Noen som har hatt lykkelig forhold til en narsissist?

[AnonymBruker]

Noen som har hatt lykkelig forhold til en narsissist? Skjønner at de færreste trives med slike forhold, men er det noen her som er unntaket? 

Anonymkode: 5467e...045

[AnonymBruker]

Hadde et mangeårig forhold til en med mange narsissistiske trekk. Han har aldri fått noen slik diagnose. Og vi var lykkelige mye av tiden, ellers ville vi jo ikke fortsatt å være sammen.

Men hva lurer du egentlig på? 

Hva som var problemet? Hvorfor det til slutt ble brudd? 

Vel, det ble slutt da det ikke var noe mer igjen av meg. På et tidspunkt da jeg tenkte at «ja, jeg vet at ingen andre vil ha meg, og at å gjøre det slutt betyr å være helt alene resten av livet, men jeg velger heller det». Da var jeg på et punkt der jeg ikke lengre orket balansegangen mellom å ha et liv, en karriere, «something to show for», for at han skulle synes jeg var verdig å være sammen med han, og de ofrene (dvs fokus på meg selv, med påfølgende skyldfølelse) det krevde å faktisk få dette til. Da jeg ikke lengre orket å få høre hvor mye jeg trengte å forbedre meg, på alle tenkelige måter. (Og jeg har en bra utdanning og jobb, tjener bortimot millionen, jobber med noe som er samfunnsnyttig, har velskapte barn med han, er i matchvekt, ganske pen, og ser ung ut for alderen). Mas og påfølgende skyldfølelse om manglende oppmerksomhet til han mens jeg jobbet med å bli ferdig med doktorgradsavhandlingen min, f.eks. Aldri bra nok, og aldri nok, det jeg kunne gi. Men ispedd komplimenter såklart, ellers hadde jeg ikke giddet. «Du er jo egentlig så smart og så bra og jeg elsker deg, hadde du bare»....

Og så ble det brudd, og jeg sto helt lost igjen. Med så mye tid jeg ikke ante hvordan jeg skulle bruke den. Tid som hadde vært brukt på han, eventuelt på barna, mens han dyrket seg selv. Jeg hadde knapt nok en venn som var min. Ingen hobbyer eller interesser som var mine. All min tid utenom barna hadde vært brukt med hans venner (og deres partnere), eller reiser og aktiviteter for å pleie oss (han). Jeg hadde ingen ide om hvem jeg var eller hva jeg egentlig ønsket lengre. 

Og så er det jo sånn at jeg aldri kan rope om at han egentlig var slem. Han var aldri voldelig. Bare ekstremt manipulerende. Blid, sjarmerende, drømmemannen. Så lenge alt er på hans premisser. Hans problemer og ønsker skal bli satt først, og du skal i stillhet, og med minst mulig bråk, håndtere dine egne issues og problemer. 

Anonymkode: 8d32b...11f

[AnonymBruker]

Jeg var i et forhold med en. Så lenge alt foregikk på hans premisser, både når det gjelder hva som ble sagt, gjort, hvem man hadde kontakt med, hva vi som par gjorde, når ting ble gjort, i hvilken rekkefølge etc, så var vi "lykkelig". Det vil si han var det, jeg mistet meg selv og alt hva jeg stod for til jeg til slutt ikke hadde noe verdi igjen. 

Utad fremstod han som den perfekte mannen, skrøt av meg til familie og venner for å snu seg til meg og kalle meg uansvarlig, hore, egoistisk jævla fitte alle stygge ord du kan tenke deg, om jeg gjorde  det han rett før hadde stått og skrytt av at jeg gjorde, feks dra på joggetur om morgenen. 

Når man er i et forhold med en narsissist og psykopat, så blir man så innmari kuet og til slutt tror man at det er sånn et forhold skal være. For min del har det forholdet ødelagt hele livet mitt. Jeg er så psykisk skada etter åtte år med psykisk (og fysisk) vold, at jeg har slitt med depresjoner og selvmordstanker jevnlig siden bruddet (seks år siden). Jeg har nå en helt fantastisk samboer, men emosjonelt sett er jeg ikke slik jeg en gang var, og desverre er det min nåværende samboer som er lidende av det. 

