Hva er deres tanker rundt åpenhet om psykiske lidelser?

[AnonymBruker]

Personlig tenker jeg at åpenhet rundt psykiske lidelser er viktig. Har vært åpen om mine problemer til enkelte bekjente, utover familien, men samtidig er det en slags mur rundt meg som sier at jeg ikke bør fortelle for mye. Tror det er en kombinasjon av at jeg synes det er flaut å snakke om, at jeg ikke vil belaste andre for mye med mine problemer, at jeg av erfaring vet at det er mye uhelbredelig uvitenhet der ute, og at jeg ikke har lyst til at det skal bli brukt mot meg. Dessverre er det fortsatt et slags tabu å ta opp slikt på dagsordenen, selv om det har blitt mer aksept for det med tiden.

I utgangspunktet har jeg veldig lyst til å være forandringen selv, og hjelpe til med å spre informasjon rundt temaet, men det er som sagt en del ting som holder meg tilbake. Redselen for å bli latterliggjort, at folk tar lettere avstand fra meg og ikke gidder å høre etter er ikke noe særlig. Når man sliter såpass mye med depresjon som jeg gjør, og samtidig er ensom, er ikke det noe jeg har veldig lyst til. Er trygg på meg selv i bunnen, men selvbildet mitt har også blitt revet i tusen knas på andre områder, etter en rekke uheldige opplevelser i livet. Årelang terapi har ikke bedret situasjonen min, annet enn at den kanskje har bremset eventuelle akutte forverringer.

Har dere vurdert å være fullstendig åpen? Eller har dere kun fortalt det til nærmeste familie og enkelte bekjente? Noen som ikke har fortalt noen om det? Har dere oppsøkt hjelp hos psykolog? Noen gang vært innlagt? Hva er grunnen til at dere har fortalt/eventuelt ikke fortalt? Ble din lidelse utløst av konkrete hendelser? Føler du bitterhet eller hevnlyst på noe område? Hvordan reagerte folk når du fortale at du sliter? Har du det greit sosialt, eller er du en ensom sjel?

Anonymkode: 44aaf...00c

[AnonymBruker]

- Jeg sier det der det passer seg, er ærlig om at jeg har angst f. eks. hvis det er relevant for noe. Jeg har ikke noe behov for å snakke så mye om det, men har ikke noe problemer med å informere om det, svare på spørsmål rundt det eller si ifra om at jeg har det eller kan komme til å få det f. eks. Har ikke noe reglement på hvem jeg forteller det til, kommer det opp sier jeg det - gjør det ikke, sier jeg ikke noe. Min erfaring er at ettersom jeg er åpen om det, og også veldig avslappet rundt det - så gjør det at andre også åpner seg - noe jeg syns er positivt. 

- Har vært hos psykolog flere ganger.

- Har vært innlagt en gang, men det var en veldig spesiell situasjon. Forteller likevel det også om det faller seg naturlig, men ettersom det ikke har noe med hverdagen min i dag å gjøre kommer det ikke like ofte opp.

- Angsten min ble nok utløst av sammensatte årsaker, som jeg også er åpen om til de som lurer.

- Føler meg ikke bitter eller hevnlysten, men jeg kan vel si det sånn at det var ok da jeg fikk vite at en hendelse jeg ble utsatt for ble hevnet selvom jeg ikke hadde kjent på lysten til å hevne meg før det.

- Folk reagerer forskjellig, men aldri opplevd noe negativt (jeg vet jo ikke hva folk sier bak ryggen min, men til meg har det bare vært veldig positivt)

- Har det greit sosialt i perioder, litt ensom i andre perioder (men har samboer og familie, så aldri helt ensom - mer det at jeg ikke alltid fikser venner i dårlige perioder - men så henger også min angst sammen med fysisk sykdom)

Anonymkode: ecefe...78e

[AnonymBruker]

Jeg har slitt psykisk de siste 3 årene. Før dette var jeg hun som taklet alt, og fikk til alt. Og det er jo denne personen alle kjenner meg som. Jeg er godt voksen, så den andre personen har jeg jo vært i mange år. Mine aller nærmeste vet at jeg går til psykolog. Men det er som om de vil ikke vite noe mer. Jeg sliter og med fysisk sykdom, så er jo lettere å prate om det. Jeg har PTSD, spiseforstyrrelse, og en depresjon som varierer veldig. Har en bestevenninne, som vet alle mine diagnoser, og som jeg kan prate med. Men jeg holder fortsatt igjen, jeg er i en veldig tung periode nå, og tenker mye på å ta livet mitt, kommer ikke til å gjøre det. Men dette klarer jeg ikke å fortelle, er da redd for at personen skal bli for bekymret, føle ansvar for meg. 

Treffer jeg nye mennesker, og de lurer på hvorfor jeg ikke jobber. Er det mye lettere å si alle mine fysiske sykdommer, som er aksepterte av samfunnet, enn de psykiske, som man aldri vet hvordan folk reagerer på. Og ved å si jeg har PTSD, så utleverer jeg og, at jeg har opplevd noe traumatisk. 

Anonymkode: bb8ca...ac8

[AnonymBruker]

Jeg er veldig åpen om diagnosene mine, angst og depresjon, og har ingen problemer med å si at jeg er sykemeldt grunnet det. 
Men jeg holder ofte tilbake på hvordan det arter seg på de verste dagene, utenom til de nærmeste. 
Jeg har ingen problemer med at folk vet at jeg har angst og depresjoner, men føler ikke alle trenger vite at jeg til tider har suicidale tanker, ikke kommer meg ut til postkassen engang, eller ligger inne i en uke i strekk fordi tankene har kollapset. 
Jeg har det greit sosialt, ikke like mye som tidligere, og trenger mye tid på å hente meg inn igjen etter sosiale sammenkomster, men koser meg veldig når jeg først kommer meg ut! 
 

Anonymkode: a1727...8c9

[AnonymBruker]

Jeg har vært ganske åpen til mange, noen ganger for åpen, fordi jeg blir litt for snakkesalig i dårlige perioder (bipolar). Har et sterkt behov for å bli hørt og sett, siden jeg føler jeg stadig havner utenfor pga lidelsen. Siden jeg er syk når jeg utleverer meg selv, hender det ofte at jeg angrer. Særlig om jeg merker at jeg blir tatt avstand fra i etterkant. Jeg blir "hun syke". Det er leit. For jeg vet jeg er tydelig opprørt og syk når jeg prater for mye, så det føles som det er lite forståelse for at jeg ikke er helt meg selv i slike perioder.

Bakgrunnen min er noe broket, derfor har jeg hatt lite verktøy til å håndtere livet, og har uforvarende gått på noen smeller. Noen ting jeg har opplevd har vært helt uforskyldt, som f.eks noe jeg har fått traumer av. Da er det trist å være den som ikke kan stå i jobb, selv om jeg tilsynelatende ser frisk ut. Jeg er en person som ble sett på som svært oppegående før jeg ble syk, så jeg har fått smake på begge sider av frisk/syk.

Jeg kjenner det er trist å oppleve at mine "vondter" blir sett ned på, og som om at jeg med vilje sliter med mye rart, når jeg ser en i lokalsamfunnet som ble lam og sitter i rullestol, som nærmest blir opphøyet og bært fram, fordi han er så tøff og sterk. Det er flott at han får mye positiv respons og støtte, men jeg vil si jeg har vært bra tøff og sterk selv,  gjennom et helt liv. Det er det ingen som ser. 

Anonymkode: 6974e...775

[prettylittlemisfit]

Jeg har vært innlagt 3 ganger og gått til psykolog i nesten 10 år..  er veldig åpen om det, føler ingen skam lenger. Før var jeg veldig sånn at ingen må få vite dette og at det var flaut, men nå som jeg deler det og er åpen om det er det bedre.

Slet med alvorlig depresjon, sosial angst og selvskading, milde personlighetsforstyrrelser og både anoreksi og bulimi.. er fortsatt medisinert. 

Folk har reagert forskjellig men har fått veldig mange gode ord og mye støtte. 

Er bedre nå, men sliter fortsatt av og til med å få til å roe meg ned skikkelig og ikke få skikkelig tankekjør. 

Bare de 2 siste årene har jeg fått meg kjæreste, flytta ut og begynt i jobb igjen, samtidig også sertifikat og forhåpentligvis vårt første barn.

Alt dette pga jeg ble mobbet og "eid" på ungdomsskolen og videregående..

Endret 13. august 2018 av prettylittlemisfit

[AnonymBruker]

Jeg har en kamerat som er psykisk syk, han er åpen om det, om utredning, om behandling, sykemelding og tips fra psykiateren. (f.eks om noen vil blil med han på tur, for han har fått beskjed om å gå en time for dagen). Jeg syns det er flott og har lært mye av ham, men han bruker aldri oss venner som behandler, og derfor er det lett å høre på det han forteller. Andre jeg kjenner som har slitt med angst og depresjon har brukt de rundt som klagemur og bibehandler, og det blir fort tungt. 

Anonymkode: 797e4...b42

[AnonymBruker]

Jeg tenker at ikke alle trenger å vite alt. Dette gjelder alle deler av livet, inkludert det psykiske. 

 

Vi kan grovt dele opp verden i sirkler av nærhet.

1 Meg. Jeg vet alt (sånn stort sett). 

2 De aller nærmeste: Disse kan jeg snakke om mitt indre følelsesliv med, og de får vite alt om diagnoser, behandling, håp, drømmer, skuffelser, fortid etc. Samtidig får de ikke fullt innblikk i det verste, dypeste, mørkeste som ligger i meg, fordi de ikke forstår eller klarer å hjelpe meg med det.

3 Familie, venner og andre nære: Disse kan få vite diagnoser, hvilken behandling jeg går til, ting jeg sliter med for tiden og litt om forhistorien. Stort sett forteller jeg kun dersom jeg blir spurt eller de trenger å vite, dette er ikke folk jeg går til hvis jeg trenger noen å snakke med.

4 Folk jeg snakker med: Disse kan jeg fortelle at jeg er syk, dersom samtalen krever det (den gjør ofte det). Om de spør kan jeg si at det er psykisk, at jeg går til psykolog og at det er angst.

5 Resten av verden: Disse får bare vite det de selv observerer og det de får fra andre.

Behandlere (lege, psykolog) bør ideelt inn på 1, selv om det er litt vanskelig. Stort sett kommer de et sted mellom 1 og 2.

 

 

Jeg har lyst til å trekke parallellen mellom psykiske lidelser og bæsj. Kanskje jeg har tilbrakt for mye tid med treåringer, men jeg synes faktisk parallellen stemmer ganske bra: 
1: Jeg vet hvordan bæsjen min er. 2: Disse kan jeg fortelle at jeg er dårlig i magen. 3: Disse kan jeg fortelle om bæsjen min om de spør eller dersom jeg trenger å fortelle dem at jeg må finne en do asap pga løs mage. 4: Disse kan jeg innrømme til at jeg er dårlig i magen dersom de spør, men uten å utdype. 5: Disse får bare vite gjennom egne observasjoner.
PS: I likhet med psykiske lidelser er det for mye tabu rundt bæsj, uten at man trenger å fortelle detaljert om verken bæsj eller psykiske lidelser til alle.

Anonymkode: d2f42...17f

[Mammasom19]

Har slitt psykisk de 5/6 siste årene, og det som har hjulpet meg mest er å skrive om det. Opprettet en blogg og deler ofte innlegg om det å slite psykisk, føle seg alene osv. 

http://mammasom19.blogg.no

[AnonymBruker]

Åpenhet er viktig, men problemet er vel at det kan være vanskelig for folk å vite hvordan man har det selv om man beskriver det. 

Anonymkode: cb8b4...0c5

[AnonymBruker]

For meg er min egen rett til privatliv mye viktigere enn åpenhet... Jeg skjuler ingenting, men er heller ikke sånn som legger ut om alt. Men nå er jeg en veldig privat og forsiktig person generelt. Det er også sånn at de fleste har nok med seg selv og ikke synes det er veldig interessant å høre om andres problemer, med mindre det er snakk om nære venner.

Jeg synes det er bra med åpenhet, men er samtidig lei av denne "kjendis NN snakker ut om den vonde tiden"-trenden. Virker som om hvermannsen har slengt seg på og "står frem" både her og der. Synes det kan bli litt for mye noen ganger (gjelder både fysiske og psykiske sykdommer). Vitner om at vi har en veldig selvsentrert kultur.

Jeg er mer tilhenger av "hverdagslig åpenhet", altså ikke disse store "står frem"-greine der folk bretter ut alt for gud og hvermann, men mer at det blir like naturlig å si at man skal til psykologen som at man skal til legen, at det er greit å si til venner og familie hvordan man egentlig har det.

Har selv slitt med psykoser, og det er ikke så lett å forklare for andre. Tror mer på økt kunnskap fremfor økt åpenhet.

Anonymkode: 40acf...e0c

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at ikke alle trenger å vite alt. Dette gjelder alle deler av livet, inkludert det psykiske. 

 

Vi kan grovt dele opp verden i sirkler av nærhet.

1 Meg. Jeg vet alt (sånn stort sett). 

2 De aller nærmeste: Disse kan jeg snakke om mitt indre følelsesliv med, og de får vite alt om diagnoser, behandling, håp, drømmer, skuffelser, fortid etc. Samtidig får de ikke fullt innblikk i det verste, dypeste, mørkeste som ligger i meg, fordi de ikke forstår eller klarer å hjelpe meg med det.

3 Familie, venner og andre nære: Disse kan få vite diagnoser, hvilken behandling jeg går til, ting jeg sliter med for tiden og litt om forhistorien. Stort sett forteller jeg kun dersom jeg blir spurt eller de trenger å vite, dette er ikke folk jeg går til hvis jeg trenger noen å snakke med.

4 Folk jeg snakker med: Disse kan jeg fortelle at jeg er syk, dersom samtalen krever det (den gjør ofte det). Om de spør kan jeg si at det er psykisk, at jeg går til psykolog og at det er angst.

5 Resten av verden: Disse får bare vite det de selv observerer og det de får fra andre.

Behandlere (lege, psykolog) bør ideelt inn på 1, selv om det er litt vanskelig. Stort sett kommer de et sted mellom 1 og 2.

 

 

Jeg har lyst til å trekke parallellen mellom psykiske lidelser og bæsj. Kanskje jeg har tilbrakt for mye tid med treåringer, men jeg synes faktisk parallellen stemmer ganske bra: 
1: Jeg vet hvordan bæsjen min er. 2: Disse kan jeg fortelle at jeg er dårlig i magen. 3: Disse kan jeg fortelle om bæsjen min om de spør eller dersom jeg trenger å fortelle dem at jeg må finne en do asap pga løs mage. 4: Disse kan jeg innrømme til at jeg er dårlig i magen dersom de spør, men uten å utdype. 5: Disse får bare vite gjennom egne observasjoner.
PS: I likhet med psykiske lidelser er det for mye tabu rundt bæsj, uten at man trenger å fortelle detaljert om verken bæsj eller psykiske lidelser til alle.

Anonymkode: d2f42...17f

Godt skrevet!

Anonymkode: 40acf...e0c

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne som er veldig åpen på instagram. Er skibent i psykisk helse, er med i støttegrupper osv. Har gått på skole med henne og kjent henne i over 20 år. Men hun avlyser hele tiden og vil ikke møte meg. Dette er veldig snålt. Åpenhet...

Anonymkode: c89a7...aa6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har ei venninne som er veldig åpen på instagram. Er skibent i psykisk helse, er med i støttegrupper osv. Har gått på skole med henne og kjent henne i over 20 år. Men hun avlyser hele tiden og vil ikke møte meg. Dette er veldig snålt. Åpenhet...

Anonymkode: c89a7...aa6

Meg ovenfor; Psykiskhelse-bladet.

Anonymkode: c89a7...aa6

[AnonymBruker]

Jeg har lyst til å være åpen om hva jeg sliter med, for jeg skulle ønske folk kunne forstå meg bedre. Sliter med depresjon, angst og spiseforstyrrelse, men det er det så og si ingen som vet. Har prøvd noen ganger å åpne meg for nærmere venninner, men det er akkurat som at jeg ikke blir helt forstått. Får et sterkt inntrykk av at folk ser meg som vellykket fordi jeg er godt gift, står økonomisk sterkt, har flotte barn, er flink til å trene, har bra stil osv. Jeg skulle ønske folk kunne sett hvor vondt jeg har det med meg selv... "Heldigvis" har jeg lavr stoffskifte, og kan skylde på denne dersom jeg ikke har energi til å treffe folk eller delta på arrangementer. Ikke at jeg snakker særlig høyt om denne heller, men folk virker å godta fysisk sykdom bedre enn psykisk sykdom...

Anonymkode: c417d...270