Angrer på fikk barn. Og hvordan få hjelp mot psykiske problemer uten at barnevernet får vite om det?

[AnonymBruker]

Da jeg var 17 år hadde jeg så lyst på barn, (var skikkelig verpesyk og var ikke så my annet å "finne på" der jeg bodde).. Jeg og kjæresten valgte å få barn. 

Nå 6 år senere, så må jeg være ærlig å innrømme at (til tider) så angrer jeg litt på det. Har funnet ut at livet har mye mer å tilby og er så mye annet jeg har fått øynene opp for som jeg vil prøve og som jeg ikke hadde behov for den gang! Feks. Reise, studere i utlandet, feste, osv. Jeg har forandret meg. Jeg er kjempe glad i barnet mitt og når vi er sammen så angrer jeg ikke, men når jeg sitter alene feks. på bussen, og når jeg savner å være med venner, dra til syden og dra til byen, date, få kjæreste, studere, være fri, så synes jeg at alt hadde vært mye enklere om jeg ikke hadde hatt barn og derfor angrer jeg litt. Jeg får barnevakt og har familie rundt meg, så jeg er jo heldig, men jeg føler meg likevel låst.. hvis dere skjønner.

På en måte er jeg glad for at jeg fikk barn, fordi jeg var så verpesyk at jeg tenkte på barn hele tiden og etter jeg fikk barn så slapp jeg de tankene og det stresset. Men hadde jeg ikke hatt disse plagene og dersom jeg kunne valgt om igjen og fått akkurat det samme barnet tilbake så ville jeg den dag i dag ha ventet. Men å få akkurat det samme barnet igjen om jeg hadde ventet er jo ikke realistisk. Hadde det virkelig gått å fått det samme barnet 10 år siden, ja da hadde jeg heller gjort det! Men slik jeg tenker nå, slik tenkte jeg jo ikke da jeg var 17. Jeg er mye mer reflektert og moden nå!  

Så hva gjør jeg nå? Jeg føler jeg har gått glipp av mye, russetid, fadderuka, sosiale relasjoner, utvikle meg sosialt, kommunikasjon, osv.. 

Dessuten har jeg slitt med angst og depresjon (ingen vet det). Dette har blitt mye bedre nå, men jeg har gjennomgått så mye (private-ting), blant annet mye mye mobbing. Og mye annet jeg ikke vil nevne her som er skikkelig privat. Så jeg tror jeg kunne ha hatt godt av å ha snakket med en psykolog (og kanskje fått behandling og eventuelt medisin i kombinasjon med behandling), men jeg tør jo ikke å søke hjelp for jeg er sikker på at hvis en psykolog får vite alt jeg har slitt med og i tillegg får vite at jeg har barn, så blir de nok helt sjokkert og sender sikkert bekymringsmelding til barnevernet, for det jeg har gått igjennom helt fra jeg var et barn er faktisk bekymringsfullt.

Men jeg er jo en god mamma og jeg viser ikke barnet mitt at jeg har det vondt, jeg har det kun vondt når jeg er alene og ingen ser på, men fagfolk vil sikkert tro at jeg ikke klarer å være glad og ta meg av barnet mitt så mye som jeg har slitt. Men jeg klarer faktisk å "spille" glad og ikke slite med noe når jeg er rundt andre. Ingen vet hvordan jeg har det inni meg. Grunnen til at jeg ikke har oppsøkt hjelp tidligere eller sagt dette til noen er fordi jeg har følt skam og følt meg annerledes. Jeg ville for eksempel ikke være en skuffelse for familien, jeg ville ikke at dem skulle få vite at jeg for eksempel ikke hadde så mange venner. 

Så hva gjør jeg da? Kanskje oppsøke en psykolog uten å nevne at jeg har barn? Men blir det vi snakker om da sendt til fastlegen min? Eller skal jeg oppsøke psykolog og bare fortelle 70% av hva som har skjedd meg og bare la være å fortelle om de verste tingene, men da kan jeg jo risikere å ikke få riktig behandling? Eventuelt vente til barnet blir 18 år før jeg søker hjelp, slik at ingen barnevern blir innblandet? Men da må jeg jo vente i mange mange år før jeg får den hjelpen jeg trenger, dessuten får jeg sikkert flere barn, så da kan jeg jo få problemer med småsøsknene til barnet.. Som dere skjønner så tenker jeg over konsekvenser, jeg søker ikke hjelp om det går på bekostning av å miste barnet!. 

