Markblomster og spindelvev

[Atea]

Vet søren ikke hva jeg skal skrive om, skal jeg lage ukens quiz? 

Det har skjedd mye. Mye jeg ikke vil skrive om. 

Hva skal jeg skrive om da? 

Tja. Om, om hva? 

Dagens spørsmål er hva jeg skal skrive om. Har jeg noe å skrive hjem om nå. 

Livet mitt har vært satt på vent, og så ble det for sent. 

Pratet på telefonen i kveld med en venninne og en kompis. De har kommet til samme svar som meg. 

Jeg er veldig glad i kompisen, men han har diverse sykdommer og er minst 17 år eldre enn meg. 

Han er ikke tjukk, men har livsstilsykdommer i fleng. Nekter å ta medisiner, en gammel stabukk. 

Jeg er glad i han, og han i meg, men hva så. Vi ville aldri passet sammen. 

Og nå er han i alle fall for gammel for meg. 

…………

 

 

[Atea]

 

…………...

Ingen vet om mine tårer som kan begynne å renne ukontrollert, uten at jeg gråter eller har fått sjokk eller sitter i en samtale (da aldri). 

Vet ikke hva det kommer av, men jeg har mistet så mange. Når jeg var i midten av tjueårene var antallet høyt, det steg til jeg nærmet meg tretti. Når jeg var 27 år hadde over femti jeg hadde et forhold til på en eller annen måte, det vil si, det er ikke rart. Når man ser jeg kjente folk fra alle miljøer. 

Men, jeg angrer aldri at jeg kjente dem, spesielt musikkmiljøet var unikt. 

 

 

Endret 29. august 2018 av Atea

[Atea]

Jeg har lyst å kjøpe et småbruk, eller noe med kort vei til strand. 

Skal bare ha planter, kanskje en hund. 

Alt økologisk, bare nytteplanter. … Det er da jeg tenker, at jeg må finne meg en mann som er yngre enn meg. 

Jeg møtte en gang. 

Navnet hans begynner på K, eller noe sånt. 

Eller R. 

Har en følelse av at jeg kommer til å møte han igjen, da har han tjenere osv. Men, han er for ung. 

Håper han har det bra og at han funnet seg en fin dame som han drømte om. 

Han var 32 eller 31 og jeg var 44. Men jeg så ut som jeg var 28. 

Ville jeg... hatt en yngre mann? 

Ville jeg?

Hva er svaret?

Svaret er ja, selvfølgelig. 

……………………….…………………...

En eks var her på besøk, og han sa at jeg var en av hans beste venner. En han kan prate med om alt. 

Han er en eks, ikke sant. 

………….

Det er noen som ikke forstår, men det er ikke mitt problem.

Det er bare et tidsspørsmål før jeg flytter. Alle "regner" med meg, men jeg er ikke en man egentlig kan regne med. Det er trist, men det er sant. 

Jeg har mulighet til å kjøpe et sted her i Norge i en liten by, og stikke tærne i sanda like ved der jeg bor. 

Hvorfor skal jeg ikke velge det? 

……………..

Jeg skal det, men avventer det litt. Vurderer hva jeg gjør nå. 

Bor i Oslo, men litt øde. Valgte det den gangen, men må jeg bli her?

Bli i tryggheten?

 

 

[Atea]

Sukk, dype ønsker. 

Synes alle menn på min alder ser ut som gamle skrukketroll. 

Bruker ikke sminke eller noe jeg, så forstår ikke.

…………….

 

[Atea]

Jeg innser ikke min alder. Har sagt farvel til mensen. Ingen hadde gjort meg forberedt på at jeg mistet lysten på sex, ingen. Ikke legen, ingen. 

Jeg røyker og derfor får jeg ikke østrogen. Mange har spurt meg om det ikke er bedre å slutte å røyke, men så viktig er ikke et forhold for meg. Venner er best. 

Det er ok. Nå flyr ikke hormonene amok flere ganger. Jeg kommer til å havne i mitt første helt seriøse langvarige forhold. 

Kanskje han er en bonde, eller en musiker, eller begge deler? 

Gleder meg til det skjer. 

Det kan skje, men jeg må ut av komfortsonen. Var i Danmark noen uker, og la merke til en som så på meg. Flere ganger. De ba meg om å komme tilbake. Jeg var immun, men jeg tenkte, ja, kanskje kommer jeg tilbake, men ingenting skjer nå. 

Jeg sa: Til neste vår. 

Det beste i verden var å gå til stranda, ta med par pils, røyke litt og være alene, men det ble... kjedelig, det innrømmer jeg. 

