grundige hvorfor det ikke er barnet mitt som er problemet. Jeg har sakt at faren har ett problem som ikke så veldig mange har og at det problemet gjør at han ikke fungerer så godt som far etc. Har brukt mye tid på å fortelle h*n og prøvd å gjøre h*n trygg på at det ikke er h*n det er noe galt med osv. H*n tror meg, men det det stikker ikke like dypt som sviket, så uansett hva jeg sier og gjør, så kan jeg ikke Gro igjen det såret. Men jeg gjør alt jeg kan og mere til av hva jeg kan gi av oppmerksomhet, kjærlighet, omsorg, og gjør så godt jeg kan for at h*n ikke skal mangle noe. H*n vet at h*n har meg 300% og det er jeg hvertfall glad for st h*n ser og er trygg på.

Men hvis jeg kan spørre. Hvordan ble dermed årene, ift kontakt, gaver, konfirmasjon o.l? Forsvant han mer og mer vekk, eller viste han livstegn? Og hvordan ble det for deg og moren din som måtte gjennom ev. alle faser uten han? Endret noe seg med tiden? Beklager at jeg spørr så mye og du trenger såklart ikke svare.  Jeg kjenner ingen andre som har vært i lignende situasjon, så det er ikke så lett å forholde meg til dette helt alene, fir det er liksom ingen som skjønner det. 

Uansett, tusen takk for tilbakemld din, setter ufattelig pris på det 💗 Og håper du har det bra i dag, og at sviket hans ikke har fått ødlegge formye. Jeg skjønner ikke hva som går av slike mennesker, det er helt uforståelig..

Anonymkode: e885d...0e3

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

For en fantastisk mor du er, forstår veldig godt at dette er både en kinkig og vanskelig situasjon å være i. Men husk en ting: Det ligger helt naturlig for barn å være lojale mot både mor og far. Og for ditt barn nå så kan det være supervanskelig å både tilfredstille det "mamma vil høre", det "barnet vil snakke om", og det "man hører på skolen at foreldre skal være". Superfint at du snakker med barnet ditt, og at h*n får tillitt til deg, men her har nok barnet ditt det vanskelig også. Kan ikke si jeg har vært opp i lignende situasjon, men min niese var til barnepsykolog i den tidne (fra ca 2. til 5. klasse), som hjalp veldig. Ikke fordi hun hadde problemer, men fordi det gjerne er vanskelig å få lufte alle tankene om mor og far uten å være lojale mot de de snakker med. Dette kan være annet enn en psykolog selvfølgelig

Kanskje et hjemmesnekret takkekort er fint i denne situasjonen, kanskje en SMS. Men la barnet bestemme, og skrive selv

 

Anonymkode: 357f6...95b

Takk for det, og du har nok rett i at h*n hadde trengt noen andre enn meg å snakke med. Har forsøkt i lang lang tid å foreslå både helsesøster, den ene og den andre. Men h*n nekter å prate med folk h*n ikke kjenner. Har forsøkt i 2 år uten hell å lufte det for h*n. Hva som er fordelen med det osv osv, men nei. Nekter  H*n snakker såvidt med meg om følelser osv.

Anonymkode: e885d...0e3

[AnonymBruker]

Det beste for dere er to møter på familievernkontoret.. ett der du og far møtes, der du forteller hva du er blitt fortalt - og hva du tror barnet føler/ belyser det du opplever som problem. Og etter det kan alle tre møtes / bare far og barn .

At far har elementer av å være en drittsekk, det er det ingen tvil om- men ut fra hva jeg leser så kan det tenkes at historien har en annen side også.. eks " jeg er redd barnet vil TILGI far for lett" 

en tredjepart vil være gull verd for dere på veien videre..

Anonymkode: 28665...c77

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det beste for dere er to møter på familievernkontoret.. ett der du og far møtes, der du forteller hva du er blitt fortalt - og hva du tror barnet føler/ belyser det du opplever som problem. Og etter det kan alle tre møtes / bare far og barn .

At far har elementer av å være en drittsekk, det er det ingen tvil om- men ut fra hva jeg leser så kan det tenkes at historien har en annen side også.. eks " jeg er redd barnet vil TILGI far for lett" 

en tredjepart vil være gull verd for dere på veien videre..

Anonymkode: 28665...c77

Vi har vært gjennom de «rundene» der med familievernkontoret. De var dessverre ikke mye til hjelp. Eller kombinert med at bf ikke klarer Åsta imot tips og råd om hva han kan gjøre, for han vet selv alt best. For problemet er at bf ikke rikker seg en tomme, kan ikke endre noe eller gjøre noe annerledes for han har «ikke gjort noe gale» og det er bare barnet hans som «protesterer og ikke innretter seg» Vi gjorde avtaler på familievernkontoret som han ikke fulgte opp. Siden har barnet mitt hørt fra ham nå når h*n hadde bursdag og bursdag i fjor. 

Har også prøvd andre måter, familiesamarbeidssmtale hvor han ikke dukket opp og heller  ikke på meklingsmøte nr 2. Har også vært i kontakt med helsesøster og barnepsykolog for råd og hjelp. For å være helt ærlig, så har jeg fått bedre tips og råd her på kg, en  hva vi har fått i det offentlige. Jeg har fått mye ros for hvordan jeg håndterer situasjonen, men det er ingen som klarer å få barnet mitt til å snakke/ tilnærme seg han slik at han åpner seg/ vil åpne seg,’

Jeg skjønner godt hva du mener ift dette med å «tilgi for lett» slik situasjonen er no så er det noe jeg tenker på ja. Grunnen til det er fordi jeg er redd om la oss si de fikk kontakt igjen, og så skal  barnet mitt gå gjennom det samme igjen. Det er min største frykt ift det, for jeg vet hvor ødeleggende det var for h*n første gang. For jeg vet hvor vanskelig det er for bf å innse at han kanskje burde gjøre ting litt annerledes. Slik jeg kjenner han så hadde han sett på det som en seier for segselv hvis han fikk kontakt med barnet igjen, men det hadde ikke skjedd noen endringer. Jeg vil samtidig få sakt at jeg for ALT i verden skulle ønske det ordnet seg for det beste for dem. For jeg vet hvor utrolig viktig det hadde vært for barnet mitt om h*n hadde sin fars støtte, omsorg og kjærlighet. Men det er ett psykisk spill også som h*n må forholde seg til når det gjelder de. (bf +familie) Jeg sier ikke dette fordi jeg jeg rakker ned på de, men fordi det er realiteten. H*n maser om å få Facebook, men jeg har sakt hun skal få det når h*n er gammel nok (neste år) fordi jeg da tenker h*n er mer moden til å tenke selv, hvis familien på den siden tar kontakt på den måten. Jeg er den eneste her som setter h*n høyere enn megselv. H*n trenger hvertfall én i familien som gjør det..

Det er helt klart at det hadde vært gull verdt om det fantes en 3 person som barnet mitt kunne forholde seg til. Vi har på en måte det no, men er usikker på utviklingen. H*n har problemer med å åpne seg og når det gjelder mennesker h*n ikke kjenner så godt så tar det tid og jeg er usikker på om det vil komme til det punktet hvor h*n vil gjøre det, det får tiden vise. Men jeg håper virkelig det.

 

Anonymkode: e885d...0e3