Bryte kontakt med voksne søsken?

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp i en dysfunksjonell familie, med omsorgssvikt. Er i dag voksen og mine foreldre er døde. 

Går i langtidsterspi for å bearbeide komplekse traumer. Den senere tiden har jeg kjent et sterk sinne mot mine søsken. De har klart seg bedre i livet enn meg, og jeg har alltid følt meg underlegen dem. Jeg har lavt selvbilde og problemer med selvhevdelse og har hatt en pleaser-rolle i vår voksenkontakt. Innimellom slår jeg kontra og blir lei meg og kritisk. Hver gang jeg har tatt opp saker jeg er skuffet over (berettighet, i følge min behandler), har jeg blitt møtt med krasse tilbakemeldinger og beskjed om at jeg har for høye forventninger, og selv må ta ansvar for mine følelser. Opplever dem som egosentriske og ute av stand til å møte meg med forståelse og en beklagelse, når det faktisk har vært på sin plass. De mener jeg er bitter og full av innestengt sinne. Det er vondt å høre, men jeg ser jo at de har et poeng. Jeg mener også at de nettopp bidrar til denne bitterheten, ved å møte meg med avvisning og forsvar heller enn respekt og forståelse. 

Å bryte familiebånd sitter langt inne. Det handler også om alle andre som blir berørt innad i storfamilien. Samtidig kjenner jeg magefølelsen taler for at nok er nok. Jeg begynner endelig å bli i stand til å stå opp for meg selv. Det er skummelt, og jeg har enda tendenser til å ende opp med tanker om at det er jeg som tar feil, er feil og ødelegger alt. Kjipe mønstre som dessverre ble etablert i mine barneår. Kjenner likevel sterkt at jeg er ferdig med å svelge kameler for husfredens skyld. Det går bare ikke lenger. Den siste konflikten var dråpen.  Kjenner en sterk tristhet over at det har blitt sånn, en følelse av skyld og av å ikke bety noe når det kommer til stykket. Vet de snakker sammen, og at de har en felles front og forståelse av situasjonen, som nok koker ned til at det er jeg som er vanskelig  

De er også preget av vår oppvekst, og det å innrømme feil og be om unnskyldning sitter langt inne. Angrep er beste forsvar. Jeg vil ikke være med på det lenger. Samtidig føles det så feil å bryte båndene... 

Noen med lignende erfaringer eller betraktninger? 

 

Anonymkode: 031c7...0c5

[Kitcat]

Det gjør meg vondt å høre at dere søsken ikke har klart å finne en felles plattform for forståelse etter en vanskelig oppvekst. Dere hadde jo virkelig trengt å stå sammen. 

Jeg vil spørre deg, MÅ man bryte alle bånd fordi om det ikke fungere så godt mellom dere søsken? Kanskje du kan nøye deg med å skape litt rom og avstand, trekke deg litt unna konflikter, uten at det blir altfor påfallende. Så kan du fokusere på de tingene som gir deg energi og styrker din selvfølelse. Bruke tiden på folk som gir deg glede og styrke til å tenke framover.  

Relasjoner kan også endre seg over tid, så hold bakdøren åpen - er mitt råd. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Kitcat skrev:

 

Jeg vil spørre deg, MÅ man bryte alle bånd fordi om det ikke fungere så godt mellom dere søsken?

Det kommer an på den andre parten-er den parten også villig til å fikse relasjonen er det selvsagt håp.

Men hvis den andre parten ikke er villig (bestemt seg for hvem du er uten å egentlig kjenne deg), så er det like greit og sunt for deg selv å kutte ut å ha et forhold til de.

 

Et forhold er alltid toveis.

Anonymkode: 13bd1...b0e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kitcat skrev:

Det gjør meg vondt å høre at dere søsken ikke har klart å finne en felles plattform for forståelse etter en vanskelig oppvekst. Dere hadde jo virkelig trengt å stå sammen. 

Jeg vil spørre deg, MÅ man bryte alle bånd fordi om det ikke fungere så godt mellom dere søsken? Kanskje du kan nøye deg med å skape litt rom og avstand, trekke deg litt unna konflikter, uten at det blir altfor påfallende. Så kan du fokusere på de tingene som gir deg energi og styrker din selvfølelse. Bruke tiden på folk som gir deg glede og styrke til å tenke framover.  

Relasjoner kan også endre seg over tid, så hold bakdøren åpen - er mitt råd. 

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer an på den andre parten-er den parten også villig til å fikse relasjonen er det selvsagt håp.

