Virker håpløst, klarer ikke å gi opp

[AnonymBruker]

Mann her i slutten av 30-årene. Gift i over 10 år, to barn på 11 og 13 år. Bygget nytt hus sammen nylig utenfor Oslo. Livet smilte. Som alle andre har vi hatt våre diskusjoner opp gjennom. Vi har begge gode og dårlige egenskaper, men jeg har elsket henne for den hun er på godt og vondt. Det trodde jeg var gjensidig. I vinter etablerte hun imidlertid kontakt med en annen mann bak min rygg. SMSer og telefonsamtaler som økte i omfang. Emosjonelt utroskap. Pågikk noen måneder til jeg oppdaget det ved en tilfeldighet. Hun lovet å avslutte dette, men sa at følelsene for meg hadde flatet ut. Hun la også vekt på mine negative egenskaper og at jeg var skyld i at følelsene hennes over tid hadde flatet ut. Begynte med parterapi, hun hadde lite å bidra med. Viste seg etter noen måneder at han fyren hadde konaktet henne på nytt og at hun hadde fortsatt å gå bak ryggen min. Hun sier at hun ikke ser for seg noen fremtid med han, men har vært smigret av oppmerksomheten og blitt betatt. Men hun sier at de nå ikke lenger har kontakt. De skal imidlertid omgåes i fremtiden på en fritidsaktivitet sammen med mange andre. Etter fire måneder der vi skulle jobbe med forholdet for å se om vi kunne få en ny start, har vi ikke kommet noe videre. Jeg har virkelig tatt grep for å gjøre noe med de sidene hun har reagert på tidligere. Dette har hun selvsagt registrert. Hun kommer likevel stadig trekkende med gamle eksempler fra fortiden som har såret henne.

Virker som om hun strever med å sette en strek, og prøve å se fremover. Med andre ord stuck in the past, noe som gjør tilgivelse vanskelig. Noen tips til hvordan man kan klare dette? 

Jeg ønsker å gjøre det jeg kan for at vi skal få en ny start. Denne motivasjonen har gjort at jeg har holdt hodet over vannet, selv om det har vært knalltøft. Føler hele livet mitt står ved en skillevei.

Hun syntes det var krevende å skulle jobbe med parforholdet, og følte at hun ble kvelt av å gå hjemme under disse omstendighetene. Hun sa at vårt eneste håp ville være å bo fra hverandre noen måneder for å se om dette ville hjelpe. Dette har vi gjort noen uker.

Jeg sliter med dette! Det var tøft tidligere, men dette er om mulig enda verre. Jeg føler meg hjelpeløs og kan ikke påvirke utfallet.

Da er det sikkert mange som vil tenke. Ikke gjør det. Kom deg unna. Ikke utslett deg selv osv. Jeg forstår alt det der. Men håpet om at hun KAN få satt ting i perspektiv og velge meg og oss som familie på nytt, gjør at jeg ikke klarer å la være å gi det en sjanse. Selv ikke hun selv vet hvordan hun føler det om noen måneder? Jeg klarer ikke å se mine barn i øynene og si at ikke alle steiner har vært vendt.

Samtidig synes jeg det drøyt at min kone er villig til å la meg gå i uvisse i tilsammen over et halvt år før hun bestemmer seg for om vi skal prøve å få en ny start.

Det får meg til å lure på om hun egentlig har bestemt seg for å skilles, men strever med å gjennomføre det. Om det vil holder på med nå bare er en "feig" måte å skille seg på. Samtidig har hun vært klar ovenfor ungene at vi gjør dette fordi målet er å finne tilbake til hverandre. Uten at dette trenger å bety så mye. 

Jeg klarer imidlertid ikke å gi slipp på håpet. Men jeg kjenner at dette ikke er bra for den mentale helsen. Damen i parterapi sa at vi hadde god tid, men at det hastet å finne ut om man ville gi det en sjanse. Jeg skjønner nå godt hva hun mener. Har hele tiden prøvd å stå i dette med rak rygg, være sterk, trene og fokusere på hva JEG kan bidra med i prosessen. Når vi så flyttet fra hverandre, føles det som om det er lite jeg kan gjøre. Føler meg nå ganske maktesløs. Tror jeg bør snakke en psykolog e.l. for å unngå at dette skader meg.

Hadde jeg skulle gitt råd til noen andre i samme situasjon, ville jeg sikkert sagt at dette prosjektet er nytteløst. Men når det gjelder eget liv, egen fremtid og egne barn, føles det umulig å gi opp.

