Hvor viktig er foreldrene dine for deg, etter du ble voksen?

[AnonymBruker]

Hvor viktig er foreldrene dine for deg, altså i hverdagen?

Snakker dere sammen hver dag?

Er det endret seg etter du evt fikk barn?

Eller når du flyttet hjemmefra?

Eller etter at du giftet/ ble samboer? 

Er de en del av hverdagen fremdeles? 

Er det forskjell på kontakten du har med mammaen og pappaen din?

Anonymkode: 86fce...572

[Elán]

Moren min betyr ingenting for meg, egentlig. Vi snakkes av og til, men heller sjeldent. Hun vil bare ha kontakt når hun trenger hjelp med noe, noe hun stadig gjør. Moren min ble veldig glad da jeg fikk barn og skryter til alle om hvor heldig hun er som er bestemor til barnet mitt, men den skryten er kun en fasade, hun gjør nemlig ingenting for oss og unngår for alt i verden å passe barnet eller være sammen med oss.
Min far og stemor betyr mye for meg. Synes det er vanskelig å åpne meg for dem, snakker lite om meg og min situasjon. Forholdet til far ble bedre etter alvorlig sykdom, og har holdt seg bra etter at jeg fikk barn.

Jeg er på besøk hos faren min en til to ganger i uken.

[AnonymBruker]

De er viktige for meg i hverdagen i den forstand at de er viktige for meg i livet mitt. Jeg tenker på dem mye, og har dem som "referanse" i stort og smått i tankene mine. Vi snakkes en gang i uka kanskje, mest meg og mor. De bor et annet sted. Vi har snakkest slik på telefonen siden jeg flyttet hjemmefra, aldri daglig, kanskje litt hyppigere enn før etter jeg fikk barn (dvs da jeg var student og slikt var jeg dårlig til å ringe). Jeg gleder meg til å besøke dem eller se dem når det har gått lang tid, det kan gå opp til to måneder mellom hver gang vi treffes. Nå har de blitt gamle, og når jeg tenker på det (når de er syke, andre opplever dødsfall), begynner jeg faktisk å gråte når jeg tenker på at mine foreldre en dag skal dø, det skal de jo nødvendigvis. Den tanken er veldig vond, da blir jeg foreldreløs og jeg er ikke "veslejenta" til noen lengre. Jeg er mer enn godt voksen, og de nærmer seg 80, så det er reellt. Jeg er så uendelig glad i dem, og de i meg. Men tilknytningen er mest følelsesmessig, de har ingen betydning rent praktisk i livet mitt, jeg spør av og til om råd, eller de er noen som er interessert i meg og mitt når jeg har noe å fortelle.

Anonymkode: b9595...7e3

[SPOCA]

De er veldig viktige, og har blitt viktigere etter at jeg sluttet som student. Mest fordi de har vært viktige støttespillere i mitt liv. Jeg har alltid pratet mye med mamma på telefon, jeg snakker med henne nesten annenhver dag. Snakker ikke like ofte med pappa, men ringer også han nå og da. Nå er de fremdeles gift, så ofte setter mamma på høytaler, og da snakker jeg med dem begge.  

De har også blitt viktigere etter at min samboer mistet begge sine foreldre, de har vært viktige i hans liv og en del av hans bearbeidelse av sorgen. Mine foreldre og min samboer har et veldig nært og godt forhold. 

Jeg har alltid hatt et nært forhold til mamma og pappa, og har det fremdeles. Når jeg har vært gjennom prøverør har de f.eks kjørt meg og vært med til sykehuset når ikke samboer fikk fri fra jobb, vi ferierte i år sammen med dem, og i sommer var vi også på besøk for bading og grilling. 

Endret 15. august 2018 av SPOCA

[AnonymBruker]

Jeg kuttet kontakten med dem mange, mange år før de døde.

Anonymkode: ffe06...645

[Gjest Stella Rose]

Min far betyr ingenting for meg, har ikke kontakt med ham. Min mor og stefar betyr mye, er ikke så ofte på besøk, siden jeg bor et godt stykke unna, men prates på telefon et par ganger i uka.

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor viktig er foreldrene dine for deg, altså i hverdagen?

Snakker dere sammen hver dag?

Er det endret seg etter du evt fikk barn?

Eller når du flyttet hjemmefra?

Eller etter at du giftet/ ble samboer? 

Er de en del av hverdagen fremdeles? 

Er det forskjell på kontakten du har med mammaen og pappaen din?

Anonymkode: 86fce...572

Betyr masse for meg, slik som broren min - men kjernefamile (mann og barn er jo hovedprio og de nærmest hjertet)

Snakker sammen en gang i uka ca, er på besøk annenhver mnd (bor på andre siden av landet)

Njaa, har jo enda mindre tid

Ja helt klart, ved større avstand så blir jo kontakten deretter

Ja, fikk jo forskjellige prioriteringer når jeg fikk egen familie (mann)

Nei, men de er jo i tankene 

Ja, har mer kontakt med mamma, og er mye med glad i mamma enn pappa

Anonymkode: 72fd4...c2a

[OppNedPåAlt]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor viktig er foreldrene dine for deg, altså i hverdagen?

