Dette med å hjelpe til med oppdragelsen...

[AnonymBruker]

Vi har ei jente på drøyt to år, som svigermor forguder. Utfordringen min er at svigermor og jeg er ulike og har forskjellig oppdragerstil, og jeg er ambivalent til dette. På den ene siden ser jeg at hun har måter å håndtere barn på som jeg kan lære av, på den annen side kan hun ofte minne meg om ei jente som leker med dukken sin. Hun er generelt sett vant til å ordne opp, og når det gjelder andre ting sier vi greit fra når vi setter pris på hjelpen, og når vi vil ordne ting selv. Siden det ble mye såre følelser fra de fleste det første halve året av at jeg fikk et stort kontrollbehov ang datteren min og takler sutring dårlig, prøver jeg nå å "gjøre opp" for det. Samtidig blir det jo heller ikke riktig at svigermor skal overta helt når hun er i nærheten av barnet, noe hun ofte gjør. (Samboeren min ser også dette, så dette er ikke noe jeg er alene om å føle på.) Det er eksempelvis hun og samboer som sitter nærmest barnet ved bordet, hun som "avgjør" om barnet trenger trøst eller ikke, og har fortalt jenta at hun er for stor til pupp nå. (Jeg ammer fortsatt, noe svigerfamilien ser på som underlig, virker det som. ) 

 

Ja, samboer har selvfølgelig også et ord med i oppdragelsen, og han overstyrer sin mor der han ser det er nødvendig. Men det er jo ikke alltid han er til stede.

 

Og før spørsmålet kommer; min egen mor bor seks timer unna, og vi ser henne noen få ganger i året. Hun jobber heller ikke med barn, slik svigermor gjør, og føler helst på det at hun har glemt en del(og er dermed forsiktig med å bestemme ting). Dessuten er jeg ganske lik min mor på måter. Uansett er det svigermor vi har med å gjøre i hverdagen. 

 

Jeg syns denne balansegangen er vanskelig å finne. Svigermor kan dessuten  bli minst like hårsår som meg, så vi har nok begge to følt oss kritisert som mor på hver sin kant i en del situasjoner. 

 

Det er ikke det at jeg ikke vil la andre sleppe til, men jeg vil jo ikke ta det til den andre delen av skalaen heller. Håper på innspill som kan gjøre meg litt tryggere på både meg selv og morsrollen.

Anonymkode: 19b87...ad5

[Majott]

Tenker at svigermor sikkert har mye godt å bidra med på mange måter, særlig ettersom hun jobber med barn. Det har sikkert gitt henne en masse erfaringer. Det at hun ikke er enig i amming når barnet er to år får du bare overse. Jeg ville også reagert på det, bare så det er sagt.

Tenk heller på at barnet kan ha fine opplevelser sammen med sin bestemor, og da på hennes premisser. Barnet ser forskjell på hjemme og borte, og hva som er regler i forhold til ulike personer. Så om hun har andre regler enn du har og er bekvem med, så skiller barnet på hva som er lov borte og hjemme, og forholder seg mest til hjemmereglene.

Prøv å slappe av litt. Det virker som du ikke vil la andre slippe til. Barnet ditt har bare godt av å oppleve ulike ting, og å måtte forholde seg til ting i andre hjem ulikt hjemmet. Om bestemor har andre regler og oppdragelse enn du har, så innretter barnet seg etter det, og forholder seg til de ulike reglene/hjemmene/personene på en helt ok måte. 

Faktisk kan det være ganske sunt for barnet å oppleve at andre hjem er annerledes enn hjemme.

 

 

[AnonymBruker]

Jeg lar både min mor og svigermor delta i oppdragelsen når vi er sammen med dem, men jeg forventer at de forstår at det er jeg og mannen min som har «hovedregien» når vi er tilstede. Er det feks småting som å sitte ved bordet mens man spiser, vaske hendene før mat, ikke hoppe i sofaen eller ødelegge plantene i vinduet: her kan gjerne andre oppdra når vi er på besøk. Bare fint det, at barnet lærer at andre også ønsker en bestemt oppførsel fra dem. Men er det større ting som et skikkelig trassanfall ønsker jeg at jeg eller mannen min tar oss av det da det er vi som kjenner barnet best. Samme gjelder hvis vi allerede holder på å irettesette/snakke med barnet, da trenger ikke en tredjepart komme inn for å også skulle oppdra, det har irritert meg med min egen svigermor.. 

