Gråter meg i søvn pga forelskelsen i legen, hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Det er over et år siden vi så hverandre sist og jeg klarer rett og slett ikke å glemme ham. Jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere dette lengre? Jeg er nedbrutt, tom og hul innvendig. Jeg smiler og ler ikke lengre. Det er ingen lyspunkt i hverdagen. Blikkontakten vi hadde og da han kjente meg igjen da vi traff hverandre tilfeldig føltes så sterkt. Jeg har aldri opplevd lignende. Jeg tror jeg aldri kommer over dette. 

Det verste av alt er å ikke få svar. Det er ikke en avvisning som jeg kan akseptere men en følelse av noe sterkt som aldri ble noe av. Det sitter så langt inne å kontakte ham på Facebook fordi jeg vet det er veldig uprofesjonelt, men hva er alternativet? Det er gått over et år og likevel føles det ut som om det var i går. Dagene mine går med til å se på hans sosiale medier og å tenke på alt som kunne vært. Jeg gråter ofte, noe jeg egentlig aldri har gjort før. Jeg er ikke typen til å gråte av ting men dette er som å ha en kniv permanent vridende rundt i hjertet.  

Jeg studerer også medisin men klarer ikke konsentrere meg om studiene. Alt rammer liksom fra hverandre. Jeg føler meg så ødelagt på innsiden på grunn av dette.Jeg er så sikker på at han er singel og at det var tiltrekning der fra hans side. Tanken på å aldri få vite er så kvelende. Tenk om han er mitt livs kjærlighet? Tenk om han av og til tenker på meg? 

Hva skal jeg gjøre? Er det for sent å ta kontakt etter et år? Kan det være positivt at det er så lenge siden jeg var pasienten hans at det ikke vil kunne få konsekvenser? Hvorfor føler jeg dette så sterkt om han ikke følte noe? Jeg har aldri innbilt meg slikt før, hver gang jeg har trodd noen har likt meg har de spurt meg ut senere. Men jeg føler aldri forelskelse for noen unntatt nå  Jeg er så nedfor at det er tragisk. Virkelig ingenting løfter meg opp. Ingening. 

Anonymkode: 781c8...705

[AnonymBruker]

Snakk ned psykolog 💙

Anonymkode: fa3cd...d72

[AnonymBruker]

Du må slutte å nære det. Ikke følg med på sosiale medier, prøv å gjøre noe annet hver gang tankene kommer. 

Anonymkode: 5e50f...2dd

[mintgrønn]

Jeg tror faktisk jeg hadde sendt han en melding. Kanskje lettere å komme over han hvis han avviser deg direkte. Nå vet ikke jeg hva slags pasientkontakt dere hadde, men som regel er det jo fyfy for en lege å bli involvert i en pasient, det vet du nok selv også. Men ja, send en melding og evt oppsøk hjelp til å komme over denne forelskelsen. 

[AnonymBruker]

Det verste du gjør er jo å fortsette å se på face, insta ol. Slutt med det. Det vil gå over, men jo oftere du sjekker sosiale medier for å se hva som foregår i livet hans, jo vanskeligere blir det. 

Anonymkode: 68c84...bbf

[AnonymBruker]

1 minutt siden, mintgrønn skrev:

Jeg tror faktisk jeg hadde sendt han en melding. Kanskje lettere å komme over han hvis han avviser deg direkte. Nå vet ikke jeg hva slags pasientkontakt dere hadde, men som regel er det jo fyfy for en lege å bli involvert i en pasient, det vet du nok selv også. Men ja, send en melding og evt oppsøk hjelp til å komme over denne forelskelsen. 

IKKE gjør dette! Han blir din fremtidige kollega. Glem han nå. Ikke gi næring til det. Slutt å søk han opp. Gi deg selv karantenetid. Om det en gang i fremtiden kan bli noe må det være likestilt, som en kollega, ikke som en pasient. Eller student. Det er altfor meetoo, og det bet han forhåpentligvis bedre enn. 

