Voksen mor som har ghostet meg tar kontakt

[AnonymBruker]

Heisann KG.

Lang historie kort har jeg nok alltid hatt et trøblete forhold til min mor. Jeg er usikker på om hun kan ha en udiagnostisert psykisk lidelse, ettersom jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg at hun har nok endel avvikende sosial adferd. 

Mine foreldre er skilt, og kort oppsummert har jeg ikke en så fantastisk barndom å skryte av, men mor var stabil, alltid hjemme og veldig påpasselig mot oss barna. Det største problemet var nok at hun var endel ensom og jeg ble brukt som «søppelbøtte»/«terapeut» for å høre på hennes problem. Jeg blir lite stimulert, (deltok ikke på noen aktiviteter etter skoletid) ble nok endel isolert og ensom. Min far har alltid vært den jeg sto nærmest og vi har alltid hatt et stabilt og godt forhold. Han døde for noen år siden, som var tungt for meg. Han var nok den eneste skikkelige ressurspersonen jeg har hatt i min familie. 

Min mor har ghostet meg tisligere i perioder eller kommet med noen tirader hvor hun ikke orker å ha noe med meg å gjøre. For ca 1 år siden begynte hun å ghoste meg, og etterhvert kom det frem at hun var rasende på meg, da hun synes jeg var en dårlig sønn. Hun ga beskjed til meg og min kone om at hun ønsket å kutte kontakt med oss og barna. 

Nå, mange måneder senere, har hun begynt å ta kontakt.

Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. 

Noen gode råd?

Anonymkode: 11e5c...5da

[AnonymBruker]

Dump henne.

Anonymkode: e98d5...63c

[AnonymBruker]

Høres ut som mitt liv, mamma ville ikke ha noe mer med meg å gjøre og akkurat det kom ut av det blå. Jeg trodde vi hadde et fint vennskap og plutselig skulle hun huske på alle gamle ting som vi egentlig hadde ordnet opp i mange år tidligere. Bare at hun ikke har tatt kontakt siden den gang da. Min søster er veldig lik min mor og fant ut for et par år siden at alt var feil med meg så hun dumpet meg hun også. Greit det, jeg fortsatte mitt liv jeg. 

Hun kom snikende tilbake med uanmeldte besøk, besøk på kort varsel, ringte for å låne alt mulig og plutselig var vi venner igjen. Hun kommer ofte med sure oppgulp og jeg må hele tiden passe på hva jeg sier. 

Alt de vil er å ha kontroll over livet ditt, det er min erfaring. Mamma skjønte vel at jeg tok valg ut fra hva jeg ville og at hun ikke kan endre meg. Hun prøvde i lang tid med mye manipulering uten hell. Min søster har prøvd alt mulig av manipulering hun også, uten hell.

Hvis du klarer å la moren din komme og gå som hun vil, overse alle sure oppgulp hun kan komme med så kan dere jo ha kontakt. Sånn er det med min søster for tiden, alt hun sier tar jeg med en klype salt for det er kun 30% av det som kanskje stemmer. Men om jeg hadde begynt å slite psykisk av å ha henne rundt meg så hadde jeg ikke giddi. 

Moren din ble nok sur for at du ikke prøvde hardere å ha kontakt med henne da hun brøyt med deg. Veldig narsisistisk. Nå vil hun komme smygende tilbake, først er det koselig og ut av intet kan dritten komme snikende tilbake.

Anonymkode: c10a8...2d2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som mitt liv, mamma ville ikke ha noe mer med meg å gjøre og akkurat det kom ut av det blå. Jeg trodde vi hadde et fint vennskap og plutselig skulle hun huske på alle gamle ting som vi egentlig hadde ordnet opp i mange år tidligere. Bare at hun ikke har tatt kontakt siden den gang da. Min søster er veldig lik min mor og fant ut for et par år siden at alt var feil med meg så hun dumpet meg hun også. Greit det, jeg fortsatte mitt liv jeg. 