Anonymkode: 61bac...f96

[AnonymBruker]

Det tviler jeg sterkt på ts! Ingen kan være lykkelig når de utsletter seg selv og bruker hele livet sitt på å blidgjøre noen andre. En som uansett faen aldri vil bli fornøyd. 

Anonymkode: a218c...5c1

[AnonymBruker]

Y

Anonymkode: 7b0de...c8a

[AnonymBruker]

Da må man enten være en av de narsissisten lurer eller så må man være så kuet at man rett og slett ikke ser det.

Anonymkode: 9baee...729

[*Budeia*]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde et mangeårig forhold til en med mange narsissistiske trekk. Han har aldri fått noen slik diagnose. Og vi var lykkelige mye av tiden, ellers ville vi jo ikke fortsatt å være sammen.

Men hva lurer du egentlig på? 

Hva som var problemet? Hvorfor det til slutt ble brudd? 

Vel, det ble slutt da det ikke var noe mer igjen av meg. På et tidspunkt da jeg tenkte at «ja, jeg vet at ingen andre vil ha meg, og at å gjøre det slutt betyr å være helt alene resten av livet, men jeg velger heller det». Da var jeg på et punkt der jeg ikke lengre orket balansegangen mellom å ha et liv, en karriere, «something to show for», for at han skulle synes jeg var verdig å være sammen med han, og de ofrene (dvs fokus på meg selv, med påfølgende skyldfølelse) det krevde å faktisk få dette til. Da jeg ikke lengre orket å få høre hvor mye jeg trengte å forbedre meg, på alle tenkelige måter. (Og jeg har en bra utdanning og jobb, tjener bortimot millionen, jobber med noe som er samfunnsnyttig, har velskapte barn med han, er i matchvekt, ganske pen, og ser ung ut for alderen). Mas og påfølgende skyldfølelse om manglende oppmerksomhet til han mens jeg jobbet med å bli ferdig med doktorgradsavhandlingen min, f.eks. Aldri bra nok, og aldri nok, det jeg kunne gi. Men ispedd komplimenter såklart, ellers hadde jeg ikke giddet. «Du er jo egentlig så smart og så bra og jeg elsker deg, hadde du bare»....

Og så ble det brudd, og jeg sto helt lost igjen. Med så mye tid jeg ikke ante hvordan jeg skulle bruke den. Tid som hadde vært brukt på han, eventuelt på barna, mens han dyrket seg selv. Jeg hadde knapt nok en venn som var min. Ingen hobbyer eller interesser som var mine. All min tid utenom barna hadde vært brukt med hans venner (og deres partnere), eller reiser og aktiviteter for å pleie oss (han). Jeg hadde ingen ide om hvem jeg var eller hva jeg egentlig ønsket lengre. 

Og så er det jo sånn at jeg aldri kan rope om at han egentlig var slem. Han var aldri voldelig. Bare ekstremt manipulerende. Blid, sjarmerende, drømmemannen. Så lenge alt er på hans premisser. Hans problemer og ønsker skal bli satt først, og du skal i stillhet, og med minst mulig bråk, håndtere dine egne issues og problemer. 

Anonymkode: 8d32b...11f

Hvordan går det med deg nå idag?

[AnonymBruker]

Lykkelig i den forstand at jeg fikk det jeg var ute etter i den perioden av livet mitt, nemlig å bli dratt med inn i en annens univers og leve på hans premisser. Har snakket masse med psykolog om den perioden i livet mitt og det er nok en veldig kompleks bakgrunn for at jeg trivdes så godt med å "miste meg selv". Men innerst inne visste jeg at det aldri kom til å funke på sikt og nå i dag hadde jeg aldri kunnet finne lykken med han. 

Anonymkode: ba9f2...2d5

[AnonymBruker]

4 timer siden, *Budeia* skrev:

Hvordan går det med deg nå idag?

Det er 1,5 år siden vi gikk fra hverandre, og det er ikke noen superhappy ending så langt.

