Jeg føler ingen tette bånd til noen

[AnonymBruker]

Jeg har venner og familie. Jeg er glad i de og vil de alt godt, men jeg føler ingen tette bånd til noen. Jeg føler ingen veldig tilhørighet. Jeg er vel kanskje ensom, selv om jeg på en måte ikke er det. Jeg har det sånn med de fleste mennesker, så jeg tror ikke at «feilen» skyldes andre eller at jeg henger med feil folk. Jeg kjenner jeg blir lei meg av å skrive dette. At jeg har flere folk rundt meg, men likevel føler meg litt alene. At det er mange jeg kan kontakte, men heller velger å være alene fordi jeg ikke får så mye ut av å være sosial. Jeg mistrives ikke blant folk, jeg føler bare ikke nok entusiasme og tilhørighet. Jeg misunner de med sterke bånd til hverandre, det virker så fint å ha noe så nært til et annet eller flere mennesker.

Noen som har det på samme måten?

Anonymkode: 05c0e...ef6

[AnonymBruker]

Nei. Men eg kan føla meg ensam rundt folk som gir meg ingenting. Meiningsfulle relasjonar har mykje å sei.

Teoriar

- Du er omringa av keisame folk som du har ingenting til felles med.
- Du har aldri følt tette bånd før og har delvis defekte reseptorar i hjernen.

Anonymkode: 61639...361

[AnonymBruker]

Samme her  Trist er det!

Anonymkode: 623a9...871

[Jente over 30]

På 28.8.2018 den 19.46, AnonymBruker skrev:

Jeg har venner og familie. Jeg er glad i de og vil de alt godt, men jeg føler ingen tette bånd til noen. Jeg føler ingen veldig tilhørighet. Jeg er vel kanskje ensom, selv om jeg på en måte ikke er det. Jeg har det sånn med de fleste mennesker, så jeg tror ikke at «feilen» skyldes andre eller at jeg henger med feil folk. Jeg kjenner jeg blir lei meg av å skrive dette. At jeg har flere folk rundt meg, men likevel føler meg litt alene. At det er mange jeg kan kontakte, men heller velger å være alene fordi jeg ikke får så mye ut av å være sosial. Jeg mistrives ikke blant folk, jeg føler bare ikke nok entusiasme og tilhørighet. Jeg misunner de med sterke bånd til hverandre, det virker så fint å ha noe så nært til et annet eller flere mennesker.

Noen som har det på samme måten?

Anonymkode: 05c0e...ef6

 

[AnonymBruker]

På 28.8.2018 den 19.46, AnonymBruker skrev:

Jeg har venner og familie. Jeg er glad i de og vil de alt godt, men jeg føler ingen tette bånd til noen. Jeg føler ingen veldig tilhørighet. Jeg er vel kanskje ensom, selv om jeg på en måte ikke er det. Jeg har det sånn med de fleste mennesker, så jeg tror ikke at «feilen» skyldes andre eller at jeg henger med feil folk. Jeg kjenner jeg blir lei meg av å skrive dette. At jeg har flere folk rundt meg, men likevel føler meg litt alene. At det er mange jeg kan kontakte, men heller velger å være alene fordi jeg ikke får så mye ut av å være sosial. Jeg mistrives ikke blant folk, jeg føler bare ikke nok entusiasme og tilhørighet. Jeg misunner de med sterke bånd til hverandre, det virker så fint å ha noe så nært til et annet eller flere mennesker.

Noen som har det på samme måten?

Anonymkode: 05c0e...ef6

Yes. Det er ikke så gøy. Vet heller ikke hva jeg skal gjøre med det, da jeg ikke føler jeg får hjelp og forståelse noe sted og det hjelper lite å gå til psykolog og lege.

Anonymkode: 42bbb...aa5

[AnonymBruker]

har det akkurat på samme måte!!  har aldri følt tette bånd til noen, vel i barndommen, men vi er ikke barn for evig og alltid. Folk vokser opp og finner "sine". Har alltid blitt meg og de andre, altså, jeg blir 3 hjul på vogna, ALLTID! 
Selv om jeg kjente den ene lengst, så finner de hverandre fortere. 

Hos familien min blir jeg mer og mer fremmed. Jeg synes de er kjedelige på en måte..altså, ikke fordi jeg er så himla mye bedre, men fordi jeg tydeligvis er skapt for et annet type liv enn de. 

Og så forelsker jeg meg, men jeg føler ingen tilhørighet med de heller. Jeg blir så redd for å bli såret at jeg trekker meg unna. Er redd de skal trekke seg unna når de ser at jeg ikke er sånn veldig populær og ettertraktet. 
Og finne noen som er mer status  tenker på en mann på 2. året nå , snart 3, og jeg er 28...så barnslig! har aldri hatt kjæreste. 
 