Noen som har noen gode refleksjoner? Er det noen som jobber med psykisk helse, i barnevern eller er psykolog her? 

Anonymkode: 837ce...198

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg var 17 år hadde jeg så lyst på barn, (var skikkelig verpesyk og var ikke så my annet å "finne på" der jeg bodde).. Jeg og kjæresten valgte å få barn. 

Nå 6 år senere, så må jeg være ærlig å innrømme at (til tider) så angrer jeg litt på det. Har funnet ut at livet har mye mer å tilby og er så mye annet jeg har fått øynene opp for som jeg vil prøve og som jeg ikke hadde behov for den gang! Feks. Reise, studere i utlandet, feste, osv. Jeg har forandret meg. Jeg er kjempe glad i barnet mitt og når vi er sammen så angrer jeg ikke, men når jeg sitter alene feks. på bussen, og når jeg savner å være med venner, dra til syden og dra til byen, date, få kjæreste, studere, være fri, så synes jeg at alt hadde vært mye enklere om jeg ikke hadde hatt barn og derfor angrer jeg litt. Jeg får barnevakt og har familie rundt meg, så jeg er jo heldig, men jeg føler meg likevel låst.. hvis dere skjønner.

På en måte er jeg glad for at jeg fikk barn, fordi jeg var så verpesyk at jeg tenkte på barn hele tiden og etter jeg fikk barn så slapp jeg de tankene og det stresset. Men hadde jeg ikke hatt disse plagene og dersom jeg kunne valgt om igjen og fått akkurat det samme barnet tilbake så ville jeg den dag i dag ha ventet. Men å få akkurat det samme barnet igjen om jeg hadde ventet er jo ikke realistisk. Hadde det virkelig gått å fått det samme barnet 10 år siden, ja da hadde jeg heller gjort det! Men slik jeg tenker nå, slik tenkte jeg jo ikke da jeg var 17. Jeg er mye mer reflektert og moden nå!  

Så hva gjør jeg nå? Jeg føler jeg har gått glipp av mye, russetid, fadderuka, sosiale relasjoner, utvikle meg sosialt, kommunikasjon, osv.. 

Dessuten har jeg slitt med angst og depresjon (ingen vet det). Dette har blitt mye bedre nå, men jeg har gjennomgått så mye (private-ting), blant annet mye mye mobbing. Og mye annet jeg ikke vil nevne her som er skikkelig privat. Så jeg tror jeg kunne ha hatt godt av å ha snakket med en psykolog (og kanskje fått behandling og eventuelt medisin i kombinasjon med behandling), men jeg tør jo ikke å søke hjelp for jeg er sikker på at hvis en psykolog får vite alt jeg har slitt med og i tillegg får vite at jeg har barn, så blir de nok helt sjokkert og sender sikkert bekymringsmelding til barnevernet, for det jeg har gått igjennom helt fra jeg var et barn er faktisk bekymringsfullt.

Men jeg er jo en god mamma og jeg viser ikke barnet mitt at jeg har det vondt, jeg har det kun vondt når jeg er alene og ingen ser på, men fagfolk vil sikkert tro at jeg ikke klarer å være glad og ta meg av barnet mitt så mye som jeg har slitt. Men jeg klarer faktisk å "spille" glad og ikke slite med noe når jeg er rundt andre. Ingen vet hvordan jeg har det inni meg. Grunnen til at jeg ikke har oppsøkt hjelp tidligere eller sagt dette til noen er fordi jeg har følt skam og følt meg annerledes. Jeg ville for eksempel ikke være en skuffelse for familien, jeg ville ikke at dem skulle få vite at jeg for eksempel ikke hadde så mange venner. 

Så hva gjør jeg da? Kanskje oppsøke en psykolog uten å nevne at jeg har barn? Men blir det vi snakker om da sendt til fastlegen min? Eller skal jeg oppsøke psykolog og bare fortelle 70% av hva som har skjedd meg og bare la være å fortelle om de verste tingene, men da kan jeg jo risikere å ikke få riktig behandling? Eventuelt vente til barnet blir 18 år før jeg søker hjelp, slik at ingen barnevern blir innblandet? Men da må jeg jo vente i mange mange år før jeg får den hjelpen jeg trenger, dessuten får jeg sikkert flere barn, så da kan jeg jo få problemer med småsøsknene til barnet.. Som dere skjønner så tenker jeg over konsekvenser, jeg søker ikke hjelp om det går på bekostning av å miste barnet!. 

