Hvordan endre innstilling til mannen?

[tingeling]

Jeg har ikke lest hele tråden, men dette er ihvertfall tips som pleier å fungere:

- Bestem deg for å si fem positive ting til mannen din hver dag. Det kan være så enkelt som å takke for noe han gjør og samtidig si hvorfor du setter pris på at jeg gjør det. 

- Avslutt (eller start) hver dag med å gå igjennom noen ting du liker ved ham, kun for deg selv. 

-gi ham ihvertfall én skikkelig klem hver dag. (Det har positiv effekt på tilknytning). 

Hensikten med å si positive ting er å bygge opp egen bevissthet rundt det som er bra. (Og han vil sette pris på det og dermed tåle mer av deg,  uten at han skal behøve det). 

[AnonymBruker]

Beklager at jeg plutselig bare forsvant fra tråden  

Tusen takk for enda flere gode innspill, jeg synes spesielt Carrot, Camilla Collett, Fjolleri og en anonym bruker har gitt meg veldig gode råd og tilbakemeldinger siden sist jeg postet. Forslaget om å gjøre noe helt annet og helst positivt, når jeg føler meg «trigget» av mannen var også lurt- og noe jeg definitivt skal prøve!

Ift det at jeg takler kritikken bra- og at en som svarte her mente hun følte jeg snakket henne etter munnen- vil jeg bare si at det absolutt ikke er tilfelle. Tvert imot tar jeg til meg alt jeg sier- fordi jeg jo allerede har erkjent at feilen ligger hos meg. Jeg VET at det er jeg som er nøkkelen til å endre dette, og ting dere har skrevet her, har faktisk fått meg til å se meg selv på en litt annen måte. Dere er mange her som har bidratt med veldig gode perspektiver, og som derfor har fått meg til å reflektere en god del rundt situasjonen. Jeg har dessuten allerede vært i kontakt med fvk, og det ser ut til at vi kan få komme til en første konsultasjon allerede i slutten av neste uke.

Jeg og mannen hadde en veldig fin kveld i går, og vi son familie har hatt en veldig hyggelig i dag. Jeg er ikke så desillusjonert at jeg tror at alt er mye bedre allerede nå- jeg vet at dette vil kreve hardt arbeid i lang tid. Men mannen min ble veldig glad for å høre at jeg ser ting på en litt annen måte nå- og at han føler at jeg er innstilt på å jobbe med dette på en helt annen måte enn før. Vi har også planlagt å melde oss på prep.kurs i løpet av høsten. Mannen min er heldigvis ikke redd for å snakke om følelser og forholdet vårt (enda en ting som er superbra med han  ) I går kveld og i dag har jeg følt meg litt nyforelsket i han- noe jeg ikke har kjent på fryktelig mange år! Nå skal jeg gå inn i «prosjekt forbedring» med hud og hår for å få det til å vare!

Anonymkode: f1078...e2d

[AnonymBruker]

På 10.8.2018 den 9.32, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at mye av problemet ligger i «confirmation bias»- noe som egentlig er en helt vanlig, menneskelig egenskap http://www.psykologibloggen.no/?p=2006

Jeg har bestemt meg for at mannen min har en hel del egenskaper (som han ikke nødvendigvis har)- og daglig leter jeg etter bevis for nettopp det.

Jeg har forresten gått til psykolog blant annet pga dette for noen år siden- og jeg og mannen har også gått i parterapi flere ganger. Men ingen psykolog har greid å hjelpe meg til å endre meg- eller gi meg verktøy for å greie å endre meg selv.

TS

Anonymkode: f1078...e2d

Anbefaler hypnose. Du må egentlig bare endre tankegangen din. Men det er jo ofte lettere sagt enn gjort.

Jeg hadde ihvertfall veldig god effekt av hypnose. Merket forskjell allerede etter første time. Gikk 4 ganger tilsammen tror jeg. Har det mye bedre på alle måter i dag.

Har forøvrig gått til psykolog i årevis tidligere. Både privat og DPS. Kan ikke måle seg på noen måte.

Anonymkode: 3de12...582

[AnonymBruker]

Så bra du og mannen din har en god periode nå, og kjempebra at du ønsker å forandre deg.
Jeg har slitt med det samme, men hos meg hjalp det veldig å gå i terapi. Stusser derfor litt over at det ikke hjalp hos deg, så tviler litt på at noen av oss "ufaglærte" her på kvinneguiden kan hjelpe deg mer. Men uansett, her er noe av det som hjalp meg:

Er du sikker på at det egentlig er de "små" tingene han gjør som irriterer deg, eller kan det være noe annet? Dette noe annet kan være noe dypere mellom dere, eller noe kun hos deg. Føler du han ikke ser deg, har du en slitsom periode, mistrives du på jobben? Det er enklere å gi utslipp for vonde følelser til de vi føler oss trygge på, og også dem vi tar litt "for gitt" på godt og vondt. I så fall vil selvfølgelig hjelpe å snakke åpent om dette og dine bekymringer til han.

Det som hjalp meg mest var å bli klar over mine følelser. Dette å registrere følelser hele tiden gjør at de vanskeligere tar overhånd. Den følelsen som har hjulpet meg mest å "kjenne igjen" er skam. Skam er veldig farlig når du påfører deg den selv som reaksjon på andre følelser. Skammer du deg over at du blir sint, tenker du at du er ødelagt som alltid blir så sint? Skammer du deg over tanken på at du er ødelagt. Skammer du deg over at du tenker at du er smartere enn han? Når du sier "skjerp deg", slutt å bli sint for sånt småtteri, jeg ødelegger familien, barna, mannen, osv, JEG er ødelagt... Skam, skam, skam mao. 
Du kan ikke være perfekt, av og til får vi vonde følelser overfor de vi er glad i. Vi kjenner sinne, avsky, forakt og hele registeret av vonde følelser overfor våre nærmeste. Dette gjør alle, du skal ikke føle noe skam for det. Ikke vær streng med deg selv, følelsene går over. Aksepter de vonde følelsene, det betyr ikke at du ikke er glad i mannen din. Dersom du aksepterer dem, kjenner dem igjen og ikke er redd for dem, skal det mindre til for at de tar overhånd og du får sånne sinneutbrudd. Men dersom det skulle skje at du får et slikt utbrudd er det heller ikke noe farlig, sånt skjer med alle. Ingen er perfekte. 

Liten disclaimer: skam er kanskje den vondeste følelsen å kjenne på og kan kjennes nærmest litt fysisk som at noen slår oss ned i bakken og vi blir kvalm. Vi mennesker har gjennom tidene vært avhengig av en flokk for å overleve, når vi gjør en ting som ikke er godkjent av flokken får vi denne følelsen for å unngå å bli kastet ut av flokken, noe som basicly var en dødsdom i steinalderen. Da var det livsnødvendig å unngå slike situasjoner. Dersom noen fersker meg i å naske på butikken kan det være mer sunt å føle skam. Mindre sunt er det å føle skam pga. av andre følelser som det har vært "forbudt" å gi uttrykk for tidligere. 

Anonymkode: 1e725...6e2

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Anbefaler hypnose. Du må egentlig bare endre tankegangen din. Men det er jo ofte lettere sagt enn gjort.

Jeg hadde ihvertfall veldig god effekt av hypnose. Merket forskjell allerede etter første time. Gikk 4 ganger tilsammen tror jeg. Har det mye bedre på alle måter i dag.

Har forøvrig gått til psykolog i årevis tidligere. Både privat og DPS. Kan ikke måle seg på noen måte.

Anonymkode: 3de12...582

Jøss, er dette helt reelt?! Jeg har nemlig sjekket ut en del rundt hypnose tidligere, men jeg synes at alt jeg leser konkluderer med at hypnose IKKE kan gi noen varig endring i tanker og/eller atferd. 

Har du kanskje også tips til behandlere som driver med dette? Noen jeg kan kontakte for mer info?

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det som hjalp meg mest var å bli klar over mine følelser. Dette å registrere følelser hele tiden gjør at de vanskeligere tar overhånd. Den følelsen som har hjulpet meg mest å "kjenne igjen" er skam. Skam er veldig farlig når du påfører deg den selv som reaksjon på andre følelser. Skammer du deg over at du blir sint, tenker du at du er ødelagt som alltid blir så sint? Skammer du deg over tanken på at du er ødelagt. Skammer du deg over at du tenker at du er smartere enn han? Når du sier "skjerp deg", slutt å bli sint for sånt småtteri, jeg ødelegger familien, barna, mannen, osv, JEG er ødelagt... Skam, skam, skam mao. 
Du kan ikke være perfekt, av og til får vi vonde følelser overfor de vi er glad i. Vi kjenner sinne, avsky, forakt og hele registeret av vonde følelser overfor våre nærmeste. Dette gjør alle, du skal ikke føle noe skam for det. Ikke vær streng med deg selv, følelsene går over. Aksepter de vonde følelsene, det betyr ikke at du ikke er glad i mannen din. Dersom du aksepterer dem, kjenner dem igjen og ikke er redd for dem, skal det mindre til for at de tar overhånd og du får sånne sinneutbrudd. Men dersom det skulle skje at du får et slikt utbrudd er det heller ikke noe farlig, sånt skjer med alle. Ingen er perfekte. 

Anonymkode: 1e725...6e2

Du har rett i mye av det du skriver ang skam. Men det er dessverre ikke sånn at jeg skammer meg over MIN oppførsel her- men tvert imot at jeg, når jeg blir sint på mannen min, skammer meg over HAN. Det tror jeg skyldes, som jeg også nevnte i HI, at moren min aldri har likt han. Og sidene ved han som hun misliker, går nettopp på at han ikke er bra nok for meg. Moren min kommenterer aldri lenger noe om at hun ikke synes at han er bra nok- men jeg kjenner på at hun nok føler det likevel.

Moren min mener at mannen min er en litt «enkel sjel». Han kan være klønete i sosiale situasjoner, han har en veldig barnslig humor, han kan innimellom si upassende ting, eller han kan komme med litt dumme spørsmål (altså spørsmål der svaret er åpenbart for alle de andre voksne til stede.) Han kan innimellom også ha litt ureflekterte meninger- men endrer meningene raskt hvis han skjønner at det han mener ikke er helt «i tråd med majoriteten» hvis dere skjønner hva jeg mener.

Alle disse tingene gjør at jeg innimellom opplever han som «dum»- og kan også si nettopp det til han når jeg blir sint på han. Men innerst inne vet jeg at han IKKE er dum. Han har fullført høyere utdanning innen et vanskelig fagfelt, han har en krevende jobb som jeg ikke skjønner bæret av, og han kan og vet en hel masse om områder som jeg vet heller lite om. Og vi kan jo alle komme med dumme spørsmål- eller si ting som er lite gjennomtenkt. Problemet er bare at når mannen min gjør det, tar jeg det til inntekt for at han er en komplett idiot. Mens når hvem som helst annen gjør det, setter jeg det bare på kvoten for «en ubetydelig tabbe». 

Og når jeg tenker at mannen min er dum, skammer jeg meg over å være sammen med han. Og når jeg kjenner på denne skammen, blir jeg fryktelig sint på han  Men jeg håper og tror at terapi på nytt, med mer fokus på konkrete oppgaver osv, kan gjøre at jeg greier å se mannen på en annen måte- og ikke lenger er så fastlåst i tankene om at «han er en idiot». Jeg har i hvert fall greid det veldig fint nå i helgen- og det at jeg endelig greier å se på han på en annen måte (og fokusere på alt det positive istedenfor alt det negative) har gjort at jeg har følt meg litt nyforelsket i han igjen!

TS

Anonymkode: f1078...e2d

[Isambard]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

(...) Og når jeg tenker at mannen min er dum, skammer jeg meg over å være sammen med han. Og når jeg kjenner på denne skammen, blir jeg fryktelig sint på han  Men jeg håper og tror at terapi på nytt, med mer fokus på konkrete oppgaver osv, kan gjøre at jeg greier å se mannen på en annen måte- og ikke lenger er så fastlåst i tankene om at «han er en idiot». Jeg har i hvert fall greid det veldig fint nå i helgen- og det at jeg endelig greier å se på han på en annen måte (og fokusere på alt det positive istedenfor alt det negative) har gjort at jeg har følt meg litt nyforelsket i han igjen!

TS

Anonymkode: f1078...e2d

Jeg synes det er bra du er ærlig om følelsene dine. Du får sikkert kritikk for det, men følelser er ikke rasjonelle.

Jeg synes det er påfallende hvordan du analyserer deg selv. Du observerer deg selv utenfra, på en måte. Du er sannsynligvis smart og analytisk anlagt. Det er nok noe som kan hjelpe deg. Den eneste bekymringen er at du kanskje vil være flink, og friskmelder forholdet litt for kjapt.

Jeg skjønner at det setter i gang følelser når moren din på en måte får rett, og mannen din dummer seg ut.

Jeg tror hans oppførsel ikke har noen ting å gjøre med å være dum. Kanskje han heller er nervøs og/eller fjern. Jeg tror like gjerne veldig intelligente mennesker kan  åpne kjeften uten å tenke.

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Isambard skrev:

Jeg synes det er bra du er ærlig om følelsene dine. Du får sikkert kritikk for det, men følelser er ikke rasjonelle.

Jeg synes det er påfallende hvordan du analyserer deg selv. Du observerer deg selv utenfra, på en måte. Du er sannsynligvis smart og analytisk anlagt. Det er nok noe som kan hjelpe deg. Den eneste bekymringen er at du kanskje vil være flink, og friskmelder forholdet litt for kjapt.

Jeg skjønner at det setter i gang følelser når moren din på en måte får rett, og mannen din dummer seg ut.

Jeg tror hans oppførsel ikke har noen ting å gjøre med å være dum. Kanskje han heller er nervøs og/eller fjern. Jeg tror like gjerne veldig intelligente mennesker kan  åpne kjeften uten å tenke.

Takk for at du ikke har dømt meg for det jeg skrev i mitt forrige innlegg! Når jeg er rolig, rasjonell og fornuftig, er jeg helt enig i at min manns oppførsel ikke har noen ting å gjøre med å være dum. Da greier jeg å se at det bare er random tabber som vi alle (selvsagt også jeg) gjør innimellom. Og fordi jeg tilbringer mer tid med mannen min enn med omtrent noen annen voksen-person (iallfall «sosial tid», hvis man kan kalle det det) er det bare naturlig at jeg blir eksponert for mer av den typen «idiot-oppførsel» fra han enn fra noe annet voksent menneske.

Problemet er at jeg som oftest tenner på alle pluggene når han viser «idiot-tendenser- fordi jeg opplever at det bekrefter en slags «mistanke» jeg konstant har til han. Og når tankene mine først er kommet dit, greier jeg som oftest ikke å tenke rasjonelt i det hele tatt. Det eneste som kverner i hodet mitt da, er hvor komplett idiot han er, at han har iq på 60, og hvorfor i alle dager lot skjebnen meg bli stuck med han??? Altså fryktelig destruktive, og ekstremt tullete, tanker  

Men jeg har innsett en del ting i løpet av denne tråden- blant annet dette med at det faktisk handler om viljestyrke- og at jeg bare MÅ og SKAL greie å mobilisere den viljestyrken. Tett oppfølging på fvk håper jeg også at kan bidra til at jeg greier å få til denne endringen. Jeg skal også prøve å, hver dag, være bevisst på å tenke over minst fem positive sider ved mannen min (og det er heldigvis ikke vanskelig  ), og jeg skal bli mye flinkere til fysisk kontakt med han. I mange år nå, har det i all hovedsak vært han som tar initiativet til fysisk kontakt- mens jeg dessverre ofte bare avviser han (typisk hvis jeg er i et humør der jeg bare ser han som en idiot).

TS

Anonymkode: f1078...e2d

[AnonymBruker]

Så mange fine råd du har fått, ts, og så bra at du tar ting til deg! 

Ønsker deg/dere lykke til!

Anonymkode: 8d007...9b7

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så mange fine råd du har fått, ts, og så bra at du tar ting til deg! 

Ønsker deg/dere lykke til!

Anonymkode: 8d007...9b7

Tusen takk  Og jeg er helt enig i at jeg har fått mange gode råd i denne tråden- enkelte av tingene som er blitt skrevet her, har vært veldig nyttig for meg å se svart på hvitt.

Jeg har vært medlem på kg i sikkert 15 år, og har startet utallige tråder om små og store spørsmål og problemer. Men sjelden har en tråd gitt meg så mye innsikt som denne! Jeg vil faktisk si at enkelte i tråden her, går psykologer (iallefall de jeg har møtt) en høy gang! Så igjen, tusen takk til alle dere som har bidratt positivt i denne tråden, dere vet hvem dere er!

TS

Anonymkode: f1078...e2d

[AnonymBruker]

På 10.8.2018 den 9.15, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger litt innspill- det eneste jeg ikke er interessert i å høre er «gå fra mannen din» Det er nemlig uansett ikke noe alternativ- og det kommer jeg ikke til å gjøre, samme hva.

