Utro, forelsket og utrolig forvirra...

[Gjest Gjest (32)]

Har fulgt med på debatter her inne om utroskap og det å bli betatt/forelsket i andre enn partneren sin. Jeg har lett med lys og lykte etter gode råd, som enten kan understøtte mine tanker om egen situasjon, eller som kan gi meg en trøkk slik at jeg våkner skikkelig og innser at jeg er i ferd med å gjøre mitt livs tabbe. Her er min historie...

I juni i fjor innledet jeg en kontakt med en mann via chat og senere tlf. Som meg er han gift og har små barn. Vi har begge vært i våre fh i 12-13 år, og opplever at gnisten i samlivet mangler. For å være mer konkret, begge får vi for lite sex og nærhet hos våre partnere, og det var vel på den bakgrunn vi fant hverandre på en erotisk chattekanal...

Etter noen mnd med sporadisk kontakt ble meldingene hyppigere, og vi begynte å drømme om å møte hverandre. Ofte var samtalene våre rene "hyrdestundene", men like ofte diskuterte vi alt mellom himmel og jord, fant felles interesser og ståsted i fh til mange ting. Det var og er utrolig berikende...

For en mnd siden møtte vi hverandre, og et møte ble til tre i løpet av bare noen få uker. I forkant hadde vi vekslet bilder og snakket sammen på telefon gjentatte ganger. Det var derfor helt naturlig å møte han, vi opplevde at kartet stemte overens med terrenget, og en sinnsyk god kjemi og tiltrekning.

Det er vel unødvendig å fortelle hvilken vei det gikk med oss to på de to siste møtene...

VI har snakket mye i etterkant, og opplever begge at der er følelser med i bildet som ikke bør være der. Likevel fortsetter vi å treffes på msn og tlf, og vi planlegger "neste gang"med ei oppfinnsomhet uten sidestykke. Det verste er at vi, tilsynelatende, ikke har dårlig samvittighet overfor partnerene våre en gang. Vi føler at vi fortjener dette lille eventyret vårt, som får så lite av slik nærhet hjemme...

Jeg kjenner at jeg er forelska, alle symptomene tilsier det, og jeg har også fortalt han det. Vi er begge enige om at dette er en farlig forbindelse, men lysten på kontakt er så utrolig tilstede at vi ikke rekker å tenke på konsekvensene...

Nå er han bortreist og jeg savner han sånn at det gjør vondt.

Samtidig vet jeg at det ikke er liv laga å bryte ut av de forholdene vi har i dag. Vi er begge opptatt av at ungene skal ha det trygt og stabilt, og har i grunnen det ok med partnerene våre på andre områder. Så egentlig er det hele absurd...

Kjenner at jeg burde bare kutte all kontakt, nekte meg selv å tenke på han, og heller bruke energien til å lappe sammen mitt fh til mannen min, som egentlig er en flott og omsorgsfull mann som setter meg og ungene over alt. (Når jeg skriver dette, kjenner jeg at det stikker av dårlig samvittighet...for første gang).

Men samtidig vil jeg ikke miste denne mannen for alt i verden, vi har i tillegg til sex og felles drømmer utviklet et godt vennskap, selv om det kanskje høres naivt ut når jeg sier det...

Er så fortvilt, føler at jeg synker stadig dypere i dette klisteret... Må dessuten legge til at om mannen min får vite dette, er det kroken på døra. Null aksept!!! Så å snakke med han, fortelle og angre...nei, det går ikke.

Hjlep meg den som kan....please...

[Gjest Anonymous]

Jeg må si at det høres utrolig vanskelig ut. Jeg har aldri vært utro selv, men har vært den andre kvinnen. Jeg var veninne med denandre dama, men av en eller annen grunn hadde jeg ikke dårlig samvittighet mens det åpstod. Men den kom etterhvert, og gu om den gjorde. Jeg vet at det må være sinnsykt vanskelig å gå fra sin mann spsielt med tanke på barna. Men de forstår mer enn du tror. Jeg er en person som er veldig opptatt av ærlighet i et forhold og får fort dårlig samvittighet, kun av bare blikk. Tror du ikke denne dårlige samvittigheten kommer? Og at den kommer til å spise deg opp?

Jeg tror du skulle hatt en pause fra alt, og tenkt på hva du egentlig vil.

Kunne det ikke vært en ide å jobbe med det som mangler i ditt forhold istedet for å gå en annen plass for å hente det?

Hva med å sprite opp sexlivet litt med din mann, ta en weekend borte eller noe?!

