Utroskap - hvordan kom du deg videre?

[AnonymBruker]

Kaotiske hverdager med baby, jobb og stress som førte til konflikter, mye glede, tårer, diskusjoner og fine minner. Som ikke er så unormalt for de fleste som jeg har lest om. Min eks ble litt mer aggresiv mot meg etter fødselen, hadde ikke jeg fått klar middagen flr hun kom hjem fra jobb så var det igang. Irriterte seg over utrolig mye som hun mente jeg gjor feil, men jeg prøvde så godt jeg kunne å gjøre ting på hennes måte så hun ikke skulle finne noe negativt. 

Da jeg begynte å jobbe igjen etter permisjon så fikk jeg aldri svar fra hun og hun var opptatt i tlf da jeg prøvde å ringe henne av og til for å høre om barnet hadde det bra. Jeg synket så lavt at jeg en dag sjekket mobilen hennes og fikk se der at hun ringte stortsett hver dag til en fyr og sende mange sms’er. Tok opp dette med henne og hun fortalte meg at hun hadde møtt på eksen sin og hun trodde hun hadde følelser for han igjen. Da begynte vi å gå til parterapi og det som medfølger der. Hun ville jobbe med forholdet og lovet meg gull å grønne skoger. Vi for på ferie noen uker etterpå da jeg sprang tulling etter barnet som krøp over alt mens mor satt å tastet på mobilen, joda, det var då denne eksen igjen.

Jeg ble sjalu, mistet tillit og mistet meg selv. Ikke lenge etter ferien var over og vi hadde vert hjemme en stund så endret hun seg totalt. Ikke snakket hun til meg, mobilen var med hun overalt, så ikke på meg på en hel dag så plutselig kunne hun komme bort i sofaen, legge seg med hode i fanget mitt å si «kos med meg»... Dette pågikk i to uker, hun satt hjemme å så ut vinduet, tok ikke tak i noe som helst og var bare skikkelig deprimert. Da kom det litt etter litt frem at hun hadde vert utro da jeg og barnet hadde reist ut av byen til mine foreldre så hun fikk en alenehelg. Hun gråt og ba på sine kne om at jeg ikke måtte gå. Hun angret å slet med å puste der hun lå i fosterstilling tårevåt. Vi holdt ikke ut mange ukene etter det sammen. 

Nå bur vi hver for oss, jeg har barnet mitt annenhver helg og mor durer på med denne typen, prøver å legge skylden på meg at det var sjalusien min som gjor at hun var utro. Nå er det mange mnd siden vi skilte lag, men jeg føler jeg bare «er her». Jeg tar det så tungt alt med barnet, tunge og ensomme hverdager mens hun reiser på turer og livet er tydligvis helt topp. Jeg konsentrere meg kun om barnet mitt og at det har det så godt som mulig hos meg, alt annet orker jeg ikke bruke energi på. Når jeg møter flere folk i slengen så stammer jeg, svetter og er redd for å se folk rett i øynene. (Går til psykolog nå)

Hvordan kom du deg over sviket? Hva gjor du for å leve igjen? 

Anonymkode: 4c552...679

[AnonymBruker]

Synes hun dama ikke virket helt god for å være ærlig, men du må også jobbe med å sete egne grenser. Hvorfor var du så lenge sammen med henne ETTER at du så at hun hadde kontakt med denne eksen? Du burde reagert med en gang, og høres ut som hun kanksje mistet respekt for deg, fordi du "lot henne holde på". Hun høres manipulerende ut, så vær glad du er kvitt henne, men reflekter også over hvorfor du tillot henne å behandle deg på denne måten.

Vil anbefale deg å finne deg selv. Finn styrken i deg selv. Finn ting å gjøre som gir deg glede. Du trenger sikkert tid på dette, ikke tenk på hva hun gjør, og at det ser ut som hun har full fart...ikke sammenligne deg med henne. Høres ut som hun tar lett på dette med å involvere seg i noen, så er det rett over på neste...Noen folk er dessverre slik. Vær glad du ikke er sånn. Vær glad i den du er. Fokuser på dine gode sider. En annen ting jeg også vil anbefale, er å skrive dagbok, for da kan du kanskje føle mer på tilstedeværesle. Skriv også gjerne ting du er takknemlig for. Som f.eks barnet ditt, at du er fri, at det finnes nye muligheter for deg, dine talenter, at du bor i et trygt land, at du klarer deg økonomisk o.l. Etterhvert vil du tenke mer og mer at du er heldig, så fokuset blir gradvis flyttet av at du hadde det kjipt til at du klarer å se lyspunkter i hverdagen din. 

Også er jeg sikker på at du vil treffe ei bra dame etterhvert. Men ha tålmidighet, og lær deg til å bli glad i deg selv.

Anonymkode: ee0af...896

[Ardenus]

Her har du ingen skyld, du kan kan gå med hevet hodet og tenke at dette var hennes skyld og dårlig gjort var det også.

Som anonym skriver over her, du må nesten lære deg å sette ned foten for hva du skal godta, det gikk alt for langt, men på en måte kan jeg forstå deg, for man styrer ikke hvem hun kan møte ikke møte osv, dette er noe hun selv skulle ha klart å unngått, men du skulle absolutt ha sagt i fra at det ikke er greit.(selv om det er selvfølge)

Du spør om hvordan man kommer seg videre, først må du reflektere over hva som har skjedd, finne ut at du har ingen skyld, gjøre ditt beste for barnet ditt. Drite i hva eksen sier og sosiale medier om hvor lykkelig hun er, alle kan hive på ei maske og spille lykkelig, de fleste er ikke SÅ lykkelige som de sier dem er.

Bli lykkelig du og barnet, når du klarer det, da kan du begynne å finne noen andre å være glad i. Ting tar tid når det gjelder å komme over slikt, men dette klarer du.

 

[helledussen]

På 9.8.2018 den 1.40, AnonymBruker skrev:

Kaotiske hverdager med baby, jobb og stress som førte til konflikter, mye glede, tårer, diskusjoner og fine minner. Som ikke er så unormalt for de fleste som jeg har lest om. Min eks ble litt mer aggresiv mot meg etter fødselen, hadde ikke jeg fått klar middagen flr hun kom hjem fra jobb så var det igang. Irriterte seg over utrolig mye som hun mente jeg gjor feil, men jeg prøvde så godt jeg kunne å gjøre ting på hennes måte så hun ikke skulle finne noe negativt. 

Da jeg begynte å jobbe igjen etter permisjon så fikk jeg aldri svar fra hun og hun var opptatt i tlf da jeg prøvde å ringe henne av og til for å høre om barnet hadde det bra. Jeg synket så lavt at jeg en dag sjekket mobilen hennes og fikk se der at hun ringte stortsett hver dag til en fyr og sende mange sms’er. Tok opp dette med henne og hun fortalte meg at hun hadde møtt på eksen sin og hun trodde hun hadde følelser for han igjen. Da begynte vi å gå til parterapi og det som medfølger der. Hun ville jobbe med forholdet og lovet meg gull å grønne skoger. Vi for på ferie noen uker etterpå da jeg sprang tulling etter barnet som krøp over alt mens mor satt å tastet på mobilen, joda, det var då denne eksen igjen.

Jeg ble sjalu, mistet tillit og mistet meg selv. Ikke lenge etter ferien var over og vi hadde vert hjemme en stund så endret hun seg totalt. Ikke snakket hun til meg, mobilen var med hun overalt, så ikke på meg på en hel dag så plutselig kunne hun komme bort i sofaen, legge seg med hode i fanget mitt å si «kos med meg»... Dette pågikk i to uker, hun satt hjemme å så ut vinduet, tok ikke tak i noe som helst og var bare skikkelig deprimert. Da kom det litt etter litt frem at hun hadde vert utro da jeg og barnet hadde reist ut av byen til mine foreldre så hun fikk en alenehelg. Hun gråt og ba på sine kne om at jeg ikke måtte gå. Hun angret å slet med å puste der hun lå i fosterstilling tårevåt. Vi holdt ikke ut mange ukene etter det sammen. 