Anonymkode: 49d0f...342

[AnonymBruker]

Akkurat nå, mintgrønn skrev:

Jeg tror faktisk jeg hadde sendt han en melding. Kanskje lettere å komme over han hvis han avviser deg direkte. Nå vet ikke jeg hva slags pasientkontakt dere hadde, men som regel er det jo fyfy for en lege å bli involvert i en pasient, det vet du nok selv også. Men ja, send en melding og evt oppsøk hjelp til å komme over denne forelskelsen. 

Takk for svar. Han var bare en jeg møtte på legevakten for en småting så han har aldri vært fastlege eller psykiater eller noe dypt og alvorlig. Jeg stod sånn 40 meter unna en butikk han gikk inn i og før han gikk inn snudde han seg flere ganger min retning (ingenting annet skjedde der) men da jeg så tilbake (lot som jeg stirret rett frem de første gangene han snudde seg) så sluttet han å se. Jeg er helt sikker på at han kjente meg igjen og at det var meg han så på. Selv etter 3-4 måneder uten at han hadde sett meg. Kan det være at han tenkte på meg på den måten? Kan det være at han fortsatt tenker på det, som meg? Situasjonen er så trist. 

Anonymkode: 781c8...705

[Gjest florina]

Kjærlighetssorg er helt jævlig og noe de fleste opplever igjennom livet (om vi er heldig?) Jeg har stor tro på det å komme seg styrket ut av en sorg, men det kreves arbeid. Om du ønsker at dere skal bli i sammen igjen, så er det ikke rette tidspunktet. Du må jobbe med deg selv og bli sterkere først. Rett og slett kommer over han for så å kunne tiltrekke deg han tilbake. Jeg tror vi mennesker kan sense energien fra folk, han kan sense at du er desperat etter han, det er ikke tilrekkenede. Forhold må være i balanse for å være sunt og holdbart. Sett deg store og små mål som du ønsker å oppnå for deg selv. Ta deg selv mer på alvor, elsk deg selv først og fremst. Studiet setter nå grunnmuren for resten av ditt liv, skal du ødelegge den pga kjærlighetssorg?  Det at du stalker han på sosiale medier er rett og slett en uavane du har opparbeid underbevisstheten din, og vaner tar tid å bli kvitt, trapp gradvis ned og bruk din tid og energi på ting som faktiskisk gir deg noe positivt tilbake! Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har nå lest mange av dine tråder her inne, og håper virkelig du søker den hjelpen du trenger! Snakk med en psykolog:)

Ikke stygt ment, men for ditt eget beste. 

Anonymkode: eec22...4f2

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Han var bare en jeg møtte på legevakten for en småting så han har aldri vært fastlege eller psykiater eller noe dypt og alvorlig. Jeg stod sånn 40 meter unna en butikk han gikk inn i og før han gikk inn snudde han seg flere ganger min retning (ingenting annet skjedde der) men da jeg så tilbake (lot som jeg stirret rett frem de første gangene han snudde seg) så sluttet han å se. Jeg er helt sikker på at han kjente meg igjen og at det var meg han så på. Selv etter 3-4 måneder uten at han hadde sett meg. Kan det være at han tenkte på meg på den måten? Kan det være at han fortsatt tenker på det, som meg? Situasjonen er så trist. 

Anonymkode: 781c8...705

Herremin så mange tråder du lager om denne legen din. Nei, han tenker ikke på deg. Mulig han så i din retning og gjenkjente deg , men ikke noe mere enn det. Kom deg videre og slutt lull deg selv inn i sånt tull med at han kanskje liker deg på samme måte. han treffer x antall folk gjennom jobben sin dagllig, noen få minutter med en pasient på legevakta gjør han ikke hodestups forelsket eller sånn at han vil møte deg-. Du trenger seriøst søke hjelp, dette er ikke normalt

Anonymkode: 742b0...a4c

[AnonymBruker]

Dette handler nok om noe annet enn forelskelse. Det er ikke normalt å bli så besatt av en fremmed en har møtt i noen få minutter.  Selv når en er ulykkelig forelsket i noen en faktisk har hatt et forhold med  og ikke bare møtt er det ikke vanlig å komme så langt ned i kjelleren over så lang tid. Hvis du er samme person som har laget mange tråder om  samme emne burde du blitt utestengt for å skjermes fra deg selv.  Folk har sagt til deg 100 ganger at du må søke hjelp men likevel renner det ned med slike tråder. Og ikke finn på å ta kontakt med ham. 

