Å få barn når man er i tvil på om man ønsker det

[AnonymBruker]

Jeg leser så mange tråder her inne om angeren etter å ha fått barn, og gledene med å forbli barnfri, men jeg trenger å høre fra noen som i utgangspunktet var i tvil men som likevel valgte å få barn - og ikke angrer.

Dette er min situasjon. Jeg har aldri vært særlig opptatt av barn, og tenkt sett for meg et godt liv uten barn. Men nå er jeg sammen med en mann som ønsker barn. Vi er begge 30, har stabil økonomi, og har gode forutsetninger for å bli gode foreldre. Han er virkelig drømmemannen min, og jeg vet at han vil stille opp 100% i den krevende småbarnsperioden. Så selv om ønsket egentlig ikke er der i særlig grad hos meg, nå, så vil jeg ha tro på at det vil komme når/om vi om et år begynner å prøve...(?)

Føler det er så enten eller hos folk. De fleste venninnene mine har drømt om barn mange år før de i det hele tatt fant en aktuell far. Og de jeg kjenner som har valgt det bort har vært bankers sikre like lenge. Er det ikke like vanlig at ambivalensen blir glemt om man velger å få barn, når barnet kommer og man kjenner på morskjærligheten?

Anonymkode: de68c...0be

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon, men jeg er litt eldre enn deg. Jeg venter liksom på at jeg skal få lyst, og innimellom så tenker jeg at det hadde vært fint å få barn med samboeren min. Jeg elsker ham jo, og han ville blitt en fantastisk far. Men... Jeg sliter sånn med alle tankene rundt det negative med å få barn. For det er jo mye. Og jeg vet ikke om jeg vil ha et liv som dreier seg rundt barn. Det er vanskelig, spesielt når han vil...

Så jeg følger med her.

Anonymkode: 0be97...f7e

[AnonymBruker]

Har alltid hatt et avstandsforhold til barn. Ikke likt de, og skulle ikke ha selv. Aldri skiftet bleie på andre enn småsøsken.

 

Plutselig en dag fikk jeg da en positiv test, var da 'godt' voksen og hadde ikke noen gyldige grunner til abort lenger (følte jeg, hadde jo utdannelse og jobb og type og alt det praktiske).

Graviditeten gikk den, tenkte lite over det, var ganske likegyldig ved ultralyder og undersøkelser. Babyen kom på termindatoen, endte med keisersnitt i full narkose.

Det øyeblikket jeg fikk babyen i armene, da endret alt seg! Til det positive for barnet, morskjærligheten kom med en gang da.

 

 

Anonymkode: fe2c8...270

[AnonymBruker]

Spesiellt her inne hører man om alt det negative med og ha barn. Ja det er klart det er krevende, og det har klart sine negative sider. MEN alt det posetive og kjærligheten til barnet veier opp for det negativet! 

Jeg har aldri vert så sliten som etter jeg fikk barn, men jeg ville aldri byttet det bort! 

Tror aldri man føler seg helt klar for å få barn. Når man står der med positiv graviditestest så får man litt panikk 😅 men det går bra  

Anonymkode: 676f4...035

[AnonymBruker]

Hva med barnet? Ville det likt å vokse opp i en verden med økende mennesker og der fremtiden er usikker? Ville du likt hvordan du er forelder? Ville de fått et godt og innholdsrikt liv der du kan rettferdiggjøre å skape dem?

Anonymkode: d4f4c...f16

[AnonymBruker]

Fikk barn tidlig, når jeg var 20. Aldri ønsket eller likt barn i forkant. Valgte å beholde, aldri angret et sekund på det. Men er fortsatt ikke opptatt eller "glad" i andre sine barn. Nå er jeg over 40 og fikk aldri flere barn, men veldig glad for henne jeg har. 

Anonymkode: c46f1...f26

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med barnet? Ville det likt å vokse opp i en verden med økende mennesker og der fremtiden er usikker? Ville du likt hvordan du er forelder? Ville de fått et godt og innholdsrikt liv der du kan rettferdiggjøre å skape dem?

Anonymkode: d4f4c...f16

Ja, det er også en del av tvilen. Ikke bare det fraværende personlige ønsket. Men tankene om å sette et uønsket barn til verden, i en verden hvor befolkningsveksten er så massiv og lite bærekraftig. 

