Kjæresten min har veldig lite arbeidskapasitet

[AnonymBruker]

Vi er kjærester på 10. året og har to barn. Samboere er kanskje mer riktig å si. Vi jobber fullt begge to og har et normalt A4 liv med barn, hund og hus. Mitt store problem med kjæresten min er arbeidskapasiteten hans. Hvis han går hjemme i permisjon rekker han over halvparten av husarbeidet, men i det han begynner å jobbe blir dette mitt ansvar. Han gjør heller ikke spesielt mye ute av praktiske ting eller med bilen. Jeg betaler regninger, ordner alt praktisk med barna fra klær til foreldremøter, ordner 2/3 av det praktiske utvendig og med bilen og tar nesten alt husarbeid. Jeg studerer ved siden av full jobb. Nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg er ganske utbrent. Jeg får ikke tid til de tingene jeg ønsker:  trene, bli ferdig med studiene og ha litt fritid. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å få han til å forstå dette og vi har vært i terapi. Det var forøvrig en veldig dårlig opplevelse og vi ble enige om å droppe det. Det eneste terapeuten gjorde var å si jeg måtte godta at det han gjorde var godt nok. Det hjelper ingenting når jeg må ta alt selv og fullføre det han skulle ha gjort i tillegg. 

Nå har jeg lyst til å gå, men er oppriktig bekymret for hvordan han skal klare å ta vare på barna, økonomien og seg selv når han har samvær. Hvis jeg hadde en garanti på å få 100% samvær hadde jeg gått på dagen. 

Tips, råd og tilbakemeldinger? 

Anonymkode: f8a76...131

[AnonymBruker]

Med mindre han er mentalt underutviklet vil han få til å ha barna hver 2. helg. Han høres ut som en slask som tenker at hvorfor skal han gidde å gjøre noe når han har en naiv dame (no offence) som gjør alt. La ham få prøve seg med samvær, og får han ikke det til har du sterk sak i forhold til å få full omsorg.

Anonymkode: 55fe9...193

[AnonymBruker]

Men har du litt over normal kapasitet, slik at han dermed virker til å ha dårligere kapasitet enn han egentlig har?

Syntes bare det hørtes litt voldsomt ut å jobbe 100% og studere ved siden av mens man har to små barn? Hvertfall et løp det aldri hadde fallt meg inn å legge opp til.

Anonymkode: 08f4f...67e

[Roci]

Er det mulig for dere å forsøke en ny terapeut? Hva sier samboeren din selv om årsaken til at han bidrar så lite? Om du går, så er det ikke ditt ansvar at han passer på økonomien og seg selv, han er jo en voksen mann og burde klare dette selv. Jeg skjønner at du er bekymret for barna, men som AB over her sier - om han ikke får det til, så har du en sterk sak i forhold til å få full omsorg. Hva tenker du er det verste som kan skje?

[AnonymBruker]

Ja slik er jo menn. Du får senke krava eller få vaskehjelp. Hva med få barna mer med på rydding og fiksing? Skal du være med på alt så må noe annet vike. Du prioriterer fulltidsjobb og studerer utenom. Ja da blir det jo travelt. Ditt travle liv skaper du selv. Mange familier blir splittet pga store krav fra kvinnen. Du kan ikke forandre en mann til å bli som deg. Godta han for det han er, det gjør nok han med deg og. Så er nå en gang slik at menn ikke har samme ryddegen som oss kvinner. Om det skyldes genetikk jeger/jakt syndromet vites ikke. Stå på og senk skuldrene. Ingen trenger plettfritt hjem og et instagram liv.

Anonymkode: 1d7d4...e89

[Gjest ti10]

Hadde jeg vært deg, hadde jeg ikke kalt det lav/liten arbeidskapasitet, det høres ut som det dreier seg om latskap.

[AnonymBruker]

Han er lat, du er flink. Enten tar han seg sammen, ellers er det vel lite poeng i å bli? Har du sagt at du går fra han hvis ikke han skjerper seg? Kniven på strupen, ellers oppfatter han ikke alvoret. Han høres ut som en typisk manne-slask som tenker "hvorfor skal jeg gidde", når du uansett gjør nesten alt. 

Han kan være av typen som tar seg sammen når du truer med å gå, men det kommer nok litt an på alder og hvor "satt" han er i sine rutiner. Jeg tror det er vanskeligere å oppdra en mann i førtiåra enn tjueåra for å si det sånn... 