[Gjest amelia]

Jeg føler med deg. Befinner meg i en tilsvarende situasjon, men vi har enda ikke gått over streken. Kjemien er helt utrolig og det er noe der som mangler i ekteskapet med min mann. Vi vet begge at dette er noe vi må prøve å komme over, men vi jobber sammen og treffes nokså jevnlig. Dette gjør situasjonen enda mer komplisert. Man får ikke anledning til å glemme.

Som deg har jeg trålet "nettet" og andre steder for å finne et fasitsvar. Hvorfor skjer sånne ting og hva skal man tolke det? Finnes det håp for ekteskapet eller skal man følge sitt hjerte?

Tror det er viktig å tenke på at hverdagen vil innhente deg uansett og prøve å innfinne deg med din egen situasjon. Spesielt når det er barn med i bildet må man kanskje prøve å undertrykke sine egne behov til en viss grad.

Håper at lyset går opp for meg en vakker dag iallefall!

Å gå rundt og føle og tenke som jeg gjør nå er ikke noe særlig.

Ikke så veldig opplysende for deg dette kanskje, men det er godt å vite at man ikke er helt alene om å slite litt i hverdagen!!

[Gjest Madam Felle]

Hvordan var forholdet ditt til samboeren din i begynnelse? Var du opp over ørene forelsket?

For tro det eller ei, så er det faktisk mer spennende i begynnelse av forholdet, og når hverdagen innhenter en, det er da en virkelig får vist om en klarer å bygge videre på noe.

Syns det blir så enkelt å si, samboeren min gir meg ikke det jeg behøver, for så å gå ut å finne noe annet. Hva om du faktisk prøvde å gjøre noe med forholdet ditt til samboeren din, i stedet for å hente spenning utenfor forholdet.

Uansett mener jeg du går feil frem, og burde avslutte forholdet med samboeren din før du innleder noe annet. Såpass respekt burde du ha, for den personen du har levd 10 år med. La samboeren din finne en som kan sette pris på han, for det gjør ikke du.

Så kan du leke deg så mye du vil, men du slipper å eventuelt såre noen.

[maki]

Minste man kan gjøre er å avslutte forholdet man er i før man begynner på et nytt et.

Ikke altid like lett å kontrolere følelser, handliger er noe annet. Går ann å bestemme seg for hvem man vil ha før man handler. Enten så velger man rett eller så velger man galt. Men man har i alle fall ikke gått bak ryggen til noen.

Syns du skylder samboern din sannheten.

[Gjest Anonymous]

Selvom du klarer ballansegangen selv, lider i stillhet og sørger for at dette ikke går ut over samboeren din og at han heller ikke får noen mistanke, så kjenner du ikke din nettvenn på samme måte som deg selv. Hva om han ikke takler dobbeltlivet og forteller konen sin? Da har du kanskje ødelagt en annen familie uten at du ønsker det. Dette hemmelige forholdet deres fikk plutselig konsekvenser i den virkelige verden som du ikke ønsket å være årsak til.

[Gjest Pet]

Tror ikke jeg har et svar til deg, trådtarter, men hvorfor skulle ikke ny teknologi endre menneskers forhold til hverandre når den har endret hele verdens måte å kommunisere på? Det er nå blitt så enkelt å finne noen på si så det er bare noen tastetrykk unna og det er det du har gjort. Synes du det skal være så enkelt at et lett tilgjengelig fling skal endre livet til hans unger og dine unger? Det er faktisk blitt så enkelt nå at er man misfornøyd med patreren kan man raskt finne trøst raskt andre steder via nettet og jeg råder deg til å tenke deg veldig nøye om før du forlater mannen din til fordel for en du har kjent så kort tid. Vet at det er vondt, men tenk deg godt om. Tenk på ungene dine og usikkerheten du går inn i hvis du satser på dette.

[Gjest Anonymous]

Blir så utrolig trist og desillusjonert når jeg leser om alle disse sidesprangene og forelskelsene her inne.

Trodde først denne statistikken som sier at halvparten av alle kvinner har vært utro var en dårlig spøk....

Betyr ikke kjærligheten noe oppi dette? De valgene dere en gang tok? De løftene dere en gang gav?

Skal man bare gi opp når hverdagen blir litt grå og monoton - helt uten å arbeide for å beholde kjærligheten.

Er vi blitt så egoistiske og lykkesøkende at vi ved den minste antydning til kjedsommelighet, søker til tarvelige, kortsiktige affærer??

Det "verste" er at mange av disse som velger å være utro, viser seg å være gift med hyggelige, gode menn som de "egentlig" elsker, men som kjeder dem.....

Blir så trist av sånt og lurer virkelig på hvor vi er på vei.

Vil bare minne om diktet On marriage:

Give your hearts, but not into each other's keeping.

For only the hand of Life can contain your hearts.

And stand together yet not too near together:

For the pillars of the temple stand apart,

And the oak tree and the cypress grow not in each other's shadow.

Ikke ofte jeg siterer Bibelen, men jeg gjør et forsøk i kampen for kjærligheten:

Kjærligheten søker ikke sitt eget. Den tror alt, håper alt, utholder alt, tåler alt...........

[LilleBille]

Syns det blir så enkelt å si, samboeren min gir meg ikke det jeg behøver, for så å gå ut å finne noe annet. Hva om du faktisk prøvde å gjøre noe med forholdet ditt til samboeren din, i stedet for å hente spenning utenfor forholdet.

Uansett mener jeg du går feil frem, og burde avslutte forholdet med samboeren din før du innleder noe annet. Såpass respekt burde du ha, for den personen du har levd 10 år med.

Støtter denne jeg.

Det minste samboeren din har krav på er respekt - og at han får muligheten til å velge om han vil bo sammen med en som opplagt ikke har nok med ham.

Synes du ikke det er rimelig at han får lov til å ta et valg også - hvis han synes det er greit at du har deg litt på si og koser deg - så er det sikkert greit - men vær nå i det miste litt redelig i forhold til ham - og la ham ta det valget.

[Vilje]

Du er i ferd med å svike han du lever sammen med på det groveste, pga et selvsentrert behov for spenning!! Tror du kanskje kommer til å angre på dette en dag..?

[Gjest SumoBryter]

Jeg er alltid av den mening at man skal ha enten eller og ikke begge deler, for det går ikke ann og det er urettferdig. Enten velger du å holde ut med mannen din og holde løftet du ga ham (hvis dere er gifte) ellers velge å bryte ut og forhåpentligvis leve lykkelig for resten av livet med den nye friske pusten.

[Tekumseeh]

Jeg har opplevd å bli bedratt, og er sterk motstander av all slags utroskap. Skønner at du sliter, men jeg mener du har selv lagd ris til egen bak.

Man blir ikke forelsket i andre når man har kjæreste, enten man er gift, forlovet, har barn, eller bare er kjærester. Ting blir aldri som før etter slikt, hverken for den ene eller den andre parten.

Så når det er sagt, synes jeg han fortjener å vite det. Sannheten kan være vond, men den er i det minste sann.

[Gjest amelia]

Hvordan kan du si at man ikke blir forelsket om man er gift, samboer eller har kjæreste? Dette har skjedd med meg og ikke av fri vilje for å si det sånn! Det er ikke noe gøy i det hele tatt å gå rundt å føle "forbudte" følelser. Helt jævlig faktisk.Jeg har iallefall ingen av-på knapp jeg kan bruke og sliter virkelig med det. Jeg har heller ikke vært utro(ennå) i ordets rette forstand.

[Gjest Anonymous]

Som noen andre sa, følelser er vanskelig å kontrollere, men VALG er noe man tar.

[Gjest Gjest 32]

Takk for mange svar. Det både smerter og åpner øynene mine å lese hva andre tenker... Selv er jeg alt for subjektiv til å kunne se klart i noen som helst retning... En del av meg lukker øynene for all kritikken, selv om jeg vet at det er berettiget og klare meldinger til meg om å kutte ut og satse på det jeg har.

Rådene om å fortelle alt til mannen min , er imidlertid ikke noe jeg klarer å tro på. Jeg vet utfallet av slike betroelser... Dette er noe jeg har rotet meg oppi selv, og som jeg følgelig må bære med meg videre alene, uansett hvor vondt det er. Jeg tror ikke situasjonen ville blitt noe lettere om det hadde blitt åpen krig her, om jeg hadde fortalt, grått og angret. Han ville fått det utrolig vondt, og det ville ungene og familien forøvrig også...

Ideelt sett skulle denne situasjonen jeg har havnet oppi aldri skjedd, og om noen hadde fortalt meg dette for et par år sieden, ville jeg ristet på hodet. -Utro, jeg???! Aldri i livet, det skjer bare andre...

Så opplevde jeg athan så meg mindre og mindre, til tross for seriøse forsøk på å prioritere forholdet vårt. For han var det jobb og hobbyer, og så ungene da... Meg så han ikke, aldri noen bekreftelser, aldri komentarer om jeg hadde vært hos friøser, fått meg nye klær osv... Aldri tid til å være kjærester, gjøre ting i lag. JEg hadde virkelig forsøkt, foreslått helgeturer bare for oss, tok initiativet til sex og kos, men nei... Til og med tv'en så ut til å være viktigere...