Jeg føler fortsatt veldig ofte på at livet mitt er så...tomt. Jeg sliter med å finne nok i meg selv til å fylle det, på en måte. Er ikke vandt til å ta initiativ; sosialt, anskaffelser, aktiviteter. Men den biten går definitivt bedre. Sosialt har jeg gjenopptatt kontakt med noen gamle venninner, og til og med fått noen nye. Har begynt å trene, og har gått på et par kurs på fritiden. I veldig mye av det jeg gjør for å finne tilbake til meg selv som en hel person spør jeg meg selv: "Hva var det jeg likte som ungdom?" "Hva drømte jeg om? Hva syntes jeg var gøy?" Og så har jeg utforsket om jeg fortsatt synes det er gøy. Men jeg har en rastløs uro i meg, sliter med konsentrasjonen, sliter med å fullføre ting. Jeg var for eksempel EKSTREMT fornøyd med at jeg klarte å sette meg ned og lese og faktisk kose meg med en skjønnlitterær bok for et par uker siden, det hadde jeg ikke klart siden bruddet.

Og jeg har brukt mye tid på å savne eksen og angre på valget jeg tok, hvor merkelig det enn høres ut.

Jeg har ikke noen ny mann, jeg har vel dypest sett følt at jeg ikke har nok å tilby noen annen type mann enn han jeg hadde. At jeg må utvikle meg mer selv først. Men jeg savner intenst noen, så har begynt å date litt. Tenker at det kanskje er på grensen til å kunne funke med en ny nå, jeg har tross alt kommet langt siden den første tiden, for 1,5 år siden.

Anonymkode: 8d32b...11f

[Tigresse]

Jeg var lykkelig i mange år... fordi jeg i mange år ikke gjennomskuet hans manipulative atferd. Han brukte bestandig vekk utsagn som «det er til felles beste at vi gjør det slik... nå er du emosjonell og tenker ikke rasjonelt... Hvis du ser det fra min side og tenker rasjonelt, så må du og være enig i at...» 

Og han var dyktig. Rasjonelt så klarte jeg å «følge» han på forklaringene hans. Og jeg mistet meg selv gradvis. Stolte blint på at han mente at det var til mitt eget beste å mene det samme som han. 

 

Helt til han begynte å kreve at jeg skulle dele kroppen min med andre fordi han tente på det. Han klarte til og med enkelte ganger å få meg til å tro at jeg ville det selv når han pratet med meg. Men når jeg var alene så skjønte jeg at det ikke var mine egne meninger. Og det var da kampen virkelig startet. For kravene hans var så hinsides og mot min egen moral, at jeg begynte å våkne. Og jeg kjempet med nebb og klør for å si i fra at jeg klarte ikke å dele kroppen min med andre. Da kom truslene, om at han kom til å gå til grunne hvis ikke han fikk utforske dette. Jeg spurte hva han mente med det, og det kunne han ikke svare på. Noe som gjorde meg redd. For jeg var jo fremdeles glad i drittsekken. 

 

Så begynte volden. Først da skjønte jeg tegninga. Men det tok meg ett år å «numme» følelsene nok til at jeg klarte å faktisk gå. 

[*Budeia*]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er 1,5 år siden vi gikk fra hverandre, og det er ikke noen superhappy ending så langt.

Jeg føler fortsatt veldig ofte på at livet mitt er så...tomt. Jeg sliter med å finne nok i meg selv til å fylle det, på en måte. Er ikke vandt til å ta initiativ; sosialt, anskaffelser, aktiviteter. Men den biten går definitivt bedre. Sosialt har jeg gjenopptatt kontakt med noen gamle venninner, og til og med fått noen nye. Har begynt å trene, og har gått på et par kurs på fritiden. I veldig mye av det jeg gjør for å finne tilbake til meg selv som en hel person spør jeg meg selv: "Hva var det jeg likte som ungdom?" "Hva drømte jeg om? Hva syntes jeg var gøy?" Og så har jeg utforsket om jeg fortsatt synes det er gøy. Men jeg har en rastløs uro i meg, sliter med konsentrasjonen, sliter med å fullføre ting. Jeg var for eksempel EKSTREMT fornøyd med at jeg klarte å sette meg ned og lese og faktisk kose meg med en skjønnlitterær bok for et par uker siden, det hadde jeg ikke klart siden bruddet.

Og jeg har brukt mye tid på å savne eksen og angre på valget jeg tok, hvor merkelig det enn høres ut.

