"Jeg er nervøs. Jeg har ikke angst"

[AnonymBruker]

Jeg vet at det finnes mennesker som har angst. Jeg har selv separasjonsangst som ble oppdaget på DPS. Likevel opplever jeg så ofte at folk slenger ut at de har det. "Prestasjonsangst", "sosial angst", "angst for edderkopper" osv. Ja, de som har disse diagnosene bør selvsagt få hjelp og bli tatt på alvor. Jeg snakker om disse som tror de har angst når de egentlig bare er nervøse. Det er forskjell på å ha sommerfugler i magen før en fremføring og det ha panikk og angst. Det er forskjell på å være sjenert og ha sosial angst.

Det er også forskjell på å være lei seg og deprimert. Depresjon for meg var bunnløs fortvilelse flere måneder i strekk. Jeg levde i et gigantisk sort hull hvor jeg ikke skjønte verken ut eller inn. Jeg skjønte ikke hva som var galt med meg. Hvorfor jeg som barn gråt nesten konstant i et halvt år. Ble fortalt at jeg var deprimert, skjønte det ikke selv.

Jeg mener ikke å ha noe fasitsvar på hva angst og depresjon er. Noen har mildere enn meg, andre mye sterkere. Noen har så mye plager at de må innlegges. Andre har egentlig bare følelsesmessige svinginger som er helt normale. 

Hvorfor er det så mye sykeliggjøring i samfunnet? Hvorfor kalles alt angst, depresjon, traumer og paranoia- istedenfor nervøsitet, tristhet, skuffelse, redsel, mistenksomhet og sjokk?

Anonymkode: a3ea1...7dc

[AnonymBruker]

Selv synes jeg det er bedre slik det er blitt - det føles enklere for meg å være åpen om diagnosene mine nå. 

Ellers oppfatter jeg deg som men «jeg har det verre enn deg» type - husk bare på at du aldri vet hele historien til noen. 

Anonymkode: 5cba1...43f

[AnonymBruker]

Jeg tror det handler litt om at man lager seg en mal der normalitet er å helst ikke føle så mye om noe som helst, eller konsekvent undertrykke følelser. Det gjør at folk tror det er noe galt med dem fordi de føler ganske mye. 

 

Anonymkode: 611ba...d75

[AnonymBruker]

Tror du at de ikke har det bare fordi de snakker åpent om det? 

En venninne av meg har edderkoppfobi i den grad at hun ikke kan se på TV-programmer som tidvis kan vise edderkopper. Jeg hadde ingen aning om at det begrenset henne så mye før hun sa dette. En annen venninne har meg har så angst for å holde presentasjoner at hun alltid avtalte med lærerne på VGS å holde bare for lærer og på høyere utdanning valgte hun en utdanning der hun slapp å holde presentasjoner. 

Når noen åpner seg om at de synes at noe er vanskelig synes jeg ikke at man skal stå der med pekefingeren og forklare forskjellen på nervøsitet og angst. Eller det å være deprimert eller lei seg. Du vet rett og slett ikke hvordan de har det og hvordan de opplever situasjonen de beskriver som vanskelig. La legene ta seg av diagnostiseringen og jobb heller med å være litt mer empatisk. Alt kalles ikke "angst, depresjon, traumer og paranoia" i stedet for "nervøsitet, tristhet, skuffelse, redsel, mistenksomhet og sjokk" bare fordi noen mennesker sier at de har det. Hvorfor skal man bli betvilt når man sier at man har angst vs. at man har IBS, ryggplager, tilbakevendende infeksjoner eller what not? 

Anonymkode: 5b9bd...ca5

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du at de ikke har det bare fordi de snakker åpent om det? 

En venninne av meg har edderkoppfobi i den grad at hun ikke kan se på TV-programmer som tidvis kan vise edderkopper. Jeg hadde ingen aning om at det begrenset henne så mye før hun sa dette. En annen venninne har meg har så angst for å holde presentasjoner at hun alltid avtalte med lærerne på VGS å holde bare for lærer og på høyere utdanning valgte hun en utdanning der hun slapp å holde presentasjoner. 

Når noen åpner seg om at de synes at noe er vanskelig synes jeg ikke at man skal stå der med pekefingeren og forklare forskjellen på nervøsitet og angst. Eller det å være deprimert eller lei seg. Du vet rett og slett ikke hvordan de har det og hvordan de opplever situasjonen de beskriver som vanskelig. La legene ta seg av diagnostiseringen og jobb heller med å være litt mer empatisk. Alt kalles ikke "angst, depresjon, traumer og paranoia" i stedet for "nervøsitet, tristhet, skuffelse, redsel, mistenksomhet og sjokk" bare fordi noen mennesker sier at de har det. Hvorfor skal man bli betvilt når man sier at man har angst vs. at man har IBS, ryggplager, tilbakevendende infeksjoner eller what not? 

