Oppsummer livet ditt kort, hva har du oppnådd, hva sliter du med

[AnonymBruker]

Jeg har høy utdannelse og god jobb, solid økonomi, samboer og barn, hus og hage, bor i en liten by. Stolt av at jeg har oppnådd disse tingene. Mine kvaler er mine dårlige evner til å få dypere relasjoner. Lei meg over venner som har kuttet kontakten og fordi jeg ikke klarer å finne nye. 

Anonymkode: 707f0...fad

[AnonymBruker]

+ Sosialt anlagt, gode venner i mange miljøer, knekker gjerne de sosiale kodene i arbeidslivet, mestrer "sjargongen", glimt i øyet, liker å trene, greit attraktiv, kropp som utmerker seg ift gjennomsnittet.

- Tjener mindre enn de fleste, og må tilpasse tæringa deretter, konstant dårlig samvittighet for om jeg er nok til stede for de jeg må være det for, relativt lat på husarbeid og oppussing, tidvis litt oppfarende.

Anonymkode: fd5fd...5f2

[AnonymBruker]

+ Er en jækla god alenemor. Er ekspert på ironi, sarkasme og humor. Er god til å finne, og beholde, venner. Har veldig selvinnsikt, noe som gjør samspillet med andre godt. Jeg er sånn som naturlig får til det meste jeg prøver på. Blir godt likt av de fleste, og lager god stemning. Jeg får høre at jeg er en god samtalepartner, og veldig mange kommer til meg hvis de har problemer eller bare trenger å lufte noen tanker.

- De fleste vet ikke at jeg ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. De vet ikke at den egentlige grunnen til at jeg ble alenemor er fordi jeg ble banket opp hver dag av eksmannen min og måtte dra på krisehjelp. De vet ikke at jeg har hatt bulimi i 12 år og kastet opp hver eneste dag, også på besøk hos andre. De vet ikke at jeg må gå med voldsalarm fordi for tre uker siden ble jeg brutalt voldtatt, gjerningsmannen har tatt med seg en hagle og en pistol og stukket av og politiet leter etter han med store styrker.

Til tross for dette føler jeg at livet mitt stort sett er bra. Ungene og jeg er friske. Jeg har en jobb å gå til. Jeg får fantasisk hjelp og oppfølging for alt jeg har opplevd og klarer å se de positive sidene over de negative. Jeg er ikke interessert i at jeg selv (eller andre) skal synes synd på meg, da dette er hendelser som har skjedd og som (stort sett) er overstått og overlevd.

 

Anonymkode: 0056a...0cb

[AnonymBruker]

Uff, trist at du har opplevd så mye fælt:/ Glad du får god hjelp, du virker utrolig sterk!!

Flere som vil henge seg på tråden?

Anonymkode: 707f0...fad

[AnonymBruker]

Jeg er stolt av at jeg fikk meg utdannelse og god jobb, selv om jeg tidlig ble alenemor. Jeg er også stolt av at jeg ene og alene har klart å bo meg oppover, slik at jeg nå sitter på ganske stor boligverdi alene. 

Jeg sliter med at mitt eldste barn valgte meg bort da jeg traff en ny mann, og fikk to barn til. Jeg sliter med at jeg føler at jeg ga alt for gutten i så mange år, mens far var helt fraværende, og han likevel valgte far. Spesielt vanskelig siden hans far er en person som har gjort meg og min familie svært mye vondt. Jeg kan forstå at det var en stor overgang å få stefar og søsken, men ved å velge sin far valgte han også en mann som hater meg, og har brukt årene siden til å vende ham mot meg. Som om alle de årene der det bare var oss to, og sønnen min var hele min verden, ikke betyr noen ting. Jeg sliter også med ambivalente følelser ovenfor min mann. Jeg elsker ham, men han kostet meg så mye. 

Anonymkode: eacbd...21a

[AnonymBruker]

Jeg er mann 40, grei økonomi. Bolig uten gjeld, grei jobb. Aldri sett på utdannelse som viktig, brukte mye tid på jobb som ga meg penger. Nå i dag hater jeg jobb, ser på det som et ork. Drittlei, men må dessverre ha inntekt enda. Drømmer om å være helt fri som menneske, om ting ikke bedrer seg i livet før jeg er 50. Kommer jeg til å selge alt av mine verdier å leve på dette til jeg blir pensjonist ved fyllte 50. Reise og oppleve, lever bare gang.