Men jeg skal tilbake. De som jobbet der ble jeg kjent med. Dansker stort sett er ikke så j.... sosiale som vi nordmenn vil ha det til. I alle fall er det omtrent umulig å bli kjent med noen når man går alene på et utested, sitter der med en pils, name it. Hvis vi var to damer derimot, ville vi blitt godtatt. 

 

 

 

[Atea]

Passer singellivet meg perfekt?

Åh, nei. 

Jeg føler meg ensom. 

Er jeg redd?

Ja, han kan dø før meg. 

Og bare tanken gjør meg kvalm. 

,,,,,,,,,,,,

Men jeg fortjener bedre enn å havne i en fortid. 

Jeg er faen så tøff, samtidig som jeg er myk som en kattepus. 

Det eneste jeg vet hvis jeg skal ha en ny mann, det er at han må vite hva en gammel dame er. Han må ikke innbille seg noe og aldri være sjalu. 

 

[Atea]

Jeg har valgt meg ut en by. 

TTT. 

Det er ingen som tror meg, de tror jeg kødder. Å forlate Oslo, det er for dumt. 

Tiden får vise. Gjør jeg det gjør jeg det som er best for meg, og det vil komme andre til gode. 

Det virker som jeg er låst til Oslo fordi jeg fikk og fødte barn her. Nå har barna flydd ut av redet. Kan jeg ikke da gjøre hva pokker jeg vil?  

Nei. Det kan du ikke sier moralen. 

Det kan du. Sier livet. 

 

[Atea]

I dag er jeg ikke av samme mening, det vil si at jeg utsetter å tenke på det. 

Dagene for determinisme. 

Eller dagene etter. 

Er redd jeg glir inn i en depresjon, selv om jeg vet at jeg har slitt med depresjon lenge, det er noe jeg skyver bort. 

På en måte ga jeg opp på kjærlighetsfronten når han døde. 

Men nå tenker jeg, kanskje jeg skal begynne å tenke nytt. Det er ikke befriende å være singel og bo alene. 

Men, det er ikke mange single menn som er ok på min alder. Hva skal jeg gjøre da. Gi opp eller gå aktivt inn for å finne en jeg har felles interesser med og ikke bry meg om alder, verken opp eller ned. Klarer å se det for meg, er ikke synsk på den måten, men det blir en med søvhvitt hår og båt. 

Aberet kan være at han går på kokain, men da ville han aldri likt meg. Merker jeg pulver blir jeg kald som fy, og det vises i hele min holdning. Dømmer ikke, men vil ikke kommunisere. 

Har vært veldig hekta på amfetamin, kjente alle de såkalte lederne uten at jeg sa stort. Det var heller aldri til hjelp, jeg hadde aldri behov for tjenester. 

Jeg var hard og rettferdig. Alle stolte på meg. Jeg gikk i lårkort på konserter. Det gjorde jeg også når jeg ble gravid. Men par år før det hadde jeg sluttet med pepper. Alle stolte på meg, jeg sa alltid at jeg har en endret familiesituasjon, jeg er en mor nå, jeg kan ikke hjelpe dere med noe. 

Nå tror noen at jeg fremdeles har kontakter. Det har jeg ikke, og hadde jeg hatt det ville jeg latt som jeg ikke har. 

Det vil si at jeg ikke har. Jeg vil ikke ha heller. 

Jeg savner den tida da jeg var ung. Når jeg ga blaffen og badet naken fordi det var for varmt. 

Tilbake til mine såkalte planer om å finne meg en make. 

Det vet jeg ingenting om. Jeg har aldri vært av typen som har lett etter en partner. Jeg er venner med alle mine ekser. Noen prater jeg ofte med, om dagliglivet. Om små og store problemer, men det gjør ikke at vi er interessert i hverandre - verken seksuelt eller - vel, innrømmer, en er det vanskelig å tenke på, men jeg er realist. Jeg elsker han, og han elsker meg, men det betyr ikke at vi aldri kan elske en annen. 

Sjalusi forstår jeg meg ikke på. P-pillen har skylda. 

 

. 

[Atea]

.

Endret 31. august 2018 av Atea

[Atea]

Lytter på musikk. Det er bra. 

Men, jeg må mer ut i verden igjen. Sosialt. 

Har trykket for mye, som en fugl. 

Det er ikke bare fordi han døde. Mange andre døde også, året før og årene etter. Det var som å havne tilbake til når jeg 27 igien, når jeg fikk høre at den og den og den og den, hadde dødd av overdose eller andre ting i rus. 

Jeg må lære meg å ha et fint forhold til døden. Er ikke typen som får panikk og kan livredning. Har gått rett mot en gal mann med våpen. De kunne ikke stoppe meg, selv om de prøvde. Jeg holdt blikket hans og ba han roe seg ned. Sa at han skremte alle på puben og at det var unødvendig. Han var enig og roet seg ned. 

Hadde aldri sett han før. 

Ble bare så irritert, samtidig skremt også først, egentlig ble jeg rasende. Vet ikke om jeg husket på å si at han egentlig skylder oss alle en helkveld. Maken til galskap. 

Det varierer hvor tøff jeg er. Vold? Nei, ikke siden jeg var sytten år. Da var det en som hadde drevet litt gjøn med meg. 

Jeg klikket ikke egentlig, men ble som en bøffel som slippes løs. Øynene mine kunne drepe. Jeg sa ikke ett ord, men alle flyttet seg når jeg kom gående. Da stod han i midten, og jeg nølte aldri. Hoppet og lekte litt i lufta før jeg ga han et solid spark i ballene. 

Om jeg angrer? Nei. 

Han hadde ødelagt for mange. Hadde det bare vært meg, hadde jeg aldri sparket, men jeg sparket ikke videre, kun ett spark. 

Han er død, om jeg tilga han, ja det gjorde vi begge. 

Han klarte å lure meg på tre områder. Det er det ingen andre som har klart. 

 

[Atea]

Hvordan skal jeg gjøre dette. Midt mellom usynliggjøring. 

Detaljer vil aldri bli nødvendige-  sier hvem.

[Atea]

Det er ingen som kan gjøre noe, de som er intelligente og har jobber høyt på strå, til og med de må jeg avvise. 

Som om jeg ikke vet og har satt meg inn i saker. Jeg blir kalt dum når jeg sier i mot. Jeg hører i telefonen at til og med advokater misliker at jeg har satt meg inn i ting, og spør om ting de ikke vet om. For alle advokater kan ikke alt. 

Men det er ikke deres feil. Og jeg lover, jeg har blitt kalt psykopat. 

Det er trist. Men mot bedre vitende har jeg spurt andre om hjelp, og når de har blitt svett av å forholde seg til ting, og jeg har sagt har sagt at jeg tror jeg er bedre skikket når nye spørsmål kommer opp, bare jeg blir frisk nok. Da drar noen psykopatkortet. De er tilgitt. 

Jeg må aldri plage andre mer. Nå skal jeg stole på meg selv. 

…………...

Det er en ensom vei. 

Men det skal gå bra. 

Jeg sier ikke høyt hva jeg føler. Jeg er dama som har en tendens til å si at hva, er det synd i deg på grunn av at du har diare? Samtidig sier jeg ikke at det er datoen for når mannen min døde, selvsagt kan de ikke huske noe sånt, det er det bare jeg som gjør, datoen altså. Andre datoer også. 

Men det plager meg at de undervurderer meg når jeg ber om hjelp, og avfeier mine innspill deretter. 

Er det vanlig? 

Umyndiggjøring? Usynliggjøring, ikke minst? 

Jeg håper jeg aldri får vite det. Jeg bryr meg heller ikke, jeg er jo dønn psykopat. Jeg håper jeg får være psykopat i fred og ro da. 

……………….

Jeg har aldri tapt en sak. 

Jo, i kjærligheten til en mann har jeg tapt, blitt banket opp. Hvis man kan si det på den måten. 

Hvis jeg finner en ny mann får han aldri røre en dråpe alkohol, og det mener jeg. 

Jeg satser ikke et kort på å bli banket mer. 

Det siste skrev jeg, fordi det virker som alle eller de fleste her på kg finner seg i å bli blå og brune og gule. 

………...

Mer vil jeg ikke skrive om. Jeg er skuffet, men saken har stilnet, og det vil ordne seg, men jeg måtte ta regien. Slapp av søta, liksom, de sa ikke det, men dette kan vi. Ja akkurat, det viste seg at jeg fikk ordnet det og hadde jeg fulgt deres råd hadde saken vært tapt. 

…………...

Jeg søker ny jobb, men hvem vil ha en kverulant uten særlig dannelse. 

Har vært i kjelleren, men der har jeg vært før. 

Man skal aldri gi opp. 

 

 

[Atea]

Jeg har aldri sparket lavere. Men det gjør meg ingenting å sparke til sjefen og de som mener jeg aldri får sitte når jeg er på jobb, ja det har jeg også opplevd, jeg gikk på dagen, da var jeg ung. Jeg dreit i lønna jeg hadde til gode, jeg gikk, på dagen kan man si. Jeg beholdt blusen og arbeidsantrekket på. 

 

[Atea]

Det høres ut som en dårlig film, men jeg viste fingeren til alt som oste av urettferdighet. 

 

[Atea]

3 minutter siden, Atea said:

 

Det høres ut som en dårlig film, men jeg viste fingeren til alt som oste av urettferdighet. 

 

Det er litt verre å vise fingeren i dag, men den gangen løp jeg til pappa og til kjæresten min og sa at jeg ikke maktet jobben (sjefen). Men jeg var såkalt ettertraktet på arbeidsmarkedet, det var alle, det er mange år sia, det var vi alle, det var sånn på den tida, å få seg jobb var enkelt. 

På få dager hadde jeg en ny jobb. 

Uten en sjef som ville ligge med meg, og på et sted jeg ikke fikk sette meg ned i pausene. Er det rart jeg bare kastet inn kjøkkenduken? 

Nei. Det var harde fakta. 

Det var her i Oslo. Er dere gal, trodde noen at det var i et annet land. 

………..

Jeg lå aldri med sjefen, men andre sa at han ville kreve det, jeg vet ikke hva jeg trodde, jeg kjente jo ikke mine nye kollegaer, mulig de ville at en av deres venninner ville ha jobben jeg hadde fått. I alle fall, når jeg ikke fikk sitte i pausene, da gikk jeg uten å kle meg om og uten å gidde å kreve lønn for de tre siste dagene. 

………

Jeg vandret ut i gata. 

Og jeg tror ikke jeg har forandret meg stort. Ikke på den måten. Om jeg ville gjort det samme i dag? 

Ja, absolutt. 

Sjefen hadde ikke gjort noe, men ba meg ofte om å møte han på bakrommet... fordi. Der kom mine mørkegrønne øyne til bruk, jeg trodde ikke på at en gammel tulling kunne gjøre meg noe, helt til jeg ble advart. Og helt til det hele eksploderte og jeg fikk refs fordi jeg ikke var ute i cafeen selv om jeg satt ved barkrakken og hadde full oversikt over lokalet. Det var ingen gjester. 

Da fikk jeg nok, rimelig nok. 

 

[Atea]

Edit. Sjefen tok meg på rumpa en gang. På bakrommet, jeg sa nei, han ba om et møte til der. Det var nok, og på samme dag kom hans kone og kjeftet på meg fordi jeg satt på en stol i pausen. De var helt syke. Det er en sann historie, de var syke begge to. De andre damene sa at hun var med på at han lå med unge damer, jeg vet ikke om jeg skal tro på den delen, men jeg gikk bare og har aldri hatt en jobb senere, haha, det har jeg selvfølgelig, men ikke noe så merkelig. 

Jeg overlevde det, uten men, men det sitter i å bli behandlet som en dritt. Det gjør noe med en. 

……...

Det er 30 år siden. Jeg opplevde det som at enda en gang, mista jeg respekten for autoritære sjefer, jeg vet ikke hvordan det har glidd over. Nå får jeg høre at jeg er en psykopat. Ok, det kan jeg ikke gjøre noe med, men nå er jeg ferdig med å skrive.

Jeg virker hard, men gråter i stillhet, ikke fordi det er synd på meg, jo det også, men fordi jeg kan virke hard. 

…………..

I natt drømte jeg at jeg møtte en ny mann, og jeg … rødmet og alle sa at de kan se det på oss, altså hva gir dere meg. Give me a hive five. Nok er nok. 

Til opplysning har han en kone han er glad i og vi har ikke møtt hverandre på over tjue år. Sånn, da var sjalusi-spøkelset borte. 

 

[Atea]

Snart ventet jeg besøk, men så fikk han besøk, så jeg får ikke besøk. Får kose meg med musikk og riste av meg alt det negative nå. 

 

[Atea]

Sannheten er at jeg kanskje aldri har jobbet på bar. 

[Atea]

Når  menn som er eldre enn en selv begynner å lyge på alderen, hva har man da? 

 

[Atea]

Snakker ikke om unger, men om de som blir eller virker presenile, ja fullstendig helt senile, som om all in fra før av er …. borte. 

Noen ganger må man sparke andre i ræva. Ikke ring meg, jeg ringer deg.

……………….

En telefonsamtale til, jeg har fått, Atea, kreft. 

Kreft? 

Mener du at du har fått kreft-.

Ja, kjære deg, men familien vet ingenting om det, så ikke si ett ord. 

Hvem vet det da, bare dine kompiser?

Ja. Sa han. 

…………...

 

Det går som det går. Men å høre dødsangst i stemmen, det er hardt, og så sier jeg bare, ja vi er alle redd for det. 

Men ...

Jeg vil ykjesssssssssssssss,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,zzzzzzzzzzzzzzzzz