Hvor lang tid tok det?

[Gjest kenneth]

(Delvis sammenfallende med en annen tråd her, men skitt la gå).

Hvor lang tid tok det for dere, fra dere møtte deres partner, til dere visste at han/hun vil jeg ha?

Var det full klaff fra første stund, med både sex, treffe partners venner og foreldre etc. etc., eller tok det faktisk litt tid før man gikk fra et uforpliktende forhold til mer stødige former?

Jeg spør fordi jeg befinner meg i et avstandsforhold (Norge/England) på 5. måneden. Trekker man fra tiden uten samvær, er det riktignok bare snakk om et 3-ukers forhold så langt, men man får ihvertfall (litt for) god tid til å tenke.

I en telefonsamtale forleden, kom det vel fram at jeg kanskje tolket av vi var mer "close" enn hva hun gjorde. (Jeg har angst for slike situasjoner, hvor den ene rykker fortere fram). Pr. nu. føler jeg at vi er mer "friends with benefits" enn et par.

Jeg har forsåvidt ikke hastverk (kan tidligst flytte sammen om 2 år åkke som), men man søker hele tiden en slags bekreftelse, på at man "har" noe/"er" noe. Jeg må innrømme jeg tenker alt for mye på dette, og det tærer på humøret.

Grunnet dødsfall i hennes familie, har vi nå ikke møttes på 7 uker, og jeg har store problemer med å konsentrere meg om daglige gjøremål.

Jeg antar det jeg ønsker å høre er at "det for noen er vanlig å ta seg god tid før man blir sikker på en partner". (Tilsvarende, vil jeg kanskje ikke like å høre at "Dette vet man med en gang. Tviler man etter 3 uker/5 mnd, så er dette et tegn på at dere ikke er liv laga" )

Har jeg egentlig et problem? Har jeg noe å sutre over? Hvorfor kan jeg ikke bare slå meg til ro og ta det litt piano, og se an sakene? Hvorfor søker jeg hele tiden denne dustete bekreftelsen på at hun har tro på oss?

Jeg er selvfølgelig redd for å miste henne. Antar det er dette som gjør meg usikker. (Samtidig skulle jeg ønske jeg var såpass sikker at jeg ikke følte meg tilbøyelig til å brette ut sjela mi på et forum...)

Noen innspill?

[Gjest gjesta]

Jeg ble forelska etter få dager.. Alt kom naturlig etterhvert, ganske så kjapt..

Men , avstandsforhold, det var jeg i tidligere, men det gikk ikke i lengden.. Men også fordi jeg egentlig ikke elsket ham.

Dødsfall i familien..hmm.. Hun har sikkert nok å tenke på akkuratt nå. Men hvis dere er ment for hverandre, går det seg nok til. Du kan kanskje sende en mail, at du tenker på henne.. Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Hei du! Jeg foreslår at du forteller henne at du er usikker på hva slags forhold dere har, og ber henne si sin mening om det. Husk å få med hva du mener/føler også. Dere høres jo ut som dere er close nok til å ta den diskusjonen. Det er vel sikkert godt for henne også, å vite hvor dere har hverandre. Spill med åpne kort, og ta tiden til hjelp! Ikke noe å stresse med, så lenge du slipper å gå rundt å lure på hva hun føler og vil.

[Gjest Anonymous]

Jeg har alltid visst sånn omtrent i det skundet jeg så personen. Man bare "vet".

Avstandsforhold har jeg ikke noe godt å si om. Tror ikke det akkurat er noen bra løsning. Da finnes det fisk som er nærmere...

[Gjest Anonymous]

Avstandsforhold på 5. måned.. hmmm, det er vel ofte at det kommer en kritisk fase etter en hvis tid og muligens er du der nå. Men det kan også bare være en overfortolkning.........

Samtidig innbiller jeg meg at hun har mer enn nok å tenke på i forbindelse med dette dødsfallet.

Har vel ikke så mange gode råd bortsett fra å kjøre et åpent og ærlig løp med å fortelle henne om tankene dine. Muligens er det bedre å skrive dem ned slik at hun kan fordøye det du sier i fred og ro.

Samboeren min var sikker etter 2 dager :o

men jeg trengte vel en 2 måneder før jeg skjønte at dette var noe jeg var villig til å satse på.......

[Gjest kenneth]

Har vel ikke så mange gode råd bortsett fra å kjøre et åpent og ærlig løp med å fortelle henne om tankene dine. Muligens er det bedre å skrive dem ned slik at hun kan fordøye det du sier i fred og ro.

Jepp. Etter en dårlig telefonsamtale på tirsdag, drodlet jeg ned en mail om hva jeg tenkte og følte. I svarmailen kom det fram at hun var litt overrasket over at jeg følte vi var såpass "close". (Jeg hadde blant annet tilbudt meg å komme over til henne i tidsrommet fra nevøen ble syk og til han døde, samt også delta i begravelsen. Jeg har møtt alle vennene hennes, samt foreldrene, men ikke søstera/familen med nevøen). Hun skrev da at hun fortsatt mente det var "early days", og at hun ikke visste om vi var kompatible på sikt. (Men hun understreket samtidig at hun ikke ønsket å gjøre det slutt, men hun hadde bare ikke grublet så mye på det).

