Sint 6-åring

[AnonymBruker]

Jenta vår som nettopp har fylt 6 år har alltid hatt temperament. Men slik som det har utartet seg det siste året, gjør at vi ikke vet hva vi skal gjøre. I tillegg er hun i møte med andre enn de som står henne nær ekstremt sjenert. Slik at det mest sannsynlig vil skape litt begrensninger ift det sosiale. 

Hun er minst i søskenflokk på tre og har nettopp startet skolen. Vi tror nok noe av raseriet og frustrasjonen skyldes at hun har sluttet i barnehagen, at hun har hatt lenge ferie og at de to største søsknene har vært lenge borte på ferie til pappaen sin. Men det er nok noe annet også som vi ikke klarer å håndtere. 

Hun kan bli rasende for en liten filleting som hvis jeg fletter håret hennes feil, hun kan kaste ting etter oss og kalle oss de forferdeligste ting. Når hun er sint nok kan hun si at hun vil dø. Hun har også «rømt» ut av huset på kveldstid etter leggetid slik at vi Må løpe etter henne. Slår oss og blir fysisk når ting er som verst. Når raseriet har gitt seg så blir hun lei seg og mislykket. Vi prøver å trøste og være tålmodige underveis, men vi  foreldre blir også lei oss og redde. Prøver å backe henne opp etter raseriet, når hun føler skam.

Jeg har pratet med læreren og fortalt at hun er ekstremt sjenert, men naturlig nok ikke nevnt dette. Bør jeg det? I sosiale sammenhenger med jevnaldrende kan hun lett misforstå ting og bli fryktelig fort lei seg, men aldri rasende. Hun er veldig avhengig av bestevenninnen sin hun har vokst opp med, og ønsker helst å forholde seg til kun henne.

Hun er en smart jente, som har god konsentrasjon og er litt foran når det kommer til lese, skrive og tall.

Kjenner jeg er både frustrert, sliten og redd.

Noen andre med flere sinte seksåringer? Bør vi oppsøke hjelp? Evt hvor?

Anonymkode: fe804...8cb

[AnonymBruker]

Snakk med helsestasjonen, det er masse tiltak dere kan gjøre hjemme, men det viktigste er jo kanskje å finne årsaken. 

Snakker dere om følelser i etterkant i dypere grad en kun «det er lov å være sint». Ang opp backing av sinne kan det være vanskelig da barnet kan føle det må reagere med sinne for å få oppmerksomhet, men jeg kan ikke svare på om dette gjelder for dere. 

Snakker dere om hvorfor man blir sint og stiller spørsmål rundt det? 

Kurs i følelses regulering (heter noe annet på fagspråk) men kan ordnes via helsestasjonen. 

Ta tak i dette med en gang, ikke vent flere mnd eller se ann om det ordner seg. Det beste er at dere begynner å jobbe med dette så tidlig som mulig. 

Anonymkode: 259d0...cd4

[AnonymBruker]

Ser og hører hun bra? Min 6åring var veldig sliten, sinna og trøtt en stund, og da fant vi ut at han måtte ha briller. Han var frustrert og ble fort sliten og sinna når det var noe han ikke skjønte, eller så ordentlig, og alt ble mye bedre etter brillene kom på plass. Etter hvert lærte han seg de sosiale kodene og hormonene som raste roet seg. 

De fleste 6åringer har en periode der de er noen umulige trassete troll, og dette er helt normalt! De skal finne sin plass, de er små, men man forventer (og de forventer selv) at de er store, de vil leke, de skal på skolen, alt er sårt, fremmed og rart, og dette er følelser som er vanskelige å takle for en liten 6åring. Mye følelser og hormoner i sving. Det går over igjen, men jeg ville snakket med henne, prøvd å være i forkant og forklart og forklart. Ville og sjekket syn og hørsel for å finne ut om det kan være årsaken. 

Jeg ville nok og snakket med Hs, de har verktøy de kan gi dere for å takle henne og lære henne hva hun kan gjøre i de forskjellige situasjonene. De kan og måle syn og hørsel. 