Nå bur vi hver for oss, jeg har barnet mitt annenhver helg og mor durer på med denne typen, prøver å legge skylden på meg at det var sjalusien min som gjor at hun var utro. Nå er det mange mnd siden vi skilte lag, men jeg føler jeg bare «er her». Jeg tar det så tungt alt med barnet, tunge og ensomme hverdager mens hun reiser på turer og livet er tydligvis helt topp. Jeg konsentrere meg kun om barnet mitt og at det har det så godt som mulig hos meg, alt annet orker jeg ikke bruke energi på. Når jeg møter flere folk i slengen så stammer jeg, svetter og er redd for å se folk rett i øynene. (Går til psykolog nå)

Hvordan kom du deg over sviket? Hva gjor du for å leve igjen? 

Anonymkode: 4c552...679

Godt spørsmål. 4 år etter jeg fikk vite det sliter jeg med å komme over sviktet. Jeg har blant annet fått dårligere helse. Jeg tror den beste hevnen er å gå videre og bli lykkelig. Vise at den som sviktet ikke ødela livet ditt. Det er ikke lett men jeg jobber mot det målet.

[AnonymBruker]

Opplevde noe av det samme. Ikke var det noen eks, men en kollega.

Min ekskone virker å leve et lykkelig liv med sin nye flamme. Og hun gir uttrykk for det til meg, men jeg tror ikke de er så lykkelige. Jeg tror det sitter langt inne for kvinner/mødre å innrømme for seg selv og barnefar at de ikke har det så bra etter å ha gjort noe sånnt. De har nok dårlig samvittighet, hverfall ovenfor barna, som de gjør dette mot. Og din eks må leve resten av livet med denne dårlige samvittigheten. Om det i det hele tatt skulle være noen trøst for deg.

Om det skulle ta 6 måneder eller to-tre år så kommer det en hverdag for de nyforelskede også. Og da er ikke livet like rosenrødt lengre.

Det kommer dessverre til å være flere tunge dager, men prøv å fyll de med innhold. Finn på noe å gjøre. Tren på treningssenter, jogg ute, gå på ski... noe som utløser endorfiner.

Jeg har også lært meg at det er lurt å meditere (trodde ikke på det i starten), samt ulike pusteøvelser når man tenker som mest på det og har det tungt. Trekk pusten inn i 4 sekunder, bruk 6 sekunder på å puste ut. For meg hjelper det litt, om ikke for å begynne å tenke på noe annet.

Lykke til videre!

Anonymkode: 69a14...223

[AnonymBruker]

Det er veldig vanskelig å komme seg over utroskap, og jeg er sikker på at for mange så kommer de seg aldri 100% over det.
Et veldig viktig steg er å gjøre det slutt! Nå er det ikke lenge siden dere gjorde det slutt og det etter en tung fase over flere uker eller måneder i forholdet, og du er midt i kjærlighetssorgen, savnet og sjokket over sviket. Dette går over med tiden og man må prøve å ikke tenke negativt om seg selv, ikke ta det personlig på en måte og ikke tenke at man ikke var bra nok eller vil være bra nok for noen andre.

At du går til psykologsamtaler er positivt og vil hjelpe deg med tankene og følelsene.

Men kjærlighetssorg tar tid. Å komme seg over et så stort emosjonelt sjokk tar tid. Å slutte å savne sin eks tar tid.
Det er vondt, men om noen år vil du ha det bedre.
Prøv så godt du kan å trykk på resett følelsesmessig og minne-messig, og unn deg og oppsøk lykke! Og med tiden vil du greie å føle lykke igjen, og derifra lege dine følelsesmessige sår.

Anonymkode: 64077...df4

[Butternut]

For det første, bruk den tiden DU trenger. Noen måneder er virkelig ikke mye, det tar gjerne flere år hvis man virkelig elsket noen. Det eneste som hjelper er tid, lang tid. Man trenger tid til å bearbeide alt og legge det bak seg litt etter litt. Ingen vits og rushe med det. Man har gjerne mareritt og drømmer om eksen, om igjen og om igjen pga underbevisstheten som bearbeider. Fokuser på deg selv, og hva du kan gjøre for å ha det bra, ikke dyrk sorgen - selv om du gjerne vil, få nye hobbyer, ta kurs, finn noe som gir deg litt livsgnist igjen. Fortsett og gå med hevet hode men tillat deg og ha dårlige dager. 