Vennskap, etter å ha reist mye rundt i verden oppdaget jeg hvor snåle nordmenn er når det kommer til sosiale ting. De går alltid i flokk mentalt, kun følger strømmen/det som er godtatt av omgivelsene. Etterhvert synes jeg dette ble så dumt og slitsomt at jeg kuttet ned kraftig på omgangskretsen til kun de som var verdt å bruke tid på. De som hadde egne meninger å klart å tenke selv. 

Glad jeg ikke har fått barn med tanke på hvordan samfunnet har utviklet seg, vi er altfor mange her i verden allerede som bare skaper problemer for oss. Masseinnvandringen til europa er også noe av det verste som har skjedd i nyere tid.

En ting alle må starte å tenke på, du lever en gang. Du vet ikke hvor lenge. Men at du skal dø er helt sikkert. Slutt å lev livet til andre!! Lev slik du vil selv!!

 

Anonymkode: 0bf9f...5f6

[AnonymBruker]

Aldri vært "god" i noe. Ikke spesielt sosialt anlagt og har alltid hatt en ekkel følelse av at jeg er en av dem som vil havne "nederst", og det blir mer og mer realistisk jo mer samfunnet forandrer seg i den retningen det gjør, altså, at de mest ekstreme og ekstroverte kommer seg lengst frem. Har som regel vært sist ute innen det meste innenfor min krets. Er 26 og vet ikke hvem jeg er, og om jeg noen gang får familie slik som "vanlige folk". Det er ikke et sterkt ønske, men det gir meg en følelse av å være annerledes og er redd den dagen kommer at det er det jeg vil. 
Satset på en karriere jeg alltid har følt var riktig for meg, og traff andre som hadde samme interesse. Men forskjellen er igjen, at disse klarer seg, jeg sliter og må kanskje gi opp. 
Har også "kronisk kjærlighetssorg", dette vil si at jeg har forelsket meg men aldri turt å ta steget med noen fordi jeg aldri føler meg god nok, eller status nok. Og det tynger bare livet ekstra. Hadde en periode mellom 20-22 jeg ikke var forelsket i noen, og det var en fri tid. klarte i det minste å konsentrere meg skikkelig om skolen og slik da. 
 

Anonymkode: 3d1d1...6db

[AnonymBruker]

+ førerkort, bil.

- (fødsels)depresjon som aldri har gitt seg. Lav lønn; tar lang tid å bygge seg opp (og sånn går det med oss som velger feil etter ungdomsskolen), kommer aldri til å få råd til fine ting (sprek bil, hus/leilighet) med mindre jeg lever på vann og brød. Sliter med følelsen av at få liker meg. Føler meg som en konfliktsky taper som ikke ser poenget med livet, et liv der mitt søsken har fått mer enn meg

Joda... 

Anonymkode: 554a0...6da

[Nyttig]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Aldri vært "god" i noe. Ikke spesielt sosialt anlagt og har alltid hatt en ekkel følelse av at jeg er en av dem som vil havne "nederst", og det blir mer og mer realistisk jo mer samfunnet forandrer seg i den retningen det gjør, altså, at de mest ekstreme og ekstroverte kommer seg lengst frem. Har som regel vært sist ute innen det meste innenfor min krets. Er 26 og vet ikke hvem jeg er, og om jeg noen gang får familie slik som "vanlige folk". Det er ikke et sterkt ønske, men det gir meg en følelse av å være annerledes og er redd den dagen kommer at det er det jeg vil. 
Satset på en karriere jeg alltid har følt var riktig for meg, og traff andre som hadde samme interesse. Men forskjellen er igjen, at disse klarer seg, jeg sliter og må kanskje gi opp. 
Har også "kronisk kjærlighetssorg", dette vil si at jeg har forelsket meg men aldri turt å ta steget med noen fordi jeg aldri føler meg god nok, eller status nok. Og det tynger bare livet ekstra. Hadde en periode mellom 20-22 jeg ikke var forelsket i noen, og det var en fri tid. klarte i det minste å konsentrere meg skikkelig om skolen og slik da. 
 

Anonymkode: 3d1d1...6db

Du har ikke mye tro på deg selv. Det første du må slutte med er å sammenligne deg med andre, bare det alene vil hjelpe mye. Du er såpass ung enda, at du vil utvikle deg mye fortsatt. Kanskje du bør skaffe deg nye omgivelser, som ikke er opptatt av status? Husk at det fleste måler suksess i penger og materialisme. Noe som er helt feil, men dette må du finne ut av selv.

