Er det verdt det å ta sjansen dersom min far mest sannsynlig vil kutte all kontakt med meg?

[AnonymBruker]

Jeg har blitt psykisk syk og har for ett år siden fått en diagnose. Min far vet at jeg sliter psykisk og at jeg har en diagnose, men ikke hvilken. Jeg vurderer å fortelle han dette og hva jeg sliter med, men er veldig usikker da han tidligere har ytret svært fordomsfulle meninger både til meg og til andre i familien. Han har null forståelse for psykiske problemer og kommer med sårende kommentarer samt bruker det at jeg er psykisk syk og har fått satt en diagnose mot meg så godt som daglig. Er det verdt det å ta sjansen på å være ærlig og fortelle han noe dersom han mest sannsynlig vil kutte all kontakt med meg?

Anonymkode: e675f...c7d

[Frostrose]

Dette er noe du må føle på selv. Det er umulig å gi konkrete råd uten å vite mer om diagnose, din far og situasjonen ellers.

Er han over 50 år, så vokste han opp i en tid der psykisk sykdom var tabubelagt.  Isåfall må han på "skolebenken"

Jeg ville tatt ham med til legen og latt legen forklare diagnosen. Det kan hjelpe på din fars forståelse, og forhåpentligvis stoler han på hva legen sier.  Det er lettere å føyse vekk det du sier som "tull" enn en autoritær lege. 

[AnonymBruker]

Dette virker ikke som en far som det er verdt å ha kontakt med...

Anonymkode: e60a4...16a

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Frostrose skrev:

Dette er noe du må føle på selv. Det er umulig å gi konkrete råd uten å vite mer om diagnose, din far og situasjonen ellers.

Er han over 50 år, så vokste han opp i en tid der psykisk sykdom var tabubelagt.  Isåfall må han på "skolebenken"

Jeg ville tatt ham med til legen og latt legen forklare diagnosen. Det kan hjelpe på din fars forståelse, og forhåpentligvis stoler han på hva legen sier.  Det er lettere å føyse vekk det du sier som "tull" enn en autoritær lege. 

Ja, du har vel rett i det du sier. Jeg har blitt diagnostisert med schizofreni om det gjør det enklere å svare på spørsmålet mitt? Om du sier hva mer du ønsker å vite så skal jeg prøve å svare så godt jeg klarer.

Han er over 50 år, ja.

Takk for tipset, jeg tror jeg skal ta opp problemstillingen med fastlegen og behandleren min i psykiatrien for å høre hva de tenker om saken før jeg tar et endelig valg.

Anonymkode: e675f...c7d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette virker ikke som en far som det er verdt å ha kontakt med...

Anonymkode: e60a4...16a

Kanskje ikke, men han har vært en utrolig god far i løpet av oppveksten min og han er det også ennå sett bort i fra de sårende tingene han sier til meg. Jeg er selvfølgelig ufattelig glad i han og han betyr også mye for meg, så jeg vet ikke om jeg hadde klart å kutte kontakten med ham med mindre han var den som hadde bestemt seg for at han ikke lenger ville ha noe kontakt med meg.

Anonymkode: e675f...c7d

[Juniper]

Det høres ikke ut som om kontakt med faren din egentlig er særlig bra for deg! 
Han trakkaserer deg jo!

 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Juniper skrev:

Det høres ikke ut som om kontakt med faren din egentlig er særlig bra for deg! 
Han trakkaserer deg jo!

 

Nei, det er jo for det meste ikke så bra for meg. Det er relativt slitsomt å forholde seg til han, i alle fall når han velger å komme med negative kommentarer og stikk mot meg.

Anonymkode: e675f...c7d

[Juniper]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei, det er jo for det meste ikke så bra for meg. Det er relativt slitsomt å forholde seg til han, i alle fall når han velger å komme med negative kommentarer og stikk mot meg.

Anonymkode: e675f...c7d

Da tenker jeg at du skal vurdere om du på eget grunnlag bare kutter han ut. Om det blir kommentert av han eller familie, så si at du har fått nok av småstikk og trakkasering, og må verne om deg selv. 