Så, here goes: Vi har vært sammen i 12 år, gift i 7 av dem. Og vi har to relativt små barn. Forholdet har alltid vært litt turbulent, da både jeg og mannen er temperamentsfulle personer som sier klart ifra dersom det er noe vi er uenige i. Vi kan derfor krangle- men det utarter aldri til vold osv. Og vi blir alltid raskt venner igjen (og barna ser også at vi blir venner igjen). Kranglingen i seg selv er derfor egentlig ikke så problematisk. Det som er mer problematisk er at omtrent ALT ved mannen min går meg på nervene. Noe av dette tror jeg skyldes at moren min aldri har likt ham (og jeg har alltid hatt et nært forhold til moren min), så jeg omtrent LETER etter de feilene moren min ser i han hver eneste dag. De første par årene vi var sammen var jeg så forelsket at jeg selvsagt ikke så disse tingene- eller ville ikke se dem.

Etter hvert begynte jeg imidlertid å legge merke til dem litt etter litt- og etter at vi fikk barn slo irritasjonen ut i full blomst. Sikkert fordi jeg er mer sliten nå enn hva jeg var før- og dermed har kortere lunte. Men antakelig også fordi en del ting først ble synlige da. 

Som jeg skrev over, er det overhode ikke noe alternativ å gå fra hverandre. Når vi har det bra, har vi det veldig bra- og ingen av oss klarer å se for oss et liv der vi kun ser barna halvparten av tiden. Mannen min irriterer seg ikke så mye over meg (eller så er han i såfall flink til å skjule det- for jeg merker det ikke  ), men jeg irriterer meg altså grønn over alt mulig ved han- som egentlig er bagateller. Og resultatet blir at jeg går og hakker og bitcher på han hele tiden- noe som jo ikke er særlig hyggelig (og min stadige irritasjon ødelegger også sexlivet vårt...)

Det er ikke bare å si at «du må skjerpe deg!», for det har jeg prøvd i mange år. Jeg greier det ikke!!! Jeg greier det kanskje i en dag eller to- så er det tilbake igjen til leting etter feil, alt tolkes i verste mening osv. Er det noen øvelser jeg kan gjøre? Terapi? Hypnose? Hva som helst for å greie å heller fokusere på alt det positive ved mannen min (og det er heldigvis mye!) enn alt det negative??

Ekstremt takknemlig for alle konstruktive forslag- som sagt bortsett fra «du må gå fra han!»

Anonymkode: f1078...e2d

Kva prevensjonsmiddel begynte du på, etter fødselen? Visste du at hormonspiral og nokon minipille inneheld samme hormona som vi har når vi er pms? Og då er det ikkje unaturlig å vere litt pms 24/7 når ein har det hormonet i kroppen 24/7...

Anonymkode: fce04...5cd

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kva prevensjonsmiddel begynte du på, etter fødselen? Visste du at hormonspiral og nokon minipille inneheld samme hormona som vi har når vi er pms? Og då er det ikkje unaturlig å vere litt pms 24/7 når ein har det hormonet i kroppen 24/7...

Anonymkode: fce04...5cd

Jeg reagerer veldig kraftig på all slags hormonell prevensjon, så jeg har ikke gått på noen form for prevensjon på over ti år. Og nå er mannen min sterilisert.

Men jeg har merket at jeg har fått kraftigere pms-symptomer etter siste fødsel, og hekse-tendensene mine blir mye mer fremtredende i den siste uken før mensen.

TS

Anonymkode: f1078...e2d

[AnonymBruker]

Først og fremst bør du fortelle din mor at du ikke ønsker å høre flere negative ord om mannen din. Du trenger ikke mer input på negative ting.

Jeg har litt det samme problemet med min partner. Vi er helt motsatt av hverandre personlighetsmessig, og jeg forventer ofte at han skal rote, være forsinket, ikke bry seg med ting som er viktige for meg osv. Jeg prøver hardt å la være med hakkingen. Det fører ikke noe godt med seg. Og jeg prøver å tenke at vi er forskjellige og at min måte å gjøre ting på ikke nødvendigvis er bedre enn hans. Og at verden ikke går under fordi gulvet på soverommet ser ut som et nedslagsfelt. Det holder hardt mange ganger, men jeg har klart å minske hakkingen betraktelig.

Det jeg sliter med er tankene rundt at min måte å gjøre ting på er bedre. Ofte må jeg forlate området og situasjonen fordi jeg bruker for mye energi på å ergre meg. 

Har du snakket med mannen din om de tingene som irriterer deg? Er det noe du og han kan gjøre for å bedre dem? Bli enige om å møtes på midten?

Anonymkode: c1561...bb4