Anonymkode: bb2fe...90a

[AnonymBruker]

Om du er medisinstudent så er det jo bare å få deg jobb der han jobber 😊

Anonymkode: a385a...258

[Frkwitch]

Jeg har lest alle trådene dine og nå synes jeg faktisk det kan være en god idé å ta kontakt,slik at du slipper å være så sykelig besatt over noe du høyst sannsynlig innbiller deg. Du burde skaffet deg hjelp for lenge siden og fått dette rådet sikkert 2-300 ganger uten at du tar det til deg. Da er det ikke så mye kg kan hjelpe deg med og det du fisker etter er jo råd om å ta kontakt. Så da foreslår jeg at du gjør akkurat det snarest. Da kan du kanskje få en slutt på lidelsene dine,hvis ikke bør du alvorlig talt skaffe deg hjelp!! Og dette er godt ment

[AnonymBruker]

For meg høres det faktisk ut som om du sliter psykisk. Du har lullet deg inn i en fantasi om en mann du ikke kjenner en gang. Du er ikke forelsket i denne mannen, du er sykelig opptatt av han. Og det uten å kjenne han i det hele tatt eller vite noe som helst om hvordan han er som person. Han kan være en selvopptatt dust for alt du vet, eller en du absolutt ikke ville hatt kjemi med. Og likevel tror du du er forelsket i han... Søk hjelp, og slutt med disse trådene dine. Jeg kan garantere at denne legen ikke tenker på deg på samme måte, for det er faktisk ikke normalt å bli helt hekta på en person man har vekslet to ord med for et år siden. 

Anonymkode: 5abb3...6a9

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Frkwitch skrev:

Jeg har lest alle trådene dine og nå synes jeg faktisk det kan være en god idé å ta kontakt,slik at du slipper å være så sykelig besatt over noe du høyst sannsynlig innbiller deg. Du burde skaffet deg hjelp for lenge siden og fått dette rådet sikkert 2-300 ganger uten at du tar det til deg. Da er det ikke så mye kg kan hjelpe deg med og det du fisker etter er jo råd om å ta kontakt. Så da foreslår jeg at du gjør akkurat det snarest. Da kan du kanskje få en slutt på lidelsene dine,hvis ikke bør du alvorlig talt skaffe deg hjelp!! Og dette er godt ment

Jeg tar det til meg og jeg har prøvd å komme over det uten hell. Jeg er sjokkert over dette selv. Jeg føler meg psykisk syk av dette men det har aldri vært noe tema tidligere i livet. Ingen har noensinne ansett meg for en som har problemer. Hadde ikke denne forelskelsen skjedd hadde jeg tenkt noen i samme situasjon var syke selv. Og jeg er åpen for at noe er galt med meg men er ikke det også et tegn på at man ikke er syk? Leste noe om at de som faktisk er psykisk syke avviser det totalt. Men det er åpenbart noe rart med meg som ikke kommer ut av denne hekten. Jeg føler meg som en fange av mine egne tanker. Av at det ikke går over. Når jeg har vært betatt tidligere har det aldri vært så intenst og langvarig selvom jeg fulgte med på deres sosiale medier. 

Anonymkode: 781c8...705

[Tigresse]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tar det til meg og jeg har prøvd å komme over det uten hell. Jeg er sjokkert over dette selv. Jeg føler meg psykisk syk av dette men det har aldri vært noe tema tidligere i livet. Ingen har noensinne ansett meg for en som har problemer. Hadde ikke denne forelskelsen skjedd hadde jeg tenkt noen i samme situasjon var syke selv. Og jeg er åpen for at noe er galt med meg men er ikke det også et tegn på at man ikke er syk? Leste noe om at de som faktisk er psykisk syke avviser det totalt. Men det er åpenbart noe rart med meg som ikke kommer ut av denne hekten. Jeg føler meg som en fange av mine egne tanker. Av at det ikke går over. Når jeg har vært betatt tidligere har det aldri vært så intenst og langvarig selvom jeg fulgte med på deres sosiale medier. 