Jeg er sikker på at du har noe du drømmer om i livet, noe du har lyst til. Fokuser på dette. Møt andre som liker det samme som deg.

[Gjest Overrasket]

10 hours ago, AnonymBruker said:

+ Er en jækla god alenemor. Er ekspert på ironi, sarkasme og humor. Er god til å finne, og beholde, venner. Har veldig selvinnsikt, noe som gjør samspillet med andre godt. Jeg er sånn som naturlig får til det meste jeg prøver på. Blir godt likt av de fleste, og lager god stemning. Jeg får høre at jeg er en god samtalepartner, og veldig mange kommer til meg hvis de har problemer eller bare trenger å lufte noen tanker.

- De fleste vet ikke at jeg ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. De vet ikke at den egentlige grunnen til at jeg ble alenemor er fordi jeg ble banket opp hver dag av eksmannen min og måtte dra på krisehjelp. De vet ikke at jeg har hatt bulimi i 12 år og kastet opp hver eneste dag, også på besøk hos andre. De vet ikke at jeg må gå med voldsalarm fordi for tre uker siden ble jeg brutalt voldtatt, gjerningsmannen har tatt med seg en hagle og en pistol og stukket av og politiet leter etter han med store styrker.

Til tross for dette føler jeg at livet mitt stort sett er bra. Ungene og jeg er friske. Jeg har en jobb å gå til. Jeg får fantasisk hjelp og oppfølging for alt jeg har opplevd og klarer å se de positive sidene over de negative. Jeg er ikke interessert i at jeg selv (eller andre) skal synes synd på meg, da dette er hendelser som har skjedd og som (stort sett) er overstått og overlevd.

 

Anonymkode: 0056a...0cb

 

 

Tja, hva kan jeg si. Jeg har i og for seg surret rundt i livet siden jeg flyttet hjemmefra, men det har vært litt orden i all galskapen. Jeg har en arbeidshverdag som jeg trives med og som gjør meg fri som fuglen, jeg har opplevd masse og har klart å bruke styrkene mine til noe meningsfullt. Jeg er en optimistisk fyr som ikke liker rutiner og å stå stille, og det har jeg virkelig unngått siden jeg var ung voksen. Jeg har venner og kjente i flere land og kan gli smidig inn og ut av forskjellige kulturer og levestandarder. Jeg har blitt jaget, forfulgt og personlig angrepet av en lyssky, halv-kriminell storindustri, jeg har nesten blitt fengslet i et diktatur, jeg har møtt internasjonale skuespillere og statsmenn og jeg har blitt vekket opp av at en bjørn luktet på meg for å finne ut om jeg var spiselig. Jeg har litt peiling på mye rart og jeg har levd livet slik jeg liker det best. Jeg ville gjort alt om igjen. 

Men jeg har vært mye utenfor Norge i lange perioder og føler meg nok ikke like hjemmehørende der som da jeg vokste opp, dessverre. Jeg blir mye alene i arbeidshverdagen, fordi mye av det jeg gjør omfatter kun meg selv. En del av arbeidet fører meg i møte med andre mennesker, men jeg har ikke sosialt liv når jeg sitter på "kontoret". I en alder av 37 kjenner jeg litt på at det begynner å bli lovlig sent mtp. å stifte familie, og at en eller annen dag snart burde jeg slå meg mer til ro og kanskje ha en mer konstant og langsiktig plan. Finne meg et sted jeg kan tenke meg å bo over flere tiår, og ha en livsrytme som ikke er så foranderlig. 

Endret 29. august 2018 av Overrasket

[AnonymBruker]

Jeg var alltid flinkest på skolen, men fant aldri ut hva jeg skulle gjøre med livet. Så nå har jeg en utdannelse jeg ikke får brukt til noe, en intetsigende jobb, en kjip leilighet, og ser på Facebook at de jeg en gang var venn med har lederstillinger her og der, hus og hytter og alt ordnet seg. 

Hurra. 

Anonymkode: 94e16...282

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Nyttig skrev:

Du har ikke mye tro på deg selv. Det første du må slutte med er å sammenligne deg med andre, bare det alene vil hjelpe mye. Du er såpass ung enda, at du vil utvikle deg mye fortsatt. Kanskje du bør skaffe deg nye omgivelser, som ikke er opptatt av status? Husk at det fleste måler suksess i penger og materialisme. Noe som er helt feil, men dette må du finne ut av selv.

Jeg er sikker på at du har noe du drømmer om i livet, noe du har lyst til. Fokuser på dette. Møt andre som liker det samme som deg.