Vet egentlig ikke hvilke råd jeg spør etter. Kanskje mest av alt, hvordan unngår jeg at dette knekker meg? 

Anonymkode: b3367...bcd

[AnonymBruker]

Vanskelig å si noe om uten at du sier noe om hva disse tingene hun har reagert på, er. Generelt så er det vel sånn at ting gjerne krasjer (da mener jeg før hun var emosjonelt utro) hvis en part unnlater å ta opp tydelig og/eller den andre ikke skjønner hva den andre sliter med. Uansett, hun er sterkt i tvil om forholdets framtid. Å bruke et uttrykk som å bli kvalt, er veldig sterkt. Vil oppfordre deg til å bo fra hverandre så lenge hun føler det på den måten. Hvorvidt hun aktivt jobber med forholdet på sin måte, vet vel bare hun. Og knapt nok hun. Som du sier, du skylder ikke minst dine barn å prøve å redde forholdet.

Hvis jeg var deg, så hadde jeg tatt det at hun er ute av huset litt som en gave. Dette er også tida for DEG. Ikke fordi du skal flørte med andre damer, men fordi hun mister litt "makt" over deg når hun ikke omgås deg daglig. Du blir nødt til å henvende deg til andre voksne (familie, venner, kolleger) for emosjonell støtte eller bare noen å prate med. Kanskje du kan klare å se på det litt som at hun er på et tre måneders jobboppdrag i utlandet, på et sted med lite mulighet for telefonkontakt? Bare sette hele dama litt på pause, og se hva som skjer. 

Du kan ikke påvirke utfallet direkte. Som du sier, har du gitt deg du har til nå, og tom gitt deg i kast med en veldig generøs måte å gi henne frihet på. Dersom hun velger å komme tilbake, har dere kanskje noe å jobbe videre på, slik at dere kan finne tilbake eller omdefinere forholdet slit dere ønsker. Dersom dette er begynnelsen på slutten, kan hun kan ikke si at du holdt henne i sine klamme hender til siste slutt. Da går hun fordi hun går.  

Til slutt vil jeg si noe...Også barna deres er i praksis generøs mot sin mor nå. Jeg vet ikke om dette har vært et tema i terapien deres, men hun trekker seg åpenbart et godt stykke unna også som mor. Mulig dette har å gjøre med kjernen i deres tidligere konflikter, hva de nå enn går ut på? Er du klar for å eventuelt få hovedomsorgen for barna etter et samlivsbrudd? Det er faktisk barna jeg synes mest synd på - i den alderen de er i, er de vare for inntrykk og forbilder. Vær et forbilde og en trygghet for dem, for de trenger minst en de kan lene seg mot.

Anonymkode: 9c2a5...dcc

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vanskelig å si noe om uten at du sier noe om hva disse tingene hun har reagert på, er. Generelt så er det vel sånn at ting gjerne krasjer (da mener jeg før hun var emosjonelt utro) hvis en part unnlater å ta opp tydelig og/eller den andre ikke skjønner hva den andre sliter med. Uansett, hun er sterkt i tvil om forholdets framtid. Å bruke et uttrykk som å bli kvalt, er veldig sterkt. Vil oppfordre deg til å bo fra hverandre så lenge hun føler det på den måten. Hvorvidt hun aktivt jobber med forholdet på sin måte, vet vel bare hun. Og knapt nok hun. Som du sier, du skylder ikke minst dine barn å prøve å redde forholdet.

Hvis jeg var deg, så hadde jeg tatt det at hun er ute av huset litt som en gave. Dette er også tida for DEG. Ikke fordi du skal flørte med andre damer, men fordi hun mister litt "makt" over deg når hun ikke omgås deg daglig. Du blir nødt til å henvende deg til andre voksne (familie, venner, kolleger) for emosjonell støtte eller bare noen å prate med. Kanskje du kan klare å se på det litt som at hun er på et tre måneders jobboppdrag i utlandet, på et sted med lite mulighet for telefonkontakt? Bare sette hele dama litt på pause, og se hva som skjer. 

Du kan ikke påvirke utfallet direkte. Som du sier, har du gitt deg du har til nå, og tom gitt deg i kast med en veldig generøs måte å gi henne frihet på. Dersom hun velger å komme tilbake, har dere kanskje noe å jobbe videre på, slik at dere kan finne tilbake eller omdefinere forholdet slit dere ønsker. Dersom dette er begynnelsen på slutten, kan hun kan ikke si at du holdt henne i sine klamme hender til siste slutt. Da går hun fordi hun går.  

