Jeg tror min datter føler seg utenfor, og jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne

[AnonymBruker]

Hun er ikke blant de kule i klassen. Hun har noen få venner, men hun har ikke så mye til felles med dem. Hun tør heller ikke si imot dem fordi hun er redd for at de skal bli sure, så hun går med på mye hun ikke egentlig vil når de er sammen. Ikke farlige ting altså, men det gjør det vel ikke akkurat hyggeligere å være sammen med dem. 

Jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe henne, og trenger råd fra noen som har erfaring. Jeg har prøvd alt jeg kan å bygge opp selvtilliten hennes hele livet, og vet ikke hvorfor jeg ikke har klart det 😥 Jeg vet mye står på spill i årene som kommer (hun er 11), og liker verken at hun er utenfor eller at hun faller så lett for gruppepress. Jeg har forsøkt å foreslå at hun kan prøve å være mer sammen med den eller den, men så blir jo alt bare en million gang verre når hun spør og får nei. 

Hjelp 😢

Anonymkode: 9d393...a58

[AnonymBruker]

Har du vurdert å melde henne på en fritidsaktivitet? Noe som ikke er i tilknytning til skole eller nabolaget, sånn at hun får mulighet til å skaffe venner med litt felles interesser. Min bror hadde det slik på barneskolen, men fikk en bestevenn gjennom en fritidsaktivitet noe som hjalp på selvtilliten. Han begynte også på en annen ungdomskole enn de tidligere klassekameratene, og fikk starte på nytt der. Ikke fordi han ble mobbet eller var "venneløs", men fordi han aldri helt fant sin plass i klassen.

Alle er ikke skapt for å ha masse venner, som min bror, men det er klart det er kjedelig om hun ikke deler interesse med vennene og ikke kjenner seg trygg på relasjonen. 

Anonymkode: d62fc...42c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du vurdert å melde henne på en fritidsaktivitet? Noe som ikke er i tilknytning til skole eller nabolaget, sånn at hun får mulighet til å skaffe venner med litt felles interesser. Min bror hadde det slik på barneskolen, men fikk en bestevenn gjennom en fritidsaktivitet noe som hjalp på selvtilliten. Han begynte også på en annen ungdomskole enn de tidligere klassekameratene, og fikk starte på nytt der. Ikke fordi han ble mobbet eller var "venneløs", men fordi han aldri helt fant sin plass i klassen.

Alle er ikke skapt for å ha masse venner, som min bror, men det er klart det er kjedelig om hun ikke deler interesse med vennene og ikke kjenner seg trygg på relasjonen. 

Anonymkode: d62fc...42c

Takk for svar 🙂 Ja, hun har fritidsaktiviter. Dessverre har hun aldri funnet sin plass der heller. Hun liker aktivitetene, men får ikke nye venner. Tvert imot så har hun nok følt seg utenfor der også, siden de andre har vært mer utadvendte enn henne og funnet hverandre i større grad. 

Det er fryktelig vanskelig. 

Ts 

Anonymkode: 9d393...a58

[AnonymBruker]

Jeg er uten barn, så det blir skrale råd, men du traff hjertet mitt med det du skrev!!

Har vært der selv i perioder, for mange år siden). Hun må kanskje finne litt ut av det selv også? Uten at du er "hverken for nær eller for fjern"...

Men det høres ut som du har den rette innstillingen (som mine foreldre IKKE hadde), så all ære for det, fortsett sånn!

Klem 

Anonymkode: 35836...cb9

[AnonymBruker]

Hei. Skjønner at dette er vanskelig, men ha fokus på at hun er god nok som hun er selv om ikke har venner. Har hun evner hun kan utvikle? For når man mestrer noe, kan man etterhvert føle seg bedre, og når man føler seg bedre vil man utsråle dette og tiltrekke seg andre. 