Men hvis den andre parten ikke er villig (bestemt seg for hvem du er uten å egentlig kjenne deg), så er det like greit og sunt for deg selv å kutte ut å ha et forhold til de.

 

Et forhold er alltid toveis.

Anonymkode: 13bd1...b0e

Takk for kloke refleksjoner. Vi har hatt tett og nær kontakt i mange år. Den senere tiden har jeg derimot blitt mer og mer klar over hvor lite plass det har vært for meg og mine behov i relasjonene. Jeg har selv bidratt til dette ved å være selvutslettende og pleasende (i frykt for å bli avvist, fordi jeg vet de går i forsvar og er flinkere enn meg til å hevde seg). At styrket selvbilde og bevissthet rundt egne grenser ved hjelp av terapi skulle føre til at jeg ikke lenger er villig til å gi meg, slik jeg har gjort før og mulige konsekvenser av dette, så jeg ikke komme. 

At vi tidligere har vært så nære gjør det vanskelig å trekke seg vekk uten å bryte, det blir så påfallende, og jeg er ikke god til å late som. Det kan likevel være den beste løsningen. Se det an, og om tiden i seg selv kan bidra. 

Anonymkode: 031c7...0c5

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen jeg har valgt å ikke ha kontakt med mine søsken. (uten om på familiselskap, prater minium med de)

Mine foreldre kommer jeg ikke på alle selskap, men kun bursdag selskap og annen hver julaften,

Min ene bror har barn og der har jeg dessverre gitt opp å ha et forhold til de, fordi jeg har ikke blit inkludert og hatt muligheten til å få et forhold til de. Jeg har aldri hatt mulighet en gang til å være alene med de. Alt skjer med mine foreldre og bror, og siden jeg har et vanskelig forhold til det, har jeg måtte droppe å bli med kino og bowling og etch. fordi de alltid lager krangel ut av ingenting,. min andre bror lar meg ikke komme inn, og snakke med barna, og blir sjalu og sur de gangene jeg og barna fikk kontakt og lagte krangler, Han er egoist og klarer ikke dele.

Mitt inntrykk er at det blir snakket negativt om meg, og at barna kanskje ikke tror at tante ikke gidder.

men det er nok mer komplex enn det, jeg har et håp om at kanskje en dag når de blir voksene at vi kan ha et fordhold, og at de innser ting ikke er alltid er som man tror, men det er et lite håp,

Til den gang holder jeg avstand!

 

Ps. dette er over 10-15 år. Innser at de aldri kommer til å forandre seg, og det er på tide å slutte på å håpe om det forholdet jeg har ønsket og drømt at vi skal ha. Nok skuffelser og nok med masse sårende oppførsel og føleser.

Anonymkode: 13bd1...b0e

[Kitcat]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer an på den andre parten-er den parten også villig til å fikse relasjonen er det selvsagt håp.

Men hvis den andre parten ikke er villig (bestemt seg for hvem du er uten å egentlig kjenne deg), så er det like greit og sunt for deg selv å kutte ut å ha et forhold til de.

 

Et forhold er alltid toveis.

Anonymkode: 13bd1...b0e

Det er ikke alltid så enkelt i en familie. Trådstarter er selv inne på dette med storfamilien som vil lide ved et eventuelt brudd på familiebånd. Derfor tenker jeg at det kan være smart å velge en gylden middelvei. Det er stor forskjell på å proklamere at man vil bryte alle bånd til sine søsken, kontra det å velge selv å bruke minimalt med tid og energi på relasjonen. Kanskje finnes det barn eller eldre i familene til søsknene som TS ønsker å opprettholde en god relasjon til. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Kitcat skrev:

Det er ikke alltid så enkelt i en familie. Trådstarter er selv inne på dette med storfamilien som vil lide ved et eventuelt brudd på familiebånd. Derfor tenker jeg at det kan være smart å velge en gylden middelvei. Det er stor forskjell på å proklamere at man vil bryte alle bånd til sine søsken, kontra det å velge selv å bruke minimalt med tid og energi på relasjonen. Kanskje finnes det barn eller eldre i familene til søsknene som TS ønsker å opprettholde en god relasjon til. 

Jo det kan være så enkelt, noen ganger MÅ man tenke på seg selv, les min andre post rett over.

Anonymkode: 13bd1...b0e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen jeg har valgt å ikke ha kontakt med mine søsken. (uten om på familiselskap, prater minium med de)

Mine foreldre kommer jeg ikke på alle selskap, men kun bursdag selskap og annen hver julaften,

Min ene bror har barn og der har jeg dessverre gitt opp å ha et forhold til de, fordi jeg har ikke blit inkludert og hatt muligheten til å få et forhold til de. Jeg har aldri hatt mulighet en gang til å være alene med de. Alt skjer med mine foreldre og bror uten barn, og siden jeg har et vanskelig forhold til de, har jeg måtte droppe å bli med kino og bowling og etch. fordi de (spesilet bror uten barna) alltid lager krangel ut av ingenting,. min andre bror lar meg ikke komme til, og snakke med barna, og blir sjalu og sur de gangene jeg og barna fikk godt kontakt og lagte krangler pga det, Han er egoist og klarer ikke dele.

Mitt inntrykk er at det blir snakket negativt om meg, og at barna kanskje tror at tante ikke gidder.

men det er nok mer komplex enn det, jeg har et håp om at kanskje en dag når de blir voksene at vi kan ha et fordhold, og at de innser ting ikke er alltid er som man tror, men det er et lite håp,

Til den gang holder jeg avstand!

 

Ps. dette er over 10-15 år. Innser at de aldri kommer til å forandre seg, og det er på tide å slutte på å håpe om det forholdet jeg har ønsket og drømt at vi skal ha. Nok skuffelser og nok med masse sårende oppførsel og føleser.

Anonymkode: 13bd1...b0e

rettelse

Anonymkode: 13bd1...b0e

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Innser at de aldri kommer til å forandre seg, og det er på tide å slutte på å håpe om det forholdet jeg har ønsket og drømt at vi skal ha. Nok skuffelser og nok med masse sårende oppførsel og føleser.

Anonymkode: 13bd1...b0e

Trist å høre om dine erfaringer. Du er nok inne på noe vesentlig der. 

Anonymkode: 031c7...0c5

[AnonymBruker]

Kanskje ein pause eller skape litt avstand mellom derre? Er fryktelig vanskelig å bryte etablert mønster og er ikkje dei villige til jobbe med det trur eg avstand er det beste.. sånn at derre får «resette» dere litt..

Anonymkode: 4696f...c9b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Trist å høre om dine erfaringer. Du er nok inne på noe vesentlig der. 

Anonymkode: 031c7...0c5

Takk

Etter å ha prøvd i mange år uten å få noe tilbake, er det naturlig at man gir opp. Og tror meg jeg har prøvd, og synes selvsagt at hele situasjonen er trist og lei.

Så det ER faktisk at den andre parten er villig til å reparere et ødelagt forhold, fordi man klarer faktisk ikke det alene.

Anonymkode: 13bd1...b0e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk

Etter å ha prøvd i mange år uten å få noe tilbake, er det naturlig at man gir opp. Og tror meg jeg har prøvd, og synes selvsagt at hele situasjonen er trist og lei.

Så det ER faktisk at den andre parten er villig til å reparere et ødelagt forhold, fordi man klarer faktisk ikke det alene.

Anonymkode: 13bd1...b0e

"må være

Anonymkode: 13bd1...b0e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk

Etter å ha prøvd i mange år uten å få noe tilbake, er det naturlig at man gir opp. Og tror meg jeg har prøvd, og synes selvsagt at hele situasjonen er trist og lei.

Så det ER faktisk at den andre parten må være villig til å reparere et ødelagt forhold, fordi man klarer ikke det alene.

Anonymkode: 13bd1...b0e

 

Anonymkode: 13bd1...b0e

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vokst opp i en dysfunksjonell familie, med omsorgssvikt. Er i dag voksen og mine foreldre er døde. 

Går i langtidsterspi for å bearbeide komplekse traumer. Den senere tiden har jeg kjent et sterk sinne mot mine søsken. De har klart seg bedre i livet enn meg, og jeg har alltid følt meg underlegen dem. Jeg har lavt selvbilde og problemer med selvhevdelse og har hatt en pleaser-rolle i vår voksenkontakt. Innimellom slår jeg kontra og blir lei meg og kritisk. Hver gang jeg har tatt opp saker jeg er skuffet over (berettighet, i følge min behandler), har jeg blitt møtt med krasse tilbakemeldinger og beskjed om at jeg har for høye forventninger, og selv må ta ansvar for mine følelser. Opplever dem som egosentriske og ute av stand til å møte meg med forståelse og en beklagelse, når det faktisk har vært på sin plass. De mener jeg er bitter og full av innestengt sinne. Det er vondt å høre, men jeg ser jo at de har et poeng. Jeg mener også at de nettopp bidrar til denne bitterheten, ved å møte meg med avvisning og forsvar heller enn respekt og forståelse. 

