Hvordan endre innstilling til mannen?

[AnonymBruker]

Du skriver at du er opptatt av å være smart og flink, litt perfeksjonist kanskje. Jeg oppfatter dette også gjennom ditt søken etter å forbedre deg selv i forholdet. For å spore av litt, er du litt for hard med deg selv? Hvis du var mer tilgivende mot seg selv og dine mangler, kanskje det kunne være lettere å "tilgi" mannen din sine mangler også...?

Syns det er veldig bra at du er bevisst og prøver, du er milevis foran mange andre som sådan. 

Anonymkode: f9af2...04b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det vet jeg jo veldig godt. Og derfor ønsker jeg altså å endre meg- men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til.

TS

Anonymkode: f1078...e2d

Etter at du har mishandlet din partner (og inndirekte dine barn) å mange år så tenker jeg at et fengselopphold er det du trenger.

Anonymkode: 5b5d9...bdb

[AnonymBruker]

1 minutt siden, CamillaCollett skrev:

 

Nei, du forstår ikke at det er du som må velge annerledes HVER gang. Du sitter på løsningen og vet hva du skal gjøre, men du har bestemt deg for at den ikke fungerer for deg. Hvorfor det?

Det er ikke mer umulig for deg å endre tankegangen din enn det er for andre. For meg blir det litt pussig at du ber om hjelp til å endre tankegangen din, for så å møte forslag du får med at det er helt umulig. Selvfølgelig er det ikke det. Man må bare bestemme seg.

Mener jeg av den grunn at det er lett? Nei. At løsningen er enkel betyr ikke at den er lett å gjennomføre. Man må ha bestemt seg for at man skal klare det, for at man skal få det til. Ingen idrettsutøvere står ved målstreken og tenker "dette har får jeg uansett ikke til".

Du har to alternativer, som begge krever noe av deg. Det ene er altså å bestemme deg, det andre er å gå tilbake på beslutningen din om du aldri skal gå fra mannen din. Du kan ikke bli med ham hvis du ikke behandler ham pent.

Nei, men poenget er vel at det er vanskelig for ALLE mennesker å endre tankegangen sin. Se for eksempel noen av lenkene som ble postet på første side ang confirmation bias.

Jeg har bestemt meg for å endre meg sikkert 100 ganger i løpet av disse 12 årene. Likevel opplever jeg gang på gang, når konflikt oppstår, at hjernen låser seg og jeg ikke greier å tenke annerledes- det er akkurat som at jeg er «to forskjellige meg», hvis det gir noen mening. Når jeg er rolig og blid, er jeg reflektert, fornuftig og hyggelig. Blir jeg sint (som jeg kan bli fordi han trigger et eller annet i meg - sier ikke dermed at det er hans skyld- det er jeg som eier problemet!), er det akkurat som at jeg blir til en heks som overhode ikke er mulig å overmanne. Samme hvor innstilt jeg er på at jeg skal endre meg, er det kun veldig sjelden at jeg faktisk greier å få det til i praksis når jeg først er blitt sint.

Anonymkode: f1078...e2d

[AnonymBruker]

12 minutter siden, studerende skrev:

Har dere forsøkt PREP-kurs? Det er et samlivskurs der man fokuserer på bla. konflikthåndtering og det med å ikke lete etter feil. Har ikke forsøkt det selv, men har hørt positivt snakk om det fra andre.

Nei, vi har ikke forsøkt det, men det er noe jeg tidligere har vurdert å melde oss på. Lurer på om vi skal prøve å komme oss på noe sånt i løpet av høsten.

Anonymkode: f1078...e2d

[CamillaCollett]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men poenget er vel at det er vanskelig for ALLE mennesker å endre tankegangen sin. Se for eksempel noen av lenkene som ble postet på første side ang confirmation bias.

Jeg har bestemt meg for å endre meg sikkert 100 ganger i løpet av disse 12 årene. Likevel opplever jeg gang på gang, når konflikt oppstår, at hjernen låser seg og jeg ikke greier å tenke annerledes- det er akkurat som at jeg er «to forskjellige meg», hvis det gir noen mening. Når jeg er rolig og blid, er jeg reflektert, fornuftig og hyggelig. Blir jeg sint (som jeg kan bli fordi han trigger et eller annet i meg - sier ikke dermed at det er hans skyld- det er jeg som eier problemet!), er det akkurat som at jeg blir til en heks som overhode ikke er mulig å overmanne. Samme hvor innstilt jeg er på at jeg skal endre meg, er det kun veldig sjelden at jeg faktisk greier å få det til i praksis når jeg først er blitt sint.

Anonymkode: f1078...e2d

Greit, men da er situasjonen deres faktisk uløselig.

Hva gjør du med det? Skal dere da ha det sånn i alle år framover?

(Jeg høres krass ut her, ser jeg, men jeg undrer oppriktig.)

[AnonymBruker]

Akkurat nå, CamillaCollett skrev:

Greit, men da er situasjonen deres faktisk uløselig.

Hva gjør du med det? Skal dere da ha det sånn i alle år framover?

(Jeg høres krass ut her, ser jeg, men jeg undrer oppriktig.)

Det er jo derfor jeg er så fortvilet. Jeg føler at alt er helt fastlåst- og er desperat etter verktøy som kan fungere. Noe jeg kan si, gjøre eller tenke i situasjoner der «heksa» kommer frem. En her nevnte å telle til 10, og det er forsøkt, men fungerer bare en gang i blant. Jeg er ofte akkurat like sinna når jeg har telt til 10 (eller 20 eller 30)- eller ofte bare glemmer jeg fullstendig at jeg skulle telle til 10.

Anonymkode: f1078...e2d

[Belima]

https://www.skilsmisse.net/hvabetyrdetforbarnet.html

Forstår hva du sier, men det er ikke alltid en kan bli i et ekteskap. Selv måtte jeg ta det tunge valget å be om skilsmisse etter 6 turbulente år. Hadde vært gift i 12 år, men for datteren vår sin skyld, kunne ikke samlivet fortsette. Jeg så selv hvordan vårt forhold påvirket henne, selv om vi også hadde  mange gode perioder. Her var det ikke begge parter som hadde temperament, men pappa'n. Det gikk bare utover meg i hans dårlige perioder, men da  datteren vår ble skolejente så jeg klart og tydelig at dette var med på "ødelegge" henne. I dag er hun voksen med egen familie og har god utdannelse og er en trygg voksen. Hun sier at valget jeg tok var det eneste rette sånn som situasjonen var. Små barn klarer ikke å uttrykke hva de egentlig føler. Det gjør de først når de blir eldre. Da vår datter var 14 år sa hun: "Kan ikke skjønne hvorfor du giftet deg med pappa." Nå er hun 38 år og sier fremdeles det samme. Hun har et greit forhold til faren sin, han er gift på nytt uten nye barn. Jeg opplevde hans væremåte overfor meg som psykisk mishandling og tok konsekvensen av det for datteren vår sin skyd. Så barn lider under voksnes oppførsel.

[CamillaCollett]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo derfor jeg er så fortvilet. Jeg føler at alt er helt fastlåst- og er desperat etter verktøy som kan fungere. Noe jeg kan si, gjøre eller tenke i situasjoner der «heksa» kommer frem. En her nevnte å telle til 10, og det er forsøkt, men fungerer bare en gang i blant. Jeg er ofte akkurat like sinna når jeg har telt til 10 (eller 20 eller 30)- eller ofte bare glemmer jeg fullstendig at jeg skulle telle til 10.

Anonymkode: f1078...e2d

Du framstiller jo deg selv som om du er helt maktesløs i dette. At noe i deg tar over showet og forhindrer deg i å være rasjonell. Du har prøvd og prøvd, og likevel så går det ikke. Du mener det er helt umulig.

Jeg tror ikke på deg.

Du beskriver deg selv som uvanlig intelligent, en flink pike. For å klare å nå langt i jobb og studier er selvdisiplin noe man må ha litt av. Du er ressurssterk på mange områder.

Det første du må si til deg selv er JO, dette her SKAL jeg klare, for min families skyld. Og så må du øve. Det er vanskelig og krever innsats, og det kommer selvsagt ikke til å gå knirkefritt fra starten. Men det må du tåle, og så må du fortsette å øve, hver dag.

Du kan lete etter andre verktøy, men du kommer uansett ikke utenom at du må bestemme deg og at du må øve. Det finnes ikke en artikkel du kan lese eller et triks som fikser dette på den enkle måten.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver at du er opptatt av å være smart og flink, litt perfeksjonist kanskje. Jeg oppfatter dette også gjennom ditt søken etter å forbedre deg selv i forholdet. For å spore av litt, er du litt for hard med deg selv? Hvis du var mer tilgivende mot seg selv og dine mangler, kanskje det kunne være lettere å "tilgi" mannen din sine mangler også...?

Syns det er veldig bra at du er bevisst og prøver, du er milevis foran mange andre som sådan. 

Anonymkode: f9af2...04b

Hmm ja, jeg er nok hard mot meg selv, og sliter en del med dårlig selvfølelse og mindreverdighetskomplekser pga mange år med mobbing i barndommen. Men likevel føler jeg meg ofte «overlegen» mannen min- og det gjør at jeg bitcher og hakker på han. Jeg kjenner nok litt på at jeg synes han ikke  «streber» like mye som meg, hvis du skjønner hva jeg mener. Og det å ikke være perfeksjonistisk, og å ikke konstant strebe etter forbedring, er jo i seg selv ikke negativt. Det kan jo faktisk være veldig positivt (og spesielt i en relasjon der den ene er veldig perfeksjonistisk). Likevel greier jeg ikke se det sånn når jeg blir sint- da føyer jeg det bare til listen over alle hans «mangler»  

Det er jo helt tullete det jeg driver med- og jeg vet det veldig godt selv.

TS

Anonymkode: f1078...e2d

[Gjest Fjolleri]

Begynn med denne, og begynn på et parkurs.

Dere trenger ikke forandre hele dynamikken og forholdet, men du virker å ha bestemt deg for at du er uforanderlig. Det er mulig dette er endel av din personlighet (å være en kjip og nedsettende bitch - sorry, men det er jo "sannheten") - men det er faktisk mulig å HANDLE annerledes enn hjernen din umiddelbart forteller deg at du skal gjøre. Det klarer man med tilstrekkelig øvelse, og om man innser at det er umulig å unngå tabber. Derav "gi kjæresten din tabbekvoter", og at dere begge skal følge disse rådene.

Jeg har hatt samme partner i 17 år, og denne her henger faktisk på kjøleskapet :P Synes det er lettere å huske om jeg leser det og minnes på det med jevne mellomrom. Det er nemlig ikke så veldig enkelt å være raus og kjærlig når man har sovet for lite, en har dårlig tid om morraen og den andre gjør noe som en selv synes er irriterende der og da. 

Du får printe den ut og henge den overalt ;)

 

[Reveenka]

Hva sier mannen din om samlivet dere? Har du spurt han om hva du kan gjøre annerledes? Han kjenner deg best og kan nok se mønstre du ikke ser. Jeg lurer også på om dere har vurdert separasjon en periode for å se hvordan det påvirker samspillet dere mellom? Det kan hende at separasjon kunne styrket det gode dere har. 

Jeg stusser også på denne maktesløs holdningen din. Du vet du har et problem, men du sier at du ikke klarer å gjøre noe med det. Klarer du å gå når du blir sinna? Altså rett og slett gå vekk fra situasjonen, ta en runde eller ti rundt huset eller kvartalet. Har du prøvd det? 

[Isambard]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde det vært en mann som skrev HI, hadde nok flere svart at det han utsatte kona for, var psykisk mishandling.(...)

Anonymkode: 10f0a...d69

Uten tvil, men det blir ikke mer sant av den grunn.

Det er gråsoner mellom "helt OK/nødvendig kritikk", "småkrangling" og "Mishandling". Man skal ikke lage politisaker av at det er knuter på tråden i et forhold. Det må bare være helt ekstreme tilfeller.

 

[Gjest Fjolleri]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, vi har ikke forsøkt det, men det er noe jeg tidligere har vurdert å melde oss på. Lurer på om vi skal prøve å komme oss på noe sånt i løpet av høsten.

Anonymkode: f1078...e2d

JA, dere skal melde dere på, og du skal fortsette hos psykolog.