Ikke ha fokus på at dette er et problem, for da blir det en selvoppfyllende profeti. Ha fokus på at hun er alltid god nok som hun er, men få henne til å finne en lidenskap, noe som hun kan mestre/være glad i å gjøre : 

Tips: dans ( finnes mage typer dans ), tegning/maling, sport/idrett, lære seg å spille et instrument ( evt utvikle det hvis hun spiller noe nå ), synge, skuespill ( finnes vel teatergrupper ), evt om hun vil prøve seg på audition til filmer hvis hun har interesse og det er mulig, drive med dyr, f.eks hest, å skrive ( skrivekurs ) osv. Mange muligheter. Ha fokus på det, ikke at hun blir holdt utenfor.

Et menneske som utvikler seg selv og sine evner/blir fornøyd med seg selv har mye bedre utgangspunkt til å finne folk som ser en, og da vil det skje naturlig

Anonymkode: 509c3...5e1

[AnonymBruker]

Det er veldig typisk at slike jenteklikker starter i 11-årsalderen, gjerne før. Jenter i den alderen kan være ganske kjipe mot hverandre, mye som foregår i det skjulte. Bra du er så observant. Snakk med lærer, noen skoler har jo også sosiallærer, som kan hjelpe. Noen skoler har jentegrupper. 

Veldig bra at du ser dette og henne. Jeg husker selv hvordan føltes i den alderen, og jeg fikk store psykiske problemer i tenåra og ble ferdig med depresjon i tredve åra. Vær der for henne, kanskje du kan fortelle hvordan det føltes for deg da du var på hennes alder, hvis du har noen referanser? Kanskje flere som har det som henne, til og med de populære? Men snakk med lærer/sosiallærer. Kanskje de kan bekrefte det samme som du ser. De skal iallfall lytte, og helst være med på å forebygge.

Anonymkode: 900c2...7e2

[AnonymBruker]

Jeg var en slik jente. Det som reddet meg, var dyr. Jeg red, en interesse som gjennom årene har skaffet meg venner, og jeg hadde hund. Ingen av tingene var en umiddelbar fiks der og da, men det gjorde at den vanskelige perioden ble utholdelig. 

Hvis hun ikke har noen slike interesser, er dette selvfølgelig ingen løsning da  

Anonymkode: 79a53...e95

[tirben]

Min ene datter hadde det slik på barneskolen, men fikk seg en altoppslukende interesse som gjorde at hun ikke brydde seg. Hun begynte med hest og det tok all hennes tid. Hun så og si bodde i stallen, etter hvert ble de en gjeng med hestejenter som red, stelte hestene, foret, møkket. Det å mestre et stort dyr gir også en selvtillitsboost. Denne interessen beholdt hun til hun flyttet hjemmefra.  

 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er uten barn, så det blir skrale råd, men du traff hjertet mitt med det du skrev!!

Har vært der selv i perioder, for mange år siden). Hun må kanskje finne litt ut av det selv også? Uten at du er "hverken for nær eller for fjern"...

Men det høres ut som du har den rette innstillingen (som mine foreldre IKKE hadde), så all ære for det, fortsett sånn!

Klem 

Anonymkode: 35836...cb9

Bare fint med råd uansett om folk har barn eller ikke 😊 Kan jeg spørre hva du mener med at dine foreldre ikke hadde den rette innstillingen? 

Ts 

Anonymkode: 9d393...a58

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Skjønner at dette er vanskelig, men ha fokus på at hun er god nok som hun er selv om ikke har venner. Har hun evner hun kan utvikle? For når man mestrer noe, kan man etterhvert føle seg bedre, og når man føler seg bedre vil man utsråle dette og tiltrekke seg andre. 

Ikke ha fokus på at dette er et problem, for da blir det en selvoppfyllende profeti. Ha fokus på at hun er alltid god nok som hun er, men få henne til å finne en lidenskap, noe som hun kan mestre/være glad i å gjøre : 

Tips: dans ( finnes mage typer dans ), tegning/maling, sport/idrett, lære seg å spille et instrument ( evt utvikle det hvis hun spiller noe nå ), synge, skuespill ( finnes vel teatergrupper ), evt om hun vil prøve seg på audition til filmer hvis hun har interesse og det er mulig, drive med dyr, f.eks hest, å skrive ( skrivekurs ) osv. Mange muligheter. Ha fokus på det, ikke at hun blir holdt utenfor.

Et menneske som utvikler seg selv og sine evner/blir fornøyd med seg selv har mye bedre utgangspunkt til å finne folk som ser en, og da vil det skje naturlig

Anonymkode: 509c3...5e1

Hun er heldigvis veldig flink til flere av de tingene du nevner her, i tillegg til at hun gjør det veldig bra på skolen. Så hun slipper å slite med det på toppen av alt. Jeg tror nok også at hun har selvtillit på akkurat de områdene, uten at det nødvendigvis har hjulpet så mye på selvtilliten i det sosiale bildet. Men klart; det kunne sikkert vært verre. Og det kan sikkert hjelpe på sikt. 

Ts 

Anonymkode: 9d393...a58

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er veldig typisk at slike jenteklikker starter i 11-årsalderen, gjerne før. Jenter i den alderen kan være ganske kjipe mot hverandre, mye som foregår i det skjulte. Bra du er så observant. Snakk med lærer, noen skoler har jo også sosiallærer, som kan hjelpe. Noen skoler har jentegrupper. 

Veldig bra at du ser dette og henne. Jeg husker selv hvordan føltes i den alderen, og jeg fikk store psykiske problemer i tenåra og ble ferdig med depresjon i tredve åra. Vær der for henne, kanskje du kan fortelle hvordan det føltes for deg da du var på hennes alder, hvis du har noen referanser? Kanskje flere som har det som henne, til og med de populære? Men snakk med lærer/sosiallærer. Kanskje de kan bekrefte det samme som du ser. De skal iallfall lytte, og helst være med på å forebygge.

Anonymkode: 900c2...7e2

Det høres fornuftig ut å snakke med lærer/sosiallærer. Vet de har jentegrupper, og at flere har det som henne og enda verre. Sånn sett ser jeg frem til at hun får begynne på ungdomsskolen og skifte miljø, men det kan selvsagt slå begge veier. 

Jeg skal tenke lenge og grundig på dette med om jeg har noen referanser. Det er 100 år siden nå, men jeg var heldig og hadde mange venner. Kanskje var det heller vi som holdt andre utenfor, dessverre. Men der må jeg bare tenke etter. 

Takk for råd! 

Ts

Anonymkode: 9d393...a58

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var en slik jente. Det som reddet meg, var dyr. Jeg red, en interesse som gjennom årene har skaffet meg venner, og jeg hadde hund. Ingen av tingene var en umiddelbar fiks der og da, men det gjorde at den vanskelige perioden ble utholdelig. 

Hvis hun ikke har noen slike interesser, er dette selvfølgelig ingen løsning da  

Anonymkode: 79a53...e95

Litt pussig at du nevner det, for dette har jeg faktisk prøvd. Tenkte det måtte være fint å ha selskap av et dyr, og som barn var jeg selv superfascinert av dyr. Men hun har rett og slett ikke brydd seg om noen av dyrene vi har hatt opp gjennom årene. Hun har bare ikke den interessen. Hun sitter derimot med PCen hver sjanse hun får, og det tror jeg ikke er like sunt 😞 Det er altfor mange uoppnåelige idealer for unge i dag, feks på YouTube og i blogger.

Ts 

Anonymkode: 9d393...a58

[AnonymBruker]

2 timer siden, tirben skrev:

Min ene datter hadde det slik på barneskolen, men fikk seg en altoppslukende interesse som gjorde at hun ikke brydde seg. Hun begynte med hest og det tok all hennes tid. Hun så og si bodde i stallen, etter hvert ble de en gjeng med hestejenter som red, stelte hestene, foret, møkket. Det å mestre et stort dyr gir også en selvtillitsboost. Denne interessen beholdt hun til hun flyttet hjemmefra.  

 

Jeg skulle ønske hun fortsatt hadde denne sunne og flotte interessen. Hun drev mye med hest fram til et par år siden. Har prøvd å oppmuntre henne til å gjenoppta det, men jeg innbiller meg at hun synes det er barnslig (evt at de andre skal synes det er barnslig). Hun er veldig opptatt av sånt. 

Ts 

Anonymkode: 9d393...a58

[AnonymBruker]

Gir hun utrykk for ensomhet og  mistrivsel.  Kan hun være så sliten av å være sosial at  hun trenger å være alene. 

Anonymkode: 32097...97f

[Gjest Reputation]

Sier hun selv at hun føler seg utenfor eller er det noe du oppfatter? For ikke alle ønsker eller trenger mange venner for å mette sitt sosiale behov. Det å finne seg selv i den alderen kan også ta tid, og kanskje hun blomstrer når hun nærmer seg ungdomsskolen. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt pussig at du nevner det, for dette har jeg faktisk prøvd. Tenkte det måtte være fint å ha selskap av et dyr, og som barn var jeg selv superfascinert av dyr. Men hun har rett og slett ikke brydd seg om noen av dyrene vi har hatt opp gjennom årene. Hun har bare ikke den interessen. Hun sitter derimot med PCen hver sjanse hun får, og det tror jeg ikke er like sunt 😞 Det er altfor mange uoppnåelige idealer for unge i dag, feks på YouTube og i blogger.

Ts 

Anonymkode: 9d393...a58

Hadde det vært en mulighet å introdusere henne (uten at det blir "teit" siden det kommer fra Mamma;) ) for youtubere med litt sunnere idealer? Her i huset går det MYE i youtube, men først og fremst de som driver med baking, eksperimenter (hvordan lage gummibjørner, for eksempel), redesign av klær, reising og liknende. Enig i at blogger- og vloggerverdenen kan være ganske guffen, men det finnes mye bra der og. Jeg elsket også å være på pcen for meg selv i den alderen, men det er noen år siden og det gikk mest i The Sims, og jeg tok ikke skade av det på sikt. Så PC-tid og alenetid i seg selv trenger du egentlig ikke bekymre deg over, men det er helt supert om du klarer å ha et lite øye på hva hun ser på og leser, uten at det blir invaderende såklart.

Det er ikke lett dette her, men det viktigste du kan gjøre er å være der for henne og lytte til henne! Du er kjempeflink! 

Anonymkode: d62fc...42c

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare fint med råd uansett om folk har barn eller ikke 😊 Kan jeg spørre hva du mener med at dine foreldre ikke hadde den rette innstillingen? 

Ts 

Anonymkode: 9d393...a58

Vi var mange søsken. Og mor og far hadde begge 100% stilling. 

Dårlig forhold mellom mor og far (som antagelig holdt sammen mest pga oss). 

For å si det på en snill måte "kaldere og mindre forståelsesfulle og mer egoistiske". De var aldri der, ikke tid. Og vold var også her. Og dette er faktisk ikke mine ord.

Måtte bli 40 før jeg skjønte noenlunde.. Mamma så antagelig pappa i meg og omvendt, egne karrierer, og "ofret liv pga storfamilie" (?)

Heldigvis traff jeg ei helt FANTASTISK dame, som forandra livet mitt. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne!!  ❤️❤️❤️

Men har ellers klart meg bra, god utdannelse og lever et godt liv! Kjemper for det jeg tror på, JEG FANT UT AV DET - og hjertet på rett plass kommer svært svært høyt...

 Hjerteklem

Anonymkode: 35836...cb9