Jeg har ikke noen ny mann, jeg har vel dypest sett følt at jeg ikke har nok å tilby noen annen type mann enn han jeg hadde. At jeg må utvikle meg mer selv først. Men jeg savner intenst noen, så har begynt å date litt. Tenker at det kanskje er på grensen til å kunne funke med en ny nå, jeg har tross alt kommet langt siden den første tiden, for 1,5 år siden.

Anonymkode: 8d32b...11f

Ok. Spurte fordi dette du skrev var som å lese om meg selv. Føler med deg og ønsker deg masse lykke til videre ❤️ Jeg har dog funnet lykken på ny, en fantastisk mann som tar hensyn til meg og mitt fra fortiden min. Jeg sliter med å "finne igjen" meg selv, men han gir meg rom og støtte, og ikke minst trygghet. Så håper du også kan få oppleve det.

[*Budeia*]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var i et forhold med en. Så lenge alt foregikk på hans premisser, både når det gjelder hva som ble sagt, gjort, hvem man hadde kontakt med, hva vi som par gjorde, når ting ble gjort, i hvilken rekkefølge etc, så var vi "lykkelig". Det vil si han var det, jeg mistet meg selv og alt hva jeg stod for til jeg til slutt ikke hadde noe verdi igjen. 

Utad fremstod han som den perfekte mannen, skrøt av meg til familie og venner for å snu seg til meg og kalle meg uansvarlig, hore, egoistisk jævla fitte alle stygge ord du kan tenke deg, om jeg gjorde  det han rett før hadde stått og skrytt av at jeg gjorde, feks dra på joggetur om morgenen. 

Når man er i et forhold med en narsissist og psykopat, så blir man så innmari kuet og til slutt tror man at det er sånn et forhold skal være. For min del har det forholdet ødelagt hele livet mitt. Jeg er så psykisk skada etter åtte år med psykisk (og fysisk) vold, at jeg har slitt med depresjoner og selvmordstanker jevnlig siden bruddet (seks år siden). Jeg har nå en helt fantastisk samboer, men emosjonelt sett er jeg ikke slik jeg en gang var, og desverre er det min nåværende samboer som er lidende av det. 

Anonymkode: 61bac...f96

Føler med deg også, og ønsker deg masse lykke til med livet videre ❤️

[AnonymBruker]

Jeg var selvfølgelig lykkelig i starten av forholdet. Lykkelig forelsket, og uvitende om hvordan denne mannen ville knuse min trygghet og selvfølelse. Det kom så gradvis at bare en vondt magefølelse gradvis vokste og avslørte at ting ikke var som det skulle være, men jeg var dypt ulykkelig og svært forvirret før jeg forsto at det var ham, ikke jeg, som var problemet. For han var jo "så perfekt" og så flink til å manipulere meg til å tro at det var jeg som var problemet. 

Det aller største helvete fikk jeg dessuten først da jeg hadde forlatt ham, og traff en ny. Da gikk ubehagelig over til ren terror. Over år. 

Jeg sliter ennå etter det forholdet. Har aldri blitt helt trygg igjen. 

Men joda, jeg var lykkelig i starten av forholdet. Hadde jeg bare visst... 

Anonymkode: f31a5...72c

[AnonymBruker]

Til helvete med alle narsissister!

Jeg var sammen med en i 3 år. Han var så snill, sjarmerende og alt det der i begynnelsen, så begynte marerittet.. Løgn etter løgn, manipulering, han hadde rett i alt, han var "best", skrøt av alt, har den beste jobben, beste betalingen bla bla bla. Alt skulle gå etter hans premisser å jeg hadde ikke et ord jeg skulle si. Går heller ikke an å diskutere med dem for de har alltid "rett i alt", så jeg satt igjen og måtte bare "si meg enig i alt". De er så sååå snille og koselige mot andre, men mot deg så er de rene djevelen bak lukkede dører  Snakker dritt om deg og får deg til å høres ut som det er du som er den onde her, og de som er offeret, og får alle imot deg. De manipulerer  og ødelegger deg til å tro at du er gal, ødelegger selvtilliten din, kaller deg stygge ord og til slutt suger ut all din energi helt til du er på bånn, for de skal være "den som vinner", de tror de er kongen.  Det er ikke deg det er noe galt med, det er DEM!

Å ikke nok med det, gjør du noe som ikke passer dem, bruker de "The silent treatment" på deg for å straffe og såre deg når du ikke har gjort NOENTING galt, så når de føler at de har straffet deg nok, kommer de tilbake, som regel, med mindre de finner et nytt offer å ødelegge livet til. 

Det er sånn de opererer, de ekle parasittene. Så til alle dere narsissister og psykopater som leser dette, DERE KAN BRENNE! 

Å så kommer den harde sannheten, narsissister elsker ikke noen andre enn seg selv, de er ikke i stand til å elske andre enn seg selv, så hvis du er i forhold med en/ei, så lever du på en løgn. Narsissisten elsker og kommer aldri til å elske deg.  

Så til ditt spørsmål så er svaret nei, ingen kan noensinne bli lykkelig sammen med en narsissist. Hvis du ikke allerede har lest deg opp på nettet om dette, så skal jeg love deg at det ikke er en eneste person som har noe bra å si om disse krypene. 

 

Anonymkode: 35d10...3b7

[Tigresse]

Jeg føler for å kommentere at jeg trodde jeg var lykkelig i 20 år...! Så «god» var han på manipuleringen. Og så dum og naiv var jeg. Vi ble sammen når jeg var veldig ung, så han formet meg. De siste årene så jeg hva han drev med, for han ble «uforsiktig». I retroperspektiv ser jeg at denne formen for manipulering hadde pågått helt fra starten av. Han disset mine følelser. Jeg måtte forstå at «følelsene ikke er rasjonelle». Ergo hadde han rett... 

[AnonymBruker]

12 hours ago, Tigresse said:

Jeg var lykkelig i mange år... fordi jeg i mange år ikke gjennomskuet hans manipulative atferd. Han brukte bestandig vekk utsagn som «det er til felles beste at vi gjør det slik... nå er du emosjonell og tenker ikke rasjonelt... Hvis du ser det fra min side og tenker rasjonelt, så må du og være enig i at...» 

Og han var dyktig. Rasjonelt så klarte jeg å «følge» han på forklaringene hans. Og jeg mistet meg selv gradvis. Stolte blint på at han mente at det var til mitt eget beste å mene det samme som han. 

Helt til han begynte å kreve at jeg skulle dele kroppen min med andre fordi han tente på det. Han klarte til og med enkelte ganger å få meg til å tro at jeg ville det selv når han pratet med meg. Men når jeg var alene så skjønte jeg at det ikke var mine egne meninger. Og det var da kampen virkelig startet. For kravene hans var så hinsides og mot min egen moral, at jeg begynte å våkne. Og jeg kjempet med nebb og klør for å si i fra at jeg klarte ikke å dele kroppen min med andre. Da kom truslene, om at han kom til å gå til grunne hvis ikke han fikk utforske dette. Jeg spurte hva han mente med det, og det kunne han ikke svare på. Noe som gjorde meg redd. For jeg var jo fremdeles glad i drittsekken. 

Så begynte volden. Først da skjønte jeg tegninga. Men det tok meg ett år å «numme» følelsene nok til at jeg klarte å faktisk gå. 

Nei nei nei....uff...glad du klarte å gå! Har en lignende opplevelse med en narsissist, han påstod at han var begynt å tenne på dyr etter at han ble sammen med meg, så dette måtte jo komme fra meg på en måte, at det var jeg som egentlig ville ha sex med dyr! Det var helt klin umulig å argumentere mot det, og jeg begynte nesten å tro på det selv, at jeg liksom ubevisst tente på dyr. Han var jammen syk i hodet. Han var grei til å begynne med, men så ble han mer og mer ufyselig. Jeg kom meg ut ganske kjapt heldigvis og har ikke noen varige mèn tror jeg.

Anonymkode: 75c8d...441

[AnonymBruker]

Å skrike ut "til helvete med alle narsissister" er ganske ignorant, all den tid flere narsissister har en personlighetsforstyrrelse, altså en diagnose av noe slag. 

Han jeg snakket om over har vært bevisst utfordringene sine så lenge jeg har kjent han, aktivt søkt hjelp og jobbet mye med det. Vi skiltes som venner og snakker fortsatt mye sammen. Ikke skrik til helvete med han, er du snill. Gidder ikke sitere innlegget for trenger ikke se det pisset i uthevet skrift to ganger.

Anonymkode: ba9f2...2d5

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Til helvete med alle narsissister!

Jeg var sammen med en i 3 år. Han var så snill, sjarmerende og alt det der i begynnelsen, så begynte marerittet.. Løgn etter løgn, manipulering, han hadde rett i alt, han var "best", skrøt av alt, har den beste jobben, beste betalingen bla bla bla. Alt skulle gå etter hans premisser å jeg hadde ikke et ord jeg skulle si. Går heller ikke an å diskutere med dem for de har alltid "rett i alt", så jeg satt igjen og måtte bare "si meg enig i alt". De er så sååå snille og koselige mot andre, men mot deg så er de rene djevelen bak lukkede dører  Snakker dritt om deg og får deg til å høres ut som det er du som er den onde her, og de som er offeret, og får alle imot deg. De manipulerer  og ødelegger deg til å tro at du er gal, ødelegger selvtilliten din, kaller deg stygge ord og til slutt suger ut all din energi helt til du er på bånn, for de skal være "den som vinner", de tror de er kongen.  Det er ikke deg det er noe galt med, det er DEM!

Å ikke nok med det, gjør du noe som ikke passer dem, bruker de "The silent treatment" på deg for å straffe og såre deg når du ikke har gjort NOENTING galt, så når de føler at de har straffet deg nok, kommer de tilbake, som regel, med mindre de finner et nytt offer å ødelegge livet til. 

Det er sånn de opererer, de ekle parasittene. Så til alle dere narsissister og psykopater som leser dette, DERE KAN BRENNE! 

Å så kommer den harde sannheten, narsissister elsker ikke noen andre enn seg selv, de er ikke i stand til å elske andre enn seg selv, så hvis du er i forhold med en/ei, så lever du på en løgn. Narsissisten elsker og kommer aldri til å elske deg.  

Så til ditt spørsmål så er svaret nei, ingen kan noensinne bli lykkelig sammen med en narsissist. Hvis du ikke allerede har lest deg opp på nettet om dette, så skal jeg love deg at det ikke er en eneste person som har noe bra å si om disse krypene. 

 

Anonymkode: 35d10...3b7

Narsissister elsker ikke noen, ikke seg selv heller. Det hatet og torturen de gjør mot de rundt seg er egentlig sånn de føler om seg selv. De hater seg selv, de lar ikke seg selv oppleve noe godt og varmt, det er derfor de rev seg løs fra seg selv som barn og sluttet å føle og tenke som et sosialt menneske. De kan ikke opprette følelser og kontakt med andre, og ikke med seg selv heller. 

Anonymkode: ad77b...4cb

[AnonymBruker]

For at det skal fungere fordrer det at man kan være lykkelig som underdanig, styrt og komfortabel med den konstant risikoen for at personen kan være utro og også dumpe deg på ubestemt tid. Mao er du ikke et selvstendig menneske i en slik relasjon. Sånn er det i alle tilfeller med narsissister. Er man ekstremt underdanig, kan det kanskje funke, men det de er det vel ikke så mange av.

Anonymkode: 71f40...c9b

[AnonymBruker]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Å skrike ut "til helvete med alle narsissister" er ganske ignorant, all den tid flere narsissister har en personlighetsforstyrrelse, altså en diagnose av noe slag. 

Han jeg snakket om over har vært bevisst utfordringene sine så lenge jeg har kjent han, aktivt søkt hjelp og jobbet mye med det. Vi skiltes som venner og snakker fortsatt mye sammen. Ikke skrik til helvete med han, er du snill. Gidder ikke sitere innlegget for trenger ikke se det pisset i uthevet skrift to ganger.

Anonymkode: ba9f2...2d5

Narsissisme er en personlighetsforstyllelse, det gjør dem ikke noe mindre farlige. Og en ønsker gjerne noen til helvete som kan ødelegge en.
Det er sjeldent at narsissister aktivt søker hjelp og jobber med seg selv, de pleier å tro at det er alle andre det er noe feil med. En pleier vanligvis heller ikke kontakt med dem etter det er slutt da de bare er interessert i å bruke folk.

https://sml.snl.no/narsissistisk_personlighetsforstyrrelse

Anonymkode: 75c8d...441