"Jeg klarer ikke slutte å tenke på deg"... bare hvis det hadde kommet fra riktig person

[AnonymBruker]

Jeg føler meg rett og slett.. trist? Det er en gutt jeg har vært på noen dates med, vi har også møtt et par ganger på byen. Han er veldig hyggelig, men jeg føler liksom ingen gnist mellom oss. Føler meg heller ikke tiltrukket. For 1,5 måned siden fortalte jeg alt sammen og vi ble enige om å være venner. I løpet av de neste ukene inviterte han meg på øl/frokost/henge i parken med noen venner. Jeg jobbet veldig mye så det passet ikke. Ukene gikk, jeg dro på ferie og vi snappet om hverdagslige ting. 

Så. For 2 uker siden var jeg på byen og vi møttes tilfeldig. Gikk bort og snakket, alt var koselig. Plutselig en dag spurte ham om jeg ville bli med på middag? Bare oss to, jeg baila invitasjonen diskré for skjønte ikke om det var en date? Så slapp han bomba nå. Han klarer ikke slutte å tenke på meg.. Jeg skulle så inderlig ønske at en sånn melding hadde kommet fra en annen gutt.. Som jeg fremdeles går rundt og tenker på. Vi kuttet kontakt for 2 uker siden men jeg får ikke han ut av tankene. Hvorfor må man alltid like den man ikke kan "få"?  

Anonymkode: db5fd...4ce

[Gjest HerrBæsjerumpehull]

Grunnen til at enkelte alltid må like den de ikke kan få, er at de har et forkvaklet forhold til romantisk attraksjon, og gjerne også et forkvaklet selvbilde. Normalt sett vil en romantisk attraksjon være et uttrykk for at man matcher og har god kjemi, og en naturlig del av det er at man også opplever det samme tilbake igjen, altså at man blir satt pris på, sett for den man er, forstått o.s.v. Dette gjelder ytre så vel som indre faktorer. Jevnt over virker det som at det er en slags automatikk i det at folk går for de som er noenlunde på deres eget "attraktivitetsnivå", hvis vi kan si det sånn, at 'oppnåelighet' er en del av den underbevisste vurderingen. Og det er jo i så fall ikke så rart, siden målet fra naturens side tross alt er at vi skal formere oss som art.

Men tilbake til de forkvaklede: For dem oppstår en romantisk attraksjon fordi de tror de ser en mulighet til å heve sin anseelse, enten det er i andres eller egne øyne. Derfor forelsker de seg bare i mennesker som objektivt sett er "bedre" enn dem, for om de bare får en slik personen, vil det kunne gjenspeile dem selv på en fordelaktig måte. Problemet med en slik tankegang er bare at da må man klare å finne noen som er ute etter noen "verre" enn seg selv, hvilket sier seg selv er ingen enkel sak. Man blir altså forelsket på helt feil grunnlag. I stedet for å bli forelsket på grunn av det man faktisk får igjen av et annet menneske, den gjensidigheten som eksisterer i den relasjonen, blir man i stedet forelsket som del av et forsøk på en eller annen klassevandring. Og da er det klart man kommer til å bli skuffet igjen og igjen.

[Teethgrinding]

Eminem: 'You like em when they don't want you, as soon as they do feelings change".

Det er jo verdens eldste problemstilling. Alle vil vi ha den vi ikke kan få. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, HerrBæsjerumpehull skrev:

Grunnen til at enkelte alltid må like den de ikke kan få, er at de har et forkvaklet forhold til romantisk attraksjon, og gjerne også et forkvaklet selvbilde. Normalt sett vil en romantisk attraksjon være et uttrykk for at man matcher og har god kjemi, og en naturlig del av det er at man også opplever det samme tilbake igjen, altså at man blir satt pris på, sett for den man er, forstått o.s.v. Dette gjelder ytre så vel som indre faktorer. Jevnt over virker det som at det er en slags automatikk i det at folk går for de som er noenlunde på deres eget "attraktivitetsnivå", hvis vi kan si det sånn, at 'oppnåelighet' er en del av den underbevisste vurderingen. Og det er jo i så fall ikke så rart, siden målet fra naturens side tross alt er at vi skal formere oss som art.

Men tilbake til de forkvaklede: For dem oppstår en romantisk attraksjon fordi de tror de ser en mulighet til å heve sin anseelse, enten det er i andres eller egne øyne. Derfor forelsker de seg bare i mennesker som objektivt sett er "bedre" enn dem, for om de bare får en slik personen, vil det kunne gjenspeile dem selv på en fordelaktig måte. Problemet med en slik tankegang er bare at da må man klare å finne noen som er ute etter noen "verre" enn seg selv, hvilket sier seg selv er ingen enkel sak. Man blir altså forelsket på helt feil grunnlag. I stedet for å bli forelsket på grunn av det man faktisk får igjen av et annet menneske, den gjensidigheten som eksisterer i den relasjonen, blir man i stedet forelsket som del av et forsøk på en eller annen klassevandring. Og da er det klart man kommer til å bli skuffet igjen og igjen.

Ikke meningen å kuppe denne tråden, men føler jeg er i samme sjiktet som HI og har en situasjon her som kanskje er unntaket i regelen ''din'', uten å hevde at regelen din er feil. For det er den ikke.

Saken her er :

Jeg har vært sammen med en mann for en god stund siden. Han forble ''the one'' i mine øyne, selv om jeg har hatt forhold etter ham. Vi har beholdt et svært nært vennskap, såpass nært at vi har daglig kontakt. Han forteller om sine gleder og sorger, ber om råd ang. damer og jeg til ham også. Vi er begge to enige i at vi fortsatt leter etter det han og jeg hadde, uten å få det til. På en måte var det forholdet vi hadde, en forbannelse fordi vi nå kaver etter å finne den følelsen som ga så mye. Og han er på så utrolig mange måter min sjelevenn. Rent statusmessig er det slik at han er på ''lavere'' stige enn meg. Altså, det er overhodet ikke statusjag. Kunne ikke brydd meg mindre om hvor mye han materielt innehar. Dette gjør ting litt komplisert. Han har myyye følelser for meg, men sier at forelskelsen er borte. Hvorfor vet han ikke. Jeg har ingen problemer med å være venn med ham nå, jeg forventer ikke at det skal bli oss igjen og er usikker på om jeg hadde villet også. Men jeg forstår ikke dette med følelser og forelskelse, hva det er som gjør at han ikke fant veien tilbake til meg.

Sorgen rundt dette er forbi, selv om han ble the one that got away.

Anonymkode: 9b401...493

[Teethgrinding]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke meningen å kuppe denne tråden, men føler jeg er i samme sjiktet som HI og har en situasjon her som kanskje er unntaket i regelen ''din'', uten å hevde at regelen din er feil. For det er den ikke.

Saken her er :

Jeg har vært sammen med en mann for en god stund siden. Han forble ''the one'' i mine øyne, selv om jeg har hatt forhold etter ham. Vi har beholdt et svært nært vennskap, såpass nært at vi har daglig kontakt. Han forteller om sine gleder og sorger, ber om råd ang. damer og jeg til ham også. Vi er begge to enige i at vi fortsatt leter etter det han og jeg hadde, uten å få det til. På en måte var det forholdet vi hadde, en forbannelse fordi vi nå kaver etter å finne den følelsen som ga så mye. Og han er på så utrolig mange måter min sjelevenn. Rent statusmessig er det slik at han er på ''lavere'' stige enn meg. Altså, det er overhodet ikke statusjag. Kunne ikke brydd meg mindre om hvor mye han materielt innehar. Dette gjør ting litt komplisert. Han har myyye følelser for meg, men sier at forelskelsen er borte. Hvorfor vet han ikke. Jeg har ingen problemer med å være venn med ham nå, jeg forventer ikke at det skal bli oss igjen og er usikker på om jeg hadde villet også. Men jeg forstår ikke dette med følelser og forelskelse, hva det er som gjør at han ikke fant veien tilbake til meg.

Sorgen rundt dette er forbi, selv om han ble the one that got away.

Anonymkode: 9b401...493

Ett ord: Playa playaa. (Ok, det var to).

