Er jeg unormal? Barn/ungdom kontra voksen

[Gjest Jegskulleønskeat]

 

Er jeg unormal? Dere som er i 20 årene, ville dere vært barn eller ungdom igjen? Synes dere press, forventninger og krav går over hodet på dere? Eller liker dere deres selvstendige liv?

Endret 3. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

Mhmm, er 27 år selv, men husker tida som 19-22 år som flott! Hadde litt ansvar, litt egne penger og styrte meg selv! Skulle eg gå tilbake i tide vil eg valgt den, men er generelt rimelig fornøgd med nåtiden.. kan nevne at eg og hadde en litt problematisk barndom, spesielt i 6-12 års alderen 🤔

Anonymkode: dfb4f...37c

[Jadzia]

Jeg tror det har litt med modenhet å gjøre. Og traumer, opplevelser og erfaringer, gjør at man blir mer moden ofte. Jeg har egentlig aldri savnet ungdommen igjen. Jeg synes friheten som kommer med ansvar er så deilig. Joda, man er kanskje mer bekymringsløs som barn og tenåring. Men man får jo ikke lov til noe, må følge andres regler, og nei... Liker friheten med å bestemme selv hva jeg skal spise, når jeg skal ting, hvordan jeg skal ha det rundt meg osv. Nå nærmer jeg meg 40, og jeg kunne ikke tenkt meg å være 20 igjen engang. Jeg er så glad for den livserfaringen jeg har fått. 

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri ha vært barn/ungdom igjen. Er i 20-årene. 

Anonymkode: f78b9...62a

[AnonymBruker]

Det er vel ikke unormalt å savne tiden da man ikke hadde noen bekymringer? At du hadde en vanskelig oppvekst gjør ikke venninnene dine umodne for å ønske seg tilbake til det som for dem var enklere tider

Anonymkode: 7c538...db2

[Gjest Jegskulleønskeat]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel ikke unormalt å savne tiden da man ikke hadde noen bekymringer? At du hadde en vanskelig oppvekst gjør ikke venninnene dine umodne for å ønske seg tilbake til det som for dem var enklere tider

Anonymkode: 7c538...db2

Jeg mener ikke at vennene mine er umodne i det heletatt. Spørsmålet mitt var om jeg var unormal som ikke følte det likt som dem🙂

[Ulla Ullsokk]

23 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg hadde en samtale med noen venninner for noen dager siden. Vi er nettopp fylt 20 år alle tre. De snakket om hvor mye de savner å være barn og ungdom. Jeg har opplevd mye traumer, og har hatt flere diagnoser. Har hatt relativt mange utfordringer siden jeg var liten. Går enda i behandling. Jeg savner selvsagt noe med å være barn. Jeg har masse gode minner, MEN jeg vil heller være 20 år enn f.eks 11-12. Jeg vil heller fylle 25, enn å bli 6 år. Jeg vil ikke bli verken barn eller ungdom igjen. Og være ungdom var mange ganger et gigantisk helvete fra A-Å. 

Venninne mine sier de savner å ikke ha ansvar. Å ikke måtte jobbe eller ha plikter og krav og press. De vil heller være 10-12 år hele livet. Og jeg kan ikke vente til jeg blir eldre. Jeg vil mye heller være voksen. Andre synes det er stress å måtte jobbe, studere og etterhvert bo for seg selv. Jeg har mine stunder jeg også, men generelt liker jeg mye bedre å være selvstendig, autonom og føle mestring på at jeg klarer meg selv. Kanskje fordi det ikke var helt sikkert at jeg ville få dette til. 

Jeg liker at jeg blir stilt rimelige krav til i arbeidslivet og på studiene. Å ha plikter og forventninger til meg som voksen; med matlaging, regninger og renhold. Jeg liker å føle meg til nytte, at jeg mester noe, at samfunnet har bruk for meg. Jeg liker å bestemme hva jeg skal fylle dagene med, noe man ikke kan gjøre som barn. 

Er jeg unormal? Dere som er i 20 årene, ville dere vært barn eller ungdom igjen? Synes dere press, forventninger og krav går over hodet på dere? Eller liker dere deres selvstendige liv?

Jeg har aldri ønsket meg tilbake og nå som 44 kan jeg ihvertfall IKKE ønske meg tilbake til 25, selv om jeg hadde det kjempebra på den tiden! Men been there, done that! Det er ingenting som slår livserfaring og tryggheten som kommer med alderen! 

Dette er noe unge mennesker overhodet ikke tror på, ihvertfall gjorde ikke jeg det noe særlig. Men det er faktisk ikke 20-årene som er best, selv om de som er i den alderen tror det (og det er jo supert!).

[AnonymBruker]

Du er ikke unormal jeg tenker tilbake på barne- og ungdomstiden og skjønner ikke hvordan jeg fant mot til å leve videre. Vet ikke hva det er å ikke ha plikter og ansvar, men det er kanskje positivt å ikke ha noe å sammenligne med idag

Jeg hadde maks gått tilbake til å være 23, men ikke lenger. Jeg er 28 nå. 

Anonymkode: 488bf...aae