Babyen min liker meg ikke

[AnonymBruker]

Jeg har et fantastisk lite barn på 10 måneder som er blid og morsom dagen lang. Jeg har vært hjemme med henne, ammet og vært der på alle måter. Jeg leker med henne og føler jeg gjør det jeg kan for å knytte meg til henne. Jeg koser og kysser veldig mye på henne, og trøster så fort det skulle være noe. Vi har enda ikke hatt noen situasjoner hvor hun har følt seg avvist eller utrygg (som jeg vet om). Hun er frisk og rask på alle måter. Alikevel er ikke dette nok. Hun er ikke glad i meg. Jeg elsker henne så inderlig, men hun registrerer knapt at jeg kommer inn i rommet. Er vi hos besteforeldre, er de mye bedre enn meg. Hun vil heller leke med dem. Pappaen er favoritten, og det er flott. Han er kjempeflink med henne, og det er jeg glad for. Jeg kunne bare ønske at hun likte meg litt også... 😞

Vet ikke helt hva jeg vil med dette..Er det noen ganger sånn at babyer ikke blir glad i mammaen sin, selv om man gjør alt "rett"? Eller gjør jeg noe galt som jeg ikke vet om? 

Anonymkode: 25735...8a7

[Zoey]

Hun elsker deg. Du har gjort alt så riktig at du er som et møbel, som teppet på gulvet som alltid er der. Du er ikke spennende, du er helt trygg, noe helt kjent. 

[Perle]

Det er fordi hun tar deg for gitt. Noe som er bra ting og som viser at du er trygg omsorgspersjon. Du er er forlengelse av henne selv. Du er ALT for henne. 

At andre mennesker som er hyggelige og snille med henne er mer interessant en deg er jo fordi de de er nye og spennende.

Du kan jo ikke ikke gå rundt å være såret av et spedbarn. Blir egentlig litt lei meg over at du ikke ser dette selv. Trist. Hun elsker deg jo.

Endret 20. august 2018 av Perle

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Zoey skrev:

Hun elsker deg. Du har gjort alt så riktig at du er som et møbel, som teppet på gulvet som alltid er der. Du er ikke spennende, du er helt trygg, noe helt kjent. 

Takk 😭😭😭 Tror du det altså? Jeg håper jo det er sånn, samtidig er jeg jo redd for at hun faktisk har en grunn til å ikke være glad i meg 😔

Anonymkode: 25735...8a7

[Aldrisur]

1 minutt siden, Zoey skrev:

Hun elsker deg. Du har gjort alt så riktig at du er som et møbel, som teppet på gulvet som alltid er der. Du er ikke spennende, du er helt trygg, noe helt kjent. 

Dette!

Hvorfor skal hun løfte en lilletå for å vise deg kjærlighet? Hun er helt trygg på deg og tar deg som en selvfølge. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Perle skrev:

Det er fordi hun tar deg for gitt. Noe som er bra ting og som viser at du er trygg omsorgspersjon. Du er er forlengelse av henne selv. Du ER alt for henne. 

At andre mennesker som er hyggelige og snille med henne er mer interessant en deg er jo fordi de de er nye og spennende. Du kan jo ikke ikke gå rundt å være såret av at spedbarn. Blir egentlig litt lei meg egentlig at du ikke skjønner dette selv. Trist. 

Jeg håper inderlig det er sånn.. 

 

Anonymkode: 25735...8a7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Aldrisur skrev:

Dette!

Hvorfor skal hun løfte en lilletå for å vise deg kjærlighet? Hun er helt trygg på deg og tar deg som en selvfølge. 

Så gode dere er. Takk. 

Anonymkode: 25735...8a7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Zoey skrev:

Hun elsker deg. Du har gjort alt så riktig at du er som et møbel, som teppet på gulvet som alltid er der. Du er ikke spennende, du er helt trygg, noe helt kjent. 

Kan dette gjelde for dyr også? Jeg er den som alltid er der for katten min, steller og koser med henne mange ganger om dagen. Når jeg er alene med henne (som jeg stort sett er) er hun veldig kosete, men når jeg får besøk går hun alltid til besøket istedet 

Til deg TS, så skjønner jeg at dette ikke kan være noe morsomt. Jeg hadde blitt lei meg selv. Men jeg synes det høres logisk ut det svaret over her. At du er en så flink mamma at hun bare er veldig trygg på deg? Og dermed ikke enser deg på samme måte som med de hun ser mindre til?

Anonymkode: 162cd...19b

[Perle]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper inderlig det er sånn.. 

 

Anonymkode: 25735...8a7

Ja, sånn er det! 💞 LOVER.