Jeg ville stilt seriøse spørsmål rundt hvor seriøs de utsagnene er. For meg høres det mer ut som en pratesyk fyr nyter din oppmerksomhet. Han høres ikke spesielt opptatt av deg i det hele tatt faktisk. 

[AnonymBruker]

Det som skrives her er en smule sant, men ikke helt. Jeg er i liknende situasjon som ts. Det er bare ay han "jeg ikke kan få" er ikke en jeg ikke kunne få, men en fra et annet land og annen religion. Jeg ble for skeptisk og så for meg hvordan datingen ville bli. Hva om han forandrer seg når vi gifter oss, hva om jeg vil ha barn med han og han vil de skal vokse opp slik og slik, skal jeg få han til norge, vil han utnytte meg osv osv. Hadde det vært i alle andre land jeg var i på så kort tid hadde det vært lettere. Hellas f.eks. 

Er en i nærområdet jeg driver og treffer, men finnes ikke attraktiv for meg. Det er veldig typisk at den minst attraktive er den som er lettest tilgjengelig. Og jeg murer egentlig på om det føles likt for denne mannen i utlandet? Han blir avvist pga hans medvrødre har dårlig rykte, og må kanskje til slutt bare ta en såkalt "uattraktiv" kvinne fra sitt hjemland?

Anonymkode: abe2c...1ef

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg rett og slett.. trist? Det er en gutt jeg har vært på noen dates med, vi har også møtt et par ganger på byen. Han er veldig hyggelig, men jeg føler liksom ingen gnist mellom oss. Føler meg heller ikke tiltrukket. For 1,5 måned siden fortalte jeg alt sammen og vi ble enige om å være venner. I løpet av de neste ukene inviterte han meg på øl/frokost/henge i parken med noen venner. Jeg jobbet veldig mye så det passet ikke. Ukene gikk, jeg dro på ferie og vi snappet om hverdagslige ting. 

Så. For 2 uker siden var jeg på byen og vi møttes tilfeldig. Gikk bort og snakket, alt var koselig. Plutselig en dag spurte ham om jeg ville bli med på middag? Bare oss to, jeg baila invitasjonen diskré for skjønte ikke om det var en date? Så slapp han bomba nå. Han klarer ikke slutte å tenke på meg.. Jeg skulle så inderlig ønske at en sånn melding hadde kommet fra en annen gutt.. Som jeg fremdeles går rundt og tenker på. Vi kuttet kontakt for 2 uker siden men jeg får ikke han ut av tankene. Hvorfor må man alltid like den man ikke kan "få"?  

Anonymkode: db5fd...4ce

Dere ble "enige om å være venner"?  Med mindre du er en sånn som dyrker denne oppmerksomheten, så bør du for begges skyld unngå å ha ham i din omgangskrets. Han kommer seg ikke videre, så lenge det finnes et halmstrå.  For en mann kan et vennskap gå til kjærlighetsforhold bare med et fingerknips, og han skjønner ikke at kvinner ikke virker på samme måte.  

Anonymkode: 2ec8e...239

[AnonymBruker]

Jeg tror du bare må kutte han ut TS, slette han fra snap osv. og ikke ta kontakt hvis dere møtes ute. Det er en fin tanke at man skal forbli venner etter mislykket dating, men det fungerer aldri dersom den ene parten vil noe mer.

Jeg har også en sånn fyr, og jeg håpet vi kunne være venner fordi vi innimellom har kontakt i jobbsammenheng. Nå viser det seg at det rett og slett ikke går, fordi han virkelig ikke forstår det. Jo mindre interesse jeg viser, jo mer ekstrem blir han. Ingenting av det jeg sier «går inn».

Her om dagen kom han innom arbeidsplassen min og fortalte alle andre som var der at vi var kjærester (ifølge dem, jeg hørte ikke at han sa det), og oppførte seg generelt svært invaderende og ubehagelig. Nå er det egentlig ikke noe særlig mer å gjøre enn å forklare èn siste gang at jeg er HELT uinteressert i ham og så slette og blokkere ham overalt. 

Anonymkode: 843aa...60c