Hvordan blir man egentlig politiker i 30-åra?

[AnonymBruker]

Nesten alle de jeg kjenner som er politikere, enten kommunalt eller statlig, virker å ha vært aktive siden de var ungdommer, eller når de studerte. Typisk har de enten vært medlemmer av ungdompartiene (ikke nødvendigvis ledere eller superaktive), eller har de vært aktive med verv på skolen, så har ting bare rullet videre derfra - spesielt om de også har utdanning som rettsvitenskap, statsvitenskap, samfunnsøkonomi, osv.

Men, hva med meg, som nå er i begynnelsen av 30-åra, jobber som Ingeniør, og har aldri vært noe spesielt aktiv. Hvordan kan jeg bli mer engasjert innen politikken? 

Det har egentlig vært en ulmende sak for meg. Det begynte med å kommentere på politiske saker på f.eks sosiale medier, så begynte jeg å gjøre litt lett forskning på de tingene jeg engasjerer meg mest for, og så har det vært et par leserinnlegg, o.l. 

Nå høres det sikkert ganske flåsete og selvhøytidelig ut, men som oftest får jeg jo veldig mange likes, gode tilbakemeldinger, o.l på mine synspunkt. Har vært flere ganger der folk jeg ikke kjenner så godt har tatt kontakt med meg, og sagt at de er helt enige, og gjerne vil diskutere videre på det. 

Har lyst å engasjere meg mer på en "offisiell" måte, men jeg mangler jo det formelle, nettverk, og slikt når det kommer til politikk.

Anonymkode: e07f0...0a4

[AnonymBruker]

TS her:

Og jeg må bare få sagt det: Jeg føler ikke at min mangel på politisk engasjement som ungdom nødvendigvis er en dårlig ting. Nei, jeg har ikke noen "track record" av lojalitet å vise til, men samtidig stiller jeg meg kanskje litt kritisk til folk som aldri har endret seg politisk fra de var 15, til de er 35. 

Selv var jeg svært liberal (type liberalistene) som ungdom, og i tidlig 20-åra, før jeg ble typisk moderat høyreorientert, men har nå de siste 5-10 åra beveget meg mot venstresiden. 

Anonymkode: e07f0...0a4

[AnonymBruker]

Meld deg inn i ett parti, delta på arrangementer de arrangerer og så får du et nettverk innad i partiet slik. Så skal du se ballen ruller derfra. De aller fleste er hyggelige, og tar godt imot nye som ikke kjenner noen. Gjerne kommunestyret hadde vært noe for deg? Da må du isåfall komme deg på listen, som flere lokallag holder på med nå tidlig høst. 

Anonymkode: d10d0...6ae

[AnonymBruker]

Det enkleste vil vel være å engasjere seg i kommunepolitikken først, gjennom et parti. 

Anonymkode: 32973...782

[Gjest Anonymus Notarius]

Meld deg inn i et parti og engasjer deg lokalt i kommunen. Lokallag, spesielt utenfor de store byene, sliter ofte med å få nok folk i alle vervene, så det er ofte enkelt å få et bein innafor.

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som har vært politisk aktiv i et parti siden ungdommen og det er mange som blir aktive etter den verste småbarnsfasen i tredveåra. I et parti er de alltid glade for nye ansikter som har lyst å gjøre en innsats og forskjell, så meld deg inn og dra på høstens første lokallagsmøte. Det er sikkert snart.

Anonymkode: 38ac7...cce

[AnonymBruker]

Bor du i en liten kommune er de bare glad om noen melder seg til å stå på liste for et parti. Der jeg kommer fra har de noen ganger problemer med å få liste til kommunevalget fordi folk ikke ønsker å stille. Noen partier har ikke nok folk heller. 

Anonymkode: 62dbe...35f

[Gjest Overrasket]

Hvis vi ser på Elvestuen, som nå er miljøvernminister, ble han lokallagsleder som 28-åring i det bydelslaget av Oslo Venstre som han tilhørte. Deretter ble han leder av Oslo Venstre, valgt inn i bystyret, fikk komitelederverv i bystyret, ble valgt inn på tinget, ble komiteleder på tinget og er nå minister. Før han ble lokallagsleder som 28-åring tror jeg ikke han var spesielt fremtredende. Det er en typisk tjenestevei som starter med at man påtar seg verv og gjør vervene sine bra. 

Så er det par andre ting å være obs på. Det ene går på politikk. Du skriver at du har endret deg mye politisk og er litt skeptisk til folk som ikke endrer politiske syn gjennom livet. Alle partier har en kjernepolitikk som man bør være enig i. Det er forskjell på å være banebrytende og nytenkende, og uenig i politikken til partiet man er medlem av. Så det er viktig å forstå og kjenne til balansen mellom å foreslå ny politikk og å stille seg bak den eksisterende politikken. Ingen partier godtar folk som stadig foreslår ny politikk som rett og slett går på tvers av kjernen i partiets identitet. Du melder deg ikke inn i AP eller SV og snakker varmt om privatskoler eller privat helsevesen. Du melder deg ikke inn i SP og snakker varm ov levedyktige ulvestammer og EØS-avtalen osv. osv. osv. Så selv om din egen politiske identitet er flyktig og lite håndgripelig, må du, for å lykkes, skjønne hvilken del av partiets politikk som du ikke bør motsi direkte. Man snakker gjerne om en ryggmargsrefleks. De som er flinkest på politikk, er folk som har en intuitiv forståelse av sammenhengen med et gitt politisk spørsmål og den langsiktige identieten til partiet de representerer.

Den andre saken går på personer. De fleste partier, både i kommune- og rikspolitikken, har til envher tid en enkeltperson som er den rådende frontfiguren. Akkurat som i band, kan det bare være en rådende frontfigur om gangen. Bak frontfiguren kan det være en gruppe mennesker som alle kan være nr. 2, nr. 3 eller nr. 4 om hverandre, men frontfiguren utfordrer man ikke med mindre personen har gjort en stor blemme eller selv signaliserer at vedkommende er lysten på å trekke seg tilbake. Det betyr at når du blir medlem av et parti må du kunne være tålmodig, og avfinne deg med at man ikke vipper den sittende frontfiguren av pinnen, før personen selv synes at tiden er inne for ny leder. Du kan f.eks. lett bli nr 2. på en valgliste, men du blir ikke nr. 1 ut av det blå.

Som eksempler kan vi se på striden mellom Jens Stoltenberg og Torbjørn Jagland, Olaf Thommmesen og Lars Sponheim og Sylvi Listhaug og Siv Jensen. Stoltenberg vippet ikke Jagland av pinnen før Jagland gravde sin egen offentlige grav. Thommesen lyktes aldri med å vippe Sponheim av pinnen, og falt ut av politikken. Listhaug kommer aldri til å vippe Jensen av pinnen, uansett hvor mye hun har lyst til det. Jensen på sin side ble nr. 1 etter å ha ventet tålmodig på tur frem til forgjengeren selv syntes at tiden var inne. Du kan posisjonere deg tidlig i front av gruppen som helhet, men du lykkes ikke med å bli nr. 1 uten videre. Så det er best å samarbeide med den gjeldende frontfiguren og vente på tur.

Ellers gjelder det å være flink med ord, kommunisere politikk tydelig og effektivt, stille opp med dugnadsånd og gjøre et godt inntrykk i grasrota og delta skikkelg på et par valgkamper lokalt og aller helst regionalt. Vær der det skjer, bruk talerstolen fornuftig, lanser gode forslag som forsterker partiets identiet og være venn med frontfiguren lokalt og aller helst nasjonalt.