Anonymkode: 9a7ef...100

[AnonymBruker]

Ikke så veldig rart at de reagerer på at du ammer en toåring.

Anonymkode: a7f51...47a

[AnonymBruker]

Ts her. 

 

Det som sies om hovedregien når vi er til stede var en god beskrivelse på det jeg sliter med å definere. Hvor skal vårt ord som foreldre være endelig avgjørelse, og når skal vi tilskrive det på at det må en landsby til for å oppdra et barn? Det jeg alltid har slitt mest med, er når jenta gråter(evt sutrer) og tydelig viser at hun vil til meg eller far. Vi mener at vil hun til oss, så skal hun få det når vi er i nærheten. Svigermor kan da formane jenta foran oss og si at "nei, nå er det tante/kusine/farmor som holder deg i hånden/leker med deg/annet, da kan ikke mamma/pappa gjøre det." Når jeg har med andres barn å gjøre, sender jeg dem raskt til foreldrene når de ikke vil være hos meg lenger, og venter heller til barna selv tar initiativet. Jeg vil ikke tvinge meg på dem. Jeg har også blitt beskyldt for å nekte nevnte kusine å leke med datteren min, en gang jeg sa forsiktig fra om at datteren min sutrer fordi hun vil leke alene. (Dette var når hun lekte ved siden av og ikke sammen med folk, om dere skjønner.)

 

Ang det med å sleppe til andre syns jeg det er lettere når jeg er trygg på at jeg når som helst kan overta styringen igjen. Denne tryggheten har jeg hos noen, men ikke alle. Hva de gjør når jeg ikke er der legger jeg meg ikke borti, og ofte er det ellers velkomment med hjelp når jenta ikke vil høre på mor. Men... Nei, jeg vet ikke, kanskje jeg bare må trekke meg enda mer tilbake. Det er bare det at jeg har trukket meg et godt stykke ut allerede, så når svigermor er i nærheten av jenta, er hennes ord lov, mer eller mindre.

Anonymkode: 19b87...ad5

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lar både min mor og svigermor delta i oppdragelsen når vi er sammen med dem, men jeg forventer at de forstår at det er jeg og mannen min som har «hovedregien» når vi er tilstede. Er det feks småting som å sitte ved bordet mens man spiser, vaske hendene før mat, ikke hoppe i sofaen eller ødelegge plantene i vinduet: her kan gjerne andre oppdra når vi er på besøk. Bare fint det, at barnet lærer at andre også ønsker en bestemt oppførsel fra dem. Men er det større ting som et skikkelig trassanfall ønsker jeg at jeg eller mannen min tar oss av det da det er vi som kjenner barnet best. Samme gjelder hvis vi allerede holder på å irettesette/snakke med barnet, da trenger ikke en tredjepart komme inn for å også skulle oppdra, det har irritert meg med min egen svigermor.. 

Anonymkode: 9a7ef...100

TS igjen.

 

Hva med når dere har besøk da?

8 timer siden, Majott skrev:

Tenker at svigermor sikkert har mye godt å bidra med på mange måter, særlig ettersom hun jobber med barn. Det har sikkert gitt henne en masse erfaringer. Det at hun ikke er enig i amming når barnet er to år får du bare overse. Jeg ville også reagert på det, bare så det er sagt.

Tenk heller på at barnet kan ha fine opplevelser sammen med sin bestemor, og da på hennes premisser. Barnet ser forskjell på hjemme og borte, og hva som er regler i forhold til ulike personer. Så om hun har andre regler enn du har og er bekvem med, så skiller barnet på hva som er lov borte og hjemme, og forholder seg mest til hjemmereglene.

Prøv å slappe av litt. Det virker som du ikke vil la andre slippe til. Barnet ditt har bare godt av å oppleve ulike ting, og å måtte forholde seg til ting i andre hjem ulikt hjemmet. Om bestemor har andre regler og oppdragelse enn du har, så innretter barnet seg etter det, og forholder seg til de ulike reglene/hjemmene/personene på en helt ok måte. 

Faktisk kan det være ganske sunt for barnet å oppleve at andre hjem er annerledes enn hjemme.

 

 

Skal ta med meg det du sier om fine opplevelser sammen med bestemor. Angående det jeg har hevet ut, så er det ikke bare når vi er på besøk at dette skjer. Det kan like gjerne skje i vårt eget hjem. Som oftest i favør av det nest yngste barnebarnet når hun er med, som blir såret hvis hun nektes å holde/leke med datteren min når hun ønsker. Det er slikt jeg har størst problemer med å takle.

 

Og for å veie opp litt; ja, hun har mye erfaring som jeg ikke har, og hun mener det bare godt. Og ja, jeg jobber med å la folk sleppe til, hele tiden. Men når jeg selv ikke vil tvinge småbarn til å leke med meg når de heller vil til foreldrene, er det vanskelig å akseptere at min datter skal måtte holde seg unna meg for å tekkes andre, blant annet.

Anonymkode: 19b87...ad5

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du er moren. Dere er foreldrene. Det dere sier er det som bestemmer. Dere har fått barn. Ikke svigermor. Hun er bestemor.. Hun kan bestemme når hun passer barnet alene.. Men når dere er tilstede er det opp til dere med oppdragelse. 

Og det må hun bare finne deg i.

Selvfølgelig kan du lære noenå.ta i mit råd. Men bedrevisser er ikke noe gøyt. Man må få finne sin egen vei.

En gang i blandt går vel fint. Men om det er hele tiden. Så ville jeg sagt klart fra!

Spør om hun hadde syns det var greit om du gjorde det når hun hadde barn.

 

Anonymkode: 6cd5d...452

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS igjen.

 

Hva med når dere har besøk da?

Skal ta med meg det du sier om fine opplevelser sammen med bestemor. Angående det jeg har hevet ut, så er det ikke bare når vi er på besøk at dette skjer. Det kan like gjerne skje i vårt eget hjem. Som oftest i favør av det nest yngste barnebarnet når hun er med, som blir såret hvis hun nektes å holde/leke med datteren min når hun ønsker. Det er slikt jeg har størst problemer med å takle.

 

Og for å veie opp litt; ja, hun har mye erfaring som jeg ikke har, og hun mener det bare godt. Og ja, jeg jobber med å la folk sleppe til, hele tiden. Men når jeg selv ikke vil tvinge småbarn til å leke med meg når de heller vil til foreldrene, er det vanskelig å akseptere at min datter skal måtte holde seg unna meg for å tekkes andre, blant annet.

Anonymkode: 19b87...ad5

Hjemme hos oss gjelder jo våre regler og rutiner, men det er jo greit at andre snakker til barnet om det feks tegner på veggen etc, hvis du skjønner. Uansett situasjon så er det unaturlig at svigermor/din egen mor/andre skal ha størstedelen av oppdragelsen, det er dere som er mor og far. Vær tydelige på det. 

Anonymkode: 9a7ef...100

[AnonymBruker]

Hadde absolutt ikke godtatt at noen hadde nektet barnet å komme til meg når det trenger trøst i hvert fall! Amming er også noe ingen andre trenger å bry seg med. Selv om bestemor er «ekspert» på barn, eier ikke hun fasiten. Hun av alle burde vite at barn er forskjellige,du kjenner ditt barn best, og vet hva som er rett for akkurat dette barnet. Bestemødre kan godt komme med råd, men det er du som mor som bestemmer om du vil ta i mot rådet eller ikke.  

Anonymkode: 835c2...d93

[AnonymBruker]

Hvor ofte er det du ammer da?  Om det er moren/kveld er det en ting.  Men om du må forlatte spisebordet slik at 2 åringen skal få pupp skjønner jeg godt hvorfor hun reagerer.  Skal hun sulte seg eller gråte seg i hjel fordi hun får ikke pupp?  

Hvorfor må dere svigerdøtre alltid være så negativ mot svigermødrene deres?  

Anonymkode: 562ff...55a

[Raven.Writingdesk]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. 