Samboeren min var sikker etter 2 dager :o  

men jeg trengte vel en 2 måneder før jeg skjønte at dette var noe jeg var villig til å satse på.......

Men, inntil du selv kom til den erkjennelsen av at han var noe å satse på, hvordan forløp den perioden? Jeg har inntrykk av at det å blottlegge sjela si overfor en partner som er litt mer kjølig innstilt (ihvertfall på det tidspunktet), kan være uheldig? Føler liksom ikke for å si at "Jeg må innrømme jeg er veldig betatt av deg, og håper du etterhvert kommer etter". Så langt har jeg nok langt på vei klart å oppføre meg normalt, med tanke på hva jeg faktisk føler, men på sikt virker det som et slitsomt prosjekt.

[Gjest Anonymous]

Hei igjen,

skjønner at du er litt skuffet over den lunkne responsen i forbindelse med begravelsen. Det hadde jeg også blitt. Er hun engelsk?? I såfall kan det skyldes at de er litt mer reserverte og tilbakeholdne enn oss på flere områder (Bare en myte at nordmenn er så kjølige!!).

Så fint at du sendte en lang mail om dette. Svaret hennes var vel OK nok. Viser bare at i begynnelsen så går man fram i ulikt tempo - som jo kan være frustrerende for begge.

Perioden vår på 2 måneder foreløp egentlig greit. Jeg sa som sant var at jeg trengte tid til å bli bedre kjent med han og det aksepterte han (tror jeg). Tror kanskje at vi legitimerte dette med at vi er svært forskjellige som personer - han er impulsiv og besluttsom, jeg er treg og nølende.

Det er mulig han syntes at denne perioden var slitsom (uten at han har sagt det til meg), men vi klarte oss igjennom den mest fordi vi tok en dag av gangen.

I tillegg var han veldig "flink" til å "argumentere" for at det skulle være oss. Pøste på med kjærtegn, komplimenter m.m som tilslutt gjorde at han "bestod" testen.

Du får tolke " i beste mening. Da jeg traff han lå jeg nede hardt såret med flere knivstikk i hjertet. Orket ikke satse på nytt før jeg var 100% sikker på at han var seriøs. Hadde han ikke blottlagt sjela si, hadde jeg nok trukket meg vekk, for å si det sånn.......

Det er mulig din venninne tenker litt i samme bane. Det er likevel umulig å si hvor lang tid hun trenger. 6 måneder eller 8 måneder... 1år.... og hvor lenge skal nå du vente.....

Veldig vanskelig situasjon... Er redd at hvis bekreftelsene dine går over til mas, vil hun trekke seg.....

[Gjest kenneth]

Jepp, hun er engelsk. (Hun 36, jeg 30)

Joda, mailen var forsåvidt bra den. Hun ba så veldig om unnskyldning for at hun hadde behandlet meg litt dårlig det siste. Jeg har virkelig gjort det jeg kunne for å backe henne opp, og mailen min var således en tankevekker for henne. Oppsummert var det unnskyldning+masse godord+det at vi var på et tidlig stadium.

Og ja, jeg er veldig oppmerksom på mase-momentet.

Hadde egentlig tenkt å ta en seriøs prat på kammerset i.f.m. en langweekend vi hadde planlagt forleden. Men den ble avlyst p.g.a. dødsfallet. Men, ettersom dette gnager såpass på meg som det gjør, får jeg nok ta det opp ved neste korsvei. Ikke så lett å ta det over telefonen heller. Best å ta det ansikt til ansikt.

Takk for tilbakemelding forresten!

[Gjest Anonymous]

Bare hyggelig.

Du får prøve gi henne litt slack da. Kvinner har en tendens til å tenke langt frem... hun sitter vel akkurat nå og vurderer hvordan livet med barn i Norge arter seg.

Mulig hun trenger flere tankevekkere eller dytt i riktig retning. Kan jo hende at det "løsner" utover påskeferie og sommerferier.

Lykke til!

p.s Kan jo ellers anbefale en engelsk kjæreste på det varmeste, hø hø....

[Gjest Betty Boop]

Jeg har også hatt et avstandsforhold Norge/England (jeg norsk han engelsk). Vi møttes for 3,5 år siden. Om 3 måneder er vi mann og kone. Han ble fort sikker på at jeg var den rette - jeg trengte litt mer tid. Antakelig fordi jeg kun hadde vært singel i 2 måneder når vi traff hverandre. Derfor var det veldig ok for meg å begynne med et avstandsforhold - mye tid til seg selv, men deilig å være kjæreste når vi traff hverandre i helgene. En gang etter et halvt til ett år etter at vi ble sammen, ble vi enige om at vi ville flytte til samme land. Halvannet år etter at vi ble kjærester flyttet han til Norge, og har nå vært her i 2 år.

