Gjest Anonymous Skrevet 12. mars 2005 #1 Skrevet 12. mars 2005 Jeg er en 34 år gammel single kvinne. Spørsmålet er: passer absolutt alle til å dele livet (dvs. bo sammen med en annen person) med en partner? Jeg har forsøkt å være samboer men har egentlig vært single det meste av livet og er vandt med å lage mat til meg selv, komme hjem til tomt hus, sove alene uten at noen snorker meg i øret, osv. Jeg har blitt såpass sær at jeg ikke tolererer snorking, irriterende lyder om natten, knirking, rare vaner, andres skittentøy go uvaner osv...dessuten syens jeg to tannbørster på badet er et symbol på et praktisk og uspennende forhold. Jeg får litt kvelningsfornemmelser når jeg tenker på det å være to... Finnes det mange som meg eller er jeg en av svært få? Jeg føler vel egentlgi at jeg har lyst på barn i 38 års alderen men jeg har ikke spesielt lyst til å bo sammen med en annen der man må dele alt hele tiden. Det hadde jo vært mye enklere om jeg hadde vært som alle andre! Synspunkter?
Gjest Anonymous Skrevet 12. mars 2005 #2 Skrevet 12. mars 2005 Spørsmålet er: passer absolutt alle til å dele livet (dvs. bo sammen med en annen person) med en partner? Nei. Men alle passer sammen med en de ønsker å bo sammen med. - Fyller på litt mer jeg. Ble kansje litt kort ovenfor her Jeg tror, at det for 'noen' kan være enklere å finne en slik person. Det tror jeg så absolutt. Noen har jo veldig lett for å finne den 'annen' person. Noen mennesker er slik at de nesten kontinuerlig har hatt en slik person - hele sitt liv. De går fra ett forrhold, til et annet. Tilsynelatende. De kan sitte på en benk en deilig sommerdag, og uproblematisk finne 20 potensielle 'partnere'. Slik tror jeg så absolutt det er - for noen. Jeg tror også at det for noen er litt vanskligere enn som så. At man kansje kan sitte på denne benken i 20 deilige sommerdager, og da uten å finne 1 slik person. Jeg har venner av begge disse karakterene. Gutter som jenter, menn som kvinner. På meg virker det som om du kan ha kommet et sted, hvor du skulle ønske du ikke var. Det virker som om du har reflektert en god del over dette, og kommet frem til at det er du, med alle dine små kriterier som skal fylles, som har et problem. Jeg synes ikke du skal tenke slik på det. Noen trenger bare litt ekstra tid til å finne 'den' de passer sammen med. Det kommer til å gå fint skal du se Ikke gidd å kast bort tid på å tenke over dette. Satt ikke du og hørte på en plate du likte forresten? <press play> :-)
Gjest Anonymous Skrevet 12. mars 2005 #3 Skrevet 12. mars 2005 Ha! Så hyggelig du var da... Du må være mann. Jeg er trådstarter og jeg takker for et fint svar (Jeg er en av de som sitter på benken i 20 dager og ser 1 aktuell..)
Gjest Anonymous Skrevet 12. mars 2005 #4 Skrevet 12. mars 2005 Trådstarter, er du fornøyd og lykkelig med livet? Når du virkelig kjenner etter, føler du at du mangler noe, eller er du hel? Et godt forhold for deg må vel være noe annet enn fravær fra snorking, så ser du noe et forhold kan gi deg som vil gjøre at du føler deg mer komplett?
Gjest Anonymous Skrevet 12. mars 2005 #5 Skrevet 12. mars 2005 Klart et forhold er mer enn fravær av snorking og mas. Det er mye bra ved forhold...har jo vært samboer, selv om han ikke passet så veldig bra til meg over lang tid. Jeg synes ting er bra slik de er! Jeg kan vanskelig se for meg at man blir mer kom,plett bare fordi man bor sammen med en annen og gjør ting med han. Flott, han kan være en venn og elsker og til hjelp i hverdagen, men hva annet? Hvis man liker seg best alene bør man nok bo alene også. Så kan man f.eks. ha kjæreste og venner man kan se når det passer. Det er jo ikke alle som trives med å bo med en nært opp til seg døgnet rundt og til og med om natten. Det å være særboer er jo et alternativ flere i større byer verden over bruker som alternativ.
Gjest Anonymous Skrevet 12. mars 2005 #6 Skrevet 12. mars 2005 Nei, det er mange som trives å være alene, så derfor lurte jeg på om du trivdes. Det er jo ingen grunn til å skaffe seg en samboer fordi det er forventet. Du bør da gjøre det som er det beste for deg, og trives du best alene, og virkelig innerst inne føler at det er det rette for deg, så er vel det bare bra
Gjest Embla s Skrevet 12. mars 2005 #7 Skrevet 12. mars 2005 Kanskje du ikke trenger å fokusere så mye på at du ikke tror du egner deg som samboer? Hvem vet - hvis du møter en du blir skikkelig forelsket/glad i, kan det hende ting som bekymrer deg nå, ikke lenger blir så viktig! Også kan det hende at dine grublerier over om du vil klare å leve sammen med noen kan være en sperre mot å involvere deg?