Hun kom snikende tilbake med uanmeldte besøk, besøk på kort varsel, ringte for å låne alt mulig og plutselig var vi venner igjen. Hun kommer ofte med sure oppgulp og jeg må hele tiden passe på hva jeg sier. 

Alt de vil er å ha kontroll over livet ditt, det er min erfaring. Mamma skjønte vel at jeg tok valg ut fra hva jeg ville og at hun ikke kan endre meg. Hun prøvde i lang tid med mye manipulering uten hell. Min søster har prøvd alt mulig av manipulering hun også, uten hell.

Hvis du klarer å la moren din komme og gå som hun vil, overse alle sure oppgulp hun kan komme med så kan dere jo ha kontakt. Sånn er det med min søster for tiden, alt hun sier tar jeg med en klype salt for det er kun 30% av det som kanskje stemmer. Men om jeg hadde begynt å slite psykisk av å ha henne rundt meg så hadde jeg ikke giddi. 

Moren din ble nok sur for at du ikke prøvde hardere å ha kontakt med henne da hun brøyt med deg. Veldig narsisistisk. Nå vil hun komme smygende tilbake, først er det koselig og ut av intet kan dritten komme snikende tilbake.

Anonymkode: c10a8...2d2

Jeg blir nok psykisk nedbrutt av alt «oppgulpet». Hun har mye meninger om alt, og de akter hun ikke å holde for seg selv. Meningene baseres mye rundt hvordan vi lever våre liv. Hun havner ofte i uenighet med andre familiemedlemmer om vi inviterer til bursdag osv. Da er det en lojalitetsforventning til at jeg skal enten lekse opp de andre gjestene på hennes vegne, bryte kontakt med dem o.l. Om jeg er kritisk til henne oppfatter hun meg som illojal. Det begynner å tære på kona også, hun har virkelig gjort alt for å «please» svigermor, og har i perioder jeg har vært svartelistet, fortsatt fått mors aksept. Men nå har kona fått nok. Vi har en datter som er mor sitt eneste barnebarn. Vår datter spør ikke etter sin mormor, likevel er jeg engstelig for at det er galt av meg å ikke pleie forholdet mellom dem, muligens fordi jeg var så ensom som barn selv. 

Anonymkode: 11e5c...5da

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir nok psykisk nedbrutt av alt «oppgulpet». Hun har mye meninger om alt, og de akter hun ikke å holde for seg selv. Meningene baseres mye rundt hvordan vi lever våre liv. Hun havner ofte i uenighet med andre familiemedlemmer om vi inviterer til bursdag osv. Da er det en lojalitetsforventning til at jeg skal enten lekse opp de andre gjestene på hennes vegne, bryte kontakt med dem o.l. Om jeg er kritisk til henne oppfatter hun meg som illojal. Det begynner å tære på kona også, hun har virkelig gjort alt for å «please» svigermor, og har i perioder jeg har vært svartelistet, fortsatt fått mors aksept. Men nå har kona fått nok. Vi har en datter som er mor sitt eneste barnebarn. Vår datter spør ikke etter sin mormor, likevel er jeg engstelig for at det er galt av meg å ikke pleie forholdet mellom dem, muligens fordi jeg var så ensom som barn selv. 

Anonymkode: 11e5c...5da

Så lenge det sliter sånn på dere så er det ikke riktig å ha kontakt med dama bare fordi det er familie. Hun har født deg, men hun oppfører seg ikke som en mor. En mor er en omsorgsfull person som setter barnas ønsker før sine egne. Hun gjør ikke dette for deg så kommer i hvert fall ikke til å gjøre det for datteren din. 

Jeg tror ikke du ønsker at din datter skal oppleve at noen snakker stygt om foreldrene hennes til henne. Hun oppfatter nok litt allerede med tanke på at hun ikke spør etter henne. Så tenk med årene alt av drama hun kommer til å få med seg. Det er kanskje best å la henne slippe å ha samme følelser rundt alt dette som du har? 

Det er ikke du som skal pleie et forhold mellom de to, det må komme fra den voksne dama om  hun ønsker et godt forhold til sitt barnebarn. 

Da jeg ble gravid tok jeg meg en prat med moren min, da var det 4 år siden hun dumpet meg. Jeg sa at hun kan ha kontakt med han i blant om hun ønsker det. Det skal foregå med mine regler. Om hun ikke vil treffe oss så ofte, men ønsker å høre hvordan han vokser til så kan jeg sende meldinger og bilder i blant. Kanskje vi kan besøke henne en gang i året, på bursdagen hennes så hun får se han vokse opp. Men nei, moren min hadde null interesse av verken meg eller mine barn. 

Din datter kan ha kontakt med din mor om du virkelig ønsker det, om hun virkelig ønsker det. Bare passe på å sette klare, tydelige regler før alt om hvordan dere kan takle å ha kontakt. 

Anonymkode: c10a8...2d2

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så lenge det sliter sånn på dere så er det ikke riktig å ha kontakt med dama bare fordi det er familie. Hun har født deg, men hun oppfører seg ikke som en mor. En mor er en omsorgsfull person som setter barnas ønsker før sine egne. Hun gjør ikke dette for deg så kommer i hvert fall ikke til å gjøre det for datteren din. 

Jeg tror ikke du ønsker at din datter skal oppleve at noen snakker stygt om foreldrene hennes til henne. Hun oppfatter nok litt allerede med tanke på at hun ikke spør etter henne. Så tenk med årene alt av drama hun kommer til å få med seg. Det er kanskje best å la henne slippe å ha samme følelser rundt alt dette som du har? 

Det er ikke du som skal pleie et forhold mellom de to, det må komme fra den voksne dama om  hun ønsker et godt forhold til sitt barnebarn. 

Da jeg ble gravid tok jeg meg en prat med moren min, da var det 4 år siden hun dumpet meg. Jeg sa at hun kan ha kontakt med han i blant om hun ønsker det. Det skal foregå med mine regler. Om hun ikke vil treffe oss så ofte, men ønsker å høre hvordan han vokser til så kan jeg sende meldinger og bilder i blant. Kanskje vi kan besøke henne en gang i året, på bursdagen hennes så hun får se han vokse opp. Men nei, moren min hadde null interesse av verken meg eller mine barn. 

Din datter kan ha kontakt med din mor om du virkelig ønsker det, om hun virkelig ønsker det. Bare passe på å sette klare, tydelige regler før alt om hvordan dere kan takle å ha kontakt. 

Anonymkode: c10a8...2d2

Tusen takk for utdypende svar. 

Det er spesielt at du nevner dette med at min datter ikke bør høre sverting av sine foreldre, fordi det er nettopp noe jeg har måttet ta med i beregningen når jeg har vurdert om jeg skal «jobbe» for at de skal opprettholde kontakt. Det hadde ikke vært utenkelig at min mor ville forsøkt å vende min datter mot meg og min kone, enten nå eller lengre frem i tid. 

Jeg har også to brødre som jeg ikke har kontakt med. Den ene har jeg brutt kontakt med fordi han har oppført seg ufint hjemme hos oss, og snyltet en god del på oss. Min kone er en typisk dame som varter opp gjestene, og dette har min bror benyttet seg godt av (bodd hos oss, nærmest spist oss ut av huset, forventer at det er åpent hus for han) men når han var ufin i en sosial sammenheng ble det kroken på døra. Den andre broren mishandlet meg under barndommen, noe jeg vet at min mor har kjennskap til og aksepterte. Vi har aldri snakket om det i voksen alder, og denne broren er nå ganske ensom og isolert. Han har forsøkt å være kameratlig mot meg, men jeg tror han vet innerst inne selv at det han utsatte meg for som barn, idag regnes som barnemishandling, og at mor lot det skje, går under omsorgssvikt. Men som sagt, det har aldri blitt snakket om høyt. Min mor har en tenends til å forvrenge virkeligheten, så sannsynligheten er stor for at hun vil benekte at dette har skjedd, enda jeg vet jo hva jeg ble utsatt for.

Ettersom jeg har mistet min far og har ingen kontakt med mine brødre føler jeg en frykt for at jeg skal selv være som min mor, ensom og en konfliktsøkende person. Men; jeg har vært gift med samme kone i 15 år, har lange og stabile vennskap med mennesker jeg enda er venn med (20-30 år gamle vennskap) og har nye sosiale kontakter og relasjoner med min kones kollegaer som vi har blitt kjent med. Så mine barn har mange ressurspersoner rundt seg, men de er ikke nærmeste familie.

Jeg føler derfor på denne trykkende følelsen av skam og tvil, når det gjelder mitt valg i å ikke pleie noe forhold med min mor. 

Anonymkode: 11e5c...5da

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for utdypende svar. 

Det er spesielt at du nevner dette med at min datter ikke bør høre sverting av sine foreldre, fordi det er nettopp noe jeg har måttet ta med i beregningen når jeg har vurdert om jeg skal «jobbe» for at de skal opprettholde kontakt. Det hadde ikke vært utenkelig at min mor ville forsøkt å vende min datter mot meg og min kone, enten nå eller lengre frem i tid. 

Jeg har også to brødre som jeg ikke har kontakt med. Den ene har jeg brutt kontakt med fordi han har oppført seg ufint hjemme hos oss, og snyltet en god del på oss. Min kone er en typisk dame som varter opp gjestene, og dette har min bror benyttet seg godt av (bodd hos oss, nærmest spist oss ut av huset, forventer at det er åpent hus for han) men når han var ufin i en sosial sammenheng ble det kroken på døra. Den andre broren mishandlet meg under barndommen, noe jeg vet at min mor har kjennskap til og aksepterte. Vi har aldri snakket om det i voksen alder, og denne broren er nå ganske ensom og isolert. Han har forsøkt å være kameratlig mot meg, men jeg tror han vet innerst inne selv at det han utsatte meg for som barn, idag regnes som barnemishandling, og at mor lot det skje, går under omsorgssvikt. Men som sagt, det har aldri blitt snakket om høyt. Min mor har en tenends til å forvrenge virkeligheten, så sannsynligheten er stor for at hun vil benekte at dette har skjedd, enda jeg vet jo hva jeg ble utsatt for.

Ettersom jeg har mistet min far og har ingen kontakt med mine brødre føler jeg en frykt for at jeg skal selv være som min mor, ensom og en konfliktsøkende person. Men; jeg har vært gift med samme kone i 15 år, har lange og stabile vennskap med mennesker jeg enda er venn med (20-30 år gamle vennskap) og har nye sosiale kontakter og relasjoner med min kones kollegaer som vi har blitt kjent med. Så mine barn har mange ressurspersoner rundt seg, men de er ikke nærmeste familie.

Jeg føler derfor på denne trykkende følelsen av skam og tvil, når det gjelder mitt valg i å ikke pleie noe forhold med min mor. 

Anonymkode: 11e5c...5da

Det er så likt mine erfaringer. Moren min utsatte meg for mishandling og omsorgssvikt. Min søster gjorde alt hun kunne for at jeg skulle få bråk med mamma. Var det ikke slag og stygge ord så var det om å gjøre å ydmyke mest mulig. Det var ingen grenser! 

Det høres ut som om du har et rikt liv på tross av lite familie. I blant er ikke familie det riktige å ha nær seg, spesielt om man må beskytte barna sine mot de slik som noen burde beskyttet deg mot de en gang. 

Det er moren din som bør skamme seg. Du har ikke gjort noe galt.

Anonymkode: c10a8...2d2