Hvordan endre innstilling til mannen?

[Gjest Fjolleri]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk, veldig lurt, jeg har printet den ut nå

TS

Anonymkode: f1078...e2d

Ja, den er ganske fin. I parterapi kan man «bestille» praktiske øvelser til hjemmebruk.

For mange er det faktisk veldig nyttig å måtte bruke skjemaer og kartlegge atferd - på samme måte som om man jobbet med å bli kvitt en fobi. Du må øve deg på å motstå reflekser (for deg spydigheter og negative antakelser) og bevisst si/gjøre ting som føles unaturlig i situasjonen (f.eks klappe igjen når man skal til å si noe kjipt, og heller gi en klem istedet). 

Den andre må jo jobbe for det samme, og begge må være innstilt på dette med tabbekvoter. 

En annen viktig ting i parterapi er å lære seg å kutte ut personkarakteristikker i krangler samt «aldri/alltid» etc.

[Carrot]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg forstår at det er jeg som må velge annerledes- HVER gang, problemet er bare at denne strategien har jeg forsøkt gjennom mange år, og greier bare ikke få det til Når vi ikke er i konflikt kan jeg tenke så mye jeg bare vil, at jeg skal skjerpe meg, jeg skal ta meg sammen, han fortjener så mye bedre osv. Men når noe først skjer som trigger en negativ «gnist» i meg, er det akkurat som at det er komplett umulig for meg å endre tankegangen. Det er som at jeg ikke har kontroll over mine egne tanker og min egen hjerne- da greier jeg ikke endre innstillingen, og ser bare svart på alt. 

Som sagt, rasjonelt sett vet jeg veldig godt hva jeg må gjøre. I praksis opplever jeg imidlertid at det er veldig vanskelig å oppføre meg sånn. Så hvordan skal jeg greie å endre det?

Anonymkode: f1078...e2d

Men det der blir som å si at man forsøker kutte ut sjokolade mens man slikker sjokolade av fingrene.. Det blir rett og slett en unnskyldning for at man ikke selv virkelig tar tak i sin situasjon - enkelt og greit.

Ergo har du ikke "skjerpet deg" for det er akkurat i det øyeblikk du kjenner du blir irritert at du skal gjenkjenne hva som skjer i deg, ikke gi det fritt utløp og så erkjenne det etterpå at "ops, jeg gjorde det visst igjen"

 

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det vet jeg jo veldig godt. Og derfor ønsker jeg altså å endre meg- men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til.

TS

Anonymkode: f1078...e2d

Dersom man virkelig ØNSKER endre på noe ved seg selv så får man det til nettopp fordi man har fokus på det.

Mulig jeg er hard men jeg tror rett og slett fokuset ditt på egen endring er størst når ting er slik at du er redd for konsekvensen av handlingen din, mer enn alltid i bakhodet..

 

Edit: har du forsøkt / sett/ pugget denne; https://www.kognitiv.no/tool_pdf/stopp-og-tenk/

Endret 10. august 2018 av Carrot

[Gjest Fjolleri]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, lurt, det skal jeg snakke med ham om i kveld. At det nok kan være lurt at han er litt mer konfronterende mot meg- og at jeg kanskje også vil få mer respekt for han da. (Men samtidig har jeg mine tvil om hvor mye effekt det vil ha. For jeg vil mest sannsynlig bare tenke at «han sier det jo bare fordi jeg har sagt at det er det han skal si» dersom han truer med brudd når jeg oppfører meg urimelig...

Anonymkode: f1078...e2d

Altså.....

Hører du hva du sjøl sier?

Tenk på formuleringen: «gjør du X, så får jeg kanskje mer respekt for deg». 

Se for deg at jeg står ovenfor deg som en venninne/sjef/kollega, og sier det samme.

Synes du det er en særlig god formulering?

Jeg synes den er svært nedsettende.

Pumkt 1 her er at du IKKE skal forandre ham - du skal konsentrere deg om DEG og dine atferdsmønstre.

Ikke hans «mangler». 

Du begynner jo i helt feil ende her.

Endret 10. august 2018 av Fjolleri

[Gjest andysowhat]

Hva sier mannen din om denne problemstillingen?

 

jeg har litt vanskelig å tro at han syns det er vondt at du driver med psykisk plageri. Hvor han blir usikker på seg selv osv.

skal heller tro at han syns situasjonen er slitsom. Fordi du endrer mening hele tiden og er over alle hauger hele tiden som gjør at han ikke vet hva han burde tenke om deg.

Endret 10. august 2018 av andysowhat

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Fjolleri skrev:

Altså.....

Hører du hva du sjøl sier?

Tenk på formuleringen: «gjør du X, så får jeg kanskje mer respekt for deg». 

Se for deg at jeg står ovenfor deg som en venninne/sjef/kollega, og sier det samme.

Synes du det er en særlig god formulering?

Jeg synes den er svært nedsettende.

Jeg skjønner hva du mener- samtidig er det jo dessverre dette som er noe av kjernen- jeg har altfor lite respekt for mannen min..

1 minutt siden, andysowhat skrev:

Hva sier mannen din om denne problemstillingen?

 

jeg har litt vanskelig å tro at han syns det er vondt at du driver med psykisk plageri. Hvor han blir usikker på seg selv osv.

skal heller tro at han syns situasjonen er slitsom. Fordi du endrer mening hele tiden og er over alle hauger hele tiden som gjør at han ikke vet hva han burde tenke.

Nei, han sier at han ikke tar seg nær av det- og han virker heller ikke som om han har spesielt dårlig selvtillit. Han mener selv at påstandene mine er helt grunnløse, så derfor greier han vel også å heve seg over det. Han ser altså ikke selv på det som psykisk mishandling- han sier, som du skriver, heller at han synes det er utrolig slitsomt og styrete å måtte forholde seg til.

Anonymkode: f1078...e2d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei, han sier at han ikke tar seg nær av det- og han virker heller ikke som om han har spesielt dårlig selvtillit. Han mener selv at påstandene mine er helt grunnløse, så derfor greier han vel også å heve seg over det. Han ser altså ikke selv på det som psykisk mishandling- han sier, som du skriver, heller at han synes det er utrolig slitsomt og styrete å måtte forholde seg til.

Anonymkode: f1078...e2d

Og det mener jeg jo selv også, når jeg er rolig i rasjonell- hvis noen skulle være i tvil om det.

TS

Anonymkode: f1078...e2d

[Isambard]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, lurt, det skal jeg snakke med ham om i kveld. At det nok kan være lurt at han er litt mer konfronterende mot meg- og at jeg kanskje også vil få mer respekt for han da. (Men samtidig har jeg mine tvil om hvor mye effekt det vil ha. For jeg vil mest sannsynlig bare tenke at «han sier det jo bare fordi jeg har sagt at det er det han skal si» dersom han truer med brudd når jeg oppfører meg urimelig...

Anonymkode: f1078...e2d

Jeg mener ikke at han skal true med brudd. Det er ikke noe man bør gjøre i tide og utide. 

Han må slippe å leve i en villfarelse om at det blir fred bare han gir etter. 

 

[Gjest Fjolleri]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva du mener- samtidig er det jo dessverre dette som er noe av kjernen- jeg har altfor lite respekt for mannen min..

Nei, han sier at han ikke tar seg nær av det- og han virker heller ikke som om han har spesielt dårlig selvtillit. Han mener selv at påstandene mine er helt grunnløse, så derfor greier han vel også å heve seg over det. Han ser altså ikke selv på det som psykisk mishandling- han sier, som du skriver, heller at han synes det er utrolig slitsomt og styrete å måtte forholde seg til.

Anonymkode: f1078...e2d

Jeg forstår at du har lite respekt om han kjøper sex fra prostituerte, drikker seg kanonfull til stadighet eller behandler mennesker dårlig.

Men utover det ser jeg ikke hvorfor du tenker det er innafor å ha denne manglende respekten. 

Igjen så skal ikke han forandre seg. DU skal forandre dine handlinger.

Han kommer ikke til å bli et annet menneske uansett hva du gjør. Men han kan også endre sine negative mønstre. 

 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Carrot skrev:

Men det der blir som å si at man forsøker kutte ut sjokolade mens man slikker sjokolade av fingrene.. Det blir rett og slett en unnskyldning for at man ikke selv virkelig tar tak i sin situasjon - enkelt og greit.

Du har veldig rett i dette. Jeg møter meg selv i døra på mye her nå- og er glad for at dere er så konfronterende med meg. Jeg trenger alle disse tilbakemeldingene!!

Jeg kan selv være dømmende ovenfor overvektige folk som spiser sjokolade. Jeg kan si og tenke ting som «herregud, ikke rart de er overvektige- det er jo bare å slutte å kjøpe godteri!!» Men det er jo virkelig ingen grunn til at jeg skal være så selvgod og hoverende ovenfor andres selvdisiplin- når jeg selv ikke engang greier å oppføre meg fint mot mannen jeg elsker..

Anonymkode: f1078...e2d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Fjolleri skrev:

Jeg forstår at du har lite respekt om han kjøper sex fra prostituerte, drikker seg kanonfull til stadighet eller behandler mennesker dårlig.

Men utover det ser jeg ikke hvorfor du tenker det er innafor å ha denne manglende respekten. 

Igjen så skal ikke han forandre seg. DU skal forandre dine handlinger.

Han kommer ikke til å bli et annet menneske uansett hva du gjør. Men han kan også endre sine negative mønstre. 

 

Nei, jeg er helt enig i at det ikke er innafor å mangle respekt overfor mannen min. Herlighet, han er jo egentlig en fantastisk fyr som fortjener all verdens respekt!

ts

Anonymkode: f1078...e2d

[Gjest Fjolleri]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg er helt enig i at det ikke er innafor å mangle respekt overfor mannen min. Herlighet, han er jo egentlig en fantastisk fyr som fortjener all verdens respekt!

ts

Anonymkode: f1078...e2d

DET er hva du skal si til ham.

Ikke lag en samtale med ham hvor du bare fortsetter med det som er kjernen til hele problemet. 

Dere trenger uansett veiledning til dette da kommunikasjonen jo er veldig dårlig. Dere får ikke endret og øvd på dette på egenhånd, som du jo ser så stampet du jo rett i salaten på første forsøk. Det kommer han og til å gjøre, for dette er jo «deres mønster». 

Ergo veiledning. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Fjolleri skrev:

DET er hva du skal si til ham.

Ikke lag en samtale med ham hvor du bare fortsetter med det som er kjernen til hele problemet. 

Dere trenger uansett veiledning til dette da kommunikasjonen jo er veldig dårlig. Dere får ikke endret og øvd på dette på egenhånd, som du jo ser så stampet du jo rett i salaten på første forsøk. Det kommer han og til å gjøre, for dette er jo «deres mønster». 

Ergo veiledning. 

Ja, vi skal melde oss på prep.kurs. Men hvor ellers kan man få veiledning uten å betale 1300 kr timen (som vi altså ikke har råd til nå- og spesielt ikke hvis vi i tillegg skal gå prep-kurs). Vi har forsøkt familievernkontoret flere ganger, og snakket med iallfall tre ulike psykologer der. Men de sitter bare og sier ja og ha og gjentar alt vi sier- og da kommer vi jo ingen vei..

Anonymkode: f1078...e2d

[Carrot]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har veldig rett i dette. Jeg møter meg selv i døra på mye her nå- og er glad for at dere er så konfronterende med meg. Jeg trenger alle disse tilbakemeldingene!!

Jeg kan selv være dømmende ovenfor overvektige folk som spiser sjokolade. Jeg kan si og tenke ting som «herregud, ikke rart de er overvektige- det er jo bare å slutte å kjøpe godteri!!» Men det er jo virkelig ingen grunn til at jeg skal være så selvgod og hoverende ovenfor andres selvdisiplin- når jeg selv ikke engang greier å oppføre meg fint mot mannen jeg elsker..

Anonymkode: f1078...e2d

Hmm, det du beskriver her er jo en personlighetstrekk som er veldig lite tiltrekkende generelt sett da det vitner om et menneskesyn generelt sett der du utviser manglende emapti, respekt og forståelse for andre mennesker generelt sett så lenge du føler deg overlegen overfor de det gjelder, mens du sansynligvis har en mer ydmyk og innsmigrende holdning til de du vil tekkes?

At du følte du ikke fikk hjelp i kognitiv terapi kan tyde på at din innstilling ikke var åpen og motagelig men heller i retning av "dette er bortkastet tid" - og da er det vanskelig å få resultater.

Er du sikker på at du elsker mannen din? Virkelig elsker? For mitt intrykk er at om man elsker noen så vil man dem vel hele tiden, også når man er irritert eller i en krangel fordi de følelsene som styrer "elsker" er å mye sterkere enn de som man kjenner som irritasjon, sinne, frustrasjon osv. slik at man selv om man er frustrert likevel kjenner at man ønsker den andre godt.

[Gjest Fjolleri]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, vi skal melde oss på prep.kurs. Men hvor ellers kan man få veiledning uten å betale 1300 kr timen (som vi altså ikke har råd til nå- og spesielt ikke hvis vi i tillegg skal gå prep-kurs). Vi har forsøkt familievernkontoret flere ganger, og snakket med iallfall tre ulike psykologer der. Men de sitter bare og sier ja og ha og gjentar alt vi sier- og da kommer vi jo ingen vei..

Anonymkode: f1078...e2d

Familievernkontor er konkrete om dere ber om det.

Men dere må være tydelige på at dere ikke vil snakke problemorientert og om fortid - dere vil ha oppgaver fra gang til gang.

For eksempel følger de sånne typiske ting som «kjærlighetens 5 språk» og sånt.

Be om tips til konkret litteratur dere kan jobbe med, og at dere skal finne øvelser å gjøre hjemme hver gang.

Om dere går litt målløst inn og bare snakker så retter de seg jo etter det, de kan ikke velge parenes målsetting.

For noen er jo målet bare å kvitte seg med den andre, vinne omsorgen, sverte den andre eller ha mer sex. 

Det kan ikke terapeutene styre for dere. 

Si gjerne i mailen når dere bestiller time at dere vil ha en terapeut som kan hjelpe dere med konkrete øvelser og oppgaver, og at målet i samtalen er å følge opp deres mønstre og endring av handling fra gang til gang.

Øvelse 1 kan jo bare være å forstå hvilke behov han og du har for å føle dere verdsatt, og at dere ila 2 uker skal skrive ned 5 små ting hver som skal gjøres og «registreres». 

«Steinar blir stresset av å ha alt ansvar for økonomi og føler seg tatt for gitt. Siri og Steinar skal derfor ha økonomimøter hver måned for å se på familiens budsjett». / «Siri føler hun gjør «alt» med barna, Steinar skal sette ned neste korpsdugnad i kalenderen og stille selv» / «Siri og Steinar skal øve seg på å gi en klem når de kommer inn døra fra jobb». 

Så, i samtalene vil det høyst sannsynlig etterhvert være sånn at når Siri og Steinar gjorde X, Y og Z- så ble bitchingen fra begge redusert med 10, 20 og kanskje 30 prosent. Så øker kanskje de positive kommentarene med 5,10 og 30 prosent.

Den 30% kommer ikke de første timene liksom. 

Sånn.

Ikke analyser at det ikke funker underveis eller «han og jeg kommer aldri til å klare det» 

Dere skal bare ha fokus på praktisk gjennomføring. 

[AnonymBruker]

 

6 minutter siden, Carrot skrev:

Er du sikker på at du elsker mannen din? Virkelig elsker? For mitt intrykk er at om man elsker noen så vil man dem vel hele tiden, også når man er irritert eller i en krangel fordi de følelsene som styrer "elsker" er å mye sterkere enn de som man kjenner som irritasjon, sinne, frustrasjon osv. slik at man selv om man er frustrert likevel kjenner at man ønsker den andre godt.

Uff- her spør du vanskelig- men det er bra. Jeg har hele tiden trodd at jeg elsker mannen min- men kanskje jeg ikke gjør det. Jeg elsker han nok dessverre ikke på samme måte som jeg elsker barna våre, i hvert fall. For dem kunnne jeg ha gått gjennom ild og vann- og jeg elsker dem 100 % betingelsesløst. Samme hva de sier eller gjør mot meg, endrer det ingenting på de enormt sterke følelsene jeg kjenner overfor dem.

Når det gjelder mannen, derimot, er følelsene dessverre litt annerledes  Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært der at jeg har kunnet gå gjennom ild og vann for han- men det har jeg heller aldri noen sinne følt for noen av eksene mine.

Så hvis det er et kriterium, eller betingelsesløs kjærlighet, for den saks skyld, så har jeg antakelig aldri elsket noen mann. Men jeg VIL jo gjerne elske han, og jeg kan føle meg stolt av han, veldig lykkelig over at han er til, jeg kan elske følelsen av at vi holder rundt hverandre, jeg synes det er fantastisk å se han i lek med barna våre osv.  

5 minutter siden, Fjolleri skrev:

Familievernkontor er konkrete om dere ber om det.

Men dere må være tydelige på at dere ikke vil snakke problemorientert og om fortid - dere vil ha oppgaver fra gang til gang.

Dette var også et fint innspill. Jeg forstår at de ikke kan hjelpe oss like godt hvis vi starter terapien helt uten mål og mening. Jeg har egentlig ikke vært klar over at vi kan stille «krav» til hvordan terapien skal foregå, slik du skisserer ovenfor. Hvis vi kan be helt konkret om denne typen råd- og faktiske oppgaver vi skal gjøre fra gang til gang, ser jeg for meg at vi lettere kan greie å komme en vei, ja! Jeg skal kontakte familievernkontoret på nytt og høre om vi kan få komme til nye samtaler litt snart.

ts

Anonymkode: f1078...e2d

[Gjest Fjolleri]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Uff- her spør du vanskelig- men det er bra. Jeg har hele tiden trodd at jeg elsker mannen min- men kanskje jeg ikke gjør det. Jeg elsker han nok dessverre ikke på samme måte som jeg elsker barna våre, i hvert fall. For dem kunnne jeg ha gått gjennom ild og vann- og jeg elsker dem 100 % betingelsesløst. Samme hva de sier eller gjør mot meg, endrer det ingenting på de enormt sterke følelsene jeg kjenner overfor dem.

Når det gjelder mannen, derimot, er følelsene dessverre litt annerledes  Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært der at jeg har kunnet gå gjennom ild og vann for han- men det har jeg heller aldri noen sinne følt for noen av eksene mine.

Så hvis det er et kriterium, eller betingelsesløs kjærlighet, for den saks skyld, så har jeg antakelig aldri elsket noen mann. Men jeg VIL jo gjerne elske han, og jeg kan føle meg stolt av han, veldig lykkelig over at han er til, jeg kan elske følelsen av at vi holder rundt hverandre, jeg synes det er fantastisk å se han i lek med barna våre osv.  

Dette var også et fint innspill. Jeg forstår at de ikke kan hjelpe oss like godt hvis vi starter terapien helt uten mål og mening. Jeg har egentlig ikke vært klar over at vi kan stille «krav» til hvordan terapien skal foregå, slik du skisserer ovenfor. Hvis vi kan be helt konkret om denne typen råd- og faktiske oppgaver vi skal gjøre fra gang til gang, ser jeg for meg at vi lettere kan greie å komme en vei, ja! Jeg skal kontakte familievernkontoret på nytt og høre om vi kan få komme til nye samtaler litt snart.

ts

Anonymkode: f1078...e2d

Jeg nevner det av egen erfaring :) Vi hadde en skikkelig tøff periode etter barn kom til verden (+ langtidsprøving på nr 2 uten resultat), og når overskuddet begynte å dukke opp ønsket vi å jobbe med forholdet.

I starten var vi jo litt usikre på målet, men jeg gav tilbakemelding om at jeg igrunnen bare ble sliten og nedstemt av å skulle analysere fortiden som vi jo var enige om at hadde vært vanskelig.

Jeg måtte jo eksemplifisere og være litt konkret på hva målet var, og hva jeg/vi mente med «øvelser». 

Når det gjelder å elske noen betingelsesløst slik man gjør med barn tror jeg du skal se bort fra det.

Endel som dukker opp på familievernkontor er der så «elske» skal komme tilbake i det hele tatt, og jeg kjenner faktisk ingen som omtaler følelsene for sin partner for «betingelsesløs kjærlighet».

Målet i et livslangt forhold må jo være at man (stort sett liker) hverandre, har seksuell tiltrekning, er venner og ønsker å jobbe litt for å få langvarige varme følelser selv om det oftest er Hverdagen AS. At dette er en person man fortsetter å velge, og ønsker å være kjæreste med. Og at man er raus nok til å tillate forholdet grå dager uten å overdramatisere. Ikke gnu i evigheter på «den ganga og perioden» - øv på å gå videre sammen til neste kapittel. 

Jeg tror mange overanalyserer «følelser» fremfor å gjøre de kjærestetingene som jo skaper disse følelsene.

De kommer hvertfall ikke av å sitte i sofaen og tenke at «partneren min gjør aldri ditt og datt». Om du ønsker mer sex, inviter selv til det. Om du ønsker mer mer kjærestetid, ta initiativ til å konkret sette av tid - og foreslå aktivitet. Om du synes kjæresten bruker for mye tid på mobilen, så kan du ikke klage over det samtidig som du ofte gjør det selv. Legg den heller bort og ta initiativ til noe mer konstruktivt.

Jeg er iallefall typen som er veldig god på å legge merke til manglende oppmerksomhet fra andre, men ikke så oppmerksom på at jeg ofte kan være litt opptatt/fraværende selv. Sånn er de fleste. 

[AnonymBruker]

Uff, det høres slitsomt ut TS: ikke bare går du og irriterer deg over mannen din, men det høres jo også ut som du går og er irritert på deg selv fordi du er irritert? Å tvinge deg selv til å endres ved å snakke deg selv ned og påtvinge jerndisiplin høres ikke ut som en morsom eller positiv øvelse...

Jeg skal komme med et litt absurd forslag. Hvis du hadde vært en hund (jeg vet at du ikke er det), så ville jeg forsøkt å jobbe med noe som kalles motbetinging: skape en ny assosiasjon til triggere som kan utløse negativ adferd. I ditt tilfelle er det sider ved mannen din (triggere) som utløser irritasjon (negative følelser) som bygger seg opp og utløses i hakking (negativ adferd). Hva om du forsøker å se på triggerne som en påminnelse til å gjøre noe annet? Gjør det til en lek kanskje, ved å utfordre deg selv til å fortelle en spøk hver gang en irritasjonstrigger kommer opp? Eller se det som en påminnelse om å smøre deg med håndkrem, hva som helst som er nøytralt eller helst positivt. 

Du trenger ikke ta mitt råd i det hele tatt, men kanskje det kan være nyttig å se dette fra litt nye vinkler. Det du har gjort til nå har ikke funket noe særlig høres det ut som, så det er uansett på tide med noe nytt. Og husk å vær hyggelig med deg selv også, da er det gjerne lettere å være hyggelig mot andre også  

Anonymkode: ec12a...457

[Gjest CamillaCollett]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har så veldig rett i alt du skriver. Det med selvdisiplin er noe jeg selv mener jeg har massevis av- men som jeg også kan kritisere mannen min for å mangle. Men så viser jo nettopp hele denne situasjonen at jeg faktisk IKKE har selvdisiplin nok til å endre oppførselen min.

Jeg er veldig takknemlig overfor denne typen konstruktive, men konfronterende, tilbakemeldinger- det er jo egentlig det jeg trenger.

Generelt setter jeg veldig stor pris på dere som har greid å holde dere saklige i denne tråden- og som har gitt meg innspill som har vært tankevekkere for meg. Jeg trenger nok harde ord- så lenge de er konstruktive.

ts

Anonymkode: f1078...e2d

Kudos til deg for å takle kritikk såpass bra. 

Samtidig får jeg litt følelsen av at du snakker meg etter munnen. Jeg er klar over at det kan virke som et urimelig utsagn - som om jeg er uenig når du protester og uenig når du er enig. Damned if you do, damned if you don't.

Jeg kan tenke meg du føler deg veldig konfliktfylt når du hakker på mannen din. På den ene siden vil du ikke være slik. På den andre siden føler du kanskje at du har litt rett i det du sier? Eller hvordan er det egentlig? Du ville jo ikke sagt det du sa om du ikke følte det var noe i det. 

Kan du gi et eksempel på hva du sier når du kritiserer ham?

Det er en kjent mekanisme, dette, når maktforholdet er ulikt. Den ene er pågående og kritiserende. Den andre ettergivende. Og jo mer ettergivende den andre er, jo mer pusher man på for å finne noen grenser. Snakket dere om dette da dere gikk i terapi?

Kan dere gjøre flere ting som er innenfor felt mannen din mestrer? Der du får se ham utfolde seg på ting han er god på?

Og hva med forholdet til din mor? Er det sånn at moren din kritiserer ham fortsatt? Det bør du i så fall be henne slutte med, med mindre hun har svært tungtveiende grunner. Når man har en egen familie mener jeg oppriktig at man skal velge den før øvrig familie. Som voksen har du større forpliktelser overfor din partner enn overfor din mor. Og selv om du er nært knyttet til henne, behøver du ikke å adoptere hennes meninger. I likhet med alle andre voksne mennesker du omgås, må du ta hennes meninger og vurdere om du synes det er noe i dem. Synes du hun har rett, altså at mannen din har masse feil, så er jo det helt greit - men da må du innse at du ikke kan være i et forhold med en mann du synes har så problematiske sider at det resulterer i verbal aggresjon. Synes du hun ikke har rett, nei, så forteller du henne at du er uenig, og det bør det være rom for i relasjonen deres. Det som ikke går, er å få begge deler: Beholde mannen, samtidig som du gir moren din rett.

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Uff- her spør du vanskelig- men det er bra. Jeg har hele tiden trodd at jeg elsker mannen min- men kanskje jeg ikke gjør det. Jeg elsker han nok dessverre ikke på samme måte som jeg elsker barna våre, i hvert fall. For dem kunnne jeg ha gått gjennom ild og vann- og jeg elsker dem 100 % betingelsesløst. Samme hva de sier eller gjør mot meg, endrer det ingenting på de enormt sterke følelsene jeg kjenner overfor dem.

Når det gjelder mannen, derimot, er følelsene dessverre litt annerledes  Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært der at jeg har kunnet gå gjennom ild og vann for han- men det har jeg heller aldri noen sinne følt for noen av eksene mine.

Så hvis det er et kriterium, eller betingelsesløs kjærlighet, for den saks skyld, så har jeg antakelig aldri elsket noen mann. Men jeg VIL jo gjerne elske han, og jeg kan føle meg stolt av han, veldig lykkelig over at han er til, jeg kan elske følelsen av at vi holder rundt hverandre, jeg synes det er fantastisk å se han i lek med barna våre osv.  

Anonymkode: f1078...e2d

Jeg synes ikke dette er så problematisk. Det er klart man føler forskjellig for barna og en partner. Jeg har også barn, og herregud, jeg har da aldri elsket en mann like betingelsesløst som jeg elsker dem. Det var kjærlighet likevel. 

[Carrot]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Uff- her spør du vanskelig- men det er bra. Jeg har hele tiden trodd at jeg elsker mannen min- men kanskje jeg ikke gjør det. Jeg elsker han nok dessverre ikke på samme måte som jeg elsker barna våre, i hvert fall. For dem kunnne jeg ha gått gjennom ild og vann- og jeg elsker dem 100 % betingelsesløst. Samme hva de sier eller gjør mot meg, endrer det ingenting på de enormt sterke følelsene jeg kjenner overfor dem.

Når det gjelder mannen, derimot, er følelsene dessverre litt annerledes  Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært der at jeg har kunnet gå gjennom ild og vann for han- men det har jeg heller aldri noen sinne følt for noen av eksene mine.

Så hvis det er et kriterium, eller betingelsesløs kjærlighet, for den saks skyld, så har jeg antakelig aldri elsket noen mann. Men jeg VIL jo gjerne elske han, og jeg kan føle meg stolt av han, veldig lykkelig over at han er til, jeg kan elske følelsen av at vi holder rundt hverandre, jeg synes det er fantastisk å se han i lek med barna våre osv.  

Dette var også et fint innspill. Jeg forstår at de ikke kan hjelpe oss like godt hvis vi starter terapien helt uten mål og mening. Jeg har egentlig ikke vært klar over at vi kan stille «krav» til hvordan terapien skal foregå, slik du skisserer ovenfor. Hvis vi kan be helt konkret om denne typen råd- og faktiske oppgaver vi skal gjøre fra gang til gang, ser jeg for meg at vi lettere kan greie å komme en vei, ja! Jeg skal kontakte familievernkontoret på nytt og høre om vi kan få komme til nye samtaler litt snart.

ts

Anonymkode: f1078...e2d

Først, jeg elsker ikke mannen på samme måte som barna - jeg tror ingen gjør det, så å bruke kjærligheten til andre som et slags mål for om du elsker mannen din eller ikke vil bli helt feil. Du skriver at det du føler for han er mer enn du har følt for noen andre menn, det er bra - en av grunnene til at vi mennesker tillater oss å irritere oss og la oss styre av følelser er at de er så tilstede sammen med det at man føler seg trygg på at den andre tillater vår urimelighet uten at det får så store konsekvenser. Kanskje hvis mannen din svarte deg med samme mynt ville du måtte trekke til deg nebbingen og oppføre deg om du skjønner? 

Man VELGER å elske noen, man velger å LIKE noen og man velger hvordan man ER mot andre, alltid. Jeg er overbevist om at du har valg, om at du bare ikke innser det eller erkjenner det fordi det er lettere og mer behagelig å fremstå som at du ikke kan endre dette hos deg selv. Hvorfor? Fordi du har latt det skure og gå så lenge du ikke egentlig ønsker en endring kanskje? Kanskje det er andre grunner du ikke klarer ta innover deg? Kanskje du bare er komfortabel i rollen og ikke egentlig innerst inne ønsker endre deg fordi det er godt å ha noen å ta frustrasjonen ut over? Jeg vet ikke annet enn det du skriver og basert på det kan det virke som om du har en litt unnskyldende holdning til deg selv og ditt bidrag om du skjønner? 

[Million]

På 10.8.2018 den 9.15, AnonymBruker skrev:

Det er ikke bare å si at «du må skjerpe deg!», for det har jeg prøvd i mange år. Jeg greier det ikke!!! Jeg greier det kanskje i en dag eller to- så er det tilbake igjen til leting etter feil, alt tolkes i verste mening osv. Er det noen øvelser jeg kan gjøre? Terapi? Hypnose? Hva som helst for å greie å heller fokusere på alt det positive ved mannen min (og det er heldigvis mye!) enn alt det negative??

Ekstremt takknemlig for alle konstruktive forslag- som sagt bortsett fra «du må gå fra han!»

Anonymkode: f1078...e2d

Jeg tror du slipper å gå fra han, for sånn som du holder på, vil det bli HAN som går fra deg til slutt. Å være konstant utsatt for hakking og anklager fra partneren sin er noe som sliter voldsomt på forholdet, og det er et under at han ikke er lei allerede. Eller det er han kanskje, men han bærer det inni seg - foreløbig. En vakker dag får han nok, alt av følelser er dødt på grunn av din evige hakking og gnåling, og så går han fra deg.

Om ikke det er dytten du trenger for å skjerpe deg, så er vel ingenting det. Skjerp deg. Ta deg sammen. Hver gang du åpner kjeften for å hakke på han for en eller annen bagatell, se for deg at "dette blir den gangen han får nok og sier han vil skilles". Så lukker du forhåpentligvis munnen før du får sagt de irriterende anklagene dine.

Lykke til. Du MÅ skjerpe deg og det vet du, ellers ryker forholdet før eller siden. Kanskje du allerede balanserer på en tynn stripe.