Angst etter mareritt...

[AnonymBruker]

Jeg har ofte mareritt, ikke av noe skremmende type, men ofte mareritt om eksen min. Er ikke alltid mareritt heller men det da jeg våkner blir det et mareritt irl. Hvis jeg drømmer at jeg og han er sammen igjen, så våkner jeg og skjønner at det ikke er sant, da får jeg en uro og angst i kroppen resten av dagen og vil bare gråte. Ellers så drømmer jeg at vi er sammen og at han er utro, da er det både et mareritt når jeg sover og når jeg våkner for da sitter følelsen igjen lenge, akkurat som det har skjedd i virkligheten. Drømmer mye annet forskjellig om han, men uansett hva jeg drømmer om han så er det helt jævlig når jeg våkner og det sitter lenge.... det er lenge siden det ble slutt (2 år) men jeg kommer meg ikke over han. Hva kan jeg gjøre... sliter mye med disse "marerittene" Blir så tung i kroppen og sitter med hjertebank og angst og uro i en evighet etter jeg har stått opp, noen ganger flere dager... noen flere som har det sånn? Eller har hatt det sånn ? 

Anonymkode: e97e7...db3

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: e97e7...db3

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt hva du mener. Nå drømte jeg ikke så ofte som deg, men husker at jeg drømte at han kom i mot meg, sånn lys og varm som han kunne være, og så la han armene rundt meg. Våknet til den forferdelige kjærligherssorgen, og da ble det som du beskriver det.

Noen av oss har verre for å gå videre. Før meg tok det år. Det rare var, at da vi faktisk traff på hverandre, og begynte å møtes igjen, så så jeg han i et annet lys. Det var som en åpenbaring for meg at det var det vi hadde hatt som jeg hadde savnet, og ikke han som person. Han var langt fra perfekt, men etter fem år, så så jeg de mindre bra sidene veldig tydelig. Men vi hadde vært så gode venner første gang vi var sammen. Vi gjorde så mye sammen, og tok så mange fine turer. Vi hadde et fantastisk sexliv. 

Alt dette er jo ikke bare bare å finne igjen. Å ville være så mye sammen med hverandre, ha samme drømmer og ønsker. Så, det var alt det jeg savnet. 

Grunnen til at det ble slutt, var at han var voldelig helt ut av det blå etter tre år! Jeg flyttet ut umiddelbart. Men kjærlighetssorgen kom jo.

Etter fem år fant jeg ut at følelsene var der ikke lenger, så jeg brøt med ham. Da ble han rasende, og jeg kjente at jeg ble kvalm av det sinnet. Så riktig valg fra meg!

Jeg forteller alt dette fordi du kanskje kan tenke over om det er "hva du savner" eller om det er ham. Ellers ville jeg ha snakket med legen om dette, så du kanskje fikk snakke med en psykolog? For ofte mareritt på ene og andre måten, må jo gjøre deg utmattet til tider? Vet ikke om det er noe du har tenkt på selv? 

Anonymkode: d7dd3...af6

[AnonymBruker]

På 26.8.2018 den 21.03, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner godt hva du mener. Nå drømte jeg ikke så ofte som deg, men husker at jeg drømte at han kom i mot meg, sånn lys og varm som han kunne være, og så la han armene rundt meg. Våknet til den forferdelige kjærligherssorgen, og da ble det som du beskriver det.

Noen av oss har verre for å gå videre. Før meg tok det år. Det rare var, at da vi faktisk traff på hverandre, og begynte å møtes igjen, så så jeg han i et annet lys. Det var som en åpenbaring for meg at det var det vi hadde hatt som jeg hadde savnet, og ikke han som person. Han var langt fra perfekt, men etter fem år, så så jeg de mindre bra sidene veldig tydelig. Men vi hadde vært så gode venner første gang vi var sammen. Vi gjorde så mye sammen, og tok så mange fine turer. Vi hadde et fantastisk sexliv. 

Alt dette er jo ikke bare bare å finne igjen. Å ville være så mye sammen med hverandre, ha samme drømmer og ønsker. Så, det var alt det jeg savnet. 

Grunnen til at det ble slutt, var at han var voldelig helt ut av det blå etter tre år! Jeg flyttet ut umiddelbart. Men kjærlighetssorgen kom jo.

Etter fem år fant jeg ut at følelsene var der ikke lenger, så jeg brøt med ham. Da ble han rasende, og jeg kjente at jeg ble kvalm av det sinnet. Så riktig valg fra meg!

Jeg forteller alt dette fordi du kanskje kan tenke over om det er "hva du savner" eller om det er ham. Ellers ville jeg ha snakket med legen om dette, så du kanskje fikk snakke med en psykolog? For ofte mareritt på ene og andre måten, må jo gjøre deg utmattet til tider? Vet ikke om det er noe du har tenkt på selv? 

Anonymkode: d7dd3...af6

Takk for svar jeg vet det er både han OG det vi hadde jeg savner, jeg ble forelsket i han med første blikk og forelskelsen tok aldri slutt selv etter 5 år og det er IKKE helt vanlig å kjenne sommerfugler i magen hver dag pga han hver dag i 5 år. Jeg kommer aldri til å få de følelsene for noen andre siden det føles så spesielt. Jeg finner heller ingen andre jeg får så god kjemi og forståelse med. Han er halve meg, han er meg i gutteversjon. Det er akkurat som at det viktigste i meg er revet bort, nå er jeg bare et skall igjen. Men jeg har prøvd å få han tilbake men det går ikke, han er sint på meg fordi jeg stakk tror jeg... jeg gjorde det bare av gode hensikter og håpte på at han kunne fikse ting i fred og ro... uansett hva jeg gjorde for han imens vi var sammen så hjalp det ikke. Han hadde altså problemer av mange slag som ikke er forenlig å få barn med osv når ting er sånn.... men jeg trenger ikke barn, trenger han mye mer. Jeg går til psykolog, og har gjort det ca 1 gang i uken i 2 år pga akkurat dette.Jeg har også testet ut antidepressiva osv. Har også prøvd å date andre menn. Jeg sitter ikke bare hjemme heller, jeg har fast jobb, venner, trening og et aktivt og sosialt liv. Drar en del ut også og møter nye folk. Men denne sorgen ser ut til å ha ingen ende... Jeg orker ikke mer av det. 

Anonymkode: e97e7...db3