Til dere som mener at psykisk sykdom er tull. Dere tar grundig feil.

[AnonymBruker]

Jeg har lest her inne at enkelte virker å betvile hvorvidt psykisk sykdom finnes eller ei. Noen mener det er oppspinn, dramatikk og at disse menneskene egentlig ikke er syke, men late. 

Det jeg ikke skjønner er hvordan noen kan benekte at psykisk sykdom finnes. Selvfølgelig finnes det. Og selvfølgelig finnes det mennesker som er syke uten at de finner det på, er dramatiske eller late. Man velger ikke å være syk, og psykiske problemer er nettopp dette: sykdom! Alle har følelser, og en psykisk lidelse er en tilstand hvor personen ofte har følelser som er veldig mye sterkere og påtrengende- som skaper betydelige problemer i hverdagen. Hvordan kan noen benekte at noen har veldig mye følelseskaos, angst og depresjoner? Eller f.eks schizofreni? Hvem ligger innlagt i 10 år for gøy? Hvordan skal en person som har opplevd omsorgssvikt, misbruk og vold ikke utvikle relasjonsvansker og PTSD?

Jeg vil gjerne høre av dere som mener at psykisk sykdom er tøv og oppspinn hvilke argumenter dere har for å si dette. Kjenner dere alle mennesker i hele verden og kan si at det de sliter med ikke er reelt? Har dere selv aldri vært borti en psykisk lidelse og tror dere har fasiten for absolutt alle? Eller tar dere utgangspunkt i en person dere kjenner som dere selv mener ikke er syk?

Anonymkode: 7df85...36a

[AnonymBruker]

Nei, vær så snill... ikke start diskusjoner med så lite intelligente folk 🤦‍♀️ Det blir som å synke ned på deres nivå.

Anonymkode: eb395...146

[Fistee]

Det er altfor mange folk på KG som krangler om alt og ingenting, så bare drit i de som kverulerer. Om ikke annet så beviser deres egen oppførsel at psykisk sykdom er noe reelt, som kan få utslag i KG-posting.

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst med en psykisk syk mor, og selv om jeg anerkjenner at hun er syk, så er hun også lat og egosentrisk i den forstand at hun har energi til å gjøre det son gir henne glede og ingen energi til å gjøre andre glade. 

Hun er en parasitt som suger alle tomme for energi, innsatsvilje og penger. Og hun føler seg berettiget til det, for hun er jo syk. Stakkars henne, liksom. 

Anonymkode: 8d6d7...ef7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er oppvokst med en psykisk syk mor, og selv om jeg anerkjenner at hun er syk, så er hun også lat og egosentrisk i den forstand at hun har energi til å gjøre det son gir henne glede og ingen energi til å gjøre andre glade. 

Hun er en parasitt som suger alle tomme for energi, innsatsvilje og penger. Og hun føler seg berettiget til det, for hun er jo syk. Stakkars henne, liksom. 

Anonymkode: 8d6d7...ef7

Det skal sies at mye sykdom og problemer gjør at man blir mer selvsentrert og sykdomsfokusert. Mye fokus går med på å holde hodet over vann. 

Behandling blir også tolket veldig forskjellig. Det man kan si for å gi en pasient mer selvtillit og tro på seg selv, kan en annen bruke som hvilepute for å gjøre null egeninnsats. 

En rusmissbruker jeg kjenner bruker en hvilepute som heter « jeg har en sykdom og kan ikke noe for det».  Den hvileputen gjør at vedkommende ikke legger to pinner i kors for å bli rusfri. 

Anonymkode: b049e...714

[AnonymBruker]

Det er sikkert vanskelig for friske folk å sette seg inn i situasjonen til en som er psykisk syk. Det ser tilsynelatende ut til at de bare sitter og later seg og gjør som de vil. "Heldige de som kan ha det slik". Men jeg har slitt litt med depresjon og har både opp- og nedturer og kan derfor se det litt fra begge sider.