Anonymkode: de68c...0be

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, det er også en del av tvilen. Ikke bare det fraværende personlige ønsket. Men tankene om å sette et uønsket barn til verden, i en verden hvor befolkningsveksten er så massiv og lite bærekraftig. 

Anonymkode: de68c...0be

Personlig har jeg ikke tenkt få barn. Jeg er heller ikke fornøyd med helsesystemet, skolesystemet osv. Du kan jo gjøre et tankeeksperiment; hvordan hadde et ideelt samfunn for dine barn sett ut? Hvor langt er vårt nåværende samfunn fra det? Hvor realistisk er det at vi vil komme nært ditt ideelle samfunn i nær fremtid?

 

Anonymkode: d4f4c...f16

[AnonymBruker]

Ikke jeg, men søsteren min. Alltid sagt hun ikke ønsket barn, men møtte en mann, ble forelsket, giftet seg, bygde hus. Og så fikk han lyst på barn. Sånn plutselig og inderlig. Hun måtte gå flere runder med seg selv og var veldig usikker, men til slutt så fikk de barn. Og hun var usikker langt uti graviditeten. Men så kom ungen og hun ELSKET det. Tok ekstra permisjon for å kunne være lenge hjemme med ham. Han er kliss lik søsteren min og en fantastisk unge. Har en utrolig kjemi med begge foreldrene sine (og oss rundt!) - og nå skal han bli storebror!  huset de bygget uten tanke på at de skulle få barn har de måttet bygge om på for å få flere soverom (de hadde bare to soverom), men det har løst seg fint. Er veldig glad på deres vegner  

Anonymkode: 7d591...724

[Juniper]

Det er en enorm forskjell på andres barn og egne barn! 
Jeg var aldri sånn som var helt oppe i alle andres unger. Hadde et mer kjørlig forhold til det. Men da jeg traff mannen min så dukket det opp et barneønske, og vi bestemte oss for å prøve. Det ga livet mitt en helt ny dimmensjon som egentlig ikke kan beskrives. Du har en før og etter som mest minner om da de gikk fra svart-hvit tv til farger. Hadde ikke noen aning på forhånd om at det skulle bli så stort og viktig for meg. Har aldri angret. 
Men hos meg var det som sagt et ønske da rett mann dukka opp. 

[Snedig]

Jeg brukte 20 årene på å vurdere fram og tilbake. Barn og familie apellerte bare ikke, men jeg lot meg nok stresse litt av forventninger fra omverden.

De siste årene ble jeg veldig rastløs. Synes jobben var kjedelig, helgene var kjedelige om jeg ikke hadde tusen ting planlagt. Var alltid på jakt etter å planlegge den neste konserten, ferien, oppussingsprosjektet. Tenkte mer og mer på at jeg ønsket å oppleve noe større enn det livet jeg levde, men jeg visste jo ikke om det var barn jeg savnet.

jeg hoppet i det og ble gravid i 30 årene. Det jeg gledet meg mest til var ikke å møte baby, men å ha fri fra jobb i permisjon. redebyggerinstinktet kom og jeg fikset alt fint og klart til baby, selv om jeg vel fortsatt ikke gledet meg til å få en baby.

Å få baby lagt opp på brystet var helt surrealistisk. På et lite sekund var plutselig hele min verden snudd på hodet. Kjærligheten til den lille gutten vokste for hver dag og alle disse barselsaktivitetene jeg hadde syntes var teite før var kjempekoselige. Jeg tok et år ekstra permisjon for å få være mer sammen med sønnen min. 

Selv om baby- og småbarnstiden er slitsom har jeg fått en helt annen ro inni meg. Det føles bare rett, en brikke som jeg ikke visste manglet har falt på plass.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Snedig skrev:

Jeg brukte 20 årene på å vurdere fram og tilbake. Barn og familie apellerte bare ikke, men jeg lot meg nok stresse litt av forventninger fra omverden.

De siste årene ble jeg veldig rastløs. Synes jobben var kjedelig, helgene var kjedelige om jeg ikke hadde tusen ting planlagt. Var alltid på jakt etter å planlegge den neste konserten, ferien, oppussingsprosjektet. Tenkte mer og mer på at jeg ønsket å oppleve noe større enn det livet jeg levde, men jeg visste jo ikke om det var barn jeg savnet.

jeg hoppet i det og ble gravid i 30 årene. Det jeg gledet meg mest til var ikke å møte baby, men å ha fri fra jobb i permisjon. redebyggerinstinktet kom og jeg fikset alt fint og klart til baby, selv om jeg vel fortsatt ikke gledet meg til å få en baby.

Å få baby lagt opp på brystet var helt surrealistisk. På et lite sekund var plutselig hele min verden snudd på hodet. Kjærligheten til den lille gutten vokste for hver dag og alle disse barselsaktivitetene jeg hadde syntes var teite før var kjempekoselige. Jeg tok et år ekstra permisjon for å få være mer sammen med sønnen min. 

Selv om baby- og småbarnstiden er slitsom har jeg fått en helt annen ro inni meg. Det føles bare rett, en brikke som jeg ikke visste manglet har falt på plass.

Dette beskriver bra hvordan jeg også har opplevd det å bli mamma. Er ikke noe en klarer forestille seg. Vi er skapt for å formere oss, det er like naturlig som å bli født, og det er da man forstår meningen med livet ❤️

Anonymkode: dd908...080

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leser så mange tråder her inne om angeren etter å ha fått barn, og gledene med å forbli barnfri, men jeg trenger å høre fra noen som i utgangspunktet var i tvil men som likevel valgte å få barn - og ikke angrer.

Dette er min situasjon. Jeg har aldri vært særlig opptatt av barn, og tenkt sett for meg et godt liv uten barn. Men nå er jeg sammen med en mann som ønsker barn. Vi er begge 30, har stabil økonomi, og har gode forutsetninger for å bli gode foreldre. Han er virkelig drømmemannen min, og jeg vet at han vil stille opp 100% i den krevende småbarnsperioden. Så selv om ønsket egentlig ikke er der i særlig grad hos meg, nå, så vil jeg ha tro på at det vil komme når/om vi om et år begynner å prøve...(?)

Føler det er så enten eller hos folk. De fleste venninnene mine har drømt om barn mange år før de i det hele tatt fant en aktuell far. Og de jeg kjenner som har valgt det bort har vært bankers sikre like lenge. Er det ikke like vanlig at ambivalensen blir glemt om man velger å få barn, når barnet kommer og man kjenner på morskjærligheten?

Anonymkode: de68c...0be

Er du glad i sex? 

Anonymkode: 13695...c19

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du glad i sex? 

Anonymkode: 13695...c19

?

Anonymkode: de68c...0be

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ikke jeg, men søsteren min. Alltid sagt hun ikke ønsket barn, men møtte en mann, ble forelsket, giftet seg, bygde hus. Og så fikk han lyst på barn. Sånn plutselig og inderlig. Hun måtte gå flere runder med seg selv og var veldig usikker, men til slutt så fikk de barn. Og hun var usikker langt uti graviditeten. Men så kom ungen og hun ELSKET det. Tok ekstra permisjon for å kunne være lenge hjemme med ham. Han er kliss lik søsteren min og en fantastisk unge. Har en utrolig kjemi med begge foreldrene sine (og oss rundt!) - og nå skal han bli storebror!  huset de bygget uten tanke på at de skulle få barn har de måttet bygge om på for å få flere soverom (de hadde bare to soverom), men det har løst seg fint. Er veldig glad på deres vegner  

Anonymkode: 7d591...724

Joda, men dette ignorerer alt av problemer ute i verden. Man låser seg inn i egen boble der alt er fryd og gammen. Det er ikke sånn det fungerer for alle, og selv om det gjorde det løser det ikke verdens problemer der vi risikerer ikke ha mat i fremtiden

Anonymkode: d4f4c...f16

[AnonymBruker]

Jeg hadde det nøyaktig som deg. Jeg hadde alltid forestilt meg livet uten barn. For å være helt ærlig likte jeg egentlig aldri barn noe særlig, og var utrolig glad i friheten min, samt tenkte at jeg ikke hadde de omsorgsevnen som skulle til for å få barn. Var sammen med min nåværende samboer (og pappa til barna våre) i mange år. Visste han ønsket seg barn, og at han følte at han begynte å bli «for gammel». Han presset meg aldri, ettersom han visste at jeg ikke ønsket meg barn. Det var ett tema som kom opp i blant, men oftest av andre som spurte når vi skulle få barn og om det ikke var påtide.  Men en dag bestemte jeg meg for at jeg ville prøve. Jeg visste at han ville bli en fantastisk pappa. Nå har jeg to utrolig flotte barn jeg forguder. Jeg ville absolutt ikke byttet dem for noe. Og jeg er så utrolig glad for at jeg valgte å bli mor. Barna mine er nå 11 og 16 år. Jeg savner småbarnstiden, men samtidig så har vi det så flott sammen som familie nå som barna er store også. Og jeg kan ikke forestille meg hvordan livet mitt hadde vært uten barna. 

 

Anonymkode: 4e3cb...2f8

[AnonymBruker]

Jeg fikk et multihandikappet barn, angret mye og ofte på at jeg ikke fulgte magefølelsen og ikke fikk barn. Elsket henne himmelhøyt men følte meg på en måte nesten litt lurt. "Alle" sa jeg burde få barn og at det var det mest fantastiske i verden, og at selv om man kanskje ikke har lyst på barn, eller ikke vet om man vil ha barn, eller egentlig ikke liker barn, der og da, så forandrer alt seg når man får babyen på brystet. Da kommer det morskjærlighet og fantastiske følelser i bøtter og spann. Sånn var det ikke. Sånn er det ikke alltid. Du skal ikke bare spørre deg selv om du er klar for et barn, er du klar for et anderledesbarn? For de finnes de også. Noen mere anderledes enn andre.

Anonymkode: ac86d...605

[vyzvyz]

På 23.8.2018 den 20.44, AnonymBruker skrev:

Føler det er så enten eller hos folk. De fleste venninnene mine har drømt om barn mange år før de i det hele tatt fant en aktuell far. Og de jeg kjenner som har valgt det bort har vært bankers sikre like lenge. Er det ikke like vanlig at ambivalensen blir glemt om man velger å få barn, når barnet kommer og man kjenner på morskjærligheten?

 

Å få barn er en enorm gave. Tidligere, før jeg fikk barn, var meningen med livet litt mer diffus. Jeg var kanskje mer lykkelig til tider, for eksempel når jeg kunne ligge på sofaen en hel dag, uten å føle på dårlig samvittighet. Se serier og droppe å lage middag;) Med barn følger også endel ansvar, du må ha noen rutiner du ikke trengte å ha hver dag før du fikk barn. Men den gleden jeg får ved å se barnet mitt, kose med barnet mitt, bli vekket av barnet mitt. Den hadde jeg aldri følt på tidligere og overgår all lykke. 

Det er veldig individuelt hvordan man føler det er å bli mamma. For min del, sliter jeg mest med en følelse av at jeg ikke har et stort nok nettverk til barnet mitt. Jeg har foreldre vi ser titt og ofte, mannen min har foreldre vi møter titt og ofte. Men jeg har ikke noe godt forhold til moren min, jeg tvinger meg til å møte henne oftere fordi barnet mitt elsker å være med henne. Det slapp jeg før. Så, det er fordeler og ulemper, men jeg er en som absolutt ikke angrer og som vil ha nummer to nå! 

Mye mye mer ansvar. Mye mer kjærlighet og glede. 

[AnonymBruker]

Føler at jeg ventet alt for lenge med å få oppleve det. Nå er jeg så gammel at det spørs om jeg rekker å få nr. 2. Barnet mitt på snart 1 år er det aller aller fineste i livet mitt. 

Jeg føler meg sterkere enn jeg noen sinne har gjort i mitt liv- for jeg kjemper ikke bare for meg selv, men for det mest dyrebare jeg har. Derfor føler jeg meg også mer sårbar. Redd, bekymret, og lykkelig, alt samtidig. Nervetrådene ligger utenpå kroppen.

Anonymkode: 53c23...089

[AnonymBruker]

On 8/23/2018 at 9:08 PM, AnonymBruker said:

Hva med barnet? Ville det likt å vokse opp i en verden med økende mennesker og der fremtiden er usikker? Ville du likt hvordan du er forelder? Ville de fått et godt og innholdsrikt liv der du kan rettferdiggjøre å skape dem?

Anonymkode: d4f4c...f16

Det finnes også dem som ønsker seg barn mer enn noe annet i verden, som blir elendige foreldre og angrer på at de fikk barn.

Jeg tror at når man stiller mere nøytral, har man ikke så store forventninger og er også forberedt på problemene som kan oppstå, og kan da bli mere positivt overrasket. Tror heller at det er de som romantiserer det så opp i skyene som har mest sjanse til å gå på en smell.

Anonymkode: 3289e...71e