Fikk jeg er den første han har vært med og har bare levd for seg selv i 6 måneder.

[AnonymBruker]

Traff en fyr jeg har holdt på med nå i litt over 2 måneder, traff han på bursdagen sin når han fylte 29. Han har vært veldig åpen om at han ikke er i jobb pga sykdom, og etter mye utprøvinger og lang tid tilbrakt på ulike sykehus i landet ble han ufør i november i fjor etter 5 år hvor han var sykemeldt. Han har vært ganske flink å skjul smertene sine foran meg, og vi har liksom avtalt at kode ordet vårt for at han ikke klarer noe om jeg sender han melding og får som svar "jeg er sliten, kan vi snakkes senere?" tar jeg det ikke personlig. Jeg skjønner også det er tungt for han å skal snakke om hvor vondt han har det, og at folk spør om formen hans hele tiden er slitsomt, så om jeg er hjemme hos han så jeg spør bare "tall" når jeg ser han sliter slik at jeg vet da sånn ca hva jeg skal gjøre. I forhold til om han forsatt kan tenke seg litt kos som distrahering, eller om det er best at han får kontroll på smertene og ser da enten på det samme som han gjør på pcn/tvn eller så tar jeg kanskje fram min egen. Han sier han føler seg skyldig på dager hvor han har mye vondt og ikke klarer å finne på noe men setter pris på selskapet, selv om jeg også føler at han er redd for å gråte for mye foran meg. For det er dessverre sånn at han får ukontrollerbare smerter, hvor jeg i går fikk se han riste skikkelig og gråte for første gang. 

Jeg følte meg ganske hjelpesløs, viste ikke om det var best å la han være i fred og dra, men ville jo ikke forlate han heller ifall han trengte hjelp. Og når det verste gav seg var det et par ting jeg kunne gjøre for han da han var for sliten til å komme seg opp selv. La meg inntil han og strøk han på hode og brukte en kald klut for å få ned temperaturen hans, og han begynte å beklage at jeg måtte se han slik og sa han skjønte om dette ble for mye for meg. Han har bestandig vært redd for at om han noen gang kom til å date noen så ville dette skje hvor han dro noen andre ned med seg slik han hadde dratt ned familien sin i alle sine år.  At jeg hadde sagt at jeg brydde meg om han og hadde begynt å få følelser for han noen dager tidligere betydde utrolig mye, og at han måtte innrømme at han hadde utrolig sterke følelser for meg, men var redd for å si noe for å skremme meg bort men at jeg også burde få muligheten til å trekke meg da han ikke kan gi meg det livet som han ønsker å gi meg. 

Jeg sa til han at han ikke har noe ansvar om å skal gi meg noe som helst liv, og at vi enda finner ut av å skape et liv sammen, jeg trenger ikke mye for å være lykkelig så lenge regningene er betalt og jeg har nok til overs til å legge inn på sparekonto og kan få en ferie i året så er jeg mer enn fornøyd. Men så tenkte jeg på det andre han hadde sagt og spurte han hva en mente med "om han noen gang kom til å date noen", er jeg den første han hadde vært med. Han sa han mente ikke å legge skjul på det men ufør og sykdommen alene skremte bort så mange at han ville ikke risikere at jeg sprang andre veien ved å si at han var jomfru når vi traff hverandre. Han hadde heller ikke at noe særlig til anledning med å ta med jenter hjem da det var flaut å skulle ta dem med i kjelleren sin hjem til foreldrene hans da han fikk mye hjelp av dem før han nå får hjelp av pleiere til det han ikke klarere å gjøre selv. Først ble jeg ganske sjokkert, for selv om sexen vi har nå er betraktelig bedre enn første gang så var han ikke dårlig på noe vis. Fikk inntrykk av at han viste hva han gjorde, og de gangene han spurte om noe så var det gjort på en mer leken måte og tenkte han spurte for å finne ut hva jeg spesifikt likte. Men egentlig gjorde han det fordi han hadde egentlig ikke peiling og fulgte kroppspråket mitt og instinktene sine så godt han kunne for å gi meg en bra opplevelse. Så ble jeg trist fordi joda han fikk nytelse den kvelden også, men hadde jeg vist at han var jomfru ville jeg jo ha gjort det om til den mest mulig minneverdige opplevelsen for han. Mens han var så redd for å ikke imponere at han la all fokus på meg slik at jeg kom to ganger før vi en gang startet å ha sex.

Jeg er utrolig imponert over hva han faktisk får til i hverdagen med tanke på hvor mye han sliter, jeg hadde nok bare ligget på sofaen 24/7 og gitt fullstendig opp, og skjønner at det er mye skam so fort man kommer over 25 og forsatt bor hjemme men jeg har nå sagt jeg ikke vil ha noen flere hemmeligheter i mellom oss som kommer av skam. Vi skal selvfølgelig fortsatt lære ting av hverandre og lære hverandre å kjenne mer. Men at han skal skamme seg over noe han ikke kan noe for vil jeg han skal legge bort, han føler seg allerede nok jævlig på en daglig basis han behøver ikke å gi psyken sinn juling også. Gudene skal vite han fikk nok fysisk og psykisk tortur på skolen, for ikke å snakk om det helvette som han går igjennom på en daglig basis nå. 

Men jeg vil veldig gjerne gi han den opplevelsen han hadde ønsket seg første gang han hadde sex, det vil ikke bli det samme, men vil likevel prøve å gi han en natt han ikke vil glemme slik at det kanskje vil ta over minnet hans så godt det lar seg gjøre. Første gang glemmer man jo ikke men går jo å fantasere og rollespille litt. Jeg vet favoritt stillingen hans er å bli ridd, å kan skifte mellom å se og ta på kroppen min og regelmessig kysse er noe jeg ser han skikkelig nyter. Når jeg satt meg på han første gang sa han jeg var det nydeligste han noen gang hadde sett og syntes det var søtt men tenkte det var bare noe han sa, mens når jeg nå tenker tilbake var han tør i halsen, hadde litt problem med å snakke og hadde skikkelig tallerkner til øyne. Tenkte bare at det var jævlig godt for han, men når jeg spurte for å være sikker sa han at når vi var ferdige og jeg lå på han, og skiftet mellom å kysse han å legge hode på brystkassa hans var han rørt over hele situasjonen og følte for første gang at noen brydde seg om hele han. 

Nå har han jo allerede hatt sex men er det noen her som har tatt jomfrudommen på noen og hva kan jeg gjøre for å gi han best mulig opplevelse som han alltid vil huske? Eller tenker jeg for mye på det? Jeg klarer bare ikke å la være å tenke på hvor omtenksom min første kjæreste var og gjordet det om til en opplevelse jeg aldri vil glemme som ikke var negativt. Jeg vil gjerne gjøre det samme for han hvor han kan tenke tilbake på en kveld han følte seg 100% ivaretatt og alle nytelser han vil utforske uten noen fordømmelse.

Anonymkode: e771e...eb3

[AnonymBruker]

Beklager får ikke endret, tittelen skal være "Fikk nettopp vite jeg er den første han har vært med og har bare levd for seg selv i 6 måneder.

Anonymkode: e771e...eb3

[AnonymBruker]

Jeg synes det er helt vanvittig at å gjenskape et minne om en falsk første gang er det du tenker på i en slik situasjon. Du gav han jo det minne han ønsket å ha, at han ikke var uerfaren. Hvorfor skal du ødelegge det, ved at du selv føler at det ikke hadde vært riktig for deg? Dropp hele den tanken om første gangen. 

Anonymkode: 5844d...5cb

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er helt vanvittig at å gjenskape et minne om en falsk første gang er det du tenker på i en slik situasjon. Du gav han jo det minne han ønsket å ha, at han ikke var uerfaren. Hvorfor skal du ødelegge det, ved at du selv føler at det ikke hadde vært riktig for deg? Dropp hele den tanken om første gangen. 

Anonymkode: 5844d...5cb

Jeg skal ikke utelukke at det er fult mulig at jeg overtenker det hele fordi jeg er forelsket i han, jeg føler meg bare skyldig over at han ikke følte seg trygg nok til å kunne si det til meg. Og det er nok fordi jeg opplevde at min første gang fikk jeg fokusere på mine følelser og føle meg trygg og jeg tenkte alltid jeg ville gi det tilbake det til noen som jeg bryr meg om skulle sjansen komme. 

Anonymkode: e771e...eb3