Hvor lenge har man rett til å prøve å bestemme over avkommet sitt?

[AnonymBruker]

Jeg havnet i en diskusjon her om dagen, der vedkommende virkelig mente at h*n skulle kunne bestemme over hva barna sine gjorde til langt oppi 20-årene. Det var snakk om piercings og tatoveringer i dette tilfellet, barna til vedkommende skulle aldeles ikke få lov til å ta noe sånt.
Jeg påpekte at på 18-årsdagen deres er det fint lite foreldrene kan nekte barna sine å gjøre av slike ting, men vedkommende var bastant på at h*n skulle mene det meste om barnas valg. Ca for alltid.

Det fikk meg til å tenke på min mormor, hun er slik. Hun prøver fortsatt å oppdra sine 40-50 år gamle barn. Og ikke på en rådgivende og veiledende måte, men prøver virkelig å bestemme hva de skal gjøre. Påprakker dem alle sine meninger om valgene og prioriteringene deres, og det hele er ganske slitsomt å observere.

Hvor lenge er det rimelig å skulle kunne bestemme over barna sine? Til de er myndige? Til de flytter ut?

Anonymkode: 52774...b92

[AnonymBruker]

Man har ikke noe man skulle ha sagt etter at barna er 18. Man kan komme med råd, men man kan ikke bestemme noe.

Anonymkode: 353dc...a71

[AnonymBruker]

Kun veiledning fra de blir tenåringer, men så klart fikk de ikke tatoveringer mm før de ble 18, da det jo er aldersgrensen. Nå bestemmer jeg jo over pengesekken, så det blir jo nei til ting, dog er de ferdig oppdratt og får ta egne valg.

Anonymkode: c6065...488

[AnonymBruker]

Til de er 18. Man har også litt å si så lenge barna er helt økonomisk avhengige av en, men da ikke på alle områder.

Anonymkode: 7a9dc...0bb

[AnonymBruker]

Etter de er 18. Og strengt tatt er det bare råd man kan gi før det også. 

Anonymkode: ea74a...006

[Svigermor]

Fra de er 15-16 år så bør man bestemme minst mulig for at de skal bli selvstendige og tenkende voksne. Man skal selvfølgelig passe på at de ikke utsetter seg selv og andre for fare, men bortsett fra det så skal man slippe dem gradvis fri fra den alderen.

[Brøleapen]

I utgangspunktet tenker jeg 18 år. Men samtidig er det jo enkelte ting jeg kan bestemme hvis «barnet» velger å bo hjemme etter det. Men da går det mer på husregler enn å skulle bestemme hva «barnet» kan og ikke kan gjøre. Samtidig så håper jeg at jeg oppdrar et så fornuftig barn, at det ikke er behov for å bestemme noe som helst etter 18 års dagen.

[Gjest Bøff Eløff]

Så lenge de bor under mitt tak, lever på min mat og jeg betaler for livsoppholdet deres. Det være seg når de er 18 eller 47.

[heipådegsann]

Til de er 18 og/eller har flyttet ut. Jeg tenker det at hvis barna bor under foreldres tak er det fornuftig at foreldrene må få bestemme ting som har med hus og hjem å gjøre (men ikke over barnas privatliv). Og ellers at foreldre til barn under 18 selvfølgelig bestemmer, selv om man gradvis slakker tøylene de siste 5årene.

Flyttet selv hjemmefra og ble økonomisk uavhengig av dem som 16åring. Og foreldrene mine lot meg egentlig gjøre som jeg ville fra da av. Men jeg er sikker på at hvis de hadde sett det hadde gått veldig dårlig hadde de med all rett satt ned foten. Jeg tror det er lurt av foreldre å lære barn å ta ansvar for eget liv tidligst mulig, mens de enda har muligheten til å påvirke, veilede og ja nettopp sette ned foten hvis det går over stokk og stein.

Har forsåvidt selv en bestemor som er sånn som du beskriver. Hun er også for tvangsekteskap hvor foreldre skal finne make til avkommet sitt. Dette er altså ikke kulturbetinget siden vi er 100% norske mange hundre år tilbake. Men det er rett og slett fordi hun selv valgte feil bestefar til oss når hun var 30år, og derfor tror hun ingen under 40 er i stand til å se hva som er best for seg selv. Hun drar også enda og vasker huset når hun ikke synes det er rent nok hos min far, selv om han sier hun skal la det være. Og han er godt over 40 for å si det sånn. Synes nok det er litt merkelig, samtidig som jeg tror hun er veldig ensom og at det kan ha noe med det å gjøre.

Endret 24. august 2018 av heipådegsann

[Dr. A. Kula]

Når barnet er 15/16 pr har det rett på egen råderett over helse og man har som foreldre ikke innsyn (uten barnets fullmakt) i legejournal, minhelse etc. 