Jeg oppdaget at mannen min var utro (på en helt fryktelig måte) for nesten 2 år siden, og et halvt år etterpå måtte jeg bare flytte så jeg snakker av erfaring. Jeg har fremdeles tunge dager av og til, og drømmer ofte om han. MEN...jeg har det så mye bedre nå. Jeg vet at siden han var istand til å gjøre noe helt fryktelig mot meg, så kunne han umulig være den "rette". Selv om ekser tilsynelatende virker lykkelige på sosiale media, trenger det nødvendigvis ikke være sant. Min eks virker nok lykkelig, men jeg vet at han slet- og sliter nok voldsomt med seg selv, som angst, agresssjon og depresjon som neppe noen vet om. 

Jeg er sikker på at du kommer til å få det mye bedre etterhvert, jeg ble det (og jeg var VIRKELIG langt nede...)

[Gjest Vanlig fyr]

On 8/9/2018 at 1:40 AM, AnonymBruker said:

og mor durer på med denne typen, prøver å legge skylden på meg at det var sjalusien min som gjor at hun var utro. Nå er det mange mnd siden vi skilte lag, men jeg føler jeg bare «er her». Jeg tar det så tungt alt med barnet, tunge og ensomme hverdager mens hun reiser på turer og livet er tydligvis helt topp. Jeg konsentrere meg kun om barnet mitt og at det har det så godt som mulig hos meg, alt annet orker jeg ikke bruke energi på. Når jeg møter flere folk i slengen så stammer jeg, svetter og er redd for å se folk rett i øynene. (Går til psykolog nå)

Hvordan kom du deg over sviket? Hva gjor du for å leve igjen? 

Anonymkode: 4c552...679

 

Jeg ble bedratt da jeg var ung og vilt forelsket. Vet ikke om det er bedre eller verre enn å bli utsatt for slikt i mer voksen alder, men det gikk i alle fall veldig sterkt innpå meg den gang. I etterkant er jeg takknemlig for opplevelsen for det var noe jeg vokste veldig på.

Jeg tror det beste i din situasjon vil være å bare la alt engagement og føleleser for eksen din dø en stille død. Hvis hun har det fint, ikke bry deg. Hvis hun har det vondt, ikke bry deg. Hun kan ha det så fint hun vil, men hun vil fortsatt ha en alvorlig karakterbrist som du kan se ned på med god samvittighet. Føl heller medfølelse for denne nye typen hennes hvis du absolutt må føle, for kanskje han er i samme situasjon som deg om noen år. Stakkars fyr.

Fokuserer heller på deg selv og dine behov, og se om du kan finnet et annet menneske å dele livet med hvis du ønsker det. Livet er kort, lev det.

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg TS? Kommet deg opp av de tyngste stundene?

Er i samme situasjon som deg nå. Håper tidne vil hjelpe

Anonymkode: 69a14...223

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan går det med deg TS? Kommet deg opp av de tyngste stundene?

Er i samme situasjon som deg nå. Håper tidne vil hjelpe

Anonymkode: 69a14...223

Hei. 

Jeg har mye lysere dager og noen dager jeg er irritabel. Fortsatt singel da jeg ikkje taklet desverre når den andre part kom for nært innpå meg. Datet to ganger men jeg klarte ikkje vere glad inni meg for det. Alle sier jeg gjør akkurat det jeg skal med barnet mitt, at jeg er helt fantastisk! Det er jo kjekt å høre! Har kjøpt meg hus nå, føler meg en del ensom, men sånn er livet. 

Eksen tyter og maser om å få legge meg til på snapchat igjen, hun syns det er så greit å bruke snap til å kommunisere på ang barnet. Jeg nekter og sier at messenger skal brukes da ingenting forsvinner eller noe sånt. Det er vell for å ha kontroll på meg, eller noe sånt. Hun skravler en del om meg ute blant felles venner ang huset jeg kjøpte nå nylig, hvordan det går med meg osv. Gidder ikke svare hun på noe annet enn barnet.

ts.

Anonymkode: 4c552...679

[SCW]

Her er det gått snart 3 år siden jeg fant ut om ekskonas utroskap. Nå smiler livet og kjærligheten igjen - samboer og nyforlovet, men arrene er der fortsatt, på mange vis. Kjenner meg mye igjen i det TS og andre skriver. Tunge stunder og omstillinger, savn og sorg i bølger over lang tid. Å se livet og hverdagen man setter så høyt forsvinne raskt, å se barn triste og forvirrede, å forholde seg til nye realiteter er veldig tungt.

Vi prøvde lenge å reparer forholdet, men til slutt ba jeg om separasjon og at hun skulle flytte ut - det var ingen annen mulighet. Alt gikk ryddig og rolig for seg, men smerten husker jeg var svært vond å bære i hverdagen, på jobb og blant mennesker generellt. Jeg elsket henne fortsatt når jeg ba henne flytte, og det tok lang tid å "gi slipp". Jeg forsøkte å gjøre det enklere for meg selv etter hvert, ved å fjerne henne fra facebook og andre kanaler der fristelsen var stor til å "følge med" - det tror jeg var lurt. Det handlet kun om å få fokuset bort fra henne og over på meg selv og barnet. Jeg datet raskt og mye både for å få tilbake noe selvtillit, men mest for å se om jeg kunne finne kjærligheten på nytt. Ble et par korte forhold på 1,5 år, der jeg var fullt ærlige med de jeg traff om alt sammen og ledet ikke noen "bak lyset". De forstod hva de begikk seg ut på og aksepterte det når jeg ikke klarte overgangen fra fascinasjon/forelskelse til varig kjærlighet. Det var vondt å ikke gi dem det de ville ha, men jeg avsluttet før det gikk for langt.

Aktivitet, hobbyer og nye mennesker var viktig for meg. Dating, friluftsliv og høyt tempo fikk meg igjennom de verste bølgene. Fokus på barnet i barneuken, fokus på meg i aleneuken for å kunne være sterk igjen neste uke. Husker godt hvor vondt og tomt det var når man kommer hjem til tomt hus og ingen planer. Spesiellt første dag av "aleneuken". Husker også hvor sliten jeg var av tempoet og omstillingen hver uke. Vet ikke helt hva jeg kunne gjort annerledes heller. Man må bare finne en vei gjennom det.

Det er så mye med slike situasjoner som man gradvis forstår og forsøker å håndtere.
- Parvennene "forsvinner" på et vis, da man ikke vil være femte hjul på vogna, og par søker gjerne mot andre par. Familie og venner kan forsvinne da de hørte til "andre siden". Selv om man har mange år med flott forhold, så er de vanskelig å forholde seg til både praktisk og emosjonellt.
- At man kanskje ikke har single kompiser å tilbringe tid med. 
- At man føler seg stigmatisert blant andre voksne i foreldrekretsen da man ikke kan fortelle noe om det til dem og man føler seg mistenkeliggjort som mann. Det er jo klisjeen at det er vi som er utro, udugelige, eller drev henne til det.
- Samme stigmaene føler man i dating også. Man vil "forsvare seg", renvaskes. Møter vi andre som har vært utsatt for det samme så tenker vi kanskje de samme tankene selv også?
- At noe konstant mangler. Alt kan være "hult". Får ikke lengre så mye utbytte av det man liker best å gjøre.
- At hverdagen forandrer seg fra uke til uke og dag for dag.
- At økonomien og rutinene forandrer seg. At man er ensom om det meste.
- At barn er trist å må oppleve en slik oppvekst. At de faktisk tilpasser seg raskere enn oss. At de ender opp med å trøste oss noen ganger.
- At man må innse at selv om man blir seg selv igjen til slutt, så er "arrene" fortsatt der på et vis.
- At om man er så heldige å møte noen nye i godt voksen alder, så har kanskje begge parter arr og fortid som må hensyntas.
- At vi i det hele tatt starter på nytt i livet, på et vis.
- Så mye annet.

Jeg kjenner nå at energien er tilbake. At hverdagen blir enklere, selv om tempoet fortsatt føles høyt og det er nye utfordringer å hanskes med i hverdagen hele tiden. Jeg erkjenner at jeg fortsatt vanker og leser mye her inne, og at jeg fortsatt trenger det.

Føler med dere og håper dere finner ut av det med tiden. Håper mine tanker og erfaringer hjelper dere på samme vis som andres har hjulpet meg.