Det går ikke bare utover motivasjonen til å jobbe, rydde og andre ting som er nødvendig. Det går også utover motivasjonen til å drive med ting som interesserer. F.eks. om man liker å gå turer, så blir det vanskelig å komme seg ut av huset. Liker man å sy, male, lage mat eller annet så blir heller ikke dette gjort. Det er akkurat som at hele kroppen skrues ned på lavgir, at man ikke orker å ta i mer enn 20% av kreftene man egentlig har. Har man egentlig fysiske krefter til å løfte noe som veier 50kg, så orker man ikke ta i mer enn 10kg likevel. Alle ting skjer med minste motstands vei. Istedenfor å lage mat, blir det heller å finne noe lettvint ferdigmat og å prøve å få tiden til å gå via ting som ikke krever noe innsats (TV osv). Man mister fullstendig fokus og oversikt. Alt føles uoverkommelig, man føler man har etterslep av 1000 ting som skulle vært gjort, men klarer ikke å peke på nøyaktig hva disse tingene er. Man mister også all selvfølelse og føler at man ikke strekker til.

Man kan si til seg selv at "Nå er det bare å reise seg opp av sofaen og rydde". Rent fysisk har man jo krefter til det, og man klarer å tvinge seg opp. Man klarer gjerne å fullføre den ene oppgaven, men så mister man piffen igjen. Man sitter igjen med en tom følelse og spør seg selv om det virkelig betydde noe likevel.

Anonymkode: 24cdf...eaa

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er sikkert vanskelig for friske folk å sette seg inn i situasjonen til en som er psykisk syk. Det ser tilsynelatende ut til at de bare sitter og later seg og gjør som de vil. "Heldige de som kan ha det slik". Men jeg har slitt litt med depresjon og har både opp- og nedturer og kan derfor se det litt fra begge sider.

Det går ikke bare utover motivasjonen til å jobbe, rydde og andre ting som er nødvendig. Det går også utover motivasjonen til å drive med ting som interesserer. F.eks. om man liker å gå turer, så blir det vanskelig å komme seg ut av huset. Liker man å sy, male, lage mat eller annet så blir heller ikke dette gjort. Det er akkurat som at hele kroppen skrues ned på lavgir, at man ikke orker å ta i mer enn 20% av kreftene man egentlig har. Har man egentlig fysiske krefter til å løfte noe som veier 50kg, så orker man ikke ta i mer enn 10kg likevel. Alle ting skjer med minste motstands vei. Istedenfor å lage mat, blir det heller å finne noe lettvint ferdigmat og å prøve å få tiden til å gå via ting som ikke krever noe innsats (TV osv). Man mister fullstendig fokus og oversikt. Alt føles uoverkommelig, man føler man har etterslep av 1000 ting som skulle vært gjort, men klarer ikke å peke på nøyaktig hva disse tingene er. Man mister også all selvfølelse og føler at man ikke strekker til.

Man kan si til seg selv at "Nå er det bare å reise seg opp av sofaen og rydde". Rent fysisk har man jo krefter til det, og man klarer å tvinge seg opp. Man klarer gjerne å fullføre den ene oppgaven, men så mister man piffen igjen. Man sitter igjen med en tom følelse og spør seg selv om det virkelig betydde noe likevel.

Anonymkode: 24cdf...eaa

Det her satte helt nøyaktig ord på hvordan jeg har det, jeg er deprimert, har PTSD og spiseforstyrrelse. Har jo bedre og dårligere perioder. Og i de bedre periodene, klarer jeg å gå tur og gjøre en del husarbeid. Og ha det sånn, er ikke ett valg jeg tar. Og jeg går i behandling, jeg jobber med å bli bedre. Men jeg har en så traumatisk barndom, at å bli frisk er nok ikke helt mulig, men å få ett bedre liv, håper jeg virkelig jeg får.

Anonymkode: 17fcd...76a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er sikkert vanskelig for friske folk å sette seg inn i situasjonen til en som er psykisk syk. Det ser tilsynelatende ut til at de bare sitter og later seg og gjør som de vil. "Heldige de som kan ha det slik". Men jeg har slitt litt med depresjon og har både opp- og nedturer og kan derfor se det litt fra begge sider.