Til slutt vil jeg si noe...Også barna deres er i praksis generøs mot sin mor nå. Jeg vet ikke om dette har vært et tema i terapien deres, men hun trekker seg åpenbart et godt stykke unna også som mor. Mulig dette har å gjøre med kjernen i deres tidligere konflikter, hva de nå enn går ut på? Er du klar for å eventuelt få hovedomsorgen for barna etter et samlivsbrudd? Det er faktisk barna jeg synes mest synd på - i den alderen de er i, er de vare for inntrykk og forbilder. Vær et forbilde og en trygghet for dem, for de trenger minst en de kan lene seg mot.

Anonymkode: 9c2a5...dcc

Du verden for et reflektert svar! Har lest litt her inne i det siste, og gjengangere som "dropp henne", "løp", "redd deg selv", "ha litt selvrespekt" etc. gjorde at jeg ikke var sikker på om det hadde så mye for seg å skrive her. Men når man kverner mye på egenhånd er det faktisk veldig befriende når noen klarer å gi noen reflekterte svar. Gi litt nye perspektiv. Få litt hjelp til å komme ut av vonde tankemønstre. Tusen takk. 

Jeg vet at jeg har mange gode egenskaper. Diskusjonene vi har har imidlertid oftest handlet om de områdene jeg ikke har bidratt godt nok. Det dreier seg om husarbeid, skjev fordeling, har bidratt for dårlig om morgenen da jeg er utpreget b-menneske etc. 

Når det gjelder barna, er vi begge veldig glade i de og noe annet enn 50-50 er nok uaktuelt. 

Anonymkode: b3367...bcd

[AnonymBruker]

TS her. 

En ting jeg merker plager meg, er at jeg ikke vet om hun nå har en plan for at vi ikke skal være på samme plass om noen måneder? Eller om hun bare er lettet og nyter friheten ved å ikke være med meg, og fokuserer lite på forholdet. 

For meg er det noen helt avgjørende spørsmål hun er nødt ta stilling til. Disse henger sammen:

* Hva skal til for at hun kan tilgi det som har såret henne i vårt forhold?

* Hva skal til for at hun klarer å sette en strek og se fremover. Det betyr samtidig at man ikke stadig har behov for å komme med negative eksempler fra fortiden.

* Hva skal til for at hun klarer å fokusere på mine positive sider?

* Hva skal til for at vi skal gi hverandre en ny start? 

Jeg mener dette er helt avgjørende spørsmål. Hvordan kan man ellers komme seg videre? Dersom vi er på samme sted om noen måneder, har jo dette vært bortkastet.

Jeg har lyst til å spørre henne om hun har en plan og er bevisst på disse spørsmålene. Det er jo avgjørende! Samtidig har vi blitt enige om å begrense kontakten. Kanskje vil hun føle at jeg pusher henne ved å si dette? Er det bedre å bare håpe på at hun har fokus på disse tingene?

Huff, dette er vanskelig! 

Anonymkode: b3367...bcd

[AnonymBruker]

Jeg synes det virker som du går på tå rundt henne. Hun bedrar deg. Hun bedrar deg igjen. Hun jager deg ut av hus. Du bare nikker og lar deg styre.

Kan du ikke bare legge din egen plan for hva DU vil og så legge den frem for henne og si slik vil DU ha det?

Når ting ikke fungerer, så må man gjøre de på en ny måte. Det virker for meg som at det å jatte med henne bare er å fortsette som før. For mange kvinner er denne tøffelhelt-holdningen helt ubeskrivelig tung å forholde seg til.

Ta grep, er mitt tips. Ta styring.

Anonymkode: e064d...3c5

[AnonymBruker]

Og ikke gidd å la henne bitche deg med at du har gjort feil. Våkn opp! Det er jo hun som har gjort feil her, store feil! 

Det er hun som burde krype for deg, ikke omvendt.