Anonymkode: 5b968...9dd

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Blir utrolig sliten av å være sosial, fordi det gir meg absolutt ingenting. Det skal også veldig mye til før jeg blir oppriktig glad i mennesker. Noe jeg syns er veldig synd.

Jeg traff allikevel min tvillingsjel, i form av en venninne, for 8 år siden. Jeg var 25 da jeg møtte henne og fra dag 1 så bare hørte vi sammen. Hun er fortsatt min beste venninne og den eneste som ser meg når jeg prøver å gjemme meg fra verden. Det er det lengste og fineste vennskapet jeg har hatt, inkl oppveksten. Det var en stor omveltning for meg å plutselig få et menneske inn i livet som ga meg energi istedenfor å stjele den, og hun utgjør for meg en veldig stor forskjell.

Så det er håp! Håper du også finner din person, det er verdt ventingen:)

Anonymkode: 6ba18...3ee

[AnonymBruker]

Føler litt på det selv, men det gnager meg ikke. Blitt vandt med å være enslig. Er 41år selv.

Jeg har vært mye ute på jobbreise rundt i verden, så da er jeg ikke redd for å snakke med fremmende. Jo mer jeg reiste, jo mer kjedelig ble de menneskene jeg hadde kontakt med hjemme.

Ting forandrer seg jo mer man utvikler seg, da trenger man helt andre impulser. Da blir hverdags a4 veldig kjedelig for min del. Heller alene enn med feil mennesker.

Anonymkode: 54307...ce0

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Men tenker ikke at det er et problem, sånn er det bare. Det er kanskje ille når man har LYST på tette bånd med andre, men helt OK når man ikke har det behovet.

Jeg tror kanskje jeg er mindre empatisk enn mange. Det er jo ikke en veldig positiv egenskap, men det er jo bare å fake interesse for f.eks. kollegaer, spørre hvordan det går med barna deres (som jeg aldri husker navnet på), late som at jeg bryr meg og ønsker god bedring når de er forkjølet, osv, så er det ingen som legger merke til det, hvis man ikke vil skille seg ut. Det var først etter at jeg ble voksen at jeg skjønte viktigheten av slikt.

Det er andre ting som betyr mer enn mennesker for meg. Lese bøker, reising, musikk, hobbyen min, fagområdet mitt innen akademia. Jeg har en mann, og vi har det helt fint sammen. Han er heldigvis ikke noen romantiker, og ikke så kravstor når det gjelder fysisk og emosjonell nærhet. Selv om jeg er glad i ham, tenker jeg at jeg skulle klart meg helt fint hvis han skulle omkommet, eller hvis vi hadde blitt skilt.

Anonymkode: 6101a...9ca

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har det helt likt. Det er et savn, men velger ofte å være alene fordi jeg ofte blir deppa av å være med andre:/ Eller at det bare ikke gir meg noe.

Anonymkode: 84bae...424

[AnonymBruker]

Samme her 🙄 har venner, men føler ofte de er meir glad i meg enn jeg er glad i dem. Genrelt er jeg ganske flatt i følelse livet og blir brud av følsom mennesker.. 

Anonymkode: 85e08...e7a

[Gjest PregnantBlanket]

Hei,

Føler det på samme måte. Jeg kommer fra en stor familie og har ikke hatt særlig venninner opp igjennom årene. Jeg har ikke følt behovet for å være sosial, heller ikke behovet for å "lete" etter venner heller. Har tenkt at de kommer, hvis ikke, så trives jeg godt i eget selskap. I sosial samvær med andre, kan jeg ha en liten tendens til å "bry meg for mye" om de og de sine problemer. Synes på mange måter at sosialt samvær er slitsomt, men dette på bakgrunn av at jeg ikke "kan" sosiale koder og ofte ter meg feil ut i fra situasjonen.

Tror mine "nære bånd" handler om frykt for å bli avvist, skuffet, dømt, uglesett eller mobbet, derfor tar jeg avstand. Prøver å etablere nye relasjoner med mennesker jeg føler jeg har en kjemi med, men ubevisst finner jeg nok flere feil for å beskytte meg selv i en "farlig" situasjon.

[AnonymBruker]

Jeg tror at for å skape tette relasjoner må man være fortrolig med den personen eller de du vil ha tette bånd med.
Være trygg nok til å vise seg fra sine svakeste sider. En gjensidig utveksling av feil og mangler, om du vil.

Da blir man mer likestilte og sammensveiset.

Jeg tror at det med tilknytningsstil godt kan gjelde også for andre relasjoner enn parforhold ( Om tilknytningsstil )

Anonymkode: 6fd92...cab