Barnet kan gå til helsestasjonen/sykehus og få p-piller eller abort uten at foreldre vet en ting. 

Men som foreldre har man noe å si så lenge barnet bor hjemme og/eller er økonomisk avhengig av foreldrene. 

Dog bør jo målet være at man som foreldre har lyktes med oppdragelsen, slik at konflikter ikke forekommer. 

[AnonymBruker]

Jeg er mor til en 17 åring, og gradvis har jo hun fått bestemme mer og mer. Men selv om hun blir 18 år, så lenge hun bor under mitt tak, så bestemmer jeg jo noe, som husregler. Men vil hun ha tatovering, så har jeg ingenting jeg skulle sagt. Og det er jo viktig at barna får bli mer og mer selvstendige, de skal jo en dag ut i den store verden. 

Og jeg tror ikke det fungerer, å skulle bestemme over sine voksne barn, da er det vel en fare for at barna kutter kontakten med foreldrene.

Anonymkode: 9e0b1...7c6

[Daria]

Man har rett til å bestemme til de er 18, og lov til å bry seg resten av livet... Mamma har stadig meninger om litt av hvert i livet mitt, på samme måte som mormor fortsatt har meninger om det mamma gjør og ikke gjør. Og vi irriterer oss begge over det til tider, samtidig som vi innser at det er uttrykk for omsorg, tross alt. Det ville vært trist om mamma sluttet å bryr seg, selv om jeg er voksen...

[AnonymBruker]

Forskjell på å bestemme og å mene noe om. Mene noe om kan de gjøre for alltid. 

Anonymkode: 74bf9...baf

[Brunello]

I utgangspunktet bør barn gradvis få lov til å bestemme over egne liv, men det er selvsagt enkelte saker vi vil ha styring på frem til de er 18 år eller så lenge de bor sammen med oss. Det er også enkelte valg vi synes er så viktige at vi vil forsøke å bestemme / hjelpe / tvinge barna til å ta rette avgjørelser om. I og med at man ikke kan kreve noe når barna er mynige og ikke bor hjemme, må man da benytte andre teknikker. Eksempelvis: Dersom du ikke gjør x, vil vi hjelpe til slik at Y går i oppfyllelse.

[Puny]

Man har ikke rett til det, men i praksis så tror jeg mange foreldre har stor makt over sine unge voksne barn. Drar de den der "gjør-du-det-blir-jeg-veldig-skuffa-kortet" så funker det forbausende ofte  

[Gjest BearMama]

Det er vel ikke mye jeg bestemmer over ungen min. Joda, vi har hverdagsrutiner, husregler etc. Men bestemme?

Altså, nå er han bare 3 år så jeg må bestemme visse ting som om at han må spise faste og sunne måltider, kle seg i riktige klær før vi går ut, at han må i barnehagen, pusse tenner, legge seg osv. 

Men etterhvert vil han få flere egne meninger og min jobb er å oppdra han til å bli selvstendig og veilede han til å ta noenlunde fornuftige valg. Han skal alltid bli sett og hørt, men det er klart at det vil være visse ting jeg må si nei til fordi det er til barnets beste.

Det er klart at det vil endre seg dess eldre han blir for da har han rett til mer medbestemmelse av ditt eget liv og hvilken retning han ønsker å ta. Jeg kommer alltid til å sette krav og utføre og opplyse om konsekvenser av valg og handlinger, men jeg kommer ikke til å tvinge han til å måtte gjøre en viss fritidsaktivitet, ta en viss type utdannelse etc. Forhåpentligvis vil jeg kunne se hvem han er som person, se hva han liker og hva interesser og hobbyer han har og kunne hjelpe han til å finne en utdannelse og et levebrød innenfor noe jeg håper han vil like å jobbe med. Om det så er lege, lærer, ingeniør eller kanskje ønske å leve av en hobby.

Jeg er for å kunne drøfte, diskutere og snakke om ting og komme frem til en løsning begge kan leve med. Jeg har ingen rett til å bestemme over skjebnen hans eller overstyre alle hans ønsker og behov bare fordi jeg fødte han. Ja, han er barnet mitt, men min jobb er å dyrke frem alt han kan bli. Ikke sette begrensinger fordi han skal leve opp til mine ønsker og forventinger. 

Hva han ønsker å gjøre mot egen kropp etter han har fylt 18 år er hans valg. Om det piercing eller tatoveringer så vil ikke det endre min oppfatning av han som person. Men jeg vil opplyse om at visse utseender kanskje ikke er forenlig med f.eks et yrke i femtiden. 

Ut over det så må en bare håpe på at en har gjort en god nok jobb for foreldre og oppdratt barnet til å ta noenlunde fornuftige og gjennomtenkte valg. Ved å være åpen, lytte, gi råd og veilede uten å kjefte og dømme så tror jeg barnet vil være mer mottakelig for innspill og dermed ofte ta gode valg for seg selv.