Jeg synes de er viktige, de er der for meg i tykt og tynt, jeg kan spør de om råd til ting og snakke med dem.

Snakker dere sammen hver dag?

Sånn omtrent. Bor samme bygd da, så er små forhold her.

Er det endret seg etter du evt fikk barn?

Eller når du flyttet hjemmefra?

Før var jeg jo bare barnet, flyttet ut og ble mer voksen og satt enda mer pris på forholdet mellom foreldrene mine og meg. Selv om det var et bra foreldre-barn-forhold før så er det enda bedre nå.

Eller etter at du giftet/ ble samboer? 

Er de en del av hverdagen fremdeles? 

Nesten

Er det forskjell på kontakten du har med mammaen og pappaen din?

Ja, naturlig nok.

Anonymkode: 86fce...572

 

[AnonymBruker]

Viktig! Snakker med de hver dag på facetime. Bor langt unna men vi besøker hverandre flere ganger i året og drar på ferie i lag. 

Anonymkode: 59c00...38b

[AnonymBruker]

Foreldrene mine betyr ingenting. De ødela oppveksten min. Har kuttet all kontakt med dem.

Har mann og barn den dag i dag og de er familien min som jeg vier livet mitt til.

Anonymkode: 28dd0...21a

[AnonymBruker]

Takk for at dere svarer. 

Selv mistet jeg foreldrene mine som ung. Før jeg fyllte 20. Nå i voksen alder har savnet vokst seg så stort at jeg sliter med hverdagen min. Derfor så spør jeg om dette. Fordi jeg aner ikke hva som er normal kontakt med foreldrene sine. 

Jeg merker ett sånn savn etter mine foreldre. De var døde før jeg fikk egne barn, så de har naturlig nok ikke fått med seg når mine barn ble født, døpt, bursdager, konfirmasjoner.... og nå har jeg fått et slags sjokk over hva jeg har gått glipp av, ang støtte fra foreldre oppgjennom tiden...  Men mulig at det er normalt med mindre kontakt med foreldre enn jeg ser for meg? 

TS

Anonymkode: 86fce...572

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at dere svarer. 

Selv mistet jeg foreldrene mine som ung. Før jeg fyllte 20. Nå i voksen alder har savnet vokst seg så stort at jeg sliter med hverdagen min. Derfor så spør jeg om dette. Fordi jeg aner ikke hva som er normal kontakt med foreldrene sine. 

Jeg merker ett sånn savn etter mine foreldre. De var døde før jeg fikk egne barn, så de har naturlig nok ikke fått med seg når mine barn ble født, døpt, bursdager, konfirmasjoner.... og nå har jeg fått et slags sjokk over hva jeg har gått glipp av, ang støtte fra foreldre oppgjennom tiden...  Men mulig at det er normalt med mindre kontakt med foreldre enn jeg ser for meg? 

TS

Anonymkode: 86fce...572

Huff , så trist å lese. Tror kontakten man har med foreldrene sine i voksen alder er veldig individuelt og kan ikke sammenlignes. Det er umulig å vite hvordan ting ville vært om de levde, og tror det beste du kan gjøre er å ta med deg de gode minnene og fortelle barna dine om dem ❤ 

Selv har jeg god kontakt med mine foreldre, men skulle ønske jeg fikk mer støtte og hjelp av dem når mannen er bortreist (han er sjømann), siden vi har en baby.

Anonymkode: a4236...238

[Kjempeliten]

1 hour ago, AnonymBruker said:

De er viktige for meg i hverdagen i den forstand at de er viktige for meg i livet mitt. Jeg tenker på dem mye, og har dem som "referanse" i stort og smått i tankene mine. Vi snakkes en gang i uka kanskje, mest meg og mor. De bor et annet sted. Vi har snakkest slik på telefonen siden jeg flyttet hjemmefra, aldri daglig, kanskje litt hyppigere enn før etter jeg fikk barn (dvs da jeg var student og slikt var jeg dårlig til å ringe). Jeg gleder meg til å besøke dem eller se dem når det har gått lang tid, det kan gå opp til to måneder mellom hver gang vi treffes. Nå har de blitt gamle, og når jeg tenker på det (når de er syke, andre opplever dødsfall), begynner jeg faktisk å gråte når jeg tenker på at mine foreldre en dag skal dø, det skal de jo nødvendigvis. Den tanken er veldig vond, da blir jeg foreldreløs og jeg er ikke "veslejenta" til noen lengre. Jeg er mer enn godt voksen, og de nærmer seg 80, så det er reellt. Jeg er så uendelig glad i dem, og de i meg. Men tilknytningen er mest følelsesmessig, de har ingen betydning rent praktisk i livet mitt, jeg spør av og til om råd, eller de er noen som er interessert i meg og mitt når jeg har noe å fortelle.

Anonymkode: b9595...7e3

Samme her. Jeg flyttet nærmere foreldrene mine da sjansen ba seg. Mine er «bare» rundt 60 nå da, men jeg vil være i nærheten når de blir besteforeldre, og når de blir gamle og kanskje trenger hjelp og støtte. 

De hjelper heller ikke til praktisk her, selv om de noen ganger tilbyr meg penger, ting og ellers hjelp. Men det er ikke noe jeg MÅ ha. Det viktigste er at de er noen jeg kan snakke med når jeg trenger det. Jeg syns også det er så behagelig og avslappende å være hjemme hos de. Og jeg har nøkkel til huset, så jeg kan komme når jeg vil. 

Vi har litt sporadisk kontakt. Kanskje en gang i mnd på telefon/besøk nå. Blir sikkert oftere snart. Jeg har akkurat flyttet og hatt ferie. 

Endret 15. august 2018 av Kjempeliten
Gikk litt fort

[AnonymBruker]

Uviktige, da de kun engasjerer seg i seg selv og mitt søsken, å mitt søskens barn, men driter i meg å mine barn

Anonymkode: 9e2b1...0fb

[Gjest Linaria]

Jeg bor i utlandet, men har ganske god kontakt med foreldrene mine likevel. Jeg er på besøk kanskje 5 ganger i året, og de kommer hit to ganger i året. Det er billig å fly hit og både de og jeg bor nær flyplassen og har plass til gjester, så er ikke noe problem.

Vi snakker lite på tlf fordi det koster penger, men chatter på Messenger med mamma innimellom. Pappa er ikke på Messenger, så vi snakker ikke veldig ofte, men vi møtes jo av og til.

[AnonymBruker]

De betyr mye. De har alltid vært støttende, tilstedeværende og omsorgsfulle foreldre. Og hver dag gjennom livet mitt vist at det viktigste for dem er at jeg har det godt. Når jeg ble syk som student satt mamma seg i bilen og kjørte gjennom natta for å være med meg. Når jeg var knust fordi PCen sviktet hadde pappa overført penger til en ny dagen etter (uten spørsmål fra meg). Når jeg kom hjem med gode karakterer var det ut og spise god middag. Når jeg fikk et opprykk de visste var viktig for meg på jobb gråt de, begge to.  

Nå snakker vi sammen ukentlig, da går telefonen fra mamma til pappa.  Vi snaper og melder noe gjennom uka. 

Forholdet har endret seg over tid. Da de ble pensjonister og jeg etterhvert ble godt etablert merket jeg at jeg "vokste forbi dem", i mangel på bedre ord. Plutselig var det jeg som måtte trå til å hjelpe. Plutselig var det jeg som var den mest erfarne på en del områder. Det var en slags sorgprosess, å se at de bli eldre, å erkjenne at jeg var den voksne i forholdet på samme måte som de viste omsorg for sine eldre foreldre mens de fortsatt levde. Men samtidig en god følelse, å vite at det nå er min tur til å være en sikkerhet og hjelp for dem. 

Anonymkode: 9ec38...56b

[Jadzia]

Hvor viktig er foreldrene dine for deg, altså i hverdagen?

Mamma er veldig viktig. Ved siden av mann, barn og bestevenninne er hun den desidert viktigste i livet mitt. Pappa ser jeg to-tre ganger i året bare.

Snakker dere sammen hver dag?

Bor i generasjonsbolig med mamma, så snakker sammen flere ganger om dagen. Pappa snakker jeg med noen ganger i året. 

Er det endret seg etter du evt fikk barn?

Uten tvil. Vi hadde et godt forhold før, men nå er vi mye tettere.

Eller når du flyttet hjemmefra?

Det hjalp det. Jeg var en ufordragelig tenåring, og det preget livet her hjemme.

Er de en del av hverdagen fremdeles? 

Som nevnt over, så er mamma viktig, pappa ikke. Mamma er en del av hverdagen.

Er det forskjell på kontakten du har med mammaen og pappaen din?

Ja, men det er ikke mitt valg, men hans.

[Gjest Springfjær]

Mamma er en av mine viktigste støttespillere. Hun er min beste venn, jeg kan henvende meg til henne om hva som helst. Vi snakkes ofte, enten på messenger eller Tlf. Kan ikke se for meg et liv uten henne ❤️

Pappa har jeg ikke kontakt med fordi han er et rasshøl. 

[hypes]

De betyr ufattelig mye for meg, og jeg får tårer i øynenene bare av å tenke på at de skal forlate denne verdenen en dag.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært veldig knyttet til dem. Som student hadde jeg ofte hjemlengsel og reiste hjem nesten hver helg 🙈 Nå er jeg snart 30, har egne barn og bor i nærheten. Besøker dem ca annenhver dag. Drikker kaffe og prater litt 🙂 

Anonymkode: 6f24e...44d