Hvordan forholde seg til svigerforeldre? Hvordan bli kjent?

[AnonymBruker]

Hvor godt kjenner dere svigerforeldrene til kjæresten, og hva snakker dere om når dere treffer de?

Jeg er så utrygg på mine og sliter med å både forstå dialekten og sjargongen, har bare møtt de et fåtall ganger pga avstand, vet ikke om jeg skal klemme eller la være å klemme, vet ikke om jeg skal snakke til de som "venner" eller som "svigerforeldre" (altså avslappet og uanstengt, eller formelt og presentabelt), om det er frekt om jeg ikke stiller samme spørsmål til de som de gjør til meg (for eksempel hva jeg jobber med, skal jeg spørre de hva de jobber med også? Eller når de spør hva jeg og kjæresten har for planer eller har gjort den dagen, også spørre hva de har gjort den dagen?) Jeg sliter med å føle meg komfortabel og med toveis kommunikasjon, får høre av folk som prøver å bli kjent med meg at jeg er litt som å snakke til en vegg og kan oppfattes uhøflig fordi jeg er sjenert og usikker og vet ikke hva jeg skal si og snakke om, og for svigerfamilien vil jeg jo gjerne oppfattes hyggelig og oppegående, men uten å være intens også. 
Kan det være best å bare fortelle de rett ut at jeg er sjenert og har angst, så de skjønner at jeg ikke mener noe uhøflig med å være litt vanskelig og tilbakeholden? Bør isåfall jeg eller kjæresten fortelle dem det?

Det er nok mest dialekten og det at jeg bare har møtt de et fåtall ganger tross 4 år langt forhold, som gjør meg mest utrygg. Og de to første gangene jeg møtte de var helt i starten av forholdet når ting ikke var så seriøst enda, så da sa jeg bare hei fra oppkjørselen og gikk ut i bilen igjen å venta på typen. MÅ man bli kjent, eller er det vanlig å bare ha et sånt hei og hade forhold til de?
 

Anonymkode: c10a8...d52

[gjest91]

Hvilken type folk er de? Falske "vellykkede" primadonnaer, vanlige folk, vanskelige og fordømmende folk?

[AnonymBruker]

Ja, man må bli kjent. Utifra det du forteller, mistenker jeg at du veldg gjerne kan stille mer spørsmål og vise mer interesse uten å risikere at du blir for intens. Det høres ut som du ikke gir noe (selv om jeg som angstlidende selv forstår at du faktisk gir av deg selv, men for dem utenfra vil det ikke føles slik med mindre du når et minimumslevel av sosiale normer)

Anonymkode: 75999...a84

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat som deg og sliter med å gi noe tilbake når jeg snakker med dem, selv om jeg er svært bevisst at de forsøker veldig hardt å få praten til å funke. Problemet mitt er todelt: at jeg er introvert og blir så innmari sliten av sånne situasjoner, helt daukjørt etter bare en halvtime. Samt at vi kommer fra ytterpunkter av sosial bakgrunn, har mye ulike verdier og helt ulike jobber. Tenker hele tiden at de er litt skeptiske til hvem jeg er og hva jeg driver med.

Vi har jo blitt kjent, men det har vært en tunggrodd prosess haha. Og jeg føler at svaret på det siste spørsmålet er ja, man bør jo bli bedre kjent enn hei og ha det. Hvis ikke blir jo bryllup, barnegreier, alt som kan komme i fremtiden, veldig kleint. I tillegg har man det rett og slett bedre de gangene man er med dem, om man har kommet over kneika.

Anonymkode: 0e6d8...168

[AnonymBruker]

Husk at dette er familien til mannen din. Tenk om han ga beng i å bli kjent med din familie. 

Anonymkode: af8c0...c6d

[AnonymBruker]

Her møtes vi kun når det er strengt nødvendig, som for eksempel i barnas bursdager, eller til større anledninger. Jeg anstrenger meg for å snakke pent om dem til de mindreårige her, og håper at de ikke gjennomskuer det enda.

Svigers er ikke noen folk som setter seg ned for å prate med en. Dessuten har vi funnet ut for leeeeeenge siden at vi ikke har noe særlig til felles. Det er jeg sikker på at vi har en gjensidig forståelse av. Så, sånn er livet.

Anonymkode: ce25f...a2f