Å bryte familiebånd sitter langt inne. Det handler også om alle andre som blir berørt innad i storfamilien. Samtidig kjenner jeg magefølelsen taler for at nok er nok. Jeg begynner endelig å bli i stand til å stå opp for meg selv. Det er skummelt, og jeg har enda tendenser til å ende opp med tanker om at det er jeg som tar feil, er feil og ødelegger alt. Kjipe mønstre som dessverre ble etablert i mine barneår. Kjenner likevel sterkt at jeg er ferdig med å svelge kameler for husfredens skyld. Det går bare ikke lenger. Den siste konflikten var dråpen.  Kjenner en sterk tristhet over at det har blitt sånn, en følelse av skyld og av å ikke bety noe når det kommer til stykket. Vet de snakker sammen, og at de har en felles front og forståelse av situasjonen, som nok koker ned til at det er jeg som er vanskelig  

De er også preget av vår oppvekst, og det å innrømme feil og be om unnskyldning sitter langt inne. Angrep er beste forsvar. Jeg vil ikke være med på det lenger. Samtidig føles det så feil å bryte båndene... 

Noen med lignende erfaringer eller betraktninger? 

 

Anonymkode: 031c7...0c5

Når du forandrer ditt reaksjonsmønster så forandres dynamikken mellom dere. De har vært vant til at du var ettergivende og en "pleaser" som du beskriver. Det vil skape bølger i familien og ta tid for alle (også deg) å venne seg til et nytt mønster.

Se det an, det er ikke sikkert at det er nødvendig å helt bryte kontakten. Jeg ville iallfall gitt det litt tid. Har vært i noenlunde samme situasjon som du og etter en tid opplevde jeg å få respekt for at jeg stod opp for meg selv. Ikke alltid det var så populært, men litt etter litt har de vennet seg til det. Masse lykke til uansett hva du velger.  

 

Anonymkode: 93e6e...ec8

[AnonymBruker]

Min relasjon til mine søsken lignet på din, og jeg valgte å bryte helt med de. Det er nå over 20 år siden jeg har hatt kontakt med de. Det er jo dumt at man ikke skal kunne ha et forhold til sine egne søsken, men samtidig er det noe av det beste jeg har gjort. Det er absolutt sunnest for meg å ikke ha kontakt. Jeg fikk en bekreftelse på det da jeg i forbindelse med en spes. hendelse nylig fikk kontakt med den ene av de, for deretter å forsøke å gjenoppta kontakten videre. Det var absolutt ingenting som hadde endret seg i relasjonen etter 20 år. Så jeg angrer ikke mitt valg.

Anonymkode: c1e1f...68d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Når du forandrer ditt reaksjonsmønster så forandres dynamikken mellom dere. De har vært vant til at du var ettergivende og en "pleaser" som du beskriver. Det vil skape bølger i familien og ta tid for alle (også deg) å venne seg til et nytt mønster.

Se det an, det er ikke sikkert at det er nødvendig å helt bryte kontakten. Jeg ville iallfall gitt det litt tid. Har vært i noenlunde samme situasjon som du og etter en tid opplevde jeg å få respekt for at jeg stod opp for meg selv. Ikke alltid det var så populært, men litt etter litt har de vennet seg til det. Masse lykke til uansett hva du velger.  

 

Anonymkode: 93e6e...ec8

Det stemmer ikke i dette tilfellet, Hele livet har det vært det samme reaksjonmønster, så det er det at jeg har blitt voksen og innsett hvor ille det var i barndommen. Men forholdet "forandret" seg når bror nr 2 fikk sist første barn. Han har 3 barn.

Jeg gledet meg til å leke, snakke og tilbringe tid med barna, men det fikk jeg ikke lov til.

Bror nr 2 ville ikke la meg være alene med barna.

Bror nr 1. Lot meg aldri komme til når vi har hjemme hos foreldrene våre, og jeg husker ikke ordet (fint om noen kan hjelpe.over tok? ) så jeg forklarer. han kunne være inne med ungene, satt i stolen med begge ungene på fanget,når jeg snakket med de, avbrøtt han meg og snakket over meg til ungene, når jeg prøvde å spørre om jeg også kunne slippe til og vi kunne dele tiden sammen med ungene ble han sur og kranglete. Han var alltid til stede under disse besøkene alltid.

Dette er en av disse tingene jeg reagere på med foreldrene, bror er bøllete mot meg i DERES hjem, de sa aldri noe til han selvom de hørte det fordi de ikke ville blande seg inn. Så var det vel bare for meg å tusle tilbake til mitt rom.

Min bror som var onkel passet disse ungene ofte hjemme hos han eller tok de med på aktiviteter bare han og de, jeg ble aldri aldri invitert.

Under middager når jeg snakket med ungene, avbrøt han og snakket med videre med barna eller svarte på spørsmålene mine til ungene. 

 

Han var singel da, og etter at han fikk seg samboer var ikke ungene fullt så viktig lengre, og bror med barn ga bl annet beskjed om at elste man reagerte at på fortball kamper at han sto i nesa i mobilen (og her hadde bror og unge helt rett i å ta det opp) og lurte på hvorfor i det hele tatt han kom å se på kamper. MIn bror ble drit sur og kunne ikke skjønne kritikken og heller ikke rettet seg til kritikken.

Han ble invitert på lillejulaften, nyttårsaften og overraskelse fest til bror med barn, jeg ble det ikke.

Men jeg har hørt fra han nå at barn med bror har begynt i de siste årene og ikke inviterer han lengre, og snakker om hvor sårt det er.

Snakk om å ha selvinnsikt!

Anonymkode: 13bd1...b0e

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når du forandrer ditt reaksjonsmønster så forandres dynamikken mellom dere. De har vært vant til at du var ettergivende og en "pleaser" som du beskriver. Det vil skape bølger i familien og ta tid for alle (også deg) å venne seg til et nytt mønster.

Se det an, det er ikke sikkert at det er nødvendig å helt bryte kontakten. Jeg ville iallfall gitt det litt tid. Har vært i noenlunde samme situasjon som du og etter en tid opplevde jeg å få respekt for at jeg stod opp for meg selv. Ikke alltid det var så populært, men litt etter litt har de vennet seg til det. Masse lykke til uansett hva du velger.  

 

Anonymkode: 93e6e...ec8

Jeg har alltid valgt å stått opp for meg selv, og det er derfor jeg blir utelukket av hele familien. men når det gjelder ts kan du ha rett. Vanskelig å vite.

Anonymkode: 13bd1...b0e

[AnonymBruker]

Beklager jeg blinkset på innlegget som det var sitert på, og trodde det var svar til mitt innlegg.

Det var ikke mening å kuppe tråden din ts!

Anonymkode: 13bd1...b0e

[AnonymBruker]

TS kan ikke du fortelle mer om søskene dine?

Så kanskje du får mer råd

Anonymkode: 13bd1...b0e

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig at man opplever at det oppstår slike konflikter i relasjoner når man går i terapi, og endelig begynner å stå opp for seg selv. Det har flere grunner. For det første er omverden vandt til deg slik som du var før du begynte i terapi. Du forandrer deg, og det kan ta tid for omgivelsene dine å justere seg. Søsknene dine er vandt til at du ikke sier fra, og har kanskje frem til nå tenkt at du mener at det har vært greit sånn som det har vært. Når du nå plutselig (det vil oppleves som plutselig for dem, selv om det har vært en lang prosess for din del) begynner å sette foten ned, blir det vanskelig å forholde seg til. Det blir vanskelig fordi du ikke oppfører deg som "deg" lenger, og de vet ikke helt hvor de har deg. Dette er vanskelig å forholde seg til for noen og enhver, og sikkert litt ekstra utfordrende for dine søsken, som jo også har sin bagasje fra oppveksten. Hvis du nylig har begynt å si fra ville jeg ha sett det an en stund, for å se om ting bedrer seg når de blir kjent med den "nye" deg. 

En annen ting som ofte kan skje er at når man endelig begynner å si fra så blir det sagt fra veldig voldsomt. Jeg tror dette skjer delvis fordi man har mye oppbygd frustrasjon som man endelig får gitt uttrykk for, og delvis fordi man kanskje fortsatt er litt nervøs for å si fra, og dermed "tar i litt ekstra" . Nå trenger dette selvsagt ikke gjelde deg, men det gjelder mange i din situasjon. Jeg tenker at for noen er det en naturlig del av prosessen, og jeg har aldri opplevd noen som ikke på sikt har justert seg og funnet en bedre balanse i måten de sier fra på. Men jeg har hørt flere som i ettertid forteller at de mens det sto på ikke forsto hvor voldsomt de sa fra, og dermed heller ikke skjønte hvorfor omverden ofte reagerte. 

Før du eventuelt velger å bryte kontakten synes jeg du bør snakke med behandleren din om dette!

Anonymkode: 1559c...87e