Ensomhetsfølelse

[AnonymBruker]

I forholdet får jeg ofte ensomhetsfølelse. Det kan være at jeg føler en tristhet og ensomhet når jeg er fysisk alene iblandt familier og par, typisk i parker og skogområder der de går søndagstur sammen mens jeg er alene. Eller det kan være en mental ensomhet som går på at jeg føler han ikke engasjerer seg nok i meg følelsesmessig, ikke spør hvordan jeg har det og ikke lytter. Føler ofte at han enten snakker om seg selv eller at han avbryter meg når jeg har behov for å dele gleder og sorger. Da blir jeg lei meg og gir opp, trekker meg unna. Når vi skal ha sex blir det vanskelig at jeg har tatt følelsesmessig avstand til han for å beskytte meg selv. Da snur jeg om på det og tenker jeg skal gi han det jeg savner, han skal få bekreftelse og oppmerksomhet, kjærlighet. 

Jeg husker å ha blitt avvist på initiativ og behov som liten, og ikke hatt mulighet til å dele indre tanker og følelser med foreldre som ungdom. Jeg har vært mer den samtalepartneren deres og spart dem for egne problemer. Jeg lurer på om denne sårbarheten gjør at jeg forventer for mye i forholdet, eller om mine følelser er riktige? Jeg vil ikke stille urimelige krav til forholdet. Er det noen måter jeg kan jobbe med meg selv slik at jeg ikke trenger partneren så mye? Eller bør jeg kommunisere det til han og han bør komme meg i møte? Hva om kravene mine er urimelige, om jeg ønsker for mye av han?

Anonymkode: f7bf2...438

[Drakan]

De sier ensomhet er å ikke ha noen å lengte etter. 

Det viktigste i et forhold er kommunikasjon, det er bare å ta det steget så burde ting bli bedre. 
Om det ikke blir bedre, så er det mulig du trenger noen andre og burde se deg om etter en ny partner. 
Ikke vær redd for å kommunisere