 

Det som sies om hovedregien når vi er til stede var en god beskrivelse på det jeg sliter med å definere. Hvor skal vårt ord som foreldre være endelig avgjørelse, og når skal vi tilskrive det på at det må en landsby til for å oppdra et barn? Det jeg alltid har slitt mest med, er når jenta gråter(evt sutrer) og tydelig viser at hun vil til meg eller far. Vi mener at vil hun til oss, så skal hun få det når vi er i nærheten. Svigermor kan da formane jenta foran oss og si at "nei, nå er det tante/kusine/farmor som holder deg i hånden/leker med deg/annet, da kan ikke mamma/pappa gjøre det." Når jeg har med andres barn å gjøre, sender jeg dem raskt til foreldrene når de ikke vil være hos meg lenger, og venter heller til barna selv tar initiativet. Jeg vil ikke tvinge meg på dem. Jeg har også blitt beskyldt for å nekte nevnte kusine å leke med datteren min, en gang jeg sa forsiktig fra om at datteren min sutrer fordi hun vil leke alene. (Dette var når hun lekte ved siden av og ikke sammen med folk, om dere skjønner.)

 

Ang det med å sleppe til andre syns jeg det er lettere når jeg er trygg på at jeg når som helst kan overta styringen igjen. Denne tryggheten har jeg hos noen, men ikke alle. Hva de gjør når jeg ikke er der legger jeg meg ikke borti, og ofte er det ellers velkomment med hjelp når jenta ikke vil høre på mor. Men... Nei, jeg vet ikke, kanskje jeg bare må trekke meg enda mer tilbake. Det er bare det at jeg har trukket meg et godt stykke ut allerede, så når svigermor er i nærheten av jenta, er hennes ord lov, mer eller mindre.

Anonymkode: 19b87...ad5

Det handler om å velge sine kamper. Noe må du bare la gå. Dette med at hun gråter, om du ammer og hun er to år, og hun gråter og vil til dere, kan det tenkes at farmor synes jenta er "mamma/pappadalt", og ønsker å "ta tak" i dette?

Ut ifra det du beskriver kan det virke sånn. Da kan også farmor sin hensikt tolkes slik at hun kanskje ønsker å frigjøre dere litt fra "grepet" jenta deres har på deg og far. 

Jeg har også svigerfamilie som tidvis overstyrer hva jeg og far synes. Vi har sagt klart ifra om hva som er greit og ikke, men lar endel kamper "gå" fordi vi ønsker ikke at konfliktnivået skal bli for høyt, eller at de som besteforeldre skal føle seg overkjørt.

Det høres ut som dere er mye sammen, hva med å la henne være mer alene med barnebarnet sitt? Bruk anledningen til å prioritere dere selv? 

Vedr. dette med når jenta deres skriker, om hun er veldig "mamma/pappadalt", så tenker jeg at dere kan komme svigermor i forkjøpet, gjennom blant annet å la dem være alene med henne. Om hun sutrer over små ting kan dere også si at "det går bra, farmor trøster jo deg", da viser dere at dere på forhand har tolket situasjonen selv. Men, om jenta fortsetter å skrike seg opp skal dere såklart ikke overse dette eller bagatellisere hennes følelser. Om hun gråter og vil til mamma skal hun da såklart få trøst av mamma. Det er en toåring det er snakk om  

 

Endret 23. august 2018 av veggteppe

[AnonymBruker]

Jeg har sett utrolige mange mødre som kaster seg over barna sine med engang de viser misnøye - hva egentlig er det med dere?  Dere oppdra grinete, bortskjemte barn som går rundt gretten og sutre hele tiden.   

Anonymkode: 562ff...55a

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har ei jente på drøyt to år, som svigermor forguder. Utfordringen min er at svigermor og jeg er ulike og har forskjellig oppdragerstil, og jeg er ambivalent til dette. På den ene siden ser jeg at hun har måter å håndtere barn på som jeg kan lære av, på den annen side kan hun ofte minne meg om ei jente som leker med dukken sin. Hun er generelt sett vant til å ordne opp, og når det gjelder andre ting sier vi greit fra når vi setter pris på hjelpen, og når vi vil ordne ting selv. Siden det ble mye såre følelser fra de fleste det første halve året av at jeg fikk et stort kontrollbehov ang datteren min og takler sutring dårlig, prøver jeg nå å "gjøre opp" for det. Samtidig blir det jo heller ikke riktig at svigermor skal overta helt når hun er i nærheten av barnet, noe hun ofte gjør. (Samboeren min ser også dette, så dette er ikke noe jeg er alene om å føle på.) Det er eksempelvis hun og samboer som sitter nærmest barnet ved bordet, hun som "avgjør" om barnet trenger trøst eller ikke, og har fortalt jenta at hun er for stor til pupp nå. (Jeg ammer fortsatt, noe svigerfamilien ser på som underlig, virker det som. ) 

 

Ja, samboer har selvfølgelig også et ord med i oppdragelsen, og han overstyrer sin mor der han ser det er nødvendig. Men det er jo ikke alltid han er til stede.

 

Og før spørsmålet kommer; min egen mor bor seks timer unna, og vi ser henne noen få ganger i året. Hun jobber heller ikke med barn, slik svigermor gjør, og føler helst på det at hun har glemt en del(og er dermed forsiktig med å bestemme ting). Dessuten er jeg ganske lik min mor på måter. Uansett er det svigermor vi har med å gjøre i hverdagen. 

 

Jeg syns denne balansegangen er vanskelig å finne. Svigermor kan dessuten  bli minst like hårsår som meg, så vi har nok begge to følt oss kritisert som mor på hver sin kant i en del situasjoner. 

 

Det er ikke det at jeg ikke vil la andre sleppe til, men jeg vil jo ikke ta det til den andre delen av skalaen heller. Håper på innspill som kan gjøre meg litt tryggere på både meg selv og morsrollen.

Anonymkode: 19b87...ad5

Jeg undrer meg stadig over at man liker sønnen men ikke mora, altså svigermors oppdragelse av sønnen har gjort sønnen perfekt for deg, men gjør svigermor "uspiselig" for enkelte svigerdøtre. 

Bestemødres privilegium er at de gjør ting på sin måte med barnabarna. Foreldrenes privilegium er å gjøre ting på sin måte, når bestemødre/fedre ikke er i nærheten. Når svigerdøtre klarer å akseptere sine svigermødre da har svigerdøtrene kommet et langt hakk videre i sin mentale modning. 

Anonymkode: a763f...358

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg undrer meg stadig over at man liker sønnen men ikke mora, altså svigermors oppdragelse av sønnen har gjort sønnen perfekt for deg, men gjør svigermor "uspiselig" for enkelte svigerdøtre. 

Bestemødres privilegium er at de gjør ting på sin måte med barnabarna. Foreldrenes privilegium er å gjøre ting på sin måte, når bestemødre/fedre ikke er i nærheten. Når svigerdøtre klarer å akseptere sine svigermødre da har svigerdøtrene kommet et langt hakk videre i sin mentale modning. 

Anonymkode: a763f...358

😂😂😂😂😂.... 

😂😂😂😂😂😅😅😅😅

🤣🤣🤣🤣🤣🤣🤣🤣🤣🤣

Foreldrenes privilegium å gjøre ting på sin måte når besteforeldrene ikke er i nærheten?? 😂😂😂😂 Så besteforeldrenes nærvær gir forrang til dem i hvordan egne barn skal behandles? 😂😂😂😂 Jøye meg! 

Anonymkode: 5883c...5b6

[Bokdamen]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg undrer meg stadig over at man liker sønnen men ikke mora, altså svigermors oppdragelse av sønnen har gjort sønnen perfekt for deg, men gjør svigermor "uspiselig" for enkelte svigerdøtre. 

Beestemødres privilegium er at de gjør ting på sin måte med barnabarna. Foreldrenes privilegium er å gjøre ting på sin måte, når bestemødre/fedre ikke er i nærheten. Når svigerdøtre klarer å akseptere sine svigermødre da har svigerdøtrene kommet et langt hakk videre i sin mentale modning. 

Anonymkode: a763f...358

Dette er det dummeste jeg har lest på lenge..... 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg undrer meg stadig over at man liker sønnen men ikke mora, altså svigermors oppdragelse av sønnen har gjort sønnen perfekt for deg, men gjør svigermor "uspiselig" for enkelte svigerdøtre. 

Bestemødres privilegium er at de gjør ting på sin måte med barnabarna. Foreldrenes privilegium er å gjøre ting på sin måte, når bestemødre/fedre ikke er i nærheten. Når svigerdøtre klarer å akseptere sine svigermødre da har svigerdøtrene kommet et langt hakk videre i sin mentale modning. 

Anonymkode: a763f...358

Nå skrev jeg jo at sønnen er enig med meg og uenig med sin mor, da. Og han er ikke den konfliktsky av oss, det er det jeg som er. 

 

Så det du egentlig sier, er at helsevesenet luller nybakte mødre inn i en falsk trygghet når de sier at mor vet hva som er best for sine barn? Du sier jo i grunn at det er besteforeldrene som sitter med fasiten. 

Anonymkode: 19b87...ad5

[Hactar]

Hva skjer om jenta di sutrer, og du sier at farmor kan hjelpe/trøste? Godtar hun det da, eller er hun genuint utrygg og vil til dere?

Spør fordi jeg har en treåring som vil at jeg skal gjøre alt, og alle andre får bare "nei, mamma skal!". Men hvis jeg da sier at farmor/storebror/tante kan hjelpe deg, tar han imot hjelp fra dem uten protester. Etterhvert har han blitt mer villig til å slippe andre til, og får jo bedre kontakt med dem som en følge av det. Nå gjør jeg jo ikke dette om han har falt på hodet ned trappa, men i mer hverdagslige situasjoner der han i utgangspunktet insisterer på at det må være meg som trår til.

[AnonymBruker]

1 hour ago, Hactar said:

Hva skjer om jenta di sutrer, og du sier at farmor kan hjelpe/trøste? Godtar hun det da, eller er hun genuint utrygg og vil til dere?

Spør fordi jeg har en treåring som vil at jeg skal gjøre alt, og alle andre får bare "nei, mamma skal!". Men hvis jeg da sier at farmor/storebror/tante kan hjelpe deg, tar han imot hjelp fra dem uten protester. Etterhvert har han blitt mer villig til å slippe andre til, og får jo bedre kontakt med dem som en følge av det. Nå gjør jeg jo ikke dette om han har falt på hodet ned trappa, men i mer hverdagslige situasjoner der han i utgangspunktet insisterer på at det må være meg som trår til.

Ja, men hvorfor godtar folk at et barn skal diktere HVEM skal gjør hva?  Folk må slutte å dille med barna sine.  Om mine sagt nei mamma skal hele tiden ville jeg har ikke gjort en dritt og forklart at det er ikke noe DE bestemmer og om de vil ha dette eller dette kan de godt godta å få det fra hvem som helst.  

Anonymkode: 562ff...55a

[Hactar]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men hvorfor godtar folk at et barn skal diktere HVEM skal gjør hva?  Folk må slutte å dille med barna sine.  Om mine sagt nei mamma skal hele tiden ville jeg har ikke gjort en dritt og forklart at det er ikke noe DE bestemmer og om de vil ha dette eller dette kan de godt godta å få det fra hvem som helst.  

Anonymkode: 562ff...55a

Jeg lar jo ikke treåringen diktere hvem som skal gjøre hva, selv om jeg veileder han på en ikke fullt så konfronterende måte som du ville gjort. 

Jeg klarer fint å ta styringen på dette uten å si at «det bestemmer ikke du!» Jeg er fortsatt glupere enn ungene mine. Klarer fint å gjøre folk av dem uten å sette dem på plass med «hvem tror du at du er», liksom. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Hactar skrev:

Hva skjer om jenta di sutrer, og du sier at farmor kan hjelpe/trøste? Godtar hun det da, eller er hun genuint utrygg og vil til dere?

Spør fordi jeg har en treåring som vil at jeg skal gjøre alt, og alle andre får bare "nei, mamma skal!". Men hvis jeg da sier at farmor/storebror/tante kan hjelpe deg, tar han imot hjelp fra dem uten protester. Etterhvert har han blitt mer villig til å slippe andre til, og får jo bedre kontakt med dem som en følge av det. Nå gjør jeg jo ikke dette om han har falt på hodet ned trappa, men i mer hverdagslige situasjoner der han i utgangspunktet insisterer på at det må være meg som trår til.

Jeg vet ikke, siden jeg ikke har kommet på å prøve. Det har dreid seg om hverdagsrutiner der vi tre vanligvis gjør det sammen, og da gidder ikke vi være streng på hvem som skal gjøre hva "fordi mamma/pappa sier det". Hun godtar det hvis den av oss to det gjelder fysisk ikke kan("Pappa må jobbe, så nå skal du bli med mamma"), da. Men jeg kan prøve neste gang.

Anonymkode: 19b87...ad5