Anonymkode: e064d...3c5

[AnonymBruker]

Jeg følte litt behov for å komme med min egen historie og kanskje min erfaring er noe du kan gjøre henne oppmerksom på, for da jeg gikk viste jeg ikke hvor vanskelig alt skulle bli, ingen hadde fortalt meg om disse sidene, jeg trodde i min naive verden at alt skulle bli bedre... Vi hadde vært sammen i 20 år, gift i 14 år, to barn, pent hus, gode jobber, fine venner og nettverk. Men han så meg aldri, sa aldri fine ting til meg, jeg hadde mest ansvar hjemme og med barn, han jobbet mye. Vi gikk i par terapi i flere omganger, der jeg la frem hvordan jeg hadde det. Jeg slet å var ulykkelig, men han var jo alltid fornøyd.... Så dukket det tilfeldig opp noen menn i livet mitt som ga meg oppmerksomhet og bekreftelse og som så meg, som sa fine ting til meg og jeg følte jeg strålte av lykke. Bestemte meg til slutt for å flytte fra mannen min og satse på den nye mannen. Det værste var å fortelle ungene dette, det føltes ikke riktig og jeg følte meg som en forferdelig mamma. Største barnet på 14, fikk etterhvert store problemer på skolen og var mye deprimert. H*n ville ikke være hos meg å jeg følte jeg mistet barna mine det var grusomt. Jeg leide meg et lite hus og prøvde å etablere meg på nytt, men de økonomiske utfordringene sto i kø. Jeg kunne ikke lenger unne meg frisørtimer og sminke slik som før, jeg kunne ikke dra på kino med venninner, jeg kunne ikke handle klær som tidligere eller kjøpe fine ting til huset. Alle pengene gikk med til regninger og lån. Det ble også mindre på ungene. Å kjenne frustrasjonen over å ha så lite penger å dårlig råd, hadde jeg aldri forestilt meg kunne bli så tøft og deprimerende. Jeg fikk etterhvert mindre venner og forholdet til den nye mannen ble vanskelig og var langt i fra det jeg ble fascinert og betatt av. Jeg begynte å isolere meg, ble deprimert og ble sykemeldt fra jobben. Jeg håpet min tidligere mann ville vise endring, men det gjorde han ikke. Isteden prøvde jeg hardt å få forholdet med den nye mannnen til å fungere. Nå tre år etter har denne mannen gått i fra meg, min eks har fått seg ny kjæreste og er veldig lykkelig med henne, jeg sitter ensom tilbake med «skjegget» i postkassen. Hadde jeg vist bedre, hadde jeg vært med min eks selv om han ikke alltid så meg og bekreftet meg, men jeg viste alltid at han elsket meg for den jeg var på godt og vondt. Akkurat slik du elsker din kone. Det som er flott med deg er at du faktisk viser endring og at hun ser dette. Likevel må du prøve å få henne til å se medaljens bakside, iallfall at hun må tenke seg meget nøye om med hodet og ikke med betatte følelser der man tror gresset er grønnere på den andre siden, det er virkelig ikke det! Verken for henne, barna eller deg! Lykke til. 

Anonymkode: b0be8...b4e

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. 

En ting jeg merker plager meg, er at jeg ikke vet om hun nå har en plan for at vi ikke skal være på samme plass om noen måneder? Eller om hun bare er lettet og nyter friheten ved å ikke være med meg, og fokuserer lite på forholdet. 

For meg er det noen helt avgjørende spørsmål hun er nødt ta stilling til. Disse henger sammen:

* Hva skal til for at hun kan tilgi det som har såret henne i vårt forhold?

* Hva skal til for at hun klarer å sette en strek og se fremover. Det betyr samtidig at man ikke stadig har behov for å komme med negative eksempler fra fortiden.

* Hva skal til for at hun klarer å fokusere på mine positive sider?

* Hva skal til for at vi skal gi hverandre en ny start? 

Jeg mener dette er helt avgjørende spørsmål. Hvordan kan man ellers komme seg videre? Dersom vi er på samme sted om noen måneder, har jo dette vært bortkastet.

Jeg har lyst til å spørre henne om hun har en plan og er bevisst på disse spørsmålene. Det er jo avgjørende! Samtidig har vi blitt enige om å begrense kontakten. Kanskje vil hun føle at jeg pusher henne ved å si dette? Er det bedre å bare håpe på at hun har fokus på disse tingene?

Huff, dette er vanskelig! 

Anonymkode: b3367...bcd

Istedenfor å ønske å få svar på spørsmål fra henne - som hun trolig ikke kan eller vil svare på - still heller deg selv noen spørsmål:

Hvis det blir dere to, hva trenger du for å føle at dere har et ordentlig forhold (ikke at hun besvarer disse spørsmålene, men hvordan skal du føle det da)?

Hvor lenge kan du vente på at ting kan bli sånn, helt konkret (antall uker og måneder)? 

Hvis livet går videre med dere i to retninger, hva kan du gjør for å gi din retning mening, ut over barna?

 

Anonymkode: 9c2a5...dcc