Anonymkode: adc29...ff2

[AnonymBruker]

Takk for svar. Å backe henne opp ble vel feil ord. Vi er rolige men samtidig konsekvent. Når raseriet er som verst så holder vi rundt henne da jeg er redd noe annet vil være farlig. Altså at hun skader seg selv. 

Jeg prøver å prate med henne om hendelsen i etterkant når hun har roet seg. Da sier hun klart ifra. «Mamma jeg vil ikke snakke om det, vi er ferdige med det nå». Noen ganger forteller hun at hun vet ikke hvorfor hun blir sint. Prøver å minne henne på underveis når jeg ser at det bygger seg opp på hvor sliten og lei seg hun blir etterpå, men dette tror jeg provoserer henne enda mer.

Når hun har startet skolen, er det kun helsesøster på skolen vi nå skal forholde oss til?

Vet du om det er kurs for kun foreldre? 

Anonymkode: fe804...8cb

[AnonymBruker]

Vi har sjekket syn, og alt er ok. Jeg hsr inntrykk sv at hun hører godt men kanskje verdt å sjekke det ut.

Anonymkode: fe804...8cb

[AnonymBruker]

Slik er min og, nå det eskalerer ikke fullt så mye men til at hun hyler så det høres ut som hun fråder og løper på rommet sitt, 1. skoledag var den værste, da tror jeg det var 10 raserianfall etter skolen. Det går fra 0-100 på 1,2,3. Får ikke tid til å hverken hjelpe henne eller støtte henne før hun er inne i raserianfallet og da hører hun jo ikke. Hun har alltid hatt temperament men ikke sånn som dette. Gruer med enormt til leksene, for om dette skal fortsette blir det et helvete. 

Jeg tror hun rett og slett er sliten av alt det nye, hun er også litt sjenert og kjenner nesten ingen på skolen. Begynte på sfo 01.08 så tenker hun er ganske sliten av å jobbe med å tørre alt hele dagen sånn at hun er ferdig og tom når hun kommer hjem. Håper dette går over, og jobber med å få henne til å finne løsninger heller enn å gå i fistel. Feks spørre meg om hjelp når jeg ordna håret feil heller enn å rase avgårde uten at jeg får sjangs til å hjelpe eller i det hele tatt før jeg får sakt et ord. 

 

Anonymkode: c2183...0f4

[AnonymBruker]

Lenge siden dere sjekket? Her ble det sjekket ved 5år, og alt var ok, så måtte han ha briller etter skolestart. Spør fordi vi fikk oss en skikkelig aha opplevelse når han fikk brillene, mye kunne forklares til det. (Pluss en stor dose med 6årstrass) 

Anonymkode: adc29...ff2

[Gjest Mass]

Jeg tror at hun undertrykker seg mye som gjør at hun eksploderer lettere mtp sjenansen. Det er muligens et stort sprik mellom hva hun ønsker å si og gjøre og hva hun får til å si og gjøre. Kanskje hun føler seg veldig begrenset? 

Overgangen er nok også medvirkende. Mtp sjenansen så er hun sikkert en jente som bruker mye tid på å finne trygghet og sin plass i omgivelsene sine og med menneskene hun treffer..? 

Åpner hun seg for dere? 

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å høre podcasten foreldrerådet, episoden om 6-åringer. Det er en vanskelig fase og i tillegg er den sikkert forsterket av skolestart og alt som følger med der.

Anonymkode: 14fdf...c9c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik er min og, nå det eskalerer ikke fullt så mye men til at hun hyler så det høres ut som hun fråder og løper på rommet sitt, 1. skoledag var den værste, da tror jeg det var 10 raserianfall etter skolen. Det går fra 0-100 på 1,2,3. Får ikke tid til å hverken hjelpe henne eller støtte henne før hun er inne i raserianfallet og da hører hun jo ikke. Hun har alltid hatt temperament men ikke sånn som dette. Gruer med enormt til leksene, for om dette skal fortsette blir det et helvete. 

Jeg tror hun rett og slett er sliten av alt det nye, hun er også litt sjenert og kjenner nesten ingen på skolen. Begynte på sfo 01.08 så tenker hun er ganske sliten av å jobbe med å tørre alt hele dagen sånn at hun er ferdig og tom når hun kommer hjem. Håper dette går over, og jobber med å få henne til å finne løsninger heller enn å gå i fistel. Feks spørre meg om hjelp når jeg ordna håret feil heller enn å rase avgårde uten at jeg får sjangs til å hjelpe eller i det hele tatt før jeg får sakt et ord. 

 

Anonymkode: c2183...0f4

Tusen takk for at du delte. Det setter meg pris på.

Anonymkode: fe804...8cb

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Anbefaler deg å høre podcasten foreldrerådet, episoden om 6-åringer. Det er en vanskelig fase og i tillegg er den sikkert forsterket av skolestart og alt som følger med der.

Anonymkode: 14fdf...c9c

Haha, det har jeg allerede gjort. Så er klar over at det er en vanskelig fase. Men føler dette blir så mye mer voldsomt.

Anonymkode: fe804...8cb

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Mass skrev:

Jeg tror at hun undertrykker seg mye som gjør at hun eksploderer lettere mtp sjenansen. Det er muligens et stort sprik mellom hva hun ønsker å si og gjøre og hva hun får til å si og gjøre. Kanskje hun føler seg veldig begrenset? 

Overgangen er nok også medvirkende. Mtp sjenansen så er hun sikkert en jente som bruker mye tid på å finne trygghet og sin plass i omgivelsene sine og med menneskene hun treffer..? 

Åpner hun seg for dere? 

Tanken har streifet meg også, altså at hun undertrykker seg selv. Det er jo igrunn litt typisk, at sjenerte barn er veldig følsom og frustrert på foreldrene. Hva gjør jeg for at hun ikke skal undertrykke seg selv da?

Anonymkode: fe804...8cb

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lenge siden dere sjekket? Her ble det sjekket ved 5år, og alt var ok, så måtte han ha briller etter skolestart. Spør fordi vi fikk oss en skikkelig aha opplevelse når han fikk brillene, mye kunne forklares til det. (Pluss en stor dose med 6årstrass) 

Anonymkode: adc29...ff2

Ca tre måneder siden vi sjekket synet. Fikk henvisning til øyelege og ortoptist. Hørselen sjekket vi på 4-årskontrollen vi også

Anonymkode: fe804...8cb

[AnonymBruker]

Dette er som å lese om meg selv som barn. Megasjenert ute, troll hjemme! Vet ikke hvorfor det var slik, men jeg er iallefall helt normal i dag som voksen, og gjorde det bra på skolen, selv om jeg sjelden bidro i klasserommet og brukte lang tid på å bygge relasjoner.

Anonymkode: 6d765...f7a

[AnonymBruker]

Jeg har en som er akkurat lik. Kjenner meg igjen i absolutt alle punkt.

Viber blitt mer bevisste på forberedelser, slik at han vet hva som kommer. Eks: han ser på tv og vet at tven skal av et visst klokkeslett. 10 og 5 min før får han beskjed om at det nærmer seg. Fungerer veldig mye bedre enn å bare skru av når tiden er brukt opp.

 

Helsestasjonen har satt oss på liste for COS kurs, det er for oss foreldre og lærer oss hvordan vi best mulig kan håndtere situasjoner.

Anonymkode: 98fec...ad0

[Gjest Mass]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tanken har streifet meg også, altså at hun undertrykker seg selv. Det er jo igrunn litt typisk, at sjenerte barn er veldig følsom og frustrert på foreldrene. Hva gjør jeg for at hun ikke skal undertrykke seg selv da?

Anonymkode: fe804...8cb

Det er jo dere som foreldre hun er trygg på og tar det ut på. Da får hun jo ut mye frustrasjon. Men mente på skolen og hjemmefra i møte med nye mennesker, i nye miljøer, i andre miljøer, så undertrykkes det. 

Jeg vet ikke hva dere allerede har gjort, men når hun er rolig og har fått rast fra seg så ville jeg prøvd å få henne til å åpne seg opp. Både min eldste og yngste er likedan. For meg er det veldig viktig og veldig forebyggende å forstå dem. Først må de jo åpne seg. Så gjenforteller jeg slik at jeg fikk forsikret meg om at jeg hadde forstått riktig, men også for at barnet skulle høre det litt objektivt for å prøve å få barnet selv til å se det i et litt annet lys, og så "drøftet" vi det på en måte og fant løsninger. Eller bare filosoferte. 

Mem kommunikasjon og forståelse er viktig. 

Endret 17. august 2018 av Mass

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har pratet med læreren og fortalt at hun er ekstremt sjenert, men naturlig nok ikke nevnt dette. Bør jeg det?

Ja, for all del!!! Dette er viktig informasjon for skole og lærer! Hvis det oppstår en situasjon vil de ansatte være forberedt. Det vil gagne datteren din!

Anonymkode: 1cd5a...55b

[AnonymBruker]

Har dere vært i kontakt med BUP? Kanskje hun trenger noen å prate med, eller om det er en diagnose som er underliggende. 

Anonymkode: 9f6e8...8cf

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har dere vært i kontakt med BUP? Kanskje hun trenger noen å prate med, eller om det er en diagnose som er underliggende. 

Anonymkode: 9f6e8...8cf

For oss intraff dette i ukene før sommeren, roa seg litt i ferien og slo ut i full blomst med opptart på sfo og skole. Så jeg tror ikke en diagnose er så tidsbestemmt. 

Anonymkode: c2183...0f4

[Papirfly]

Det er jammen ikke lett å være bare 6 år.

Midt mellom liten jente og stor skolejente. En fase hvor man går gjennom et stort utviklingssprang mentalt, og går fra å være lykkelig som liten til å bli selvgranskende. Det må være veldig tøft å gå over til en fase hvor de vurderer seg selv og egne ferdigheter opp i mot andre, sammenligner seg selv med jevnaldrende hele dagen og med et sterkt ønske om å passe inn. Frykten for å ikke være god nok kommer fra «ingensteds» og blir kanskje altoppslukende for noen.

Summen av dette kan bli en fryktelig eksplosjon av følelser når skoledagen er over og verden rundt er mamma og pappa igjen. Inni i sitt eget hode er de alene om følelser de selv ikke klarer å håndtere. Vi må bare gjøre så godt vi kan, hver dag, med å ta i mot disse følelsene, sette ord på dem og tillate at det skjer. På sikt vil følelsene bli mer håndterbare. Jeg har en seksåring som er sånn. Selvsikker, verdensmester og kranglefant på hjemmebane. På skolen derimot; usikker, vurderende, tilbaketrukket. Redd for å delta i aktiviteter hvor hun tror hun kan mislykkes på et vis. Redd for å delta i lek med andre barn i frykt for å si noe feil og få de nye vennene mot seg.

Og før jeg avslutter, må jeg selvfølgelig påpeke at for noen barn kommer slike vansker av fysiske årsaker, som nedsatt syn og hørsel, eller andre psykiske plager, som angst. Men sett fra det store bildet, så er denne fasen i livet noe vi alle må gjennom. Og for mange barn, spesielt jenter, er denne fasen ekstra vanskelig.

Jeg har tro på deg, TS. Du prøver å se verden gjennom øynene til barnet ditt og møte henne der hun er. Fortsett å være støtten hun alltid kan regne med. Unngå skyldfølelse, både på deg og henne. Unngå «hvorfor er du sint hele tiden?», som kan gi jenta skyldfølelse for egne følelser. Den fella har jeg selv gått i.

Jeg håper det går seg til. Lykke til - begge to, alle tre.