Det er hardt å kutte kontakten med en forelder, men noen ganger er det nødvendig for å overleve selv. Jeg tror at hetsingen du opplever ikke akkurat er en fordel når man sliter fra før av. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Juniper skrev:

Da tenker jeg at du skal vurdere om du på eget grunnlag bare kutter han ut. Om det blir kommentert av han eller familie, så si at du har fått nok av småstikk og trakkasering, og må verne om deg selv. 

Det er hardt å kutte kontakten med en forelder, men noen ganger er det nødvendig for å overleve selv. Jeg tror at hetsingen du opplever ikke akkurat er en fordel når man sliter fra før av. 

Jeg skal vurdere det. Jeg er bare usikker på om alt det gode er verdt å gi opp på grunn av alt det vonde.

Anonymkode: e675f...c7d

[Juniper]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal vurdere det. Jeg er bare usikker på om alt det gode er verdt å gi opp på grunn av alt det vonde.

Anonymkode: e675f...c7d

Det er det jo bare du som kan kjenne på. Snakk litt med behandleren din om det. 

[Blueblizz]

Du ønsker å fortelle ham om diagnosen din slik at han skal slutte å trakassere deg?

I mitt hode er det naturlig å fortelle om sykdom til familien, det er naturlig for en forelder å ønske å vite for å kunne hjelpe til ved behov.

Hør med ham om han tror han hadde klart å slutte med disse stygge kommentarene hvis han fikk mer kunnskap om hva du sliter med. Spør om han er interessert i å bli med deg til behandleren din, slik at han kan ha en dialog med ham og kan spørre om det han ønsker. Kun hvis han ønsker å forstå deg bedre, ikke for å få mer å kritisere.

Det kan kanskje være greit å gjøre det hele på sms? Da kan du få skrevet ned hvordan du føler det uten at han rekker å avbryte deg og amputere hele tanken din med det hele. 

Jeg skjønner at du er glad i din far, men han virker ikke spesielt forståelsesfull. Kan hende kunnskap kan endre det, men det er ikke sikkert.

Hvis han ikke gjør et forsøk på å forstå, ikke klarer å endre holdning mot deg eller går så langt at han ikke ønsker mer kontakt.. Så tenker jeg "good riddance". Da bør du innse at livet ditt er bedre uten daglig kritikk, at selvfølelsen din vil gå opp når du kan fokusere på positive ting og ikke på hvordan du skal forholde deg til din far. Lykke til kjære du, er din far verdt det så vil relasjonen dere imellom bli styrket, ikke brutt. 

[AnonymBruker]

22 timer siden, Juniper skrev:

Det er det jo bare du som kan kjenne på. Snakk litt med behandleren din om det. 

Ja, jeg snakke med behandleren min om det, hun har sikkert mest sannsynlig vært i samme situasjon før der pasienter har opplevd at pårørende ikke skjønner og heller ikke viser støtte.

Anonymkode: e675f...c7d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Blueblizz skrev:

Du ønsker å fortelle ham om diagnosen din slik at han skal slutte å trakassere deg?

I mitt hode er det naturlig å fortelle om sykdom til familien, det er naturlig for en forelder å ønske å vite for å kunne hjelpe til ved behov.

Hør med ham om han tror han hadde klart å slutte med disse stygge kommentarene hvis han fikk mer kunnskap om hva du sliter med. Spør om han er interessert i å bli med deg til behandleren din, slik at han kan ha en dialog med ham og kan spørre om det han ønsker. Kun hvis han ønsker å forstå deg bedre, ikke for å få mer å kritisere.

Det kan kanskje være greit å gjøre det hele på sms? Da kan du få skrevet ned hvordan du føler det uten at han rekker å avbryte deg og amputere hele tanken din med det hele. 

Jeg skjønner at du er glad i din far, men han virker ikke spesielt forståelsesfull. Kan hende kunnskap kan endre det, men det er ikke sikkert.

Hvis han ikke gjør et forsøk på å forstå, ikke klarer å endre holdning mot deg eller går så langt at han ikke ønsker mer kontakt.. Så tenker jeg "good riddance". Da bør du innse at livet ditt er bedre uten daglig kritikk, at selvfølelsen din vil gå opp når du kan fokusere på positive ting og ikke på hvordan du skal forholde deg til din far. Lykke til kjære du, er din far verdt det så vil relasjonen dere imellom bli styrket, ikke brutt. 

Ja, det stemmer at grunnen til at jeg ønsker å fortelle han om diagnosen er at skal slutte å trakassere meg og komme med sårende kommentarer og stikk mot meg.

Jeg skal spørre han om det som du skriver her og se hva han svarer.

Anonymkode: e675f...c7d

[Hactar]

Slik du beskriver ham, ville jeg ikke gitt ham mer ammunisjon til å skyte på deg med. Jeg tenker at å informere ham, mest sannsynlig gjør deg mer sårbar uten at du oppnår noen forståelse fra ham..  Jeg ville heller øvd på å sette grenser og kreve respekt uten å gi ham en konkret diagnose han potensielt kan bruke imot deg. 

Du trenger ikke kutte kontakten om du ikke ønsker det, men du kan si at du ikke ønsker at han gir deg stikk/snakker deg ned. Om han ikke respekterer det, kan du fjerne deg selv fra situasjonen der og da.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Hactar skrev:

Slik du beskriver ham, ville jeg ikke gitt ham mer ammunisjon til å skyte på deg med. Jeg tenker at å informere ham, mest sannsynlig gjør deg mer sårbar uten at du oppnår noen forståelse fra ham..  Jeg ville heller øvd på å sette grenser og kreve respekt uten å gi ham en konkret diagnose han potensielt kan bruke imot deg. 

Du trenger ikke kutte kontakten om du ikke ønsker det, men du kan si at du ikke ønsker at han gir deg stikk/snakker deg ned. Om han ikke respekterer det, kan du fjerne deg selv fra situasjonen der og da.

Du har rett.

Anonymkode: e675f...c7d

[AnonymBruker]

On 8/4/2018 at 12:45 PM, AnonymBruker said:

Ja, det stemmer at grunnen til at jeg ønsker å fortelle han om diagnosen er at skal slutte å trakassere meg og komme med sårende kommentarer og stikk mot meg.

Jeg skal spørre han om det som du skriver her og se hva han svarer.

Anonymkode: e675f...c7d

Hvis han allerede vet at du sliter, men allikevel fortsetter å trakkasere deg så er det et spørsmål om mer informasjon fra deg vil få han til å slutte. Hvis han er normalt oppgående så vet han utmerket god hva han driver med. Dette er faktisk en form for emosjonell mishandling som etter det du skriver er stadige stikk og kommentarer. Med stadige små drypp slikt kan over tid gradvis erodere bort selvfølelsen og på magisk vis kan det ende opp med å bli den som blir utsatt for det sin feil. Typ, det er din feil at jeg slår deg logikk, "Du er så hårsår" eller "Nei nei, det var ikke det jeg mente" selv om følelsen man sitter igjen med sier noe annet. Ofte skjer slikt under radaren, vagt og utydelig og som oftest ganske usynlig for omverden.

Anonymkode: 8c38d...7b8

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis han allerede vet at du sliter, men allikevel fortsetter å trakkasere deg så er det et spørsmål om mer informasjon fra deg vil få han til å slutte. Hvis han er normalt oppgående så vet han utmerket god hva han driver med. Dette er faktisk en form for emosjonell mishandling som etter det du skriver er stadige stikk og kommentarer. Med stadige små drypp slikt kan over tid gradvis erodere bort selvfølelsen og på magisk vis kan det ende opp med å bli den som blir utsatt for det sin feil. Typ, det er din feil at jeg slår deg logikk, "Du er så hårsår" eller "Nei nei, det var ikke det jeg mente" selv om følelsen man sitter igjen med sier noe annet. Ofte skjer slikt under radaren, vagt og utydelig og som oftest ganske usynlig for omverden.

Anonymkode: 8c38d...7b8

Jepp.

Anonymkode: e675f...c7d