Vil du angre?

[Gjest Anonymous]

Min dypeste medfølelse går til deg..

Det som er skjedd er helt uvirkelig for meg.....Men man vet aldri hva som skjer, og når det først skjer noe så er det veldig lett å være etterpå klok...

Da vil det alltid dukke opp tanker som hva, hvordan, hvorfor etc.......

Det som er så trist er at det som regel må et dødsfall til for å bli minnet på hvor verdifull livet egentlig er , og at bagateller er noe man ikke bør henge seg opp i.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har diskutert med mamma og pappa, men å si at jeg er glad i dem det har ikke skjedd så ofte.. Dessverre...

Din opplevelse vil nok gi meg og mange andre en liten oppvekker på hvor viktig det er å vise at man er glad i noen.

Vh Anie

[Anie]

Var jeg gjest nå??

Vel det var iallefall meg som skrev. you know.

[Gjest eminel]

Vil først si til deg Lasse: Kondolerer! Klarer ikke helt å forstille meg hvordan det er å miste noen som står meg nær nå, men det var vondt å miste bestemor for 8 år siden. Dess eldre jeg har blitt, dess vanskeligere vil det bli å miste noen, en unge kommer seg fortere... En venninne mistet akkurat moren sin, som døde brått av kreft. Hun hadde kommet på et veldig bra sykehus og var nesten frisk. Så døde hun.

Jeg krangler med foreldre og venner til alle tider og tenker aldri på at det kan være den siste gangen jeg snakker med de. Ingen dum idè å ha det i tankene!

[waco]

Det er ikke bra og sitte fast i fortiden heller, bør vi ikke heller konsentrere oss om de som er i live?

Ta vare på de gode minnene og levendgjør de!

Waco

[waco]

Det er ikke bra og sitte fast i fortiden heller, bør vi ikke heller konsentrere oss om de som er i live?

Ta vare på de gode minnene og levendgjør de!

Waco

[Mathias]

Det har litt å si hvor dypt det sitter, og hvor gammel konflikten er.

Når ting er vanskelig og begge er like sta, så er det ikke så lett å bare gjøre noen enkle ting og så rette alt opp.  

Kan hende det ligger mye hat og sårethet der til den andre. Kanskje er det opp til den andre å forandre seg?

Hvis man krangler litt osv... og er uvenner en periode så vil begge innerst inne vite at de er glad i hverandre.

Og selv i vanskelige, fastlåste forhold mellom døtre/sønner og foreldre, så vet man nok alikevel at innerst inne så er man glad i hverandre.

Det trøster jeg meg med.

En annen "metode" er jo da å slå seg til ro med at personene er som den er, og gi slipp på bitterhet og nag... Akseptere at ting er som de er, og gjøre det beste ut av det...

En er aller mest sint på de en er glad i, så finn fram til det en liker/er glad i og glem det andre...

Er ikke lett å forandre andre, lettere å forandre seg selv og sine egen innstilling