Anonymkode: 6c394...680

[tussi680]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi er kjærester på 10. året og har to barn. Samboere er kanskje mer riktig å si. Vi jobber fullt begge to og har et normalt A4 liv med barn, hund og hus. Mitt store problem med kjæresten min er arbeidskapasiteten hans. Hvis han går hjemme i permisjon rekker han over halvparten av husarbeidet, men i det han begynner å jobbe blir dette mitt ansvar. Han gjør heller ikke spesielt mye ute av praktiske ting eller med bilen. Jeg betaler regninger, ordner alt praktisk med barna fra klær til foreldremøter, ordner 2/3 av det praktiske utvendig og med bilen og tar nesten alt husarbeid. Jeg studerer ved siden av full jobb. Nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg er ganske utbrent. Jeg får ikke tid til de tingene jeg ønsker:  trene, bli ferdig med studiene og ha litt fritid. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å få han til å forstå dette og vi har vært i terapi. Det var forøvrig en veldig dårlig opplevelse og vi ble enige om å droppe det. Det eneste terapeuten gjorde var å si jeg måtte godta at det han gjorde var godt nok. Det hjelper ingenting når jeg må ta alt selv og fullføre det han skulle ha gjort i tillegg. 

Nå har jeg lyst til å gå, men er oppriktig bekymret for hvordan han skal klare å ta vare på barna, økonomien og seg selv når han har samvær. Hvis jeg hadde en garanti på å få 100% samvær hadde jeg gått på dagen. 

Tips, råd og tilbakemeldinger? 

Anonymkode: f8a76...131

Vet du hva? kom til å tenke på meg selv her, jeg hadde det også sånn, men nå har unger flakset ut av redet for godt og jeg savner faktisk den tida der litt. En gjør ikke det når en står midt oppi det, men det er sånn livet er. En ønsker å ha mer å gjøre med ungene igjen, men det går jo aldri.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men har du litt over normal kapasitet, slik at han dermed virker til å ha dårligere kapasitet enn han egentlig har?

Syntes bare det hørtes litt voldsomt ut å jobbe 100% og studere ved siden av mens man har to små barn? Hvertfall et løp det aldri hadde fallt meg inn å legge opp til.

Anonymkode: 08f4f...67e

Jeg vet ikke. Jeg er nok raskere enn han til å få ferdig ting og mer strukturert, men jeg legger ikke opp til et maratonløp med oppgaver her hjemme eller med barna. Studere gjør jeg fordi studiene er nødvendig for å få meg en jobb som ikke innebærer turnus. Jeg jobber tredelt turnus som sykepleier.

4 minutter siden, Roci skrev:

Er det mulig for dere å forsøke en ny terapeut? Hva sier samboeren din selv om årsaken til at han bidrar så lite? Om du går, så er det ikke ditt ansvar at han passer på økonomien og seg selv, han er jo en voksen mann og burde klare dette selv. Jeg skjønner at du er bekymret for barna, men som AB over her sier - om han ikke får det til, så har du en sterk sak i forhold til å få full omsorg. Hva tenker du er det verste som kan skje?

Han sier han gjør masse, men det er ikke tilfelle. Det verste som skjer er hvis barna blir skadelidende på grunn av dårlig sikring i bil, dårlig hygiene, dårlig kosthold og dårlig oppfølging. Han liker å brukte tv som barnevakt, servere pølser og godteri og ligge på sofaen. Han ser ikke poenget med sunt kosthold, utelek og begrense tv-tid. Han sjekker ikke selene i bilen og følger ikke godt med når de leker. Det er veldig ofte blåmerker etter fall han ikke kan forklare fordi han rett og slett ikke følger med. 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja slik er jo menn. Du får senke krava eller få vaskehjelp. Hva med få barna mer med på rydding og fiksing? Skal du være med på alt så må noe annet vike. Du prioriterer fulltidsjobb og studerer utenom. Ja da blir det jo travelt. Ditt travle liv skaper du selv. Mange familier blir splittet pga store krav fra kvinnen. Du kan ikke forandre en mann til å bli som deg. Godta han for det han er, det gjør nok han med deg og. Så er nå en gang slik at menn ikke har samme ryddegen som oss kvinner. Om det skyldes genetikk jeger/jakt syndromet vites ikke. Stå på og senk skuldrene. Ingen trenger plettfritt hjem og et instagram liv.

Anonymkode: 1d7d4...e89

Barna er små. De bidrar der de kan, men ofte er det mer jobb å inkludere barna. Jeg gjør det likevel fordi jeg vil de skal lære til de blir eldre. Jeg forklarte dette med studiene over her. Dette hjemmet er på ingen måte plettfritt, men vi trenger rene klær, mat, dekk på bilen, smøre matpakker, klippe gress, måke snø, støvsuge innimellom, betale regninger, levere og hente på aktiviteter og bade barna. Skal jeg godta å slite meg ut mens han hviler på at noen andre gjør alt for han? 

 

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Med mindre han er mentalt underutviklet vil han få til å ha barna hver 2. helg. Han høres ut som en slask som tenker at hvorfor skal han gidde å gjøre noe når han har en naiv dame (no offence) som gjør alt. La ham få prøve seg med samvær, og får han ikke det til har du sterk sak i forhold til å få full omsorg.

Anonymkode: 55fe9...193

Ja, jeg skjønner jeg på sikt vil få en god sak, men det skal ikke trenge å gå utover barna. 

Anonymkode: f8a76...131

[AnonymBruker]

Få vaskehjelp og barnevakt en lørdag i mnd da. Det finnes løsninger. Elsker du han? Var han enig i studiene? Som sykepleier er det nok lettere å få dagjobb? Poliklinisk ect. Ikke gi opp. 

Anonymkode: 1d7d4...e89

[BlendaSensitive]

Hvor gamle er barna?

 

Mannen høres ut som en latsabb og du høres ut som at du har ekstra tid/kapasitet eventuelt prioriterer litt annerledes.

[Roci]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han sier han gjør masse, men det er ikke tilfelle. Det verste som skjer er hvis barna blir skadelidende på grunn av dårlig sikring i bil, dårlig hygiene, dårlig kosthold og dårlig oppfølging. Han liker å brukte tv som barnevakt, servere pølser og godteri og ligge på sofaen. Han ser ikke poenget med sunt kosthold, utelek og begrense tv-tid. Han sjekker ikke selene i bilen og følger ikke godt med når de leker. Det er veldig ofte blåmerker etter fall han ikke kan forklare fordi han rett og slett ikke følger med. 

Anonymkode: f8a76...131

På det du beskriver her høres det jo rett og slett ut som om han er dørgende lat og ikke ønsker å ta ansvar for noe som helst i det hele tatt. Er du sikker på at han ønsker (gidder) samvær med barna ved et eventuelt brudd? Han høres jo ikke akkurat ut som en interessert og pliktoppfyllende pappa. 

[AnonymBruker]

Dump han. Jeg gjorde det! Har IKKE angret

Anonymkode: 8c8ba...ca9

[Gjest hind]

Det forundrer meg ikke om han klarer å ta seg av barna og hjemmet på en langt bedre måte hvis du går fra ham. Menn skjerper seg ofte ikke før de er nødt, og i hvert fall ikke hvis de har en partner som gjør deres del og lar dem få bli late.

[AnonymBruker]

Hvordan er det blitt slik at du ordner med regninger - for å ta et eksempel? Har dere felles økonomi? Snakket dere overhodet om dette før dere fikk barn? Var han dårlig på dette da dere ble sammen?

Anonymkode: 4e483...68a

[Mousj]

Det hadde vært interessant å høre hans oppfatning av samlivet. Du høres veldig bestemt og overkjørende ut, og det kan godt hende han bare har resignert, fordi det han gjør er uansett ikke godt nok for deg. Hvordan snakker du til ham, for eksempel? Spør du eller befaler du? Når han har vært hjemme om dagen og du kommer hjem, er du imøtekommende og spør hvordan dagen hans har vært, eller går du rett i gang med å rydde opp i alt du ikke er fornøyd med at han ikke har utført, med en bister mine? Har dere sex? Ler dere sammen? Prater? Deler dere små og store episoder om dagen deres? Og så videre... Du vet hvor jeg vil hen. Har dere mistet hverdagsgleden oppi alle stress og gjøremål? Kan det være at han bare har gitt opp? Du er travel, har høye standarder og er løsningsorientert. Har du tenkt over om det er ok å leve sammen med deg, og ikke bare hvilket forbedringspotensiale han har? Det kan godt hende at hen er en slask. Men noe falt du for, og noe har endret seg på veien. Prøv å se deg selv utenifra også, ikke bare hva som er i veien med ham. Bare overskriften din er provoserende, arrogant og nedlatende. Er det slik du er? Eller er det et produkt av å rett og slett brenne lyset sitt i begge ender? Du virker som en som kan stå i fare for bli utbrent av stress utifra måten du skriver på. Har du det i det hele tatt bra?

[AnonymBruker]

Han høres litt ut som meg, bare at jeggjør hakket mer hjemme enn din sambøer. Ihvertfall tar jeg størsteparten av ansvaret for ungene og tven er ikke barnevakt! 

Men ihvertfall.. Jeg er ikke lat og giddalaus. Jeg orker bare ikke! Hver dag setter jeg meg små mål. For å beskrive en vanlig dag for min del: Stå opp, stelle ungene. Levere i bhg, dra på jobb. Hente i bhg. Ta ut av oppvaskemaskinen, spise mat som mannen har laget. Leke med ungene. Ordne mat til ungene,  stelle ungene sammen med mannen. Legge ungene. Dette ned i sofaen. 

Mannen sin dag: Stå opp, lage frokost og niste til ungene, dra på jobb, lage middag, rydde etter middagen, stelle unger med meg, rydde huset, vaske tøy, klippe gresset, ta ut søpla osv osv.. 

Han tenker nok også på å gå noen ganger.. Men han elsker meg og nå har jeg sagt at jeg ikke orker at han gjør alt lenger så har funnet ei hyggelig dame som skal komme å vaske for oss annenhver uke. Håper det kan lette litt på arbeidsmengden hans. 

 

 

Anonymkode: c6af8...20b

[Gjest HerrBæsjerumpehull]

Kanskje du kan bytte samboer med hun her: