Samboer ønsker ikke barn likevel

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For noe tull. Tre barn her, vi har det helt topp både som par og familie. Noe av det fantastiske med å få barn, er nettopp at de små tingene i livet blir så viktig, alt oppleves mye sterkere. 

Anonymkode: 8076a...c7a

Ignorant å kalle dette tull. Det som passer for deg, passer nødvendigvis ikke for andre.

Anonymkode: 78529...fb4

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ignorant å kalle dette tull. Det som passer for deg, passer nødvendigvis ikke for andre.

Anonymkode: 78529...fb4

Da er dere jo like ignorante begge to, bare med forskjellig fortegn. Ikke at det hjelper TS stort da...

Anonymkode: 55f7b...5dc

[Handful]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noe av det dummeste og mest egoistiske jeg har lest på lenge...

Anonymkode: ab640...9fc

Hvorfor er det egoistisk å ikke ville ha barn? Jeg syntes det er mer egoistisk å ville ha barn. (Har barn selv.) Du aner jo ikke om du klarer å sikre barna et godt liv.

[Gjest padawan]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han er sannsynligvis ferdig med deg. 

Anonymkode: 263de...aec

Jeg vil heller formulere det som "han har ombestemt seg og vil ikke ha barn med deg lengre". Kjipt men synes du skal vurdere om han har noen fremtid med deg.

[AnonymBruker]

Jeg opplevde dette med eksen. Gikk inn i det med et stort ønske om barn hos begge, så skjedde det en del vanskelig ting, og så vil ha ikke ha noen barn. Han vagla noen uker, men så sa han at det måtte bli slutt, eller jeg sa noe om at "det høres ut som du slår opp med meg". Dette var fra en mann som tom fantaserte om pensjonisttid og barnebarn med meg. 

Søstera mi opplevde noe av det samme med sin mann, de er fortsatt sammen. Jeg vet ikke hva som skjer videre med dem. For søstera mi vil virkelig gjerne ha barn. Om to år er hun ferdig med utdanning og de har råd til unger. Er nok litt opp til mannen hennes også, hvorfor tynn tråd forholdet henger i. 

Nå dater jeg en ny mann, han sa med det samme at han ikke ønska barn. Akkurat da passa det ikke for meg praktisk heller så jeg sa ok, jeg begynner på spiral. Men nå som jeg nærmer meg å få fast jobb, ønsker jeg meg veldig sterkt barn. Han har alltid visst om at jeg har et barneønske, og har ettervert vært litt sånn positiv når temaet har kommet opp. Og har kommet med hint om at han kanskje er i ferd med å ombestemme seg. Men jeg tør ikke spørre før jeg vet at ok i morgen kan vi få barn, vi har råd. For å snakke om det på forhånd har jeg skjønt at er bare tull. Da sier folk hva som helst av ja eller nei. 

Jeg vet ikke hva jeg gjør om han sier permanent nei. Jeg drømmer ikke om en skokk, men 1-2. Hvis det blir slutt, må jeg dra på klinikk, for jeg kan ikke vente så mye lenger. 

Anonymkode: 025fc...53c

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noe av det dummeste og mest egoistiske jeg har lest på lenge...

Anonymkode: ab640...9fc

Nå er det jo faktisk mennesker som angrer på at de har fått barn. Det er nå verre det enn at man ikke får barn. 

Anonymkode: 80f16...821

[Inwe]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, å få barn er som oftest kvinnen sitt ønske, og mannen slenger seg på. Å få barn er ikke det samme som å passe og se på andres barn og familie. Jeg synes ikke du bør gi opp ennå. Det virker som om han sa sitt og du aldri fikk sagt ditt. 

Anonymkode: 060f7...f28

Her er det omvendt. Min samboer har vært tydelig på at han vil ha barn hele tiden, jeg har vært usikker (noe han har visst, men jeg var viktigere enn barn). Jeg er mindre usikker nå og tror jeg vil ha barn, men har ikke snakket med han om det enda da jeg vil være helt sikker før jeg sier noe. Det er også mennene som vil ha barn i min kjæres vennegjeng, mens i min er det stort sett kvinnene som vil ha. 

Det er fult mulig å endre mening også i voksen alder. Jeg er 30 og har først nå begynt å se for meg en fremtid med barn. MEN det er ikke sikkert han endrer mening, så du må ta et valg om du er villig til å satse på forholdet også uten barn. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da er dere jo like ignorante begge to, bare med forskjellig fortegn. Ikke at det hjelper TS stort da...

Anonymkode: 55f7b...5dc

Bortsett fra at jeg har rett. Det var heller ikke min intensjon å hjelpe TS med det jeg skrev. Det var en tilbakemelding på en kommentar fra noen andre i tråden.

Bare til opplysning.

Anonymkode: 78529...fb4

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Inwe skrev:

Her er det omvendt. Min samboer har vært tydelig på at han vil ha barn hele tiden, jeg har vært usikker (noe han har visst, men jeg var viktigere enn barn). Jeg er mindre usikker nå og tror jeg vil ha barn, men har ikke snakket med han om det enda da jeg vil være helt sikker før jeg sier noe. Det er også mennene som vil ha barn i min kjæres vennegjeng, mens i min er det stort sett kvinnene som vil ha. 