JEg savnet sånn nærhet og tilhørighet, følte at jeg seint og tidlig hang i stroppen for å gi omsorg til andre, ungene mine, klientene i jobben min, vennenr osv... Selv var jeg helt tom,og fikk ikke påfyll av densllags noen steder. Det høres kanskje barnslig ut når jeg fremstiller det sånn, men jeg var, og er faktisk utsultet på slike ting i livet mitt. Og jeg er en altfor varm person til å klare å leve uten slike ting år etter år. SÅ jeg har prøvd, virkelig, med mannen min, har forklart opp og i mente, tatt initiativ og ventet på det samme...Lagt fh til rette for at vi skulle kunne prioritere hverandre. Så viste det seg at han oppfattet det som mindre viktig, som "MAS"... Prøv å forestill dere den følelsen... den er ikke god.

Derfor oppsøkte jeg andre mennesker inne på nettet, for å finne ei tosomhet, et fellesskap der jeg kunne få respons på det jeg tenkte. Ikke sympati, men respons. Og der traff jeg Han. Som opplevde det samme i sitt fh. Som opplevde et perfekt samarbeid om alt det praktiske i det AS'et som familier ofte er, men som også savnet nærheten...

Jeg skriver ikke dette for å unnskylde meg, det er ingen tilgivelse uansett. Bare noen tanker på veien mot det jeg vet jeg MÅ gjøre, men som jeg ikke aner hvordan jeg skal få gjennomført...

[Gjest Gjest 32]

Amelia, kunne gjerne tenkt meg å veksle noen ord med deg, om du vil???

[LilleBille]

Rådene om å fortelle alt til mannen min , er imidlertid ikke noe jeg klarer å tro på. Jeg vet utfallet av slike betroelser... Dette er noe jeg har rotet meg oppi selv, og som jeg følgelig må bære med meg videre alene, uansett hvor vondt det er. Jeg tror ikke situasjonen ville blitt noe lettere om det hadde blitt åpen krig her, om jeg hadde fortalt, grått og angret. Han ville fått det utrolig vondt, og det ville ungene og familien forøvrig også...

Men fortjener ikke han å kunne velge om han ønsker å fortsette med en som ikke er redelig - som velger ham vekk når det passet?

Og når du sier du vet utfallet av sånne betroelser - det visste du jo også før du tok det valget du tok. Når du likevel valgte å være utro - tok du også valget om å svikte den partneren du hadde.

Det er klart man kan få følelser for andre - men vi tar alle valg - og du valgte å følge dine lyster - bør ikke han også få et valg om hvem han ønsker å dele livet med? Om han faktisk ønsker å leve med deg som valgte som du gjorde?

Tror du det evt. blir bedre om han får vite dette av andre senere .. for "desverre" har sånne ting en tendens til å komme frem i lyset.

[Gjest Kuli]

Vet du, jeg forstår deg veldig godt. Når man ender opp med å være utro er det fordi man ikke har det bra hjemme! Det er noe du mangler. At mannen din ikke er interessert i det, forundrer meg, men er veldig typisk! Det hele dreier seg om god eller dårlig kommunikasjon. Det å føle at man både blir hørt og sett. Dette forsvinner gjerne i et forhold etter noen år hvis man ikke passer på å ta vare på hverandre (kjærlighetsforholdet). Jeg tror ikke man er ond fordi man er utro. Man er bare veldig frustrert. Jeg tror du må prøve begynne å snakke med mannen din om alle dine frustrasjoner/skuffelser i forholdet deres. Det finnes også samlivskurs og andre steder man kan få hjelp til dette. Hva med å gå til ekteskapsrådgivning? Det du er iferd med nå vil muligens ødelegge ditt eget forhold på sikt?! Hva om mannen din får vite om dette. Hva vil du svare ham? Hvordan vil du forklare at du valgte å være utro. Du må jo ha vært frustrert ganske lenge siden du har lett etter en mann på nettet. Dårlig samvittighet nei! Hvorfor det? Men du bør ta et valg? Hva om du mister begge "mennene" dine?

[Gjest Amelia]

Gjest32, jeg veksler gjerne noen ord med deg. Jeg er helt ny på dette forumet og vet ikke helt hvordan sånt foregår...... :-)

[Gjest Anonymous]

En av fordelene med å være registrert bruker er at man kan sende og motta private meldinger fra de andre registrerte brukerne.

Jeg synes denne tråden har vært veldig interessant å lese. Takk til trådstarter for det du har delt. Håper du finner ei god løsning.