Han føler han er uverdig :'(

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en mann med mye helseplager, etter mye utprøving fram og tilbake hvor han tvang seg selv til å jobbe har han nå tilslutt godtatt med press fra behandlern på Nav og fastlegen at han ikke kan være i jobb og er blitt ufør. Han har nok med å klare seg selv igjennom en vanlig dag, og det varmer godt i hjerte når jeg ser han har en god dag og når han har en dårlig en er det knusende. Jeg har bare lyst å holde rundt han og si at det går over, hvor mye jeg elsker han og hvor sterk han er som holder ut. 

Fredag og lørdag hadde vi noen helt utrolige kvelder, han var i grei form og følte som han behandlet meg som en gudinne han bare ville glede. Så igår fikk han ekstreme smerter, når dagen startet hadde vi en helt herlig morgen og han hadde planlagt nok en overaskelse for meg. Men så rundt 12 tiden lå han å ristet på sofaen og kunne se han lå å holdt igjen gråten og vise hvor vondt han egentlig hadde det. Jeg bestemte meg at nå fikk det være nok, han prøver å skjerme så mye for meg fordi han er redd jeg skal se på han som mindre mandig. Fikk plassert meg bak han mens jeg strøk hode hans, holdt han hånden og ba han gi slipp. Han begynte å si "unnskyld, du fortjener bedre enn meg", da ble jeg litt emosjonell og slapp noen tårer selv og sa at dette ikke var hans feil og ingenting han gjør kan få meg til å se ned på han. Jeg skal ikke lyve det var knall tøft å se han slik, følte meg hjelpeløs og det eneste jeg kunne gjøre når han endelig lot tårene komme var å si hvor glad jeg var i han og hvor lei meg jeg var for at han har det slik. 

Slo på favoritt programmet hans på tvn og ba han prøve å konsentrere seg om hva som skjer på skjermen og slik satt vi i over en time før det verste gav seg. Han blir utrolig sliten etter slikt og for å prøve å få han til å føle seg litt bedre sa jeg at det hadde skjedd så mye de siste dagene, og om vi heller kunne ha en kose dag hjemme på sofaen med netflix og spille noen runder med klanen vi er medlem av på kvelden. Han virket å ta det bra, men noen timer senere slo han ned lyden og spurte om vi kunne snakke litt. Han skalv i stemmen og begynte først å beklage at dagen ikke ble som planlagt og han satte utrolig pris på at jeg hadde tatt det så bra, men at jeg fortjener noen som kan holde løftene sine og at dette neppe ville bli siste gangen noe måttet avlyses fordi han er dårlig. Han følte seg egoistisk fordi han hadde unngått å være med kvinner før meg pga plagene sine, han trodde aldri han kom til å ha et ONS en gang og ihvertfall ikke et forhold. Han ble bare forelsket i meg første kvelden vi traff hverandre på fors og bestemte oss for å ikke dra ut på byen men gikk oss heller en runde for å fortsette å prate, og selv før jeg gav han et godnatt kyss viste han at jeg var den han hadde drømt om i hele sitt liv. 

Han klarte ikke å stoppe seg selv etter jeg viste genuin interesse i han, han følte seg ikke alene lenger. Det tok faktisk noen uker før vi gjorde noe mer enn å kline fordi han var redd for at jeg kom til å miste interessen når jeg fikk vite at han ikke hadde peiling på sex, men etter første gangen ville han bare følge følelsene sine for en gangs skyld etter han følte seg akseptert og elsket. Han sa han aldri vil klare å gi slipp på meg, men følte at han burde gi meg en utvei om jeg mente at alt dette blir for mye for meg, at jeg var alt for bra for han og at det er begrenset hva slags liv han kan gi meg.

Jeg sa til han at han er også alt jeg har drømt om, at han har ting han sliter med har jeg jo vist fra starten og at jeg ikke ville inngått forholdet om det ikke var bra nok. Han skylder meg ikke noe spesifikt liv, for meg er det nok med å kan betale regninger, livets oppehold og underholdningen vår. Tror jeg stopper der siden dette ble mye allerede, men selv om han sier en ting vet jeg ikke om han helt tror på meg og er redd jeg kommer til å stikke hvilken dag som helst. 

Anonymkode: f7f86...583

[AnonymBruker]

Ok. 

Anonymkode: c3f98...89e

[Eplejuice123]

Hva mener du? At vi skal si hvor flott det er at dere er sammen? 😊 Supert for dere.

[Ak90]

Forstår ikke.. 

[AnonymBruker]

Du høres i grunn ut som ei drømme dame.Du kan vel ikke gjøre så mye annet enn å fortsette å vise gjennom handlinger at du bryr deg og ikke stikker, men samtidig må du passe på så du ikke blir utslitt selv og blir en mental krykke for han.

Anonymkode: 99c79...41a

[AnonymBruker]

Jeg tror han bør snakke med noen fagfolk. Noen som kan ordne opp i tankene hans. Han føler seg dum som er syk og ønsker deg alt i hele verden. Han føler seg utilstrekkelig for å ikke kunne gi deg dette. 

Det han må forstå er at han er bedre en mange andre menn. Han er ikke mindre mann av å være syk. Han er ikke dum som må avlyse avtaler når kroppen sier han imot. 

Dere må snakke sammen (som det ser ut til at dere gjør). Du må nok gjenta deg selv flere ganger at han er mannen for deg, han er perfekt som han er, alle avlyser avtaler iblant, du blir ikke sur når han er dårlig.. 

Kanskje parterapi kan være noe for dere? Det er ikke lett å være syk. Men det er ikke lett å være i et forhold med en syk person heller. 

Stor klem til dere begge

Anonymkode: 14a13...aef

[AnonymBruker]

Huff. ❤️ 

Anonymkode: adfb8...0ac

[AnonymBruker]

Hei,

så hyggelig at dere har det fint sammen, tross hans sykdom og smerter. Vet du om han får noe hjelp til smertedemping og smertemestring? Hadde bedt ham finne en smertepsykolog hvis han ikke har vært hos en. 

PS. Grunnen til at han reagerer sånn, kan til dels være at mange faktisk ikke ser på folks innsats, men kun på resultatet, og derfor feks blir sint fordi den som er syk er syk, istedet for å jobbe sammen som et team til å finne ut gode løsninger for forholdet. Som pårørende finnes det en del ressurser, enten spesifikt for hans diagnose eller generelt angående rollen som den som støtter. 

Anonymkode: c6b2e...23e