Jeg bruker pen kollega som motivasjon

[AnonymBruker]

Har dere vært i liknende situasjon? Kan dere fortelle om deres erfaringer?

Jeg er lykkelig gift og er head-over-heels forelsket i mannen min. Er virkelig glad i, og takknemlig for, det livet vi har. Jeg gjør alt for mannen min, og vice versa. Jeg elsker også jobben min og finner mye glede og mening i jobben. Vil ikke vekk fra det.

Allikevel er det slik at mannen min er mye offshore, og jeg er dermed mye alene. Jeg tipper at situasjonen min stammer derfra, fordi: i min faste jobb har jeg en kollega som jeg rett og slett (av og til) bruker som motivasjon gjennom dagen. Han er usedvanlig pen og hyggelig, vi har et veldig bra kollegialt forhold med mye latter og prat. Jeg kjenner ofte at dager hvor han ikke er på jobb så er det liksom bittelitt kjedelig. Det er liksom ikke helt det samme? Selv på dager hvor vi overhodet ikke omgås (jobber på stor institusjon med flere avdelinger, etasjer og vi har helt forskjellige jobber) - så lenge jeg vet han er på jobb så er jeg liksom bittelitt bedre humør enn når han ikke er der. Det KAN jo hende jeg treffer på han, og bare muligheten gjør alt litt mer motivert.

Klargjøring: jeg ville ALDRI gjort noe med han, hverken intimt eller forholdsmessig. Det er overhodet ikke noen slik interesse. Han er ingen jeg noen sinne ville hatt et forhold med, til det er han alt for forskjellig fra meg uansett. Vi flørter aldri, vi er bare hyggelige og vennskapelige med hverandre. Må allikevel innrømme at jeg av og til tenker å ha hatt bare én runde i senga med han hadde vært deilig, fordi han er så pen. Men så fort "fantasien" drar seg på til at jeg fantaserer om det i en virkelighetstro situasjon så kjenner jeg med en gang NEI NEI NEI. Det er derfor kanskje ikke snakk om drømmer om å ligge med noen andre, det er mer... den spenningen av det? Jeg forstår det ikke helt. Det er ofte mer intenst i periodene hvor mannen min er borte. Kanskje hjernen min trenger en mann, og "kobler" kjærligheten og nærheten jeg savner fra mannen min til en annen mannsperson? Og så fort hjernen innser at "oi, det er jo ikke mannen vår!" så rygger han ut og kjører vekk fra alt?

Nå fikk jeg vite at han pene kollegaen skal slutte i jobben, og jeg kjente jeg ble skikkelig skuffet inni meg. Ikke noe "verden går under" eller noe slikt, men allikevel må jeg innrømme jeg kjenner på skuffelse. Litt sånn stein i magen, men bare en lett variant av det. Jeg kjenner på ting som at dagene på jobb ikke kommer til å bli det samme, særlig de dagene hvor det er stille perioder. Også når han er her på jobb så tenker jeg ikke på han 24/7, f.eks når det er prosjekter og/eller intense arbeidsperioder så er det som om han ikke finnes. Men nå når jeg vet han slutter, så er det litt som om han er en solstråle som kan komme i løpet i dagen min, og nå skal solstrålen min vekk permanent og jeg vet at uansett værmelding så kommer det ikke noen solstråler? Han er som et vakkert maleri som skal tas bort fra et rom; jeg vet at jeg ikke får sett han i kantina hvor vi alltid sier hei og/eller prater sammen. Æsj, jeg kjenner det føles både trist og skuffende, men også skamfullt at jeg føler på det... Når han "endelig er borte" så glemmer jeg han nok etter 2-3 mnd, verre er det ikke. Håper jeg. Vi har begge lang reiseveg fra jobb (1 times kjøring), til hver vår kant, så vi kommer neppe til å omgås / sees i privatlivet. Hittil har vi heller aldri gjort det. Men for en rar situasjon å ha...

Noen andre som har vært i liknende situasjon?

Anonymkode: 7e9f9...296

[Sirah]

Jeg har ikke vært i en lignende situasjon, men dette høres jo ut som en mann du har funnet god kjemi med  Det er hverken ulovlig eller uvanlig å få en kjempefin kjemi med kollegaer på en slik måte at man gleder seg til å se dem. Spør deg selv: Hadde du følt på den samme skyldfølelsen dersom dette ikke var en veldig pen mann? Hvorfor/hvorfor ikke?

Å bli småbetatt av noen selv om man er i et forhold er heller ikke uvanlig. Du sier selv at du aldri ville rørt denne mannen. Da er jo ikke dette noe problem  

Når man "mister" en god venn og kollega er det alltid trist. Men som du selv sier, livet går videre. Det er lov å føle på følelsene om at dette er kjipt uansett. Sånn som jeg leser så virker du helt normal  

[AnonymBruker]

Det her var mye snikksnakk rundt det enkle faktum at du er tiltrukket av en annen mann! Det er helt naturlig og skjer med mange andre enn deg. Du har flotte prinsipper som gjør at du tenker mye over dette, men her er det bare å senke skuldrene og slutte å tenke at det her er noe veldig spesielt.

Anonymkode: cbbbe...0a0

[AnonymBruker]

Jeg har vært i lignende situasjon mange ganger hvor jeg har vært tiltrukket av kolleger. Det er helt naturlig. Likevel har jeg aldri gjort noe med disse små attraksjonene, selv når jeg har vært singel. Og har aldri hatt et ønske om at noe mer skal skje. 

Du skal ikke føle deg skamfull over små-crushene og fantasiene så lenge det ikke skjer noe mer. Det er høyst menneskelig, og de som sier de aldri opplever sånne ting lyver eller er aseksuelle eller noe.

Anonymkode: 1c9f5...ae9