Gjest Anonymous Skrevet 13. mars 2005 #8 Skrevet 13. mars 2005 Noen er alene hele livet. Så lenge du er fornøyd og IKKE føler savnet? Den dagen du føler savnet , vil ha barn og fam kan også komme til deg. Om det er plagsomt med to tannbørster så kan dere kjøpe hus med to bad :-) Eller sette de i badeskapet så du slipper å se de. Man blir spesiell ved å bo alene. Tåler ikke ulyder som snorking osv. Det blir verre med årene. Og da gjelder det ikke bare ulyder,men også andre ting.
Gjest Embla s Skrevet 13. mars 2005 #9 Skrevet 13. mars 2005 Man blir spesiell ved å bo alene. Tåler ikke ulyder som snorking osv. Det blir verre med årene. Og da gjelder det ikke bare ulyder,men også andre ting. Joda, men man blir spesiell når man er forelsket/elsker noen og! Jeg har tro på menneskers tilpasningsevne så lenge motivasjonen er tilstrekkelig. Livet går i faser!
Flowery Skrevet 13. mars 2005 #10 Skrevet 13. mars 2005 Klart et forhold er mer enn fravær av snorking og mas. Det er mye bra ved forhold...har jo vært samboer, selv om han ikke passet så veldig bra til meg over lang tid. Jeg synes ting er bra slik de er! Jeg kan vanskelig se for meg at man blir mer kom,plett bare fordi man bor sammen med en annen og gjør ting med han. Flott, han kan være en venn og elsker og til hjelp i hverdagen, men hva annet? Hvis man liker seg best alene bør man nok bo alene også. Så kan man f.eks. ha kjæreste og venner man kan se når det passer. Det er jo ikke alle som trives med å bo med en nært opp til seg døgnet rundt og til og med om natten. Det å være særboer er jo et alternativ flere i større byer verden over bruker som alternativ. Det er mye mer i et forhold enn at man har en venn og en elsker. Jeg var alene i nesten 10 år før jeg fant han som jeg giftet meg med. Og jeg må si at det har skjedd mange forandringer etter at jeg giftet meg. Livet har fått en helt annen mening. Jeg har fått en trygghet og en selvsikkerhet som jeg ikke hadde før. Jeg har en der som jeg alltid kan regne med. Han er villig til å gjøre hva som helst for meg og jeg for ham. Hvis jeg trenger en å snakke med, er han der. Hvis jeg har hatt en trist dag, kan jeg krype inntil ham og få trøst. Jeg har en å snakke om hverdagen med, barn, familie, osv. Nå er vi to til å dele på husarbeid, barnepass, osv. Jeg kunne ha ramset opp flere ting, men stopper der.
Gjest Anonymous Skrevet 13. mars 2005 #11 Skrevet 13. mars 2005 Jeg hadde det også fint alene, men nå som jeg har samboer har jeg det helt topp Det er så godt å sove ilag, krølle meg inn til han og varme kalde føtter (dobbeldyne er tingen!!). Og om han snorker så er det bare å klipe han over nesa, hehe.
Gjest Anonymous Skrevet 13. mars 2005 #12 Skrevet 13. mars 2005 Kanskje du ikke trenger å fokusere så mye på at du ikke tror du egner deg som samboer? Hvem vet - hvis du møter en du blir skikkelig forelsket/glad i, kan det hende ting som bekymrer deg nå, ikke lenger blir så viktig! Også kan det hende at dine grublerier over om du vil klare å leve sammen med noen kan være en sperre mot å involvere deg? Jo, Embla, det kan selvfølgelig være sant.. Jeg leste nettopp i KK om 42-årige marie Simonsen fra Dagbladet: hun har heller ikke mann eller barn. Jeg føler at jeg er litt der.. Takk for svar uansett, hyggelig å lese andres betraktninger.
miracle Skrevet 13. mars 2005 #13 Skrevet 13. mars 2005 å joda jeg tror at der ut ei den store vide verden så er det hvertfall EN som passer til en annen;) det er bare å finne han/henne
Gjest gjesta Skrevet 13. mars 2005 #15 Skrevet 13. mars 2005 Noen klarer sikkert fint å være aleine. Men jeg liker best å ha den jeg elsker i livet mitt, ha han der når jeg trenger ham. Kunne ikke klart å levd uten ham, og det hadde blitt for ensomt for meg. Jeg ønsker meg familie. Men ville ikke bodd med hvem som helst bare for å ha en kjæreste.
Gjest Anonymous Skrevet 13. mars 2005 #16 Skrevet 13. mars 2005 Ha! Så hyggelig du var da... Du må være mann. Jeg er trådstarter og jeg takker for et fint svar (Jeg er en av de som sitter på benken i 20 dager og ser 1 aktuell..) - ja, er mann også jeg :-)
Gjest Anonymous Skrevet 13. mars 2005 #17 Skrevet 13. mars 2005 Betyr det at du er mann i tillegg til å være kvinne? Ble litt forvirret nå.. Samme det, du gir gode svar!
Gjest Anonymous Skrevet 13. mars 2005 #18 Skrevet 13. mars 2005 Betyr det at du er mann i tillegg til å være kvinne? Ble litt forvirret nå.. Samme det, du gir gode svar! nei nei Du var snill, og sa at jeg var hyggelig - og da sa jeg at jeg var mann 'også' :-)
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå