Rollen som bonusmor. Tanker og råd.

[AnonymBruker]

Hei! Til å starte med vil jeg bare ha svar av andre kvinner som er/har vært i bonusmor rollen uten egne barn. Jeg har opplevd å få litt ufine svar og reaksjoner her inne og det hjelper ikke akkurat på når man trenger å søke råd og trøst. Og ingen stygge reaksjoner på hvordan vi lever livet sammen eller hva slags oppgaver jeg tar på meg

 

Jeg vil rett og slett høre deres historier, råd og erfaringer. Jeg har vært med en mann i 1.5 år nå, vi bor ikke sammen enda men snakker om å flytte sammen til høsten. Jeg både henter og leverer i barnehage, har henne om han må jobbe sent og jeg trives jo med det og liker at jeg kan gjøre hverdagen hanse enklere. Pluss at jeg liker å være familie. Han sier han er super takknemmelig Men på en annen side har han også prestert å si at forholdet vårt aldri hadde funket om jeg ikke hjalp til. Det satt en liten ekkel følelse i meg men jeg tror egentlig at han ikke mener noe vondt i det. Men allikevel så fikk det en litt sur ettersmak. Litt frykt for å bli tatt for gitt.

Vi har det helt fantastisk sammen når vi ikke har henne (50/50 ordning) men det blir fort litt småkrangling og to slitne fjes når vi har henne. Jeg syns det er vanskelig å forklare men det blir jo ikke ordentlig kjærestetid de ukene vi har henne og til tider syns jeg dette er tungt. Og så syns jeg han overreagerer fort når det er snakk om henne. Han tror veldig fort at jeg ikke vil ha noe med henne å gjøre eller er irritert på at hun er der med en gang jeg sier noe som han kan tolke i den retningen og det blir ofte krangler ut av det. Jeg er veldig glad i henne men kjenner jeg jo fortsatt jobber på det å ha ett barn i livet og ha en kjæreste som deler ett barn med en annen kvinne. Jeg ville ikke kalt det sjalusi ovenfor barnet for jeg forstår jo at det er en annen type kjærlighet man har til barn. Men jeg er jo vant til at eksen min fokuserte 100% på oss, tok bilder av oss og meg på turer og syns jeg var det beste å komme hjem til. Håper ikke dette høres feil ut men nå føler jeg meg jo innimellom litt utenfor fordi kjæresten min har ett barn som han elsker over alt på denne jord. Og jeg vet jo at han elsker meg også, men kjærligheten føles ikke like intenst som det var med eksen. 

Jeg føler også at kjæresten ikke helt forstår at dette er nytt for meg og at jeg må lære meg rollen som stemor litt etter litt. Han blir ofte furt om jeg ikke virker like ivrig på å snakke om henne hele kvelden etter at vi har lagt henne (hele kvelden er selvsagt overdrevent) Jeg må også lære meg at hun avbryter samtaler for å snakke med pappan sin noe som kan være frustrerende. Da kan bli irritert på meg og spør om jeg syns hun er irriterende fordi "jeg blir så stille". Jeg har også sagt ved en anledning at jeg syns det er vanskelig at han og eksen har så mye kontakt. For det er jo også nytt for meg i ett forhold. Jeg syns de har litt i overkant mye kommunikasjon med daglige snapchats,oppdateringer og bilder. Han kan også ligge i senga og skrive med henne (dog bare om salver, huske ditt og datt) Men jeg syns jo det er litt ubehagelig. Men hva vet vel jeg, jeg har jo ikke barn selv..

Og jeg er ikke helt uskyldig i alt. JA, jeg har hatt tanker om at det er slitsomt med ett barn man ikke kjenner plutselig så tett oppå seg, jeg syns også det er vanskelig at jeg ikke føler meg så viktig til tider fordi jeg ikke har barn med han. Jeg syns det til tider er tøft å bli vekt kl 6 og måtte sitte på lekeplassen halve dagen og se på peppa gris på kvelden. Jeg syns det til tider er vanskelig å komme hjem, uten å ha kjærestetid før 21 om kvelden. Syns det er vanskelig at vi ikke kan dra på en ferie bare vi to uten at han skal få dårlig samvittiget. Men jeg prøver virkelig så godt jeg kan. Jeg har tatt dem med på hytteturer, Tusenfryd og ferier. De har kommet inn i min familie som har gitt barnet klær, ski og gaver. Men allikevel klarer han få meg til å få så dårlig samvittighet over disse tankene innimellom for han merker så godt på meg at jeg reagerer og trekker meg tilbake. Og jeg skjønner jo alt, at han vil prioritere alt for henne, dra på turer hvor hun kan være med og prate om henne hele tiden. Det kommer jeg til å gjøre når jeg får barn også. Men akkurat nå er jeg først og fremst kjæreste og da har jeg også behov for kjærestetid. Så vil jeg jo selvsagt også ha familie tid med alle tre! Men måtte bare få luftet frustrasjonen om at jeg til tider syns dette er skikkelig vanskelig og håper på å høre at det blir bra til slutt. Iallefall dette med at jeg ikke alltid føler meg så viktig i hans liv, det trenger jeg å høre! 

Jeg er også redd for at han skal gjøre det slutt fordi jeg ikke klarer å være der 100% emosjonelt bestandig. Han har ikke hatt noen andre kjærester etter barnets mor før meg. Jeg er redd for at han ikke skal synes dette fungerer. I tillegg skulle jeg så veldig ønske at han kunne spørre meg om hvordan JEG syns dette går, hvordan jeg syns rollen som bonusmor er. Han har ved fler anledninger klagd på at ikke barnemoren roser han nok som far, men han gjør jo ikke det med meg heller! Etter hva jeg har lest her inne virker det jo ikke ut som om det er så vanlig at bonusmor tar så stor del i barnets hverdagssysler iallefall før man flytter sammen? Hvorfor finnes det ikke en manual om dette, hehe. 

I tilleeeeegg, har jeg sagt at jeg har lyst på barn snart. Siden jeg er 34 år. Men han har sagt han må vente i 3 år til han er ferdig å studerer, selv om jeg har sagt at jeg da er bekymret for alderen min. Og mens han studerer er barnet 1 pri mens etter det kommer ekstra jobb og studier. Han sa at såklart skal vi tenke på oss og forholdet også men det kan ikke gå på bekostning av studiene. Han må få inn penger og få gode karakterer først og fremst. Jeg føler meg ikke mer viktig da. 

 

Anonymkode: cefe0...072

[AnonymBruker]

Jeg tror han vil ha deg som barnevakt og sengepartner men ikke som mor til et nytt barn. Du er 34 år du har ikke all verdens tid, da spørs det på om du vil kaste bort den tiden og ta sjansen på at han faktisk vil noe mer seriøst med deg.

Det er min umiddelbare tanke, men jeg er nå litt kynisk av natur og mener ingenting vondt, men greit å ha det i bakhodet så du ikke blir utnyttet. Håper ting ordner seg for deg.

Anonymkode: b9fa3...13b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror han vil ha deg som barnevakt og sengepartner men ikke som mor til et nytt barn. Du er 34 år du har ikke all verdens tid, da spørs det på om du vil kaste bort den tiden og ta sjansen på at han faktisk vil noe mer seriøst med deg.

Det er min umiddelbare tanke, men jeg er nå litt kynisk av natur og mener ingenting vondt, men greit å ha det i bakhodet så du ikke blir utnyttet. Håper ting ordner seg for deg.

Anonymkode: b9fa3...13b

Jeg har jo tenkt tanken selv også men så sier han jo at jeg er den beste kjæresten han har hatt, at han er heldig som har meg og tilogmed har planlagt bryllupet vårt😅 Så jeg tror jo han mener dette seriøst. 

Anonymkode: cefe0...072

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jo tenkt tanken selv også men så sier han jo at jeg er den beste kjæresten han har hatt, at han er heldig som har meg og tilogmed har planlagt bryllupet vårt😅 Så jeg tror jo han mener dette seriøst. 

Anonymkode: cefe0...072

Jeg hadde ikke orket det. Virker jo som om du skal ha en slags Mary Poppins rolle og være like opptatt av hans barn som han er, og det er ikke lett når du ikke har barn selv for man har ikke den samme interessen da, er ikke alltid det er lett når man har barn heller men da har man iallfall lettere for å relatere.

Ville iallfall tenkt meg nøye om, for hvis dere holder sammen i 3 år og det ender med at han ikke vil gå videre med forholdet, eller ikke vil ha barn så har du mistet mye tid. Har en venninne som nettopp opplevde noe lignende og det har vært helt jævlig. Så mine svar er naturligvis litt preget av hennes historie. 

Anonymkode: b9fa3...13b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ikke orket det. Virker jo som om du skal ha en slags Mary Poppins rolle og være like opptatt av hans barn som han er, og det er ikke lett når du ikke har barn selv for man har ikke den samme interessen da, er ikke alltid det er lett når man har barn heller men da har man iallfall lettere for å relatere.

Ville iallfall tenkt meg nøye om, for hvis dere holder sammen i 3 år og det ender med at han ikke vil gå videre med forholdet, eller ikke vil ha barn så har du mistet mye tid. Har en venninne som nettopp opplevde noe lignende og det har vært helt jævlig. Så mine svar er naturligvis litt preget av hennes historie. 

Anonymkode: b9fa3...13b

Nei jeg sliter jo veldig. Jeg skulle så ønske at jeg visste hva som er "vanlig" å bidra med som stemor. Hvor mye tid man skal ha sammen og hvor mye som skal prioriteres ovenfor barnet. Så føler jeg alltid at jeg ikke har noe å si fordi jeg har jo ikke barn...

Anonymkode: cefe0...072

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei jeg sliter jo veldig. Jeg skulle så ønske at jeg visste hva som er "vanlig" å bidra med som stemor. Hvor mye tid man skal ha sammen og hvor mye som skal prioriteres ovenfor barnet. Så føler jeg alltid at jeg ikke har noe å si fordi jeg har jo ikke barn...

Anonymkode: cefe0...072

Jeg synes du gjør mer enn nok, du har jo inkludert barnet så godt du kan. At du ikke får ha egne tanker og følelser som du kan snakke med han om er litt faresignal for meg. Tror aldri du vil gjøre denne fyren fornøyd, og han vil alltid bruke barnet som en unnskyldning for at du ikke er god nok. 

Anonymkode: b9fa3...13b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei jeg sliter jo veldig. Jeg skulle så ønske at jeg visste hva som er "vanlig" å bidra med som stemor. Hvor mye tid man skal ha sammen og hvor mye som skal prioriteres ovenfor barnet. Så føler jeg alltid at jeg ikke har noe å si fordi jeg har jo ikke barn...

Anonymkode: cefe0...072

Du leverer og henter og passer og du lager sikkert middag daglig og du er ekstra mamma og oppdrager og han er sier ikke et takknemlig ord til deg? Jeg blir egentlig litt sjokkert jeg. Sier han ikke tusen takk for at du leverte i dag det setter jeg pris på? For om han ikke sier dette til deg, og ser deg i øynene og viser takknemlighet for din innsats, så ja..da tar han deg for gitt. Og det er ikke helt uvanlig egentlig...menn.

Anonymkode: 68435...c4a

[AnonymBruker]

Jeg ville ha tenkt grundig igjennom hvorfor fyren ble singel..

Anonymkode: 8a501...e0c

[AnonymBruker]

Jeg har kjent på mye av de samme følelsene. 

Ikke for å være negativ, men etter 7 år og 2 felles barn er ikke alt rosenrødt. Det er det vel sjelden. Senest i sommer hadde vi en krangel om sønnen og eksen bl.a. Han tar alt jeg sier om sønnen som kritikk. Her gikk det på at han MÅ vaske hendene etter dobesøk. Han er 12 år så det skulle bare mangle, men det blir ikke gjort og det synes jeg er fryktelig ekkelt. Eller at han aldri rydder etter seg og jeg synes han bør hjelpe til til en viss grad. Mor; har hun bestemt seg for noe, så blir det slik. Uten å ta hensyn til far og vår familie. Det irriterer meg grenseløst. Da jeg tok opp dette med far så var det jeg som var problemet. Jeg måtte godta at han hadde et barn og forhold før meg. Langt fra det som er problemet, men det var det han kom med. 

Og det blir ofte sånn at han er med sin sønn og jeg er med fellesbarna. I sommer var vi i en fornøyelsespark, endte opp med at jeg var alene med de minste hele dagen omtrent. 

Har tenkt tanken flere ganger om dette er noe jeg orker, men alt i alt har vi det bra sammen både jeg og mannen, og alle som en familie. Likevel kommer tanken om å bo for seg selv snikende innimellom. 

Tenk nøye gjennom forholdet ts. Er han helt sikker på at han ønsker flere barn? Kan du vente i 3 år? Hva hvis du vil ha mer enn ett barn? Er dette den type forhold du vil være i? 

Anonymkode: fe8c1...416

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg ville ha tenkt grundig igjennom hvorfor fyren ble singel..

Anonymkode: 8a501...e0c

Enig..

Tenk å bli furt over at ikke samboeren er gira over å snakke om barnet hans. Det er jo konsekvensen av å skille seg. Da har man ikke daglig en partner som er like investert i barna på emosjonellt vis. Å bli snurt og sur over at TS ikke er like gira på å snakke om barnet er ganske kjip oppførsel. "Guilttripping" er ikke akkurat veldig kjærlig.

Anonymkode: 68435...c4a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Enig..

Tenk å bli furt over at ikke samboeren er gira over å snakke om barnet hans. Det er jo konsekvensen av å skille seg. Da har man ikke daglig en partner som er like investert i barna på emosjonellt vis. Å bli snurt og sur over at TS ikke er like gira på å snakke om barnet er ganske kjip oppførsel. "Guilttripping" er ikke akkurat veldig kjærlig.

Anonymkode: 68435...c4a

Takk! Jeg har jo følt at det er jeg som er ett dårlig menneske til tider. Føler meg utilstrekkelig og ute av stand til å elske og bry meg nok!

Anonymkode: cefe0...072

[Biloba]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk! Jeg har jo følt at det er jeg som er ett dårlig menneske til tider. Føler meg utilstrekkelig og ute av stand til å elske og bry meg nok!

Anonymkode: cefe0...072

Dette er en følelse han dyrker fram med sin oppførsel, krav, mangel på takknemlighet og mangel på bekreftelse. I stedet for å stille opp for deg selv, prøver du å tilfredsstille hans urimelige krav, og våger ikke å stole på at dine egne ønsker og behov skal være viktige.

Han gjør deg liten, ubetydelig og tjenestefokusert.

Han sier det jo beint fram, du har ikke verdi nok i deg selv for ham, utenom all innsatsen du legger i barnet hans.

Det handler ikke om at du ikke er verdifull og god nok som menneske, det handler om hans karakter og hvordan han forholder seg til andre. Han har en bruk-mentalitet, og trolig også en kast-mentalitet.

Han vil ikke komme til å forandre seg vesentlig.

Du betaler en høy pris for dette forholdet. Andreplassen din er ikke fordi førsteplassen er opptatt av barnet hans, men pga av hva slags type person han er. En person med god relasjonsevne og integritet klarer fint å være kjæreste og virkelig elske noen og behandle ham/henne godt samtidig som h*n ivaretar og er tilstede for barnet sitt.

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror han vil ha deg som barnevakt og sengepartner men ikke som mor til et nytt barn. Du er 34 år du har ikke all verdens tid, da spørs det på om du vil kaste bort den tiden og ta sjansen på at han faktisk vil noe mer seriøst med deg.

Det er min umiddelbare tanke, men jeg er nå litt kynisk av natur og mener ingenting vondt, men greit å ha det i bakhodet så du ikke blir utnyttet. Håper ting ordner seg for deg.

Anonymkode: b9fa3...13b

Desverre det jeg tenker å....Jeg ville ikke lagt inn alle aksjene hos han om du vil ha egne barn også. Hadde heller ikke orket å gå på eggeskall. Jeg har egne barn og de irriterer dritten ut av meg enkelte dager å det er helt greit å føle uansett om man er stemor eller mor. 

Anonymkode: d8f44...a33

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kjent på mye av de samme følelsene. 

Ikke for å være negativ, men etter 7 år og 2 felles barn er ikke alt rosenrødt. Det er det vel sjelden. Senest i sommer hadde vi en krangel om sønnen og eksen bl.a. Han tar alt jeg sier om sønnen som kritikk. Her gikk det på at han MÅ vaske hendene etter dobesøk. Han er 12 år så det skulle bare mangle, men det blir ikke gjort og det synes jeg er fryktelig ekkelt. Eller at han aldri rydder etter seg og jeg synes han bør hjelpe til til en viss grad. Mor; har hun bestemt seg for noe, så blir det slik. Uten å ta hensyn til far og vår familie. Det irriterer meg grenseløst. Da jeg tok opp dette med far så var det jeg som var problemet. Jeg måtte godta at han hadde et barn og forhold før meg. Langt fra det som er problemet, men det var det han kom med. 

Og det blir ofte sånn at han er med sin sønn og jeg er med fellesbarna. I sommer var vi i en fornøyelsespark, endte opp med at jeg var alene med de minste hele dagen omtrent. 

Har tenkt tanken flere ganger om dette er noe jeg orker, men alt i alt har vi det bra sammen både jeg og mannen, og alle som en familie. Likevel kommer tanken om å bo for seg selv snikende innimellom. 

Tenk nøye gjennom forholdet ts. Er han helt sikker på at han ønsker flere barn? Kan du vente i 3 år? Hva hvis du vil ha mer enn ett barn? Er dette den type forhold du vil være i? 

Anonymkode: fe8c1...416

Kjenner meg så igjen. For det er jo alltid oss stemødre som er problemet. For vi er jo voksne! Det får jeg hvertfall høre til stadighet. Spyr av tilværelse som stemor i blant - og så mange ganger jeg har drømt om å ta med meg datteren vår og flytte... men de fine stundene og det faktum at han er en fantastisk far og kjæreste(stort sett)gjør at jeg blir. Men fy fader-det krever!!!

Anonymkode: c2c56...2c4

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk! Jeg har jo følt at det er jeg som er ett dårlig menneske til tider. Føler meg utilstrekkelig og ute av stand til å elske og bry meg nok!

Anonymkode: cefe0...072

Du høres ut som et veldig bra menneske, som virkelig prøver å få dette til. Jeg skjønner godt følelsene dine, for det er barn dette dreier seg om- og da oppstår det en del følelser som er tabubelagt. Jeg har 2 stebarn, og tro meg; jeg har følt meg som verdens verste menneske mange mange ganger! Men jeg er jo ikke det. Det er så vanskelig å ta inn andres barn,gi plass og kjærlighet. Tro meg ! Råder deg til å oppsøke profesjonell hjelp hvis dere skal fortsette. Og du får stille ultimatum om barn nå. Du kan ikke vente,Det kan ham..så enkelt er det. Klem 

Anonymkode: c2c56...2c4

[Gjest Nina1975]

Hvorfor gjør du alt dette når dere ikke engang bor sammen? Hvorfor faller det naturlig, er det ikke mer naturlig at han tar seg av dette når dere har hver deres bopel?  Selvsagt hjelper man til, men her hjelper du ikke til, det er jo tydeligvis du som har mesteparten av ansvaret. Det er rett og naturlig at far setter barnet først, men det høres jo ut som om han har glemt deg og dine behov oppi dette. Er nok redd for at han tar deg for gitt, om noen år når du krever ditt (barn ol) har du nok skjemt han bort, slik at han vil protestere.  Du virker veldig snill, så snill at du selvutsletter deg selv. Du må begynne å kreve din plass skal dette fungere. Synest far er egoistisk og at du er (altfor) raus. 

Start med at du gir beskjed om at du vil la de være alene de ukene han har barnet. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du høres ut som et veldig bra menneske, som virkelig prøver å få dette til. Jeg skjønner godt følelsene dine, for det er barn dette dreier seg om- og da oppstår det en del følelser som er tabubelagt. Jeg har 2 stebarn, og tro meg; jeg har følt meg som verdens verste menneske mange mange ganger! Men jeg er jo ikke det. Det er så vanskelig å ta inn andres barn,gi plass og kjærlighet. Tro meg ! Råder deg til å oppsøke profesjonell hjelp hvis dere skal fortsette. Og du får stille ultimatum om barn nå. Du kan ikke vente,Det kan ham..så enkelt er det. Klem 

Anonymkode: c2c56...2c4

Tusen takk❤❤

Anonymkode: cefe0...072

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Nina1975 skrev:

Hvorfor gjør du alt dette når dere ikke engang bor sammen? Hvorfor faller det naturlig, er det ikke mer naturlig at han tar seg av dette når dere har hver deres bopel?  Selvsagt hjelper man til, men her hjelper du ikke til, det er jo tydeligvis du som har mesteparten av ansvaret. Det er rett og naturlig at far setter barnet først, men det høres jo ut som om han har glemt deg og dine behov oppi dette. Er nok redd for at han tar deg for gitt, om noen år når du krever ditt (barn ol) har du nok skjemt han bort, slik at han vil protestere.  Du virker veldig snill, så snill at du selvutsletter deg selv. Du må begynne å kreve din plass skal dette fungere. Synest far er egoistisk og at du er (altfor) raus. 

Start med at du gir beskjed om at du vil la de være alene de ukene han har barnet. 

Jeg bare er en person som liker å hjelpe andre og stille opp der det trengs. Samt at det gjør at jeg føler meg som en del av familien og ikke på utsiden. Men ja, jeg begynner også å synes at han er egoistisk..

Anonymkode: cefe0...072

[AnonymBruker]

Du må nesten snakke med han om dette, få han til å se ditt ståsted. Møter han deg på noe, eller er det bare motstand? Fint innlegt

Anonymkode: b4341...3cd

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må nesten snakke med han om dette, få han til å se ditt ståsted. Møter han deg på noe, eller er det bare motstand? Fint innlegt

Anonymkode: b4341...3cd

Vi har ikke tatt en real oppvask men de gangene det har kommet opp har jeg jo sagt at jeg klarer ikke være perfekt og at han må stole på at jeg virkelig prøver mitt beste å være bra stemor og kjæreste. Han tror jo som sagt at så fort jeg ikke svarer eller reagerer som han ville gjort, eller snakker om en tur vi to skal ta sammen rett etter at vi har snakket om en tur vi tre skal ta sammen, at jeg ikke vil ha noe med dattera å gjøre. Virker som om han forstår meg hver gang jeg forteller min side, men så faller vi alltid tilbake i samme gjørma..

Anonymkode: cefe0...072