Min mor knekker meg helt. Nå prøver hun å smiske seg inn i livet mitt igjen..

[AnonymBruker]

Utfordringen min er at jeg har en mamma som jeg opplever som veldig psykisk syk. Hun kan finne på å skjelle meg ut for det jeg opplever som ubetydeligheter, samtidig som hun forventer at jeg skal komme å holde henne med selskap på dagtid. 

For noen måneder siden fikk hun "nyss" i at jeg hadde gitt deler av konfirmasjonsgaven hun ga meg tilbake til den opprinnelige eieren.Årsaken til at jeg gjorde det var på grunn av at den ikke passet meg, så jeg ønsket å kjøpe en som gjorde det. Også fordi den opprinnelige eieren sårt ønsket den tilbake, noe hun ga sterkt uttrykk for. Jeg ønsket å gjøre en god gjerning. Jeg beholdt altså det meste av gaven bortsett fra "hoveddelen". 

Da min mor ble fortalt dette skjelte hun meg ut og beskyldte meg for å ikke sette pris på henne, at jeg hadde kastet konfirmasjonsgaven hun ga meg i søpla og brukte flere dager på å ringe og sende trakkaserende meldinger. Til slutt sendte hun en sms hvor hun beklaget hvis hun hadde såret meg men at hun hadde ikke gjort noe galt. Samtidig beskyldte hun meg for å være stygg med henne. Jeg "godtok" unnskyldningen, samtidig som jeg lovet meg selv å aldri la henne komme nær meg igjen, hun og min storebror er de eneste i hele verden som kan gi meg angstanfall.

Jeg har barn, og min mor er sint fordi hun ikke får sett dem så ofte. Jeg har forsøkt å si at hun kan ta initiativet selv, men hun sier at hun er for stolt til det.

Hun kommer i bursdager til ungene fortsatt. Hun har begynt å bli skikkelig aktiv på messenger, og sender meg nesten ukentlige meldinger. Det er vanskelig, før tok hun kontakt på pm max én gang i mnd. Nå vil hun plutselig kjøpe en stor ting til babyen som kommer til jul, Jeg blir helt forvirra og kjenner et sterkt ubehag.. Hun har aldri brukt noe særlig penger på de andre små, så innbiller meg at hun tenker at jeg er så materialistisk at jeg vil komme løpende hvis hun blafrer litt med 500lappen.. 

Sannsynligvis ønsker hun bare kontakt igjen, men jeg vet ikke om jeg orker noe nærere enn bursdag, annenhver jul og selskaper som dåp osv.. Har bare lyst til å grine. Hun dukket opp på døra med min far for en måned siden ca. Jeg var alene og ba dem inn på kaffe. Hun satt og snakket nedsettende om NAV og fortalte hvor onde og maktsyke de er. Jeg jobber i et lignende yrke, og forsøkte litt spakt å få henne til å reflektere rundt ytringene hennes, men kom ingen vei. Ga meg raskt og jattet med. Det var helt forferdelig, det var så mange småting som var negativt rettet mot meg som person og oppdrager at jeg var lettet da de dro. 

Hva gjør jeg? Burde jeg gi henne litt kred? Forsøke på ny? Avvise hennes forsøk på å kjøpe seng til mageboeren for å redde meg selv? 

 

 

Anonymkode: 6e42b...22d

[Gjest Vanlig fyr]

4 hours ago, AnonymBruker said:

 

Da min mor ble fortalt dette skjelte hun meg ut og beskyldte meg for å ikke sette pris på henne, at jeg hadde kastet konfirmasjonsgaven hun ga meg i søpla og brukte flere dager på å ringe og sende trakkaserende meldinger. Til slutt sendte hun en sms hvor hun beklaget hvis hun hadde såret meg men at hun hadde ikke gjort noe galt. Samtidig beskyldte hun meg for å være stygg med henne. 

 

 

 

Anonymkode: 6e42b...22d

Klassisk manipulasjon. Kjenner det godt igjen. I mitt tilfelle brøt jeg all kontakt, og angrer ikke et sekund.

[Gjest Stella Rose]

Du vil få det bedre uten henne, du burde bryte kontakten, det gjorde jeg bare at det var min far, har aldri angret og fått et bedre liv.

[AnonymBruker]

Nei ikke gi flere sjanser eller slipp henne inn i dine barns liv. Jeg var dum nok til å prøve, ble såre barn som hadde en bestemor som etter hva hun selv fant på av løgner, den ene uken elsket den ene av de, den neste hatet den samme.

Nå har vi vært ti år uten noe kontakt og det er de beste ti år i mitt liv.

 

Anonymkode: 522f5...59f

[AnonymBruker]

Dere har rett alle sammen, jeg tror egentlig livet mitt ville blitt bedre uten henne i det. 

Jeg har takket ja til denne crib'en, alternativet hadde vært mye verre føler jeg. Jeg kan ikke kutte kontakten helt, jeg har søsken og tantebarn som har kontakt (om enn anstrengt), og jeg er så veldig redd for at hun ville klart å vri det til at jeg er enda mer utakknemlig enn hun allerede mener jeg er.

I løpet av snart 6 år har hun ikke hatt barna alene en eneste gang, og har aldri spurt om hun kan ha dem heller. Hun snakker aldri med dem, setter på TV med en gang de kommer i hus og stapper dem med nonstop og is.. Hvis jeg bare fortsetter å holde distanse og ikke være den som tar kontakt så kan hende det går bra? Hun er ikke så opptatt av dem, selv om det virker sånn på facebook.. 

Anonymkode: 6e42b...22d

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Utfordringen min er at jeg har en mamma som jeg opplever som veldig psykisk syk. Hun kan finne på å skjelle meg ut for det jeg opplever som ubetydeligheter, samtidig som hun forventer at jeg skal komme å holde henne med selskap på dagtid. 

For noen måneder siden fikk hun "nyss" i at jeg hadde gitt deler av konfirmasjonsgaven hun ga meg tilbake til den opprinnelige eieren.Årsaken til at jeg gjorde det var på grunn av at den ikke passet meg, så jeg ønsket å kjøpe en som gjorde det. Også fordi den opprinnelige eieren sårt ønsket den tilbake, noe hun ga sterkt uttrykk for. Jeg ønsket å gjøre en god gjerning. Jeg beholdt altså det meste av gaven bortsett fra "hoveddelen". 

Da min mor ble fortalt dette skjelte hun meg ut og beskyldte meg for å ikke sette pris på henne, at jeg hadde kastet konfirmasjonsgaven hun ga meg i søpla og brukte flere dager på å ringe og sende trakkaserende meldinger. Til slutt sendte hun en sms hvor hun beklaget hvis hun hadde såret meg men at hun hadde ikke gjort noe galt. Samtidig beskyldte hun meg for å være stygg med henne. Jeg "godtok" unnskyldningen, samtidig som jeg lovet meg selv å aldri la henne komme nær meg igjen, hun og min storebror er de eneste i hele verden som kan gi meg angstanfall.

Jeg har barn, og min mor er sint fordi hun ikke får sett dem så ofte. Jeg har forsøkt å si at hun kan ta initiativet selv, men hun sier at hun er for stolt til det.

Hun kommer i bursdager til ungene fortsatt. Hun har begynt å bli skikkelig aktiv på messenger, og sender meg nesten ukentlige meldinger. Det er vanskelig, før tok hun kontakt på pm max én gang i mnd. Nå vil hun plutselig kjøpe en stor ting til babyen som kommer til jul, Jeg blir helt forvirra og kjenner et sterkt ubehag.. Hun har aldri brukt noe særlig penger på de andre små, så innbiller meg at hun tenker at jeg er så materialistisk at jeg vil komme løpende hvis hun blafrer litt med 500lappen.. 

Sannsynligvis ønsker hun bare kontakt igjen, men jeg vet ikke om jeg orker noe nærere enn bursdag, annenhver jul og selskaper som dåp osv.. Har bare lyst til å grine. Hun dukket opp på døra med min far for en måned siden ca. Jeg var alene og ba dem inn på kaffe. Hun satt og snakket nedsettende om NAV og fortalte hvor onde og maktsyke de er. Jeg jobber i et lignende yrke, og forsøkte litt spakt å få henne til å reflektere rundt ytringene hennes, men kom ingen vei. Ga meg raskt og jattet med. Det var helt forferdelig, det var så mange småting som var negativt rettet mot meg som person og oppdrager at jeg var lettet da de dro. 

Hva gjør jeg? Burde jeg gi henne litt kred? Forsøke på ny? Avvise hennes forsøk på å kjøpe seng til mageboeren for å redde meg selv? 

 

 

Anonymkode: 6e42b...22d

Min søster holder på slik. Lar henne komme i ny og ne, stenger ørene for dritt og forteller ikke noe selv.

Anonymkode: 2d1fd...447