Anonymkode: 5b9bd...ca5

Selvfølgelig skal man ikke betvile det! Og jeg er absolutt for at man skal tro på folk og gi dem den hjelpen de trenger. Det er mange som sliter. Jeg har det ikke verre enn andre. Jeg mener ikke å virke uempatisk, tvert imot synes jeg det er dumt at så mange sier de har f.eks presentasjonsangst om de ikke har det. Ikke fordi jeg ikke forstår at det er forferdelig å fremføre, men fordi at de som virkelig sliter med det kanskje ikke blir tatt på alvor.

Jeg er absolutt for åpenhet. Og jeg vet at jeg ikke vet alt. Jeg har stor respekt for at folk velger å holde ting skjult, og jeg håper at de som forteller føler seg ivaretatt, trodd og hørt. Det er kjempe viktig. Og det er bra at vi snakker mer om psykiske lidelser. Jeg hørtes litt usympatisk ut i HI. Det kan jeg være enig i. Det var ikke meningen. Jeg vet at mange sliter og det gjør meg vondt. Jeg ønsker bare at de som virkelig sliter får hjelp, at ikke de blir glemt fordi alle har angst. Alle har ikke angst, men de som virkelig har det burde får hjelp, forståelse og bli trodd. Finne troen på at de kan komme styrket ut av det; for det finnes håp❤️❤️ Psykisk sykdom skal tas på alvor, men da er vi avhengig av at begrepene ikke vannes ut.

Anonymkode: a3ea1...7dc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at det finnes mennesker som har angst. Jeg har selv separasjonsangst som ble oppdaget på DPS. Likevel opplever jeg så ofte at folk slenger ut at de har det. "Prestasjonsangst", "sosial angst", "angst for edderkopper" osv. Ja, de som har disse diagnosene bør selvsagt få hjelp og bli tatt på alvor. Jeg snakker om disse som tror de har angst når de egentlig bare er nervøse. Det er forskjell på å ha sommerfugler i magen før en fremføring og det ha panikk og angst. Det er forskjell på å være sjenert og ha sosial angst.

Det er også forskjell på å være lei seg og deprimert. Depresjon for meg var bunnløs fortvilelse flere måneder i strekk. Jeg levde i et gigantisk sort hull hvor jeg ikke skjønte verken ut eller inn. Jeg skjønte ikke hva som var galt med meg. Hvorfor jeg som barn gråt nesten konstant i et halvt år. Ble fortalt at jeg var deprimert, skjønte det ikke selv.

Jeg mener ikke å ha noe fasitsvar på hva angst og depresjon er. Noen har mildere enn meg, andre mye sterkere. Noen har så mye plager at de må innlegges. Andre har egentlig bare følelsesmessige svinginger som er helt normale. 

Hvorfor er det så mye sykeliggjøring i samfunnet? Hvorfor kalles alt angst, depresjon, traumer og paranoia- istedenfor nervøsitet, tristhet, skuffelse, redsel, mistenksomhet og sjokk?

Anonymkode: a3ea1...7dc

Jeg mener ikke å være dømmende. Jeg synes det er trist at det er mange som sliter og ikke blir hørt eller sett! Jeg ønsker åpenhet, jeg ønsker forståelse i samfunnet, jeg ønsker aksept for at vi alle er forskjellige med forskjellig baggasje.

Jeg er ingen fasit. Jeg har ikke rett i alt. Det er ikke mer synd på meg enn andre. Jeg mener kun at det er vanskeligere for de som f.eks har sosial angst å bli trodd om alle sier de har det når de er sjenerte. Jeg ser ikke ned på de som har det; for det virket grusomt. Jeg vil at disse skal få hjelp til å få tilbake livet; til å få det bra. De fortjener det❤️ Men disse må ikke drukne i et samfunn som sykeliggjør det å være sjenert. For det er ikke det samme. Sier noen til meg at de har sosial angst, så tror jeg dem. Men nå vet jeg også at f.eks bloggere slenger ut diagnoser i hytt og pine, som sier de har sosial angst på Snapchat men likevel sender 100 snap daglig. Det er dette som blir feil 

Ts

Anonymkode: a3ea1...7dc

[AnonymBruker]

Det er fordi ordet angst er eldre enn diagnosen. Angst kommer fra tysk, og det betyr å være redd. At det å ha angst er en sykdom er relativt nytt. Før så het det at man var nervøs eller hadde nerver. Hvis man var syk, sa man f eks "det er nervene". Tipper angst som diagnoseord kom ca på 80-tallet? Og vi er mange som er eldre enn det.

Det blir litt rart at ordet angst, som har vært i bruk i Norge veldig lenge, nå skal monopoliseres av folk som har angst som diagnose. Det blir nesten som om "snufsete" plutselig bare skulle forbeholdes folk med influensa...

Anonymkode: 073b3...4ac