Anonymkode: 781c8...705

Jeg vet ikke hvor langt du er kommet i medisinstudiet ditt, men det er fullstendig feil at mennesker med psykisk lidelse ikke eier sykdomsinnsikt. Nei, er du feks manisk eller psykotisk osv så er det ofte mangel på sykdomsinnsikt -når de er i slike faser. Men jeg skal love deg at de skjønner at de har vært syke når de «lander». 

 

Jeg antar at det ikke er det disse tingene du tenker på når du har tanker om at det er noe galt med deg... Det er fullt mulig å slite med noe psykisk, og mistenke at det er noe som ikke er som det skal. 

[Frkwitch]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tar det til meg og jeg har prøvd å komme over det uten hell. Jeg er sjokkert over dette selv. Jeg føler meg psykisk syk av dette men det har aldri vært noe tema tidligere i livet. Ingen har noensinne ansett meg for en som har problemer. Hadde ikke denne forelskelsen skjedd hadde jeg tenkt noen i samme situasjon var syke selv. Og jeg er åpen for at noe er galt med meg men er ikke det også et tegn på at man ikke er syk? Leste noe om at de som faktisk er psykisk syke avviser det totalt. Men det er åpenbart noe rart med meg som ikke kommer ut av denne hekten. Jeg føler meg som en fange av mine egne tanker. Av at det ikke går over. Når jeg har vært betatt tidligere har det aldri vært så intenst og langvarig selvom jeg fulgte med på deres sosiale medier. 

Anonymkode: 781c8...705

Jeg føler med deg og det virker som om du er en smule fanget av denne situasjonen. Og derfor kan det jo være lurt å få hjelp til å komme deg ut av deg slik at du får livskvaliteten tilbake?

Du har ingenting å tape på å ta kontakt med han og Jeg håper at om du gjør det så kommer du deg videre i livet ditt 😊

[AnonymBruker]

Du er medisinstudent, men tror at psykisk syke ikke selv vet at de er syke?! Det er litt skremmende. 

Sånn ellers. Ta nå kontakt med han å bli ferdig med hekten din en gang for alle. 

Anonymkode: fdf46...7f7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Frkwitch skrev:

Jeg føler med deg og det virker som om du er en smule fanget av denne situasjonen. Og derfor kan det jo være lurt å få hjelp til å komme deg ut av deg slik at du får livskvaliteten tilbake?

Du har ingenting å tape på å ta kontakt med han og Jeg håper at om du gjør det så kommer du deg videre i livet ditt 😊

Takk, jeg skal gå til psykolog i høst og få snakket om det iallefall. 

Hadde du tatt kontakt i min situasjon? Det er jo flaut om han ler eller viser det til resten av klinikken. Vet jo ikke hvem jeg treffer senere når jeg begynner å jobbe og da er det ganske flaut om noen har hørt om meg pga dette, spesielt siden jeg selv burde være profesjonell. Jeg hadde garantert lagt det bak meg om han sa nei eller ikke svarte. Det verste er usikkerheten, at jeg ikke får et svar. En avvisning hadde vært så mye bedre for da hadde jeg sluppet tankene. Om noen ikke er interessert i meg mister jeg interessen med en gang.

Anonymkode: 781c8...705

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du er medisinstudent, men tror at psykisk syke ikke selv vet at de er syke?! Det er litt skremmende. 

Sånn ellers. Ta nå kontakt med han å bli ferdig med hekten din en gang for alle. 

Anonymkode: fdf46...7f7

Det var litt overdrevet. Jeg mente hvis man er alvorlig psykisk syk så avviser man det ofte selv.

Men hvor «galt» er det egentlig å ta kontakt? Jeg frykter at han på en måte blir «skremt» av det. Ville du gjort det for å komme ut av hekten?

Anonymkode: 781c8...705