Det er fult mulig å endre mening også i voksen alder. Jeg er 30 og har først nå begynt å se for meg en fremtid med barn. MEN det er ikke sikkert han endrer mening, så du må ta et valg om du er villig til å satse på forholdet også uten barn. 

Lurt. 

Anonymkode: 80f16...821

[Biloba]

Synes det er altfor tidlig å ta beslutninger som kan avslutte et 6 år gammelt forhold på få dager etter at dette har kommet fram. 

Han var vel seriøs også tidligere da han ønsket barn? Eller har han vært imot hele tiden, eller i sterk tvil, egentlig?

Her tenker jeg samtaler og videre samtaler, kanskje i samarbeid med terapeut, for å klargjøre om dere kan få et felles ståsted eller ikke. 

Selv ville jeg ikke risikert barnløshet pga en mann, men jeg ville gitt forholdet og kommunikasjon en skikkelig sjanse før jeg evt ga opp en stor kjærlighet.

 

[AnonymBruker]

Og når han er 40 år er han ute og sutrer i avisa fordi han er barnløs......

Anonymkode: 153fc...963

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Biloba skrev:

Synes det er altfor tidlig å ta beslutninger som kan avslutte et 6 år gammelt forhold på få dager etter at dette har kommet fram. 

Han var vel seriøs også tidligere da han ønsket barn? Eller har han vært imot hele tiden, eller i sterk tvil, egentlig?

Her tenker jeg samtaler og videre samtaler, kanskje i samarbeid med terapeut, for å klargjøre om dere kan få et felles ståsted eller ikke. 

Selv ville jeg ikke risikert barnløshet pga en mann, men jeg ville gitt forholdet og kommunikasjon en skikkelig sjanse før jeg evt ga opp en stor kjærlighet.

 

Han var seriøs, det var ingen føringer fra meg da det var han som tok det opp og jeg fulgte opp med å bekrefte mitt ønske. Vi har en del vi må diskutere, verken han eller jeg skal leve i et forhold hvor vi har ulike drømmer for fremtiden. Men avhengig av årsaken til dette får vi tilnærme oss temaet nennsomt. Jeg elsker denne mannen og om dette er endelig så respekterer jeg hans ønske for fremtiden sin. Men det er det som er så skremmende å stå overfor når vi hele veien planlegger for det som er felles og han selv har begrunnet leilighetskjøpet nå med ønsket om større plass også for familie.. 

Anonymkode: b6cdf...f2d

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Noe av det dummeste og mest egoistiske jeg har lest på lenge...

Anonymkode: ab640...9fc

Det er ikke hverken dumt eller egoistisk å velge bort barn om man er usikker.

Anonymkode: d4cbd...6a0

[ViljaH]

Si til ham at du vil bli mor, så hvis han fortsetter å være samboer med deg så blir han far. Ikke la han tvinge deg til å ta det aktive valget om oppbrudd. Tving han ta et aktivt valg om oppbrudd eller passivt slenge med på familieprosjekt. 

[AnonymBruker]

Jeg venter barn selv, men kommer aldri til å forstå de som går hele livet å drømmer om å få egne barn. Er han 36 og fortsatt ikke fysen er det ikke sikkert barn er noe for han. Med mindre han fortsatt vil plukke opp unger i bhg som 40-åring må han jo begynne snart liksom🤷‍♀️

 

Er dette så forferdelig viktig for deg at det gjør at du ikke kan leve sammen med han så er det bare en ting å gjøre.

Men det finnes mange par som lever lykkelig uten å få barn.

Om ikke annet synes jeg det er bra at han sier ifra FØR du er gravid. For det er nok av de som får kalde føtter etter at dåden er gjort!

Anonymkode: 6ad8f...d27

[AnonymBruker]

Barn er noe man ikke kan kompromisse om, det er livsvalg og det er enten eller.

Dersom du ha ønske om barn og han er klar på at han ikke må du ta en avgjørelse. Du som kvinne tar en klar større sjans da tiden løper fra deg, du har ikke luksusen å drøye det ut i det uendelige som menn kan. Er du villig å risikere å være barnløs, så slår dere opp når du har passert 40 og plutselig får han barn likevel med en annen? Det er oppskrift til bitterhet.

For min del ville det vært helt klart og du burde egentlig takke samboeren din for ærligheten sin (mange som drøyer og drøyer uten å være tydelig mens kvinnen sitter og håper han bestemmer seg).

Anonymkode: 24e18...9f8

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men det er det som er så skremmende å stå overfor når vi hele veien planlegger for det som er felles og han selv har begrunnet leilighetskjøpet nå med ønsket om større plass også for familie.. 

Anonymkode: b6cdf...f2d

Jepp, sånn var det her også. Vi satte himmel og jord i bevegelse, kjøpte større leilighet. Vvi hadde nok flytta uansett, for  vi og spesielt jeg hadde bodd der lenge, men  vijobba hardt for å ha råd til STØRRE bolig og den store begrunnelsen var "for vi må jo ha eget soverom til barnet som kommer". Vi kunne ikke få kjæledyr de nærmeste årene, fordi "husk at vi må ha fokus på at du skal bli gravid" osv. 

Anonymkode: 025fc...53c

[AnonymBruker]

Jeg tror absolutt ikke på de andre her som hentyder at mannen din enten tviler på forholdet eller aldri har hatt lyst på barn. Jeg tror egentlig at han har følt det sånn som deg - at barn er noe som hadde vært fint å få, men som han ikke er klar for. Problemet er bare at han har innsett at når han er blitt såpass gammel endrer ikke den lysta seg over natta. Jeg sa selv alltid at jeg skulle få barn, Men ikke ennå. Det var først da jeg begynte å nærme meg 30 at jeg innså at det jeg følte ikke nødvendigvis var å ikke være klar, men kanskje bare å mangle lysten til det. Det er ikke så lett å skille mellom de følelsene tror jeg...

Anonymkode: 572e1...ff6

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror absolutt ikke på de andre her som hentyder at mannen din enten tviler på forholdet eller aldri har hatt lyst på barn. Jeg tror egentlig at han har følt det sånn som deg - at barn er noe som hadde vært fint å få, men som han ikke er klar for. Problemet er bare at han har innsett at når han er blitt såpass gammel endrer ikke den lysta seg over natta. Jeg sa selv alltid at jeg skulle få barn, Men ikke ennå. Det var først da jeg begynte å nærme meg 30 at jeg innså at det jeg følte ikke nødvendigvis var å ikke være klar, men kanskje bare å mangle lysten til det. Det er ikke så lett å skille mellom de følelsene tror jeg...

Anonymkode: 572e1...ff6

Det er nok fordi barn som pent kledde sjarmører er en ting, mens det faktiske hverdagslivet er noe anna. De fleste som ikke får barn liker jo barn, de liker dem bare ikke godt nok til å ville ha 1-3 av dem rundt seg nesten hele tida de ikke er på jobb. 

Eksen min hadde de mest elabolerte fantasier om disse barna vi skulle få. Jeg burde kanskje ha lukta lunta over hvor idylliske disse fantasiene var. Noen sa til meg at folk som faktisk vil ha barn, er bortimot livredde for det store ansvaret for ligger foran dem, særlig menn. Fordi de er i kontakt med hvor mye det reelt krever, og vil vite med seg selv at de har mage for det.  

Uansett, enda på visa blir jo uansett at TS ønsker barn mens mannen ikke ønsker barn. Enten han har lurt henne (og kanskje seg selv), eller ei. 

Anonymkode: 025fc...53c

[AnonymBruker]

Sykdom og dødsfall kan jo gi noen tanker. Hvor lenge har han følt seg usikker?

Du har selv tenkt shit, skal vi virkelig? Det er ikke så merkelig å bli usikker når man tenker på hvordan livet kan bli (sykdom, død eller bare å være utslitte av å være foreldre).

Husk at han er usikker. Han har ikke bestemt seg.

 

Jeg var usikker på om jeg ville ha barn da jeg møtte min første seriøse kjæreste. Han ville både ha barn og gifte seg etterhvert. Jeg tenkte at det ikke var vits i å starte et forhold engang. Men vi var bare 20 år, barn var ikke aktuelt med det første uansett. Han ville at vi skulle bli sammen, jeg og.

Etter 4 år sa jeg at jeg fortsatt ikke var sikker på om jeg ville ha barn. Han sa at han heller ville være med meg enn å få barn med en annen. Men jeg tenkte at han kunne angre bittert på det senere, så jeg avsluttet forholdet. Senere fortalte han at han mens vi var sammen hadde håpet og trodd at jeg skulle få lyst til å få barn med han etterhvert. Han var ikke enig i at brudd var best, men jeg stod på mitt. Han kunne ikke la være å få barn "for min skyld". Selv om jeg ikke var helt sikker på om jeg ønsket barn, var jeg usikker nok til å gå.

Jeg elsket han virkelig. Ingen jeg har møtt senere har vært i nærheten av å måle seg med han. Jeg ønsker barn nå, men får meg ikke til å kontakte han.

Snakk ordentlig med han! Finn ut om han har endret syn på deg og forholdet.  Er det enkelt for han å la deg gå? For meg var det ekstremt hardt å gjøre det slutt, men siden jeg ikke følte meg helt sikker på at jeg ønsket barn, ville jeg ikke holde på han. En som ønsker barn bør få det. Er man i et veldig godt forhold, så ser man jo ikke for seg å bytte ut vedkommende bare for å få barn. Man gjør det slutt, fordi man dessverre ønsker ulike ting, eller er usikre. Uten å tenke så langt fremover som at man møter en ny som vil det samme som en selv.

Regner med kjæresten din vil angre om dere gjør det slutt nå, og så føler han seg sikker på at han ønsker seg barn.

Anonymkode: ac5bd...75b