Om du skildrer virkeligheten riktig, og han mottar mye kritikk og hakking fra deg - så er jo det psykisk mishandling. Og det er også nærliggende å tro at man kan finne på å gjøre noe tilsvarende mot egne barn.

Det går an å endre atferd, men det skjer ikke over natta eller ved å forvente enorme fremskritt før du engang har begynt. 

[Isambard]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Mannen min er veldig snill, stakkars, og stiller nok litt for lite «krav» til meg. Som oftest bare ignorerer han hakkingen min (noe som ofte bare provoserer meg enda mer...) Og du har helt rett i det du skrev over her om at jeg kjenner meg for trygg i forholdet. Jeg tror absolutt ikke at mannen min kommer til å gå fra meg (han er etter meg som en liten «hund» omtrent samme hvor kjip jeg er mot han)- og det er nok også noe av roten til problemet. Jeg føler at jeg kan tillate meg omtrent hva som helst- fordi jeg dessverre vet at det ikke får konsekvenser for meg...

 

 

Du får si det til ham. Det handler ikke om å gi ham skylden (det er din skyld), men det kan være en viktig erkjennelse at han ikke "vinner" deg eller forbedrer stemningen ved å bare gi etter og finne seg i ting. Det er bedre om han setter foten ned.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Du framstiller jo deg selv som om du er helt maktesløs i dette. At noe i deg tar over showet og forhindrer deg i å være rasjonell. Du har prøvd og prøvd, og likevel så går det ikke. Du mener det er helt umulig.

Jeg tror ikke på deg.

Du beskriver deg selv som uvanlig intelligent, en flink pike. For å klare å nå langt i jobb og studier er selvdisiplin noe man må ha litt av. Du er ressurssterk på mange områder.

Det første du må si til deg selv er JO, dette her SKAL jeg klare, for min families skyld. Og så må du øve. Det er vanskelig og krever innsats, og det kommer selvsagt ikke til å gå knirkefritt fra starten. Men det må du tåle, og så må du fortsette å øve, hver dag.

Du kan lete etter andre verktøy, men du kommer uansett ikke utenom at du må bestemme deg og at du må øve. Det finnes ikke en artikkel du kan lese eller et triks som fikser dette på den enkle måten.

Du har så veldig rett i alt du skriver. Det med selvdisiplin er noe jeg selv mener jeg har massevis av- men som jeg også kan kritisere mannen min for å mangle. Men så viser jo nettopp hele denne situasjonen at jeg faktisk IKKE har selvdisiplin nok til å endre oppførselen min.

Jeg er veldig takknemlig overfor denne typen konstruktive, men konfronterende, tilbakemeldinger- det er jo egentlig det jeg trenger.

Generelt setter jeg veldig stor pris på dere som har greid å holde dere saklige i denne tråden- og som har gitt meg innspill som har vært tankevekkere for meg. Jeg trenger nok harde ord- så lenge de er konstruktive.

ts

Anonymkode: f1078...e2d

[RoH]

1 time siden, Carrot skrev:

har du et geniuint ønske om det beste for partneren din i større grad enn for deg selv eller er du generelt sett en litt selvfokusert person som tendenserer til å se egne behov over andres?

Det første gir rom for forbedring mens det andre krever mye mer arbeid med en selv..

Dette er et fundamentalt spørsmål som jeg mener bør få mye oppmerksomhet av TS. 

Jeg blir lykkelig av og glede meg, andre bør glede meg 

Jeg blir lykkelig av og glede andre, jeg belønnes av deres takknemlighet

Begge typer kan bli selvutslettende og skadelige om de drar det langt nok, de fleste har heldigvis litt av begge i seg. Problemet er at de som tenderer mot den en retningen, ikke ser det selv, eller selv ønsker og endre negativ adferd. 

I et godt forhold tror jeg denne makten balansert, men jeg ser ikke mange gode forholdene. Kanskje så lite som 5-10% av forholdene jeg ser er av typen jeg tenker, hei de har det bra, dette funker. Det pågår alt for ofte en kamp, fra kvinnens side krav på forandring, mannen kvitterer ut med apati, isolering eller sinne, som igjen resulterer i at vi sliter ut hverandre.       

Angående skilsmissebarn er de målefaktorene som brukes egentlig for grunne, et barn som lever opp kopierer sine foreldres adferd når dette trer inn i de voksens rekker. Skillsmissebarn lager skillsmisser. Egoister lager egoister. Familier som er sterke sammen over generasjoner lager sterke familier osv. Dette er det ansvaret vi påtar oss når vi får barn, hvordan disse barna skal bli som voksne, hvordan de skal ivareta sine barn er vårt hovedansvar, ikke min følelse akkurat nå.  

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Isambard skrev:

Du får si det til ham. Det handler ikke om å gi ham skylden (det er din skyld), men det kan være en viktig erkjennelse at han ikke "vinner" deg eller forbedrer stemningen ved å bare gi etter og finne seg i ting. Det er bedre om han setter foten ned.

Ja, lurt, det skal jeg snakke med ham om i kveld. At det nok kan være lurt at han er litt mer konfronterende mot meg- og at jeg kanskje også vil få mer respekt for han da. (Men samtidig har jeg mine tvil om hvor mye effekt det vil ha. For jeg vil mest sannsynlig bare tenke at «han sier det jo bare fordi jeg har sagt at det er det han skal si» dersom han truer med brudd når jeg oppfører meg urimelig...

Anonymkode: f1078...e2d

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Fjolleri skrev:

Begynn med denne, og begynn på et parkurs.

Dere trenger ikke forandre hele dynamikken og forholdet, men du virker å ha bestemt deg for at du er uforanderlig. Det er mulig dette er endel av din personlighet (å være en kjip og nedsettende bitch - sorry, men det er jo "sannheten") - men det er faktisk mulig å HANDLE annerledes enn hjernen din umiddelbart forteller deg at du skal gjøre. Det klarer man med tilstrekkelig øvelse, og om man innser at det er umulig å unngå tabber. Derav "gi kjæresten din tabbekvoter", og at dere begge skal følge disse rådene.

Jeg har hatt samme partner i 17 år, og denne her henger faktisk på kjøleskapet Synes det er lettere å huske om jeg leser det og minnes på det med jevne mellomrom. Det er nemlig ikke så veldig enkelt å være raus og kjærlig når man har sovet for lite, en har dårlig tid om morraen og den andre gjør noe som en selv synes er irriterende der og da. 

Du får printe den ut og henge den overalt

 

Takk, veldig lurt, jeg har printet den ut nå

TS

Anonymkode: f1078...e2d

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et veldig godt og trygt forhold i 15 år. Jeg har noen punkter jeg lever etter. Kanskje ikke alt som treffer deg, men kanskje det kan være til hjelp med tanke på å snu eget mønster? 

1. Man kan bare endre seg selv, ikke andre. 

2. Enhver diskusjon bør bestå i å forklare hvordan man opplever ting og føler, ikke anklager mot den andre. Det vil si, bruk "jeg" ikke "du". 

3. Er man uenige snakker man ut der og da. Slient treatment, og det å legge seg som uvenner, er uaktuelt. 

4. Unntaket til pkt.3 er om man har barn i nærheten. Da erklærer man nøytral unntakstilstand til de er utenfor hørevidde. Alltid. 

5. Et forhold trenger næring, og raushet. Stå klar med en god middag. Ta unna noe som egentlig er den andres oppgave. Selv når du ikke vil, og han ikke fortjener det. 

6. Det er sunt å savne hverandre innimellom, eller å gjøre noe nytt sammen. Ethvert forhold kjøres i grøfta om man følger samme 8-16-middag-stell-sove rutinen hver dag. 

7. Alle er irrasjonelle innimellom. Da er det den andres jobb å være rasjonell. Dette har vært et viktig punkt for oss. Jeg er håpløs om jeg ikke har fått mat, han er håpløs med lite søvn.. Dette respekterer vi med hverandre. Og vi fikk et mye bedre forhold da den andre klarte å mobilisere når dette skjedde, fant seg i urettmessig kritikk uten å kjefte tilbake, og tok ansvar for oppgaver og beslutninger. 

Anonymkode: 0f548...1d5

[AnonymBruker]

Hadde skilt meg istedetfor å ødelegge ungene med den kranglinga. Det kommer nok aldri til å bli bra.

Anonymkode: a75cc...393