M.a.o: ingen grunn til panikk enda!

[nallemaja]

Jeg kunne aldri vært i et forhold der han etter 5 måneder ikke var hodestups og alvorlig forelsket og avhengig av meg

Jeg har alltid bare stupt i det og vært intensiv fra første sekund. Er jeg forelska så er jeg forelska, da satser jeg på å vise følelsene mine og være meg selv, og det samme har de jeg har vært sammen med gjort. flytta sammen etter noen uker og slikt. Da finner man iallefall fort ut om dette er noe å satse på eller ikke...

Mannen min og jeg var venner i en måned, så kyssa vi og da var det gjort. Flytta sammen etter 3uker, kjøpte hus etter 6, forlova etter9, gift etter 1,2år...og er det fortsatt...

Ut ifra meg og mine egne erfaringer vet jeg at hvis jeg opplevde dødsfall i familien og en vanskelig tid, så hadde kjæresten min vært veldig viktig for meg. Hadde trengt han veldig da! men det er jo meg. Merkelig nok er det massevis av folk(kanskje mest kvinnfolk) der ute som må tenke så mye og ta alt så fornuftig og sakte... kan rett og slett ikke skjønne at det er skikkelig forelskelse på gang da!

(men jeg er rar slik, så ikke bry deg om det jeg sier :-? )

[Dødspingvinen]

Det gikk utrolig fort med meg og mannen. Flyttet sammen etter ett par uker, og var fullstendig klar over at dette var mannen for meg etter en tre måneders tid.

Har i ettertid hørt fra vennene hans at han begynte å planlegge bryllup i løpet av den første måneden. Av og til går ting fort, av og til ikke. Det betyr ikke at følelsene er svakere eller sterkere. Tidspunktene pleier å komme helt naturlig, en dag oppdager du det bare.

[Gjest Gitte]

\

Endret 11. juli 2007 av Gitte

[Gjest kenneth]

hadde ikke jeg fått møte noen i familien til typen innen 5 mnd hadde jeg veldig lurt på hva han tenkte på... blir vel noe annerledes når man bor i hvert sitt land, men etter 5 mnd burde man vite om dette er noe å satse på videre... og er det det er å møte familien en naturlig del av det...

men det var mitt synspunkt

Nå har jeg møtt foreldrene, og en av de første gangene jeg var over spurte hun om vi skulle dra på besøk til søstera. Jeg avslo da, fordi jeg hadde litt angst for 2 engelske unger...

[maki]

Første gang jeg så han tenke jeg bare WOW. Var i et forhold da, så holdt meg til å se. Men ble fort forelsket i han å gjore det slutt med kjæresten (var et skrekkelig dårlig forhold og vi hadde gjort det slutt mange ganger...ikke at man har rett til å forelske seg i noen andre av den grunn og jeg prøvde i lang tid å ikke føle sånn og jobbet med forholdet, men det var heldigvis ikke til redde )

Så etter noen mnd som fri så prøvde jeg meg uten hell. Så noen mnd etter det igjen prøvde jeg meg må nytt (gir da ikke opp så lett) men nei da.

Så noen mnd`r etter det så kontakta han meg, vi møttes i byn igjen, så kom han til meg dagen etter å vi prata hele dagen. Uka etter ble vi sammens, 2-3 uker etter på møtte jeg hele familien hans. Så etter han fikk opp øya har det gått virkelig fort fram.

[ivanka]

tror sånt tar lenger tid å finne ut i avstandsforhold. ett av problemene blir jo at hvis man skal SATSE så er implikasjonene så store i forhold til hele tilværelsen for minst en part. og at man alltid har for lite tid sammen til å bli ordentlig kjent. man må liksom bestemme seg FØR man har opplevd noen hverdager sammen - VANSKELIG VANSKELIG!

nei tja jeg vet ikke.

har ikke noe fornuftig å si. er i et avstandsforhold selv og det driver meg nesten fra vettet. tror jeg hadde valgt det bort hvis jeg ikke var sikker på at dette er mannen jeg MÅ ha, bare pga hvor komplisert og frustrerende det er å leve på denne måten.

[Gjest Anonymous]

Tror avstandsforhold har en helt annen rytme enn andre forhold. Tid oppfattes på en helt annen måte når man er fra hverandre i lange perioder og så sammen i intense øyeblikk.

Synes heller ikke du har noen grunn til panikk ennå. Folk er så forskjellige og hun har da heller ikke vist tegn på at hun ikke vil fortsette lengre. Bare det at hun har et annet tempo enn deg.

[Gjest Gjesta]

Kan man vite sånt da??? Det tar jo lang tid før man virkelig blir kjent med et menneske , og jeg har vært forelsket mange ganger, og alle gangene har jeg trodd at det var mannen i mitt liv Men jeg skjønte det jo i de fleste tilfeller da at det ikke var det likevel