Det går ikke bare utover motivasjonen til å jobbe, rydde og andre ting som er nødvendig. Det går også utover motivasjonen til å drive med ting som interesserer. F.eks. om man liker å gå turer, så blir det vanskelig å komme seg ut av huset. Liker man å sy, male, lage mat eller annet så blir heller ikke dette gjort. Det er akkurat som at hele kroppen skrues ned på lavgir, at man ikke orker å ta i mer enn 20% av kreftene man egentlig har. Har man egentlig fysiske krefter til å løfte noe som veier 50kg, så orker man ikke ta i mer enn 10kg likevel. Alle ting skjer med minste motstands vei. Istedenfor å lage mat, blir det heller å finne noe lettvint ferdigmat og å prøve å få tiden til å gå via ting som ikke krever noe innsats (TV osv). Man mister fullstendig fokus og oversikt. Alt føles uoverkommelig, man føler man har etterslep av 1000 ting som skulle vært gjort, men klarer ikke å peke på nøyaktig hva disse tingene er. Man mister også all selvfølelse og føler at man ikke strekker til.

Man kan si til seg selv at "Nå er det bare å reise seg opp av sofaen og rydde". Rent fysisk har man jo krefter til det, og man klarer å tvinge seg opp. Man klarer gjerne å fullføre den ene oppgaven, men så mister man piffen igjen. Man sitter igjen med en tom følelse og spør seg selv om det virkelig betydde noe likevel.

Anonymkode: 24cdf...eaa

Du setter så fint ord på det, akkurat slik er det! 

Anonymkode: 83012...50f

[Gjest studentmammaen]

Jeg tenker at det er vanskelig å se og dermed vanskelig å tenke på som noe reelt..

[Djungelvrål]

Jeg hever meg glatt over så dumme og uintelligente mennesker. Syns mest synd på de.

[AnonymBruker]

Helt enig. Jeg veier 35 kg og blir så provosert når folk sier jeg slanker meg for å tiltrekke meg menn og så forklarer de hvor usexy jeg er osv og at det er bare å spise... Jeg er syk for faen!!! 

Anonymkode: 5ccaa...023

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er sikkert vanskelig for friske folk å sette seg inn i situasjonen til en som er psykisk syk. Det ser tilsynelatende ut til at de bare sitter og later seg og gjør som de vil. "Heldige de som kan ha det slik". Men jeg har slitt litt med depresjon og har både opp- og nedturer og kan derfor se det litt fra begge sider.

Det går ikke bare utover motivasjonen til å jobbe, rydde og andre ting som er nødvendig. Det går også utover motivasjonen til å drive med ting som interesserer. F.eks. om man liker å gå turer, så blir det vanskelig å komme seg ut av huset. Liker man å sy, male, lage mat eller annet så blir heller ikke dette gjort. Det er akkurat som at hele kroppen skrues ned på lavgir, at man ikke orker å ta i mer enn 20% av kreftene man egentlig har. Har man egentlig fysiske krefter til å løfte noe som veier 50kg, så orker man ikke ta i mer enn 10kg likevel. Alle ting skjer med minste motstands vei. Istedenfor å lage mat, blir det heller å finne noe lettvint ferdigmat og å prøve å få tiden til å gå via ting som ikke krever noe innsats (TV osv). Man mister fullstendig fokus og oversikt. Alt føles uoverkommelig, man føler man har etterslep av 1000 ting som skulle vært gjort, men klarer ikke å peke på nøyaktig hva disse tingene er. Man mister også all selvfølelse og føler at man ikke strekker til.

Man kan si til seg selv at "Nå er det bare å reise seg opp av sofaen og rydde". Rent fysisk har man jo krefter til det, og man klarer å tvinge seg opp. Man klarer gjerne å fullføre den ene oppgaven, men så mister man piffen igjen. Man sitter igjen med en tom følelse og spør seg selv om det virkelig betydde noe likevel.

Anonymkode: 24cdf...eaa

Spot on! Anbefaler alle å søke opp I had a black dog, his name was depression på YouTube.

Anonymkode: aa6ac...e1b