Mobbing - slitt i ettertid?

[AnonymBruker]

Har du blitt mobbet da du gikk på skolen? Hvordan går det med deg i dag? Føler du noen form for sinne, hevnlyst eller bitterhet?

Anonymkode: de219...abd

[Maestro]

Ble mobba fra 5-10, å på VG.2

Følte litt bitterhet i starten, men nå 10 år senere så er det ikke problem. Fått gode venner, hatt kjærester, jobb. Så for meg så har det gått bra, eneste er at jeg har lett for og føle at folk ikke liker meg. Der er jeg veldig sårbar, og streber/strebet meg i hel for at alle skulle like meg. Men, etter jeg gikk på en sykt psykisk smell ifjor, av stress, og nettopp dette og bli likt på ny arbeidsplass der jeg ikke fikk bekreftet meg, så har jeg lært masse og roa meg på dette. 

[AnonymBruker]

Åh, mennesker. Når de er gode, er de gode. Men når de er slemme, må du virkelig passe deg. 

Lang historie kort endte jeg i en klasse med jenter som jeg overhodet ikke passet med. Det var starten av videregående. Jeg gikk på videregående kun det året og var på skolen totalt. Vil ikke si at jeg er bitter, men føler sterkt på det at systemet sviktet meg. Hvorfor stilte ingen spørsmål da jeg sluttet å dukke opp? Hvorfor gjorde ikke helsesøster så mye når jeg fortalte om mobbingen? Hvorfor brydde de seg ikke? Hvorfor var jeg ikke selv sterk nok til å si ifra, da? Akkurat det siste er bitrest av alt. Gidd om jeg den tid hadde like gode ferdigheter i det fantastiske norske språket som jeg har i dag. Lurer på hvor annerledes ville livet mitt sett ut, da?

Det tok meg mange år før jeg klarte å i det hele tatt innrømme for meg selv at det jeg opplevde var mobbing. Dette var min skam  bære. Enda lenger tok det til jeg klarte å snakke om det uten å gråte, uten å skamme meg.
Innså til slutt at jeg ikke er et offer. Jeg er en overlever! Kampen mot livet har jeg enda ikke tapt. En tøff barndom har jeg overlevd. Tenåringstidene mine har jeg overlevd. Og nå overlever jeg 20-årene mine, og jeg er så stolt av at jeg er psykisk sterk på tross av alle vonde motstandene jeg har møtt. Noen dager er vanskelige, men jeg prøver å fortelle meg selv at vanskelig finnes ikke, bare en liten utfordring mot den veien jeg har valgt å gå og alle toppene jeg skal nå.

Det mest bitre for meg er at dette har hindret at jeg ikke har kommet dit jeg ønsker på et akademisk nivå. Jeg er på vei, men kunne vært ferdig for 100 år siden. Ingen får lov til å såre meg med ord lenger, det er også en bi-effekt. På godt og vondt. Kanskje har jeg blitt nærtagende, og setter andre på plass der det ikke behøves. Men jeg er også flink til å gripe inn når jeg ser urettferdighet ta plass, både når det gjelder meg og andre. Jeg tør å si ifra. Jeg tør å være ærlig. Jeg tør å være den rare jenta som ikke trenger å se eller være som alle andre. Vet ikke om det er lov å si i Norge, men jeg har blitt glad i meg selv. Noen dager er vanskelige, men jeg er veldig sikker på at dette er mine tanker når jeg ikke er en deprimert skilpadde. 

Jeg har også en bror som har gått gjennom mobbing. Han sliter med PTSD, BDD, alvorlig depresjoner, angstlider osvosv. Men det er en annen sak. 

Anonymkode: f33bf...b0e

[BMW 5-serie 535D]

Ble mobbet litt på barneskolen, men ga seg fort da jeg tok igjen med hendene 😂 er litt høy og kraftig, så bruk av muskler så feiger mobberne ut

[AnonymBruker]

☝️
Var ikke meningen at jeg skulle poste det som anonym, forresten. 

Anonymkode: f33bf...b0e

[Skilpadden]

Gjorde samme tabben igjen ... 

[BMW 5-serie 535D]

Akkurat nå, Skilpadden skrev:

Gjorde samme tabben igjen ... 

Litt for mye innabords eller for trett? 😉

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

☝️
Var ikke meningen at jeg skulle poste det som anonym, forresten. 

Anonymkode: f33bf...b0e

 

[Skilpadden]

19 minutter siden, BMW 5-serie 535D said:

Litt for mye innabords eller for trett? 😉

 

 

Hvem vet? Inte du, og særlig inte jäg🤷‍♀️(Jeg er bare vimsete)

Endret 18. august 2018 av Skilpadden

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har du blitt mobbet da du gikk på skolen? Hvordan går det med deg i dag? Føler du noen form for sinne, hevnlyst eller bitterhet?

Anonymkode: de219...abd

Har blitt møtt med lite respekt fra andre barn siden bhg. Opplevde ikke særlig mobbing før u.skolen startet da jeg alltid hadde venninna mi på barneskolen i tillegg til noen litt yngre. Men jeg var jo "annerledes" og både jeg og venninna mi var litt utstøtt. Jeg hadde ikke så mye av deres interesse så følte ikke på noe savn. Så kom u.skolen og jeg begynte også å fokusere på utseende og det å passe inn, venninna mi flyttet. Folk svarte ikke når jeg sa ting, kunne dele seg om jeg kom, fikk spørsmål om hvorfor jeg var der og fikk direkte beskjed om å gå. Verste var klasseturene da jeg dukket opp i andre leilighet så ropte de "gå ut!""vi vil ikke ha deg her". Jeg stinket ikke svette eller var rar på noen måte, bare stille og sjenert. 

Så frem til vgs da jeg allerede hadde bekjentskap i byen jeg skulle bo på hybel/gå på vgs, men det første året skulle bli verre en u.skolen. Kom i klasse med ei som var nært beslektet paykopat. Den klassiske veldig hyggelig, jeg trodde jeg hadde fått en venninne, imøtekommende og humoristisk. Men baksnakket ofte vennene sine når de ikke var til stede, sa hun også ønsket noen død. Det var flere som mislikte henne etter hvert men ingen turte å stå imot. hun fant selvfølgelig ut at jeg hadde dårlig selvtillit og begynte med sitt. Kommentarer direkte til meg fikk det til å koke i meg etter hvert. Hvor mye skal en finne seg i? Sa at jeg gjorde stygt arbeid, at jeg virket dum, at jeg skulle ta livet mitt fordi jeg var visst en pest for kloden, prøve å henge klærne mine fast i ting så jeg skulle rive ned ting osv. Hyklerisk var hun...for hun skulle drepe alle som prøvde seg på hennes kjæreste, men skrøt likevel av at hun hadde stjålet ham fra ei annen og at den andre måtte finne seg i at han valgte henne. Han dumpet henne (jeg tror det var et smart valg) for en annen, og hun skulle drepe denne jenta. En eks av henne snakket tilfeldigvis med meg på byen, ikke noe flørt. Ble deretter fysisk angrepet, kastet ting etter. Er ikke bare jeg som var utsatt. 

Jeg er ikke bitter i dag. Dette er mange år siden. Men hadde hun dødd av kreft eller noe hadde jeg ikke sluppet en tåre heller for å si det slik. Hadde nok bare tenkt at et dårlig menneske er forduftet  dette er nok det "bitreste" jeg tenker. Ellers er "mobberne" fra u.skolen blitt normale som jeg kan hilse til, snakke med  

Anonymkode: b0bd6...d25

[AnonymBruker]

Ikke på skolen, men blant "venninner" i voksen alder.

Gikk fra å være utadvendt til å bli ekstremt sjenert.

Anonymkode: 69008...e8d

[AnonymBruker]

51 minutter siden, BMW 5-serie 535D skrev:

Ble mobbet litt på barneskolen, men ga seg fort da jeg tok igjen med hendene 😂 er litt høy og kraftig, så bruk av muskler så feiger mobberne ut

På barneskolen var jeg bitteliten, men klarte også å ta igjen med hendene. Spesielt enkelte av gutta ble veldig satt ut av et slag i ansiktet.

Anonymkode: 69008...e8d

[AnonymBruker]

Ble mobbet fra jeg var 6 til jeg var 17. Jeg bar på mye bitterhet, hat og sinne i mange år. Klarte å legge mye bak meg gjennom emdr terapi for rundt 8 år siden. Og enda mer gjennom psykomotorisk fysioterapi for fem år siden. Jeg orker ikke å gå og bære på alle de vonde følelsene hele tida. Det er meg det skader, ikke dem. Det hender det kommer små blaff av det enda, men jevnt over, så har jeg lagt det bak meg. Nå er jeg 40 btw.

Anonymkode: 25189...556

[Elán]

Ble mobbet fra barnehagen til slutten av videregående. Er ikke bitter, men jeg sliter veldig med selvbilde og selvtillit som følge av mobbingen. Klarer ikke se noe som helst positivt med meg selv. Selv etter årevis i behandling, blir det ikke bedre.