Jeg hadde mange drømmer. Noen la jeg fra meg da realiteten ikke godtok at jeg gikk etter dem, men uten problemer, jeg hadde ikke bare en drøm. Den gangen drømte jeg om å bli advokat eller psykolog, men har betalt til sammen 23.000 uten å klare eksamen eller få gode nok karakterer 😛 kastet 23.000 ut vinduet rett og slett. Dette var fordi jeg prøvde å forbedre vitnemålet slik at jeg skulle få snittet til å komme inn, men når du ikke klarer videregående nivå så klarer du ikke uni.nivå  har en kompis som jobbet, tok opp fag som privatist ved siden av jobbinga og klarte å få snitt nok, men selv han har gått om igjen et par år nå på uni. fordi det er så mye lesing og høye krav. 
Jeg hadde andre muligheter, så jeg tok fulltidsjobben mens jeg tenkte meg om, og klarte å spare opp en del. Så tok jeg det her, men det er ikke bare jeg selv som styrer karrieren. Husk at det er mange om beinet i dag, og mye går på trynefaktor. Selv om vi er snille og rettferdige personer, så er dessverre noen av oss for stille og "lite plagsomme" til å bli valgt. De ekstroverte med flest venner og roper høyest får mest. 

Jeg møter andre som liker det samme, men mange av de studerer ved siden av, så de har vært opptatt. Dessuten har eg et veldig spredt nettverk.

Nei du har rett i at jeg ikke har tro på meg selv, men hvor kommer det fra? Det er jo også noe med det å kjenne en plass. Har selv litt problemer med folk som tror de fortjener så utrolig mye, og skal ha det beste av det beste. Nå mener jeg seff ikke at folk ikke fortjener ting heller, men vi har disse som så tydelig tror litt for godt om seg selv. Jeg tenker at kanskje jeg rett og slett hører til litt "lengre der nede"? Kanske jeg sikter for høyt? 

For å være litt positiv så klarte å jeg oppkjøring på første forsøk (11 år siden), jeg har eid egen bil og jeg har hatt forskjellige jobber.

Anonymkode: 3d1d1...6db

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var alltid flinkest på skolen, men fant aldri ut hva jeg skulle gjøre med livet. Så nå har jeg en utdannelse jeg ikke får brukt til noe, en intetsigende jobb, en kjip leilighet, og ser på Facebook at de jeg en gang var venn med har lederstillinger her og der, hus og hytter og alt ordnet seg. 

Hurra. 

Anonymkode: 94e16...282

La oss være miserable sammen ❤️ 

Anonymkode: 554a0...6da

[AnonymBruker]

Opplevd ingenting, sliter med alt.

Anonymkode: 576ff...6ce

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har høy utdannelse og god jobb, solid økonomi, samboer og barn, hus og hage, bor i en liten by. Stolt av at jeg har oppnådd disse tingene. Mine kvaler er mine dårlige evner til å få dypere relasjoner. Lei meg over venner som har kuttet kontakten og fordi jeg ikke klarer å finne nye. 

Anonymkode: 707f0...fad

Wow du er heldig som har det der, og du klager fordi du ikke evner å stifte vennskapsbånd? Jeg har ikke noe av det du nevner over her og samfunnet og folk krever at du har det eller skaffer det. 

Nei, hadde samboer og VAR lykkelig forlovet og forelsket en gang. Og vi bygde et liv sammen som raste i sanden og han hater meg. 

Mislykkes i å finne en ny en og lengter etter nærhet, evig forhold, dype bånd, bygge et liv sammen og barn. Føler egentlig at jeg setter klørne i det jeg har for ikke å miste det 😢😭

Er redd jeg aldri vil få meg en bra jobb eller karriere og aldri har muligheten til å komme inn på en skole igjen. 

Føler at jeg mislykkes og jeg blir så deppet av å se andre gifte seg, bli gravide og lykkes i livet med ting 😢 jeg er i midten av tyveårene og har fått en setback og er ikke der samfunnet mener jeg burde være.

Anonymkode: a5d80...00b

[AnonymBruker]

+ Utdannet, fast jobb, god far til 2 barn, godt trent, bedre på husarbeid,

- blitt utro (singel nå), sliter litt økonomisk for tiden 

En annen ting som er både pluss og minus: Jeg er multitalent, men jeg sliter med å fokusere en ting om gangen. Jeg vil hele tiden utvikle meg i alt jeg er flink til, men tiden strekker seg ikke til. Det sies at man må øve i 10.000 timer for å bli god til noe, men hvordan skal jeg få 10.000 timer til alle disse jeg er flinke til?

Anonymkode: a2443...c14

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Wow du er heldig som har det der, og du klager fordi du ikke evner å stifte vennskapsbånd? Jeg har ikke noe av det du nevner over her og samfunnet og folk krever at du har det eller skaffer det. 

Nei, hadde samboer og VAR lykkelig forlovet og forelsket en gang. Og vi bygde et liv sammen som raste i sanden og han hater meg. 

Mislykkes i å finne en ny en og lengter etter nærhet, evig forhold, dype bånd, bygge et liv sammen og barn. Føler egentlig at jeg setter klørne i det jeg har for ikke å miste det 😢😭

Er redd jeg aldri vil få meg en bra jobb eller karriere og aldri har muligheten til å komme inn på en skole igjen. 

Føler at jeg mislykkes og jeg blir så deppet av å se andre gifte seg, bli gravide og lykkes i livet med ting 😢 jeg er i midten av tyveårene og har fått en setback og er ikke der samfunnet mener jeg burde være.

Anonymkode: a5d80...00b

har det akkurat likt jeg og. Har jo hatt venner opp gjennom tiden i samme båt, men så finner de ut, en etter en, at de vil studere (videre) og får en fremtidsplan igjen. Jeg blir liksom bare værende her, og ikke F om jeg skal melde meg på noe studie igjen så lenge jeg ikke kan vite om det er noe for meg. Jeg kan ikke studere bare for å studere. Kjenner folk som har gjort det og, og ikke fungerte når de skulle ut i jobb og fikk bare en høy studiegjeld. 
Jeg har det greit med en vanlig jobb jeg altså. Det er bare at jeg ikke føler at jeg gjør noe meningsfyllt.  

 

Anonymkode: 3d1d1...6db

[AnonymBruker]

Jeg er 27 år, har fått meg god utdanning, lært meg fransk, bodd i utlandet, reist verden rundt og nå prøver jeg å etablere meg i en ny by.

Anonymkode: 834a6...116

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Wow du er heldig som har det der, og du klager fordi du ikke evner å stifte vennskapsbånd? Jeg har ikke noe av det du nevner over her og samfunnet og folk krever at du har det eller skaffer det. 

Nei, hadde samboer og VAR lykkelig forlovet og forelsket en gang. Og vi bygde et liv sammen som raste i sanden og han hater meg. 

Mislykkes i å finne en ny en og lengter etter nærhet, evig forhold, dype bånd, bygge et liv sammen og barn. Føler egentlig at jeg setter klørne i det jeg har for ikke å miste det 😢😭

Er redd jeg aldri vil få meg en bra jobb eller karriere og aldri har muligheten til å komme inn på en skole igjen. 

Føler at jeg mislykkes og jeg blir så deppet av å se andre gifte seg, bli gravide og lykkes i livet med ting 😢 jeg er i midten av tyveårene og har fått en setback og er ikke der samfunnet mener jeg burde være.

Anonymkode: a5d80...00b

I midten av tyveårene trenger du ikke å være noe som helst sted. Du er ung, og har god tid. Ikke stress! Reis hvor som helst i verden, og jobb med hva som helst. Finn deg selv og hva du vil. Du har tid i massevis! 😘 

Anonymkode: eacbd...21a

[AnonymBruker]

Jeg blir "sjokkert" over å lese enkelte her...Dere som kun sammenligner dere med andre, hvorfor gjør dere det?

Er lykken å ha ei større hytte en naboen...virkelig?

Hva er livet liksom?

Og bare ha fokus på det dere ikke har, istedenfor å ha fokus på det dere faktisk har, om det være seg god helse, tak over hodet, evne til å lage noe? Føle på ei stemning, lese ei bok...

Vi har alle vårt. Men du er skapt unik for akkurat den du er, du har andre evner og "livsoppgave" enn han/hun du sammenligner deg med. Når man også bare har fokus på det man ikke har, blir det en selvoppfyllende profeti til slutt. Man blir det man tenker man mangler...

Jeg har aldri sammenlignet meg med andre, jeg har alltid tenkt at jeg har min egen historie. Jeg har aldri tenkt på hva samfunnet eller andre forventer av meg, men bare tenkt utifra hjertet mitt, for det skal man leve med hele livet...

Hilsen skapende kunstnersjel. 

Anonymkode: e8cdd...766