Noen som har noen gode refleksjoner? Er det noen som jobber med psykisk helse, i barnevern eller er psykolog her? 

Anonymkode: 837ce...198

Det sikreste er å gå til privat psykolog, den informasjonen har ikke bv tilgang til med mindre du nevner det selv. 

Når det er sagt, blir du ikke automatisk meldt til bv fordi du har barn eller fordi du har hatt en dårlig barndom . Det som imidlertid gjør at psykologer må melde, er at det i samtalen framkommer opplysninger ved deg eller måten du behandler på som ikke er bra for barnet. 

Behandler du barnet fint, har du ingebting å frykte. Da blir det å oppsøke hjelp bare en styrke. 

Har vært i dine sko for 20 år siden. Det beste rådet jeg kan gi deg, er at du FÅR snakket med noen , og at du får regelmessig fri til å leve ut litt av ungdommen du så sårt trenger. Du kommer til å bli roligere inni deg med alderen, men du må ha jevnlig fri for å hente deg inn fordi du er ung. Prøv å få til en fast ordning med noen, så du kan prøve å få lagt inn litt «ungdomsliv « inn i planen. 

Sender deg en klem! Lover at det blir litt bedre når barnet blir litt større. 

Amathea har tilbud for unge mødre. Det samme har aleneforeldreforeningen. Ta kontakt med en av disse. Da kan du evt finne noen i samme situasjon å være sammen med, og bryte ut av ensomheten. Det verste en ung mor kan oppleve, er at «alle» er frie, unge og glade uten barn, mens en selv er bundet , «gammel» og sliten. Finner du noen i samme situasjon, blir ikke situasjonen så vanskelig å bære.

og husk det jeg sa med regelmessig fri. 

Anonymkode: 4a1ca...c76

[AnonymBruker]

Det er ikke farlig å gå til psykolog selv om du har barn. Så lenge du dekker ditt barns behov og er en god mor så gjør ikke bv noe. 

Psykologer varsler ikke bv med mindre det er de finner ut at du ikke dekker barnets behov. 

Dessuten ser BV på det at du selv oppsøker hjelp som en god ting! Det viser at du er villig til å gjøre det som er best for deg og barnet. For alt du vet så kan de tilby deg hjelp med feks avlastning. 

Anonymkode: 53eff...01a

[Gliffy]

Kjære deg: det er helt normalt å tenke sånn som du gjør. Tror mange som har fått barn i ung alder gjør det. Du er ikke noen dårlig mor av den grunn og det skjønner nok psykologen også.

[AnonymBruker]

Jeg er ung mor med to barn, sammen med barnefaren. Har slitt lenge med angst og depresjon og går nå i behandling hos DPS (psykolog). Det er veldig vanlig å føle det sånn, TS! Jeg fungerer også normalt i hverdagen og klarer å være en god mor til tross for at jeg har det tøft psykisk. Jeg var nervøs i starten da psykologen gravde og spure en del spørsmål rundt meg og barna, men jeg sa det som sant er at hjemme går det helt fint. Ingen fra barnevernet som har banket på døra her enda  

Lykke til  

Anonymkode: 0ec08...07c

[AnonymBruker]

Du burde faktisk sette barnet ditt først her. Få deg hjelp.  

Anonymkode: fe9c3...7cd

[AnonymBruker]

Gikk til psykolog pga traumer og svangerskap depresjon. Ingen har tenkt tanken på BV.

Anonymkode: ce0fd...918

[AnonymBruker]

Barnevernet er ikke noe å frykte! De er der for barns beste- ikke for å «ta barnet» slik noen tullinger går rundt å fremstiller de. 

Uansett, søk hjelp. Du får ikke noe med bv å gjøre, barnet har det jo bra! Snakk med fastlegen. Lykke til

Anonymkode: f9962...438

[AnonymBruker]

Jeg har personlighetsforstyrrelse, angst og depressive tendenser, og jeg tok faktisk opp frykten min for bv med psykologen. Hun sa at det bare er positivt at jeg søker hjelp. Det viser at man tar ansvar for eget liv, og dermed også barnets. Så med mindre du har alvorlig psykoser, alvorlig schizofreni eller andre diagnoser som tilsier at du ikke er i stand til å ta deg av barnet ditt, så har du ingenting å bekymre deg for.

Anonymkode: a1d2f...8bf

[FantasDick]

Jeg har i perioder gått til psykolog/behandling + medisiner, men jeg har aldri tenkt tanken på å ikke oppsøke hjelp fordi jeg har barn. Om noe må det heller være andre veien. 

[AnonymBruker]

2 hours ago, Gliffy said:

Kjære deg: det er helt normalt å tenke sånn som du gjør. Tror mange som har fått barn i ung alder gjør det. Du er ikke noen dårlig mor av den grunn og det skjønner nok psykologen også.

Enig med denne og de over.

Vil bare føye til at livet ikke er over! Når barber ditt er 18 er du bare 35! Du har så mye foran deg, og du kan både reise og studere, feste også (bare bedre fester). Jeg var motsatt av deg, barn var uaktuelt før jeg var 39...er superglad for at jeg da lyktes å få barn, men ser jo at det jo har gått bra for venner som begynte tidlig. Mens jeg sitter hjemme og sjelden er på vift (besteforeldre bor langt unna og er uansett litt for skrøpelige til å passe dem mer enn noen timer) så er mine ungdomsvenner som fikk barn tidlig på reiser og turer i fjellet og fester på rivieraen osv Så kos deg med barnet ditt, det er fordeler og ulemper uansett hva man velger.

Anonymkode: b5629...8fe

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg var 17 år hadde jeg så lyst på barn, (var skikkelig verpesyk og var ikke så my annet å "finne på" der jeg bodde).. Jeg og kjæresten valgte å få barn. 

Nå 6 år senere, så må jeg være ærlig å innrømme at (til tider) så angrer jeg litt på det. Har funnet ut at livet har mye mer å tilby og er så mye annet jeg har fått øynene opp for som jeg vil prøve og som jeg ikke hadde behov for den gang! Feks. Reise, studere i utlandet, feste, osv. Jeg har forandret meg. Jeg er kjempe glad i barnet mitt og når vi er sammen så angrer jeg ikke, men når jeg sitter alene feks. på bussen, og når jeg savner å være med venner, dra til syden og dra til byen, date, få kjæreste, studere, være fri, så synes jeg at alt hadde vært mye enklere om jeg ikke hadde hatt barn og derfor angrer jeg litt. Jeg får barnevakt og har familie rundt meg, så jeg er jo heldig, men jeg føler meg likevel låst.. hvis dere skjønner.

På en måte er jeg glad for at jeg fikk barn, fordi jeg var så verpesyk at jeg tenkte på barn hele tiden og etter jeg fikk barn så slapp jeg de tankene og det stresset. Men hadde jeg ikke hatt disse plagene og dersom jeg kunne valgt om igjen og fått akkurat det samme barnet tilbake så ville jeg den dag i dag ha ventet. Men å få akkurat det samme barnet igjen om jeg hadde ventet er jo ikke realistisk. Hadde det virkelig gått å fått det samme barnet 10 år siden, ja da hadde jeg heller gjort det! Men slik jeg tenker nå, slik tenkte jeg jo ikke da jeg var 17. Jeg er mye mer reflektert og moden nå!  

Så hva gjør jeg nå? Jeg føler jeg har gått glipp av mye, russetid, fadderuka, sosiale relasjoner, utvikle meg sosialt, kommunikasjon, osv.. 

Dessuten har jeg slitt med angst og depresjon (ingen vet det). Dette har blitt mye bedre nå, men jeg har gjennomgått så mye (private-ting), blant annet mye mye mobbing. Og mye annet jeg ikke vil nevne her som er skikkelig privat. Så jeg tror jeg kunne ha hatt godt av å ha snakket med en psykolog (og kanskje fått behandling og eventuelt medisin i kombinasjon med behandling), men jeg tør jo ikke å søke hjelp for jeg er sikker på at hvis en psykolog får vite alt jeg har slitt med og i tillegg får vite at jeg har barn, så blir de nok helt sjokkert og sender sikkert bekymringsmelding til barnevernet, for det jeg har gått igjennom helt fra jeg var et barn er faktisk bekymringsfullt.

Men jeg er jo en god mamma og jeg viser ikke barnet mitt at jeg har det vondt, jeg har det kun vondt når jeg er alene og ingen ser på, men fagfolk vil sikkert tro at jeg ikke klarer å være glad og ta meg av barnet mitt så mye som jeg har slitt. Men jeg klarer faktisk å "spille" glad og ikke slite med noe når jeg er rundt andre. Ingen vet hvordan jeg har det inni meg. Grunnen til at jeg ikke har oppsøkt hjelp tidligere eller sagt dette til noen er fordi jeg har følt skam og følt meg annerledes. Jeg ville for eksempel ikke være en skuffelse for familien, jeg ville ikke at dem skulle få vite at jeg for eksempel ikke hadde så mange venner. 

Så hva gjør jeg da? Kanskje oppsøke en psykolog uten å nevne at jeg har barn? Men blir det vi snakker om da sendt til fastlegen min? Eller skal jeg oppsøke psykolog og bare fortelle 70% av hva som har skjedd meg og bare la være å fortelle om de verste tingene, men da kan jeg jo risikere å ikke få riktig behandling? Eventuelt vente til barnet blir 18 år før jeg søker hjelp, slik at ingen barnevern blir innblandet? Men da må jeg jo vente i mange mange år før jeg får den hjelpen jeg trenger, dessuten får jeg sikkert flere barn, så da kan jeg jo få problemer med småsøsknene til barnet.. Som dere skjønner så tenker jeg over konsekvenser, jeg søker ikke hjelp om det går på bekostning av å miste barnet!. 

Noen som har noen gode refleksjoner? Er det noen som jobber med psykisk helse, i barnevern eller er psykolog her? 

Anonymkode: 837ce...198

Hvorfor i all verden skulle du anskaffe deg det!? 

Har du fri når faren har barnet, eller er du 100%alenemor?

Anonymkode: eacbe...649

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor i all verden skulle du anskaffe deg det!? 

Har du fri når faren har barnet, eller er du 100%alenemor?

Anonymkode: eacbe...649

Skal nok ikke ha flere barn nå, men får sannsynligvis flere barn en gang i fremtiden 

Anonymkode: 837ce...198

[AnonymBruker]

Tusen takk for tilbakemeldinger, jeg ble mye tryggere nå. Kommer nok til å ta kontakt med privat psykolog. 

Anonymkode: 837ce...198

[AnonymBruker]

Kjenner to ganske unge mødre. De går begge til psykolog. Hun ene har en personlighetsforstyrrelse. De klarer begge å ta vare på barna sine,og barnevern har aldri vært i bilde!

Det er noen fordommer og uvitenhet ute og går. Selv om en sliter med ting, så kan en helt fint være en god mor og far.

Hvis barnevernet blir blandet inn hos noen, så er aldri intensjonen deres og først og fremst å overdra omsorg! Det de i første rekke vil prioritere er tiltak rundt hjem og barn. Det er faktisk sånn at en god venninne studerte med to små barn, og hun hadde ingen avlastning og var mye sliten. Hun kontaktet barnevernet og fikk avlastningshjem til barna. Barnevernet roste henne for å søke hjelp før min venninne ville blitt deprimert ( hun var på vei til å bli det. Gråt mye til meg i telefonen, ringte på natten, og bekymret seg for hvordan hun påvirket barna når hun var så nedfor)

Så, bare du ikke tror på alle skrekkhistorier om bv. Det å be om hjelp hos psykolog beviser at du tar ansvar. Det er det viktigste når en har barn, så lurt av deg å gjøre. Du skrev veldig reflektert og formidlende, så du trenger nok ikke bekymre deg for at noen kontakter bv. God bedring! 

Anonymkode: f1817...d97

[AnonymBruker]

Det er større konsekvens for omsorgen for barnet dersom du ikke oppsøker hjelp. Også større bekymring for barnet sin omsorgssituasjon dersom du som forelder ikke tar anvsvar for eget liv for å få den hjelpen du trenger. Det å ta i mot hjelp for dine ting vil være bra for deg og også da for barnet ditt. Skal du lære barnet å ta ansvar for eget liv, må du gjøre det selv også.  Lykke til!  

 

Anonymkode: dbaaa...9e1

[Puselusk]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Tusen takk for tilbakemeldinger, jeg ble mye tryggere nå. Kommer nok til å ta kontakt med privat psykolog. 

Anonymkode: 837ce...198

En privat psykolog er like forpliktet av lover og regler (opplysningsplikt etter hpl osv) som en offentlig. Hvis det er grunnen til at du tenker privat psykolog. Bare sier det, fordi det noen sier over her at det beste er å gå til privat fordi der har ikke bv tilgang til opplysninger...det er bare tull. Da mener jeg at det er bare tull at det er forskjell på taushetsplikt, behandling av journalopplysninger osv og opplysningsplikt i forhold til om man jobber i privat eller offentlig virksomhet. Forskjellen er at man i det offentlige er en del av velferdssystemet og forvaltes via stat, kommuner..... Lover og regler i forhold til forsvarlig helsehjelp og faktorer som nevnt tidligere er gjeldene både privat og offentlig. Men om du har et ønske uavhengig av dette om å gå til privat så kan du selvfølgelig gjøre det, men det har ingenting å si for pliktene psykologen har som helsepersonell . Så det går helt fint å f.eks. kontakte fastlege og be om henvisning. Det er usikkert for meg hvor lang tid det tar med søknad og når man får vurderingssamtale osv, men om du ønsker å ha et psykologtilbud over lengre tid, uten å betale i dyre dommer så vil jeg tro dette er hva som er det beste å gjøre. Hvis du får innvilget søknaden så er du ihvertfall sikret et fast behandlingsløp uten at det går på økonomien løs. Da vil du kun betale egenandeler og det vil komme på frikortet.

[Puselusk]

Er uansett enig med mange andre over her, at å slite psykisk og å oppsøke psykolog er ikke synonymt med omsorgssvikt. Jeg tror det er fornuftig av deg å tenke på din egen psykiske helse ❤️ 

[AnonymBruker]

Dette ser jeg ikke problemet med.

Du tok en svært umoden avgjørelse, og hadde lite evne til refleksjon da. 

Nå kjenner du på utfordringer mange gjør i løpet av livet, og har utfra det du beskriver ikke noe som tilsier at barnevern vil ha noen interesse av undersøkelser på bakgrunn av helsa di.

Men, du bør ikke unngå ting i frykt for barnevern - det vitner om dårlige foreldreegenskaper.

Å oppsøke hjelp tidlig ansees som veldig positivt. 

Å prøve ut medisinering og samtaleterapi er i utgangspunktet ikke noe barnevern har interesse av, og en psykolog ville ikke på bakgrunn av det sendt bekymringsmelding.

Så får du heller jobbe med å ikke ta denne svært umodne avgjørelser igjen. Utover det ser jeg ikke hva «problemet» er, utover at du selv selvsagt plages av dårligere helse. 

Anonymkode: f8bbf...39b

[AnonymBruker]

Barn er verdt mer enn alt annet, man skal aldri angre på å ha latt et barn leve, foreldrene dine lot deg leve.. er du ikke glad for det? Barnet ditt er også et menneske og fortjener å ha en god mor, og hvis du vil være en god mor må du være et forbilde og ikke være egoistisk og selvopptatt. Skjønner at du gikk glipp av en teit russetid, men hvis du vil være ansvarlig kan du ikke forvente å gå på fester, bli russ osv. Barnet ditt elsker deg helt sikkert mer enn noe annet! Nyt tiden med barnet ditt istedet for å være ute med venner, barnet ditt trenger det mest, og barndommen varer ikke lenge, så en gang ville du angret for å ikke bruke nok tid med barnet ditt. Det er den største feilen man kan ta i sitt liv, og er ikke anbefalt fra meg. Det er veldig trist å høre at du sliter med depresjon osv. Men det går fortsatt an å ha det gøy selvom du er mamma;) Du kan f.eks dra på besøk til vennene dine MED barnet, dra på shopping MED barnet, bli ordentlig kjent med foreldrene til vennene til ungen din så dere kan gjøre noe gøy sammen med barna:) jeg kan høres dum ut, sry for det..men er litt trøtt nå som jeg skriver dette, så du kam vurdere om jeg svarte riktig eller ikke:P

Anonymkode: d20e6...1be