[Zoey]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk 😭😭😭 Tror du det altså? Jeg håper jo det er sånn, samtidig er jeg jo redd for at hun faktisk har en grunn til å ikke være glad i meg 😔

Anonymkode: 25735...8a7

Ut fra det du beskriver, er jeg beinsikker. Hun er såpass liten ennå at hun er avhengig av deg, men samtidig såpass stor at omtrent all menneskelig interaksjon er gøy og spennende. Men fjeset ditt ser hun alltid, stemmen din er alltid der og fanget ditt er alltid på plass når det trengs. 

Du har en trygg unge. Så bra! Og det kan snu om noen uker, eller ikke. Det er ofte vanlig at barn rundt året får separasjonsangst en periode. Da er det gjerne mamma for alle penga, men ikke alle går gjennom dette så tydelig. 

Og disse ungene endrer også på hvem som er favoritten av mamma og pappa svært ofte. Besteforeldre er ren fest, sånn vil det nesten alltid være. Og noen perioder er pappa mest gøy til lek, senere er mamma mest gøy. Mine har elsket å leke med far som løfter, herjer, kiler og tøyser mer enn meg, som ikke orker å slenge rundt på dem like mye. Men så oppdager de rollelek, tegning og ser at mamma er mer kreativ enn pappa til å lage plastelina-elefanter med hatt. Da er jeg mest gøy! (Sier ikke at dette er kjønnsroller, men personlighet). 

For nå, vær strålende fornøyd med at datteren din ikke må se engstelig etter deg - hun stoler på at du er der. 

[AnonymBruker]

Du er jo der hele tiden og tas for gitt, men det betyr da ikke at babyen din ikke liker deg. Far er sikkert også mye der, men jeg regner med at du er den som absolutt alltid er til stede og tilgjengelig. Andre mennesker, som ikke er der hele tiden, vekker jo nysgjerrighet. Hun trenger ikke være nysgjerrig på deg, du er kjent og trygg. 

Det er en baby på ti måneder. Når denne idéen først har satt seg hos deg er det sikkert lett å legge merke til alt mulig som du kan klare å tolke inn i idéen om at hun ikke liker deg, men et menneske som har levd i 300 dager og ikke har opplevd annet enn at mamma er der uansett har ikke noe forhold til det å mislike mamma på denne måten. Besteforeldrene er ikke "mye bedre enn deg", selv om det føles sånn for deg, de bare er mer spennende fordi et barn på ti måneder selvfølgelig er nysgjerrig på alt som ikke er velkjent. Du er en absolutt forutsetning for alt i livet til dette barnet, så du vekker ikke oppstandelse, men du er jo alt annet enn mislikt.

Nå har ikke jeg barn selv, men dama (jeg er mann selv) har en niese på snaut to år som fortsatt synes jeg er det mest spennende i hele verden de gangene vi treffes. Sånn har det vært siden hun var bitte-, bitteliten. Jeg tror virkelig ikke hun liker meg bedre enn noen av foreldrene sine, jeg bare er han derre derre rare dingsen som noen ganger er med når hun møter tante (som også er spennende, men litt mindre enn meg) og andre ganger ikke er det.

Anonymkode: 0ba24...451

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kan dette gjelde for dyr også? Jeg er den som alltid er der for katten min, steller og koser med henne mange ganger om dagen. Når jeg er alene med henne (som jeg stort sett er) er hun veldig kosete, men når jeg får besøk går hun alltid til besøket istedet 

Til deg TS, så skjønner jeg at dette ikke kan være noe morsomt. Jeg hadde blitt lei meg selv. Men jeg synes det høres logisk ut det svaret over her. At du er en så flink mamma at hun bare er veldig trygg på deg? Og dermed ikke enser deg på samme måte som med de hun ser mindre til?

Anonymkode: 162cd...19b

Jeg håper jo at jeg gir henne det hun trenger av omsorg og kjærlighet. Jeg vet ikke hva mer godt jeg kan gjøre for hennemm Jeg leser og synger, og hun ler! Det er bare ikke de store smilene hvis jeg har vært borte og kommer hjem..Og i en gruppe med andre vi kjenner, er det alltid meg hun overser. F.eks. når hun får en ny lek som hun blir kjempeglad for, da møter jeg alltid blikket hennes for å dele glede og entusiasme, men da ser hun noen ganger rett forbi meg, og rett pp farfar for eksempel...

Vet forøvrig ikke om dette kan hjelde dyr også.. 😏

Anonymkode: 25735...8a7

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Zoey skrev:

Ut fra det du beskriver, er jeg beinsikker. Hun er såpass liten ennå at hun er avhengig av deg, men samtidig såpass stor at omtrent all menneskelig interaksjon er gøy og spennende. Men fjeset ditt ser hun alltid, stemmen din er alltid der og fanget ditt er alltid på plass når det trengs. 

Du har en trygg unge. Så bra! Og det kan snu om noen uker, eller ikke. Det er ofte vanlig at barn rundt året får separasjonsangst en periode. Da er det gjerne mamma for alle penga, men ikke alle går gjennom dette så tydelig. 

Og disse ungene endrer også på hvem som er favoritten av mamma og pappa svært ofte. Besteforeldre er ren fest, sånn vil det nesten alltid være. Og noen perioder er pappa mest gøy til lek, senere er mamma mest gøy. Mine har elsket å leke med far som løfter, herjer, kiler og tøyser mer enn meg, som ikke orker å slenge rundt på dem like mye. Men så oppdager de rollelek, tegning og ser at mamma er mer kreativ enn pappa til å lage plastelina-elefanter med hatt. Da er jeg mest gøy! (Sier ikke at dette er kjønnsroller, men personlighet). 

For nå, vær strålende fornøyd med at datteren din ikke må se engstelig etter deg - hun stoler på at du er der. 

Takk 💜 Du høres klok ut, og har sikkert rett.  God trøst for mammahjertet..

Anonymkode: 25735...8a7

[Zoey]

Mine barn smilte til besteforeldre eller tante første gang det kom hilsesmil. Og de smilte i ukesvis til far før de smilte til meg. Jeg var ikke noe kul å hilse på. Og det var sårt, selv om jeg hadde hørt og lest og forstod at det var nettopp fordi jeg var det møbelet i hjørnet. Den kjedelige, trygge, koseputa med pupper på. 

Min mor fikk min eldste til å le først. Igjen og igjen. Det var som musikk. Det gikk lenge før jeg klarte samme bragd og jeg tenkte at det gjør ingenting, bare barnet er glad.... Men det svei litt. Likevel. 

Og sånn går nu dagan. Jeg kan forstå den såre følelsen, men det er en irrasjonell følelse - ingen sannhet. 

Det du tar som et tegn på at du er mislikt, er tegn på at du er mest viktig. (og mest kjedelig, haha). 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er jo der hele tiden og tas for gitt, men det betyr da ikke at babyen din ikke liker deg. Far er sikkert også mye der, men jeg regner med at du er den som absolutt alltid er til stede og tilgjengelig. Andre mennesker, som ikke er der hele tiden, vekker jo nysgjerrighet. Hun trenger ikke være nysgjerrig på deg, du er kjent og trygg. 

Det er en baby på ti måneder. Når denne idéen først har satt seg hos deg er det sikkert lett å legge merke til alt mulig som du kan klare å tolke inn i idéen om at hun ikke liker deg, men et menneske som har levd i 300 dager og ikke har opplevd annet enn at mamma er der uansett har ikke noe forhold til det å mislike mamma på denne måten. Besteforeldrene er ikke "mye bedre enn deg", selv om det føles sånn for deg, de bare er mer spennende fordi et barn på ti måneder selvfølgelig er nysgjerrig på alt som ikke er velkjent. Du er en absolutt forutsetning for alt i livet til dette barnet, så du vekker ikke oppstandelse, men du er jo alt annet enn mislikt.

Nå har ikke jeg barn selv, men dama (jeg er mann selv) har en niese på snaut to år som fortsatt synes jeg er det mest spennende i hele verden de gangene vi treffes. Sånn har det vært siden hun var bitte-, bitteliten. Jeg tror virkelig ikke hun liker meg bedre enn noen av foreldrene sine, jeg bare er han derre derre rare dingsen som noen ganger er med når hun møter tante (som også er spennende, men litt mindre enn meg) og andre ganger ikke er det.

Anonymkode: 0ba24...451

Viktig innlegg. Takk. Jeg har nok hengt meg opp i det, og leter nok etter tilfeller jeg tolker inn i denne tanken ja.

Anonymkode: 25735...8a7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Zoey skrev:

Mine barn smilte til besteforeldre eller tante første gang det kom hilsesmil. Og de smilte i ukesvis til far før de smilte til meg. Jeg var ikke noe kul å hilse på. Og det var sårt, selv om jeg hadde hørt og lest og forstod at det var nettopp fordi jeg var det møbelet i hjørnet. Den kjedelige, trygge, koseputa med pupper på. 

Min mor fikk min eldste til å le først. Igjen og igjen. Det var som musikk. Det gikk lenge før jeg klarte samme bragd og jeg tenkte at det gjør ingenting, bare barnet er glad.... Men det svei litt. Likevel. 

Og sånn går nu dagan. Jeg kan forstå den såre følelsen, men det er en irrasjonell følelse - ingen sannhet. 

Det du tar som et tegn på at du er mislikt, er tegn på at du er mest viktig. (og mest kjedelig, haha). 

Sender tusen hjerter din vei. Kg, altså, flotte folk her 💜 Takk. 

Anonymkode: 25735...8a7

[Miss.Wildfox]

Jeg opplevde litt av det samme som deg, TS. Jeg var aldri i tvil om at han var glad i meg, men på et tidspunkt var det sårt at jeg aldri var den han foretrakk eller virket avhengig av. Nettverket vi omgås er veldig sterkt, vi sees flere ganger i uka så han hadde en veldig nær relasjon til de rundt oss utenom oss foreldre. Han hoppet glatt over den skeptiske perioden hvor de klamrer seg fast til mor eller far, jeg antar fordi de var så involvert i livet hans hele veien og at han var så trygg. Det hele snudde da han begynte i barnehagen og jeg var tilbake på jobb og symbiosen vår ble brutt. Jeg kunne ikke levere i barnehagen om morgenen for da fikk jeg ikke gå- og den gleden han viste når jeg hentet han varmer hjertet mitt hver dag. 

Det er ikke lang tid før du får bekreftelsen du trenger rent fysisk, bare vent ♥️

Endret 20. august 2018 av Miss.Wildfox

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Viktig innlegg. Takk. Jeg har nok hengt meg opp i det, og leter nok etter tilfeller jeg tolker inn i denne tanken ja.

Anonymkode: 25735...8a7

Jeg tror nok det. Det er ikke noe galt eller dumt eller rart i det, jeg skjønner at det er fryktelig sårt å kjenne på det her, og hodet spiller oss alle et puss en gang iblant. Og jeg tror jo ikke dette at andre virker mer interessante er noe du tar ut av løse luften, det er veldig godt mulig hun faktisk viser mindre engasjement overfor deg enn andre, selv om du neppe har like lett for å komme på alle de små øyeblikkene som taler imot at det er noe i den bekymringen her. Men det har ingen verdens ting med å ikke like deg å gjøre. Det er rett og slett fordi du, som andre her også har sagt, er en så grunnleggende og livsnødvendig del av tilværelsen at du nok ikke er så himla spennende. Du er der uansett, du.

Det er tross alt et barn på ti måneder det er snakk om. Spennende er morsomt, men du er uerstattelig. Du er den første hun vil rope på når hun trenger noe. Ikke bare nå, men i fremtiden også. Det gjør hun fordi hun har en helt betingelsesløs tillit til deg, både til at du vil henne godt og til at du stiller opp. Det gjør helt sikkert pappa også, men du er den hun har hatt en helt spesiell form for tillit til fra første dag. Derfor vekker du rett og slett ikke særlig oppsikt. Men det handler virkelig ikke om at hun ikke liker deg. Jeg er selv han spennende for denne niesen jeg nevnte, og jeg stiller selvfølgelig opp som best jeg kan for henne om hun trenger meg, men om jeg leker med henne og hun slår seg roper hun på mamma og aldri i verden på meg enda jeg kan være aldri så spennende. Selvfølgelig, og heldigvis, har hun et uendelig mye tettere bånd til mamma (og pappa, som også er som luft om jeg er på besøk) enn til meg, selv om "onkel anonymbruker...451" får henne til å slippe alt når ting er bra og hun ikke trenger å klamre seg til det aller tryggeste.

Så jeg håper du i hvert fall gradvis kan klare å vri bevisstheten bort fra denne bekymringen. Den er grunnløs, selv om den helt sikkert er forferdelig vond når den først har satt seg.

Anonymkode: 0ba24...451

[AnonymBruker]

På tide å lese seg litt opp, foreldrekompetanse er under utvikling det og, men du ts, les.

Anonymkode: 7db2f...56a

[Gjest BearMama]

Barn vil gå igjennom forskjellige faser.

Men du som mor kan ikke la sånne ting slå deg ned. Ungen din vil garantert få en pappaperioder der bare pappa gjelder når det gjelder alt. I barnehagen vil barnet få favorittvoksne som de knytter seg til og prater mye om. 

Alt dette er tegn på en trygg, normal og sosial unge. 

Det viktigste er at du ikke går rundt å føler deg såret og tilsidesatt. Barnet vil plukke dette opp og det vil ikke bedre situasjonen. 

Og er man objektiv så vet en at de fleste ofte får et spesielt bånd med en av foreldrene. Det har ikke noe med at man elsker den forelderen mer, men kjemi. Rett og slett fordi barnet ofte har en personlighet som ofte er mer lik far eller mor og da er det ofte naturlig at en tiltrekkes den personen. 

Så lenge du elsker barnet ditt, oppmuntrer det og stiller opp for det med trygghet og kjærlighet så vil barnet elske deg ubetinget. Men pass på å ikke la dåre følelser ødelegge for små barn plukker opp mer enn du tror og om barnet konstant føler at du er såret og oppfattes som sjalu så vil det kunne få barnet til å trekke